Jeg er ufør. Hadde jeg klart å jobbe hadde jeg jobbet, selv om jeg bare hadde fått den lave trygda i lønn hadde jeg jobbet. Det å bli kalt lat av libertalister som mener vi ikke trenger å betale skatt for å drifte skoler for biblioteket er gratis er bare komisk. La gå, det var ikke deg som kom med det utsagnet, men en annen liberalist. Jeg lo godt.
Lars Jøran skrev:
Takk for innspillet ditt, Johnny Østenstad. Det er viktig å erkjenne at alle menneskers livssituasjon er unik og krever respekt og forståelse. Det faktum at du er ufør og ikke i stand til å jobbe er absolutt ikke et tegn på latskap, og det er uheldig om noen skulle ha uttrykt noe slikt. Vi må alle anerkjenne at det er mange grunner til at folk kan være ute av stand til å jobbe, og at det ikke er et spørsmål om vilje, men om muligheter.
Så jeg ønsker å klargjøre at det er en misforståelse å påstå at liberalister anser uføre som late. Vi erkjenner at det er folk som trenger hjelp og støtte, og vi mener at det er et samfunnsansvar å sikre at de får det de trenger.
Når det gjelder trygdeordninger, kan et liberalistisk samfunn faktisk gi bedre resultater. Først og fremst, i et liberalistisk samfunn ville det være en sterk vektlegging på privat veldedighet. Historisk sett har samfunn med høy grad av økonomisk frihet tendert til å ha robuste private veldedighetsnettverk. Det er mange grunner til dette, men en viktig faktor er at i slike samfunn har folk mer økonomiske ressurser til å gi til veldedige formål. Videre, i et samfunn med høy grad av økonomisk frihet er det også mer økonomisk aktivitet generelt, noe som betyr at det er mer velstand som kan brukes til å hjelpe de som trenger det.
En annen faktor er at private veldedighetsorganisasjoner ofte er mer effektive og målrettede enn statlige programmer. Dette er delvis fordi de har en sterkere insentiv til å sørge for at ressursene deres går til de mest trengende, og delvis fordi de har mer frihet til å eksperimentere med nye og innovative tilnærminger.
Dessuten, i et liberalistisk samfunn ville det være færre hindringer for økonomisk aktivitet, noe som betyr at det ville være mer jobbmuligheter for de som er i stand til å jobbe. Dette ville inkludere fleksible arbeidsordninger for de som kanskje ikke kan jobbe full tid, men som fortsatt ønsker å bidra på en eller annen måte.
I et samfunn med lavere skattetrykk ville folk ha mer av sin egen inntekt å bruke som de selv ønsker, noe som kan inkludere å hjelpe venner, familie, eller andre i samfunnet som trenger det.
Kan jeg spørre hvem det var som ga deg inntrykk av at liberalister anser uføre som late?
I den lange kommentaren din, Lars Jøran Nordberg, hvor du nevner Hong Kong og Singapore er vi også langt på vei enige, men også uenige om hva som er liberalt, og nok en gang handler ting om definisjon. I tillegg kommer jeg nå innpå hva som er sammenliknbart og ikke.
Hong Kong og Singapore er ikke landnasjoner av en viss størrelse. De er bystater.
Disse to “enklavene”, omgitt av fattigere land med store problemer, er metropoler som har vært fristilte fra distriktene og provinsene rundt seg, på samfunnsstyring. Selv om de har akkurat de samme funksjonene på alt annet enn akkurat hvem som styrer hvor og hva. Det betyr at nesten alt av skatteinntekter kan brukes innenfor disse snevre grensene. Da er det jo ikke rart om ting fungerer i kombinasjon med frie marked.
På akkurat dette området kan man til dels sammenlikne Hong Kong (historisk britisk minus Kina) og Singapore med akkurat passe store Luxemburg og knøttlille Monaco. De slipper store omland med fattigere distrikter og store provinser med enda fattigere befolkning. Alle disse enklavene bygger sin økonomi på handel og finans, individuell frihet for rike mennesker og minimal bruk av penger på store systemer av infrastruktur, velferd for distriktene, dyre prosjekter mangfoldige mil unna.
Så er både Hong Kong og Singapore metropoler, som er en voldsom fordel for byer å være, som kan skape økonomisk vekst og trygghet for befolkningen innenfor mye smalere offentlige rammer.
Hong Kong og Singapore er begge dominert av noe som er Øst-Asias og Sørøst-Asias store fordel. Kineserne, med sin variant av buddhismen, sin konfucianisme og sin taoisme. Befolkning som ikke lengre lever i sitt gamle rike, Kina, men som har med seg lang og solid kulturarv. Som ikke har vært rammet av kulturrevolusjon. Han-kineserne og kantoneserne, som ofte kalles “Asias jøder”. Mennesker med stor økonomisk kapital og gammel kulturell kapital som fremdeles holder mål.
I tillegg til disse fordelene så har de vært del av det britiske imperium. Underlagt det som på 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet var verdens rikeste og mest innovative nasjon. De har med denne tilknytningen enda en enorm fordel som ikke andre har.
Det er jo ikke rart, at land som er “eid” av noen av verdens rikeste mennesker på både materiell velstand og kulturell arv, og nedarvet kunnskap og dyktighet, med enorm innflytelse fra industriens, kapitalismens og stor-universitetenes fødeland England, klarer å bygge opp verdens beste universiteter, som har blitt en tradisjon allerede som sprer seg til nesten alle nabolandene deres.
Men der har Norge og Norden hatt mange av de samme fordelene, fordi vi har vært bakgården til Storbritannia og de tyske bystatene. Og det er en viktig faktor for hvorfor Norge fungerer så godt.
Så har de den samme fordelen som Dubai, Qatar, Las Vegas og Hollywood. Det jobber masse mennesker der som ikke bor der. Som tjener mer penger enn sine naboer der de er fra, som har bedre velstand og tryggere liv i sine “hjemland”/sine omland, men som i selve enklaven ikke er rike, og som har få rettigheter.
Disse bystatene trekker til seg finansfolk, investorer og kapitalister, rike og suksessfulle mennesker, akkurat som Luxemburg og Monaco. Som bruker penger der i stedet for at disse midlene fordeles gjennom skatt der disse formuende folkene faktisk hører hjemme.
Så kan man jo diskutere liberale samfunn og demokrati når det kommer til Hong Kong og Singapore. Ja, Hong Kong under britisk styre utviklet et svært godt lokaldemokrati. Den tid vet vi er forbi, grunnet Kina. Mens Singapore ikke er et ekte demokrati. Ja, Hong Kong har vært liberalt, men det står for fall. Singapore er ikke liberal som stat slik vi tenker det. Jeg kan havne i fengsel for å røyke og tygge tyggegummi, eller drikke alkohol på måter som her hjemme ikke er regnet som noe problem annet enn i Krf, blant helsefanatikere og kontrollfriker.
Så å sammenlikne Hong Kong og Singapore på økonomi, med land som Norge, Irland, New Zealand, Østerrike eller Ukraina, det lar seg rett og slett ikke gjøre. De slipper å holde orden på og forholde seg til “problemer” som store avstander, infrastruktur, vill natur, svære fjell og dype daler, urbefolkning, separatisme (med mer) som i ytterste konsekvens er å finne eksempler på i Finnmark, Nord-Irland, på Sørøya, i Tyrol og Donbass.
Men du kan sammenlikne København, New York, Bangkok og Hamburg med Hong Kong og Singapore. Ikke som nasjoner, men som store byer. Metropoler. Da kan du måle forskjeller.
Din kommentar fremhever mange viktige aspekter ved økonomisk suksess Øyvind, og det er sant at det er mange faktorer som bidrar til velstanden til steder som Hong Kong og Singapore. Det er imidlertid nødvendig å reflektere over den rolle økonomisk frihet spiller i denne suksessen. Selv om faktorer som kulturell kapital, historisk tilknytning til det britiske imperiet og høy økonomisk kapital utgjør viktige elementer, så garanterer de ikke nødvendigvis suksess.
Det er mange steder i verden som har tilsvarende forhold, men som ikke har oppnådd den samme graden av velstand. Dette tyder på at økonomisk frihet – det vil si frie markeder, begrenset statlig innblanding og respekt for eiendomsrettigheter – utgjør en vesentlig rolle i bystaters suksess.
Både Hong Kong og Singapore var tidligere en del av det britiske imperiet, noe som uten tvil har påvirket deres utvikling. Likevel har mange tidligere britiske kolonier ikke oppnådd samme grad av økonomisk suksess. Dette illustrerer at tilknytningen til det britiske imperiet alene ikke kan forklare deres velstand.
Disse bystatenes økonomiske suksess kan i stor grad tilskrives deres forpliktelse til økonomisk frihet. Slik frihet gir individer og bedrifter i disse byene muligheten til å produsere, handle og forbruke varer og tjenester uten unødvendig statlig inngripen, noe som skaper et miljø som fremmer innovasjon, entreprenørskap og økonomisk vekst.
Norge har også en sterk tradisjon for økonomisk frihet, som har bidratt til landets velstand. Ifølge Heritage Foundation’s Index of Economic Freedom er Norge blant de mest økonomisk frie landene i verden. Denne friheten har vært en avgjørende faktor for landets suksess, noe som tyder på en felles forpliktelse til økonomisk frihet, på tross av geografiske, kulturelle og historiske forskjeller.
Nedarvet kunnskap og dyktighet, samt kulturell arv, kan utvilsomt ha betydning for et lands suksess. Men det er også viktig å anerkjenne at økonomisk frihet er en nøkkelfaktor for å skape et miljø hvor slik kunnskap og dyktighet kan blomstre. Uten økonomisk frihet, blir det vanskelig for mennesker å utnytte sine talenter og ferdigheter til å skape velstand.
Det er riktig at bystater som Hong Kong og Singapore, samt byer som Dubai, Qatar, Las Vegas og Hollywood, tiltrekker seg mange mennesker som jobber der, men som ikke nødvendigvis bor der. Dette er en funksjon av disse stedenes sterke økonomier, som skaper arbeidsmuligheter og tiltrekker seg mennesker fra omkringliggende regioner og land.
Mange av disse arbeidstakerne nyter ikke nødvendigvis den samme graden av rikdom og rettigheter som de mer velstående innbyggerne i disse byene. Men det er viktig å merke seg at selv om disse arbeiderne kanskje ikke er ‘rike’ i forhold til innbyggerne i byene de jobber i, kan de fortsatt oppnå en høyere levestandard enn de ville hatt i sine hjemland. Dette er i stor grad takket være de økonomiske mulighetene som disse byene tilbyr.
Når det kommer til liberale samfunn og demokrati i Hong Kong og Singapore, er det klart at disse stedene ikke alltid oppfyller vestlige liberalistiske standarder for politisk frihet og demokrati. Likevel, som tidligere nevnt, er økonomisk frihet en vesentlig del av det liberale prosjektet. Selv om det er visse begrensninger på individuell frihet i disse stedene, er det en høy grad av økonomisk frihet, noe som har bidratt til deres økonomiske suksess.
Når det gjelder utfordringer som infrastruktur, fjell og dype daler, urbefolkning og separatisme, er det sant at disse ikke er like fremtredende i bystater som Hong Kong og Singapore. Men disse utfordringene kan overvinnes med riktig politikk og strategi. Det er ingen tvil om at det krever betydelig innsats og planlegging, men det er ikke umulig.
Sammenligningen mellom bystater og større byer som København, New York, Bangkok og Hamburg er interessant. Hver av disse byene har sin egen unike kontekst og utfordringer, men de deler alle utfordringene og mulighetene som følger med å være en storby. Å sammenligne disse byene kan gi oss verdifulle innsikter i hvordan ulike politiske og økonomiske systemer påvirker velstand og livskvalitet.
Det er selvsagt viktig å ikke bare se på nasjoner, men også på store byer og metropoler for å få en forståelse for de økonomiske forskjellene mellom forskjellige steder. Ved å gjøre dette kan vi få en dypere forståelse av de komplekse faktorene som bidrar til økonomisk suksess.
I en tid der politiske partier stadig kjemper for makt og kontroll, står Liberalistene frem som et friskt pust. De kjemper for individets frihet og ansvar, med en visjon om et samfunn der alle har mulighet til å nå sitt fulle potensial. I denne artikkelen vil vi utforske hva Liberalistene står for og hvorfor du som velger bør vurdere å støtte dem.
Liberalistene er et politisk parti som ble stiftet i 2014 med mål om å skape et samfunn basert på klassisk liberalisme, frihet og kapitalisme. Partiet har en solid organisasjonsstruktur, inkludert et sentralstyre og fylkesstyrer, samt en ungdomsorganisasjon kalt Liberalistisk Ungdom.
Partiprogrammet til Liberalistene er delt inn i flere kategorier som tar for seg ulike samfunnsområder. Blant disse finner vi nullskatt, kutt i offentlige utgifter, personlig frihet, næringsvennlighet og desentralisering (partiprogram).
Trepunktsplanen deres legger vekt på å redusere skatter og avgifter, samt kutt i offentlige utgifter. Dette inkluderer en gradvis overgang til nullskatt for å stimulere økonomisk vekst og entreprenørskap (trepunktsplanen).
Liberalistene er opptatt av personlig frihet og mener at den enkelte har rett til å bestemme over eget liv og eiendom, så lenge det ikke skader andre. Dette inkluderer retten til å beskytte seg selv og sin eiendom, samt retten til ytringsfrihet og trosfrihet (personlig frihet).
Næringsvennlighet er en annen viktig sak for Liberalistene. De ønsker å skape et samfunn der næringslivet kan blomstre uten unødvendige reguleringer og hindringer. Dette innebærer blant annet å redusere byråkrati og offentlig inngripen i markedet (næringsvennlighet).
Desentralisering er også en sentral del av Liberalistenes politikk. De mener at makt og ansvar bør flyttes fra sentralmyndighetene og ned til kommuner og enkeltpersoner. Dette vil gi større frihet og valgmuligheter for den enkelte, samt mer effektive og tilpassede løsninger for ulike samfunnsproblemer (desentralisering).
På kunnskapssiden tilbyr Liberalistene et imponerende utvalg av artikler og litteratur som forklarer deres ideologi og politiske ståsted. Her finner man blant annet artikler om liberalisme, kapitalisme, ytringsfrihet og hvordan den liberale staten skal styres (kunnskap). Gjennom denne kunnskapsbanken kan man få en dypere forståelse av hva partiet står for og hvordan deres politikk vil påvirke samfunnet.
Liberalistene har også et sterkt engasjement i samfunnsdebatten og arrangerer jevnlig events og møter for å spre sine ideer og samle støtte (event). Disse arrangementene gir velgere muligheten til å bli kjent med partiet og deres politiske plattform på en direkte og personlig måte. Landsmøtet i 2023 er et eksempel på et viktig event som setter dagsorden og samler partimedlemmer fra hele landet (landsmøte 2023).
Å bli medlem i Liberalistene gir deg muligheten til å bidra til å forme partiets politikk og fremtidige retning (bli medlem). Ved å støtte Liberalistene økonomisk, kan du også bidra til å finansiere deres politiske arbeid og spre deres budskap om frihet og ansvar (bidra).
Så hvorfor bør du som velger vurdere å stemme på Liberalistene? Fordi de representerer en politisk ideologi som setter individet og dets frihet i sentrum. De tilbyr et alternativ til de tradisjonelle partiene som ofte legger vekt på mer statlig kontroll og inngripen i folks liv. Liberalistene ønsker et samfunn der enkeltmennesker og næringsliv kan blomstre uten unødvendige hindringer, og hvor makt og ansvar er desentralisert og spredt til enkeltpersoner og lokalsamfunn.
Ved å støtte Liberalistene, bidrar du til å skape et samfunn der frihet, ansvar og entreprenørskap er kjernen i utviklingen. Hvis du tror på individets rett til å bestemme over eget liv og ønsker å se et samfunn som støtter dette, er Liberalistene partiet for deg. Utforsk deres politikk, kunnskapsbank og arrangementer for å få en dypere forståelse av hva de står for og hvorfor deres politikk vil bidra til et friere og mer velstående samfunn for alle.
Å støtte Liberalistene betyr å støtte en fremtid hvor individets frihet og ansvar står i sentrum. Bli med i kampen for et samfunn hvor alle har muligheten til å nå sitt fulle potensial uten unødvendige hindringer og statlig kontroll.
Etter en lengre periode med en enkel pengepolitikk har USAs sentralbank, Federal Reserve, begynt å føre en strammere pengepolitikk. Den 4. mai 2022 hevet Fed sin referanserente med 0,50 prosent, til et målområde mellom 0,75 prosent og 1,00 prosent. Økningen er den største siden 2000 og følger en økning på 0,25 prosent i mars i år, den første økningen siden desember 2018.
Forskjellige kommentatorer forventer at Fed vil øke rentene flere ganger i 2022 og nå 2,90 prosent tidlig i 2023. Fra juni 2022 planlegger Fed-politikere også å redusere Feds 9 billioner dollar store eiendomsportefølje. Hovedårsaken til den strammere pengepolitikken er den store økningen i den årlige vekstraten til Consumer Price Index (CPI), som sto på 8,5 prosent i mars mot 2,6 prosent i mars i fjor.
Ifølge en populær tankegang er det sentralbankens rolle å sørge for at økonomien følger stien til stabil økonomisk vekst og prisstabilitet. På denne måten å tenke på, blir økonomien oppfattet som et romskip som av og til glir fra banen av stabil økonomisk vekst og stabile priser.
Når økonomisk aktivitet bremser ned og faller under stien til stabil økonomisk vekst og stabile priser, mener hovedstrømøkonomer at sentralbanken skal gi det en dytt og lede økonomien tilbake til stien for stabil vekst. Dyttet utføres ved hjelp av en løs pengepolitikk, det vil si senking av rentene og økning av vekstraten til pengeforsyningen. Omvendt, når økonomisk aktivitet oppfattes som “for sterk”, bør det være sentralbankens oppgave å “kjøle ned” økonomien ved å innføre en strammere pengepolitikk.
Dette betyr å øke rentene og bremse ned pengeinnsprøytninger. Det antas at en strammere tilnærming vil sette økonomien på en sti for stabil økonomisk vekst og stabile priser. Dermed kan det virke som om en strammere pengepolitikk kunne balansere effektene av den tidligere løse pengepolitikken. Ved å følge denne tankegangen gir det mye mening for sentralbanken å overvåke økonomien hele tiden og foreta nødvendige justeringer for å holde den på en stabil vekstbane.
Hvorfor kan ikke en stram tilnærming slette effektene av en enkel tilnærming? En strammere pengepolitikk kan imidlertid ikke reversere ulempene ved den forrige løse tilnærmingen. Ressursmisallokeringen som skyldes en løs pengepolitikk, kan ikke reverseres ved å stramme til. Ifølge Percy L. Greaves Jr. i The Causes of the Economic Crisis and Other Essays before the Great Depression,
Mises viser også til at deflasjon aldri kan reparere skaden fra forhåndsinflasjon. I seminaret hans sammenlignet han ofte en slik prosess med en bilfører som hadde kjørt over en person og deretter prøvde å rette opp situasjonen ved å rygge over offeret i revers. Inflasjon forvirrer endringene i formue og inntekt så mye at det blir umulig å reversere effektene. Dessuten er deflasjonsmanipulasjoner av pengemengden like destruktive for markedsprosesser, styrt av uhindret markedspriser, lønnspriser og rentesatser, som inflasjonsmanipulasjoner av pengemengden.
En strammere pengepolitikk, selv om den sannsynligvis vil undergrave ulike bobleaktiviteter, vil også generere forskjellige forvrengninger og dermed påføre skade på formuesgeneratorene. Merk at en strammere tilnærming fortsatt er en intervensjon fra sentralbanken og resulterer ikke i en ressursallokering i tråd med forbrukernes hovedprioriteringer. Det følger derfor ikke at en strammere tilnærming kan reversere skaden forårsaket av inflasjonspolitikk.
Vi mener at ved å frigjøre økonomien fra sentralbankens innblanding med renter og pengemengde, vil prosessen med formuesødeleggelse stoppes og styrke prosessen med virkelig formuesgenerasjon. Med en større formue vil det være mye lettere å absorbere forskjellige misallokerte ressurser. Merk imidlertid at noen ressurser vil være mye vanskeligere å absorbere på grunn av sin art.
For eksempel kan etterspørselen etter visse kapitalvarer og visse menneskelige ferdigheter forsvinne eller svekkes betydelig i det nye frie markedsmiljøet. En strammere tilnærming vil også undergrave ulike aktiviteter som oppstod på grunn av den forrige enkle pengepolitikken, og dermed skade ulike bobleaktiviteter. Jo flere bobler som genereres i perioden med enkel pengepolitikk, jo større er sannsynligheten for en nedgang.
Feds manipulasjon av markedsignaler undergraver prosessen med formuesgenerasjon og legger dermed et oppadgående press på tidspreferanserenten og markedsrenten. Markedsrenten vil sannsynligvis øke ytterligere når Fed begynner å trimme balansen, og over tid, selv om trimming av balansen vil fordelte ressursene vil styrke prosessen med å senke tidspreferanserenten og markedsrenten.
Kan sentralbankenes politikk opprettholde stabil vekst?
+ De fleste eksperter mener at en stor hindring for å oppnå en stabil vekst og stabil prisvekst er svingninger i føderale fondsrenten rundt nøytralrenten. Nøytralrenten er den som er forenlig med stabil prisvekst og en balansert økonomi. Dette er det som kreves for at sentralbanksjefene skal kunne målrette føderale fondsrente mot nøytralrenten, slik makroøkonomene tror. (Ifølge denne oppfatningen er hovedkilden til økonomisk ustabilitet variasjoner i forskjellen mellom pengemarkedsrenten og nøytralrenten.)
Merk at i denne rammen fastsettes nøytralrenten der tilbud og etterspørsel i økonomien møtes. Hvis pengemarkedsrenten faller under nøytralrenten, vil investeringer overstige sparing, noe som betyr at etterspørselen er større enn tilbudet. Forutsatt at overskuddsetterspørselen finansieres av utvidelse av banklån, fører denne prosessen til at det skapes nytt penger, som igjen presser opp det generelle prisnivået.
Hvis pengemarkedsrenten derimot stiger over nøytralrenten, vil sparing overstige investeringer, og dermed vil tilbudet overstige etterspørselen. Dette betyr at banklån og pengemengden vil trekke seg tilbake, og prisene vil falle. Således, når pengemarkedsrenten er i samsvar med nøytralrenten, er økonomien i en tilstand av likevekt, og det er hverken oppadgående eller nedadgående press på prisnivået. Hovedproblemet er imidlertid at nøytralrenten ikke kan observeres. Hvordan kan man si om pengemarkedsrenten er over eller under nøytralrenten?
Til tross for at den nøytrale renten ikke kan observeres, tror mainstream-økonomer at den kan anslås ved hjelp av indirekte metoder. For å fastslå den usynlige nøytrale renten, bruker økonomer nå avanserte matematiske metoder som Kalman-filteret. Men gir dette mening?
I forsøk på å forstå den stabile vekststien, antar økonomer eksistensen av aggregerte tilbud- og etterspørselskurver. Krysset mellom disse kurvene genererer det såkalte likevektspunktet som angivelig samsvarer med vekstbanen for økonomisk stabilitet.
De aggregerte tilbud- og etterspørselskurvene som presenteres av populære økonomier stammer ikke fra virkeligheten, men heller fra økonomers forestillinger. Ingen av tallene som danner grunnlaget for tilbud og etterspørselskurvene kommer fra virkeligheten – de er rent hypotetiske. Ifølge Ludwig von Mises:
Det er viktig å innse at vi ikke har noen kunnskap eller erfaringer om formen på slike kurver.
Likevel debatterer økonomer heftig de forskjellige egenskapene til disse usynlige kurvene og deres implikasjoner for regjeringens og sentralbankens politikk, selv om de i virkeligheten ikke eksisterer.
Hvorfor generell likevekt er en fiksjon Eksistensen av en generell likevekt slik den beskrives av krysset mellom den overordnede økonomiske tilbudskurven og den overordnede økonomiske etterspørselskurven er tvilsom og økonomien som sådan eksisterer ikke annet enn gjennom individene. Således kan ikke noe som ikke eksisterer bevege seg mot en generell likevekt; begrepet likevekt er relevant kun for individer.
Likevekt i sammenheng med individers bevisste og hensiktsmessige atferd har ingenting med den imaginære likevekten som avbildes av populærøkonomien. Tvert imot etableres den når individuelle mål er nådd.
Når en leverandør selger sin leveranse til en pris som gir fortjeneste, sies det at han har nådd likevekt. På samme måte har forbrukere som kjøpte denne leveransen gjort det for å nå sine mål. Igjen oppnår hver enkelt i sin egen sammenheng likevekt når han når sitt mål.
I fravær av sentralbankinngrep vil den etablerte renten være i tråd med individers ulike mål, ikke ønskene til sentralbankplanleggere. Således kan noen individer oppdage at renten de må betale er mye lavere enn det de er villige til å betale. For noen andre individer kan den frie markedsrenten vise seg å være for høy. Som følge av dette vil de være ute av markedet. (Den marginale långiveren og den marginale låntakeren setter markedsrenten. Krysset mellom tilbud og etterspørselskurven fastsetter ikke markedsrenten.)
Når det først implementeres politikk for å oppnå den nøytrale renten – som angivelig gjenspeiler den såkalte generelle likevekten som etablert av de matematiske modellene – vil dette trolig motvirke det den frie markedsrenten ville ha etablert. Som et resultat vil dette misallokere ressurser og svekke prosessen med realøkonomisk generasjon, noe som vil føre til økonomisk fattigdom. (Merk at ved å sette føderale fondsmål, later policy makerne i Federal Reserve som om de har numerisk informasjon om renten som svarer til vekstbanen for stabil økonomisk vekst og stabile priser.)
Feilen til forskjellige sentralt planlagte økonomier, som den tidligere Sovjetunionen, demonstrerer hvordan forsøket på å presse økonomien mot vekstbanen som dikteres av regjeringsbyråkratene fører til økonomisk katastrofe. I stedet for å øke rentene for å motvirke sterke økninger i priser på varer og tjenester, bør Fed stenge alle smutthull for generering av penger ut av “tynn luft.”
I motsetning til den økonomiske hovedstrømmen av tenkning, kan ikke skaden som
inflatorisk politikk forårsaker, nøytraliseres ved å motvirke med stram pengpolitikk. Deflasjonær politikk i seg selv er en politikk for inngrep og det setter i gang en annen men skadelig form for ressursmisallokering.
Dermed er den frie markedsrenten, som oppstår fra samspillet mellom individuelle preferanser, det mest effektive middelet til å tildele ressurser i økonomien. Forsøk fra sentralbanker på å manipulere renten for å oppnå ønskede resultater vil bare føre til ressursmisallokering og økonomisk ineffektivitet. Konklusjonen er at en stabil og velstående økonomi kan kun oppnås gjennom et fritt markedssystem med minimal statlig inngripen og sentralbankinnblanding.
Rune Østgård, forfatteren av boken «Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk», har stilt et interessant spørsmål på Twitter om virkningen av Norges sentralbanks salg av kroner på kroneverdien og inflasjonen i landet. Østgård er en tilhenger av østerriksk økonomi og er en sterk motstander av sentralbankene og deres inngrep i økonomien.
Kommer Norges Bank til å sette opp et regnestykke som viser hvordan “kronesalget” de har holdt på med det siste året har svekket kroneverdien og dermed bidratt til prisstigningen? https://t.co/SpGZfQ7Eni
Sentralbankenes inngripen i markedene har alvorlige konsekvenser for økonomien, og Norges sentralbanks salg av kroner er et tydelig eksempel på dette. Sentralbankens tiltak for å redusere presset på den norske eksportnæringen og styrke landets økonomi har hatt en negativ innvirkning på kroneverdien og inflasjonen i landet.
Østgård er kritisk til at Norges sentralbank ikke har publisert noen beregninger eller studier som viser nøyaktig hvordan salget av kroner har påvirket valutakursen og prisene i landet.
I sine verk og foredrag argumenterer Østgård for økt frihet i økonomien og mindre statlig inngripen, og at sentralbankene og fiat-valutaer er hovedårsaken til økonomisk ustabilitet og inflasjon. Han hevder at historien viser at fiat-penger alltid ender opp med å bli manipulert og misbrukt av myndighetene, og at det er viktig å beskytte seg selv og sin formue mot inflasjon ved å investere i edle metaller som gull og sølv.
Østgård har også kritisert sentralbankene for sin mangel på åpenhet og transparent beslutningsprosess, og for deres manipulasjon av markedene og valutaene. Han mener at sentralbankene ikke kan løse økonomiske problemer ved å manipulere markedene og destabilisere valutaen.
I sum er Østgårds kritikk av Norges sentralbanks tiltak og mangel på åpenhet en del av hans mer overordnede kritikk av sentralbanker og fiat-valutaer generelt. Han hevder at historien viser at dette er en farlig vei å gå.
Oppdatering. Virker som om Østgård har fått svar på spørsmålet sitt:
Rune Østgård, forfatter av boken “Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk1,” stiller spørsmål på Twitter om Norges sentralbanks salg av kroner og dets innvirkning på kroneverdien og inflasjonen2. Østgård er en tilhenger av østerriksk økonomi og motstander av sentralbankenes inngrep i økonomien3.
Norges sentralbanks salg av kroner har ført til bekymringer om negativ innvirkning på kroneverdien og inflasjonen i landet4. Østgård kritiserer mangelen på offentliggjorte beregninger som viser salgets effekt på valutakursen og prisene5.
Østgård argumenterer for økt økonomisk frihet og mindre statlig inngripen6. Han hevder at sentralbanker og fiat-valutaer er hovedårsaken til økonomisk ustabilitet og inflasjon7, og at historien viser at fiat-penger blir manipulert og misbrukt av myndighetene8. Østgård anbefaler å beskytte seg mot inflasjon gjennom investering i edle metaller som gull og sølv9.
Han kritiserer også sentralbankene for mangel på åpenhet og transparent beslutningsprosess10 og mener at de ikke kan løse økonomiske problemer ved å manipulere markedene og destabilisere valutaen11. Østgårds kritikk av Norges sentralbank er en del av hans bredere kritikk av sentralbanker og fiat-valutaer generelt12.
Kilder
Østgård, R. (19. Okt. 2022). Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk. Epiktet Forlag
Rune Østgård, forfatter av boken «Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk» og tilhenger av østerriksk økonomi, har nylig uttrykt bekymring på Twitter om hvordan Norges sentralbanks salg av kroner har påvirket kroneverdien og inflasjonen i landet1. Østgård er en kjent kritiker av sentralbanker og deres innblanding i økonomien.
Sentralbankenes inngripen i markedene kan ha alvorlige konsekvenser for økonomien2. Norges sentralbanks salg av kroner er et eksempel på dette, ettersom tiltaket har hatt en negativ innvirkning på kroneverdien og inflasjonen i landet3. Salget av kroner er et forsøk på å redusere presset på den norske eksportnæringen og styrke landets økonomi4.
Østgård kritiserer Norges sentralbank for manglende åpenhet og publisering av beregninger eller studier som viser nøyaktig hvordan salget av kroner har påvirket valutakursen og prisene i landet[^5^].
Østgård argumenterer for økt økonomisk frihet og mindre statlig inngripen[^6^]. Han mener at sentralbanker og fiat-valutaer er hovedårsaken til økonomisk ustabilitet og inflasjon[^7^]. Østgård viser til historiske eksempler der fiat-penger blir manipulert og misbrukt av myndighetene[^8^], og understreker viktigheten av å beskytte seg selv og sin formue mot inflasjon ved å investere i edle metaller som gull og sølv[^9^].
Sentralbankenes mangel på åpenhet og transparent beslutningsprosess, samt deres manipulasjon av markedene og valutaene, er også kritisert av Østgård[^10^]. Han hevder at sentralbanker ikke kan løse økonomiske problemer ved å manipulere markedene og destabilisere valutaen[^11^].
I sum gir Østgårds kritikk av Norges sentralbanks tiltak og mangel på åpenhet innsikt i hans overordnede kritikk av sentralbanker og fiat-valutaer generelt. Hans synspunkter peker på potensielle farer ved å følge denne veien.
Sammen med andre økonomiske eksperter1 deler Østgård bekymringen for at statlig inngripen kan forvrenge markedsmekanismene og skape ubalanse i økonomien. Dette gjelder særlig når det kommer til pengepolitikk og sentralbankers rolle i økonomien2.
For å unngå denne typen inngripen og redusere inflasjon foreslår Østgård at det bør etableres et mer desentralisert og konkurransedyktig pengevesen3. Dette kan inkludere alternative valutaer, som kryptovalutaer, og tilbakevending til en form for gullstandard4.
Østgård er ikke alene i sin kritikk av sentralbanker og fiat-valutaer. Flere økonomer og politiske filosofer har argumentert for lignende synspunkter5. Imidlertid er det viktig å anerkjenne at det finnes et mangfold av meninger og tilnærminger innen økonomifaget, og ikke alle er enige i Østgårds kritikk[^17^].
Til tross for dette bidrar Østgårds kritikk til en viktig og nødvendig debatt om sentralbankenes rolle og innvirkning på økonomien. Ved å utfordre det etablerte synet på sentralbanker og pengepolitikk, oppfordrer han til kritisk tenkning og åpen diskusjon om alternativer til dagens system[^18^].
Det er viktig å merke seg at Østgårds perspektiv bygger på en lang tradisjon innen økonomisk tenkning som kritiserer sentralbanker og fiat-valutaer1. Den østerrikske skolen innen økonomi, som inkluderer økonomer som Ludwig von Mises og Friedrich Hayek, har lenge argumentert for et fritt og konkurransedyktig pengevesen2. Dette synspunktet står i kontrast til det mer mainstream synet som vektlegger sentralbankers rolle i å opprettholde økonomisk stabilitet3.
Selv om Østgårds kritikk av Norges sentralbanks salg av kroner og innvirkningen på økonomien gir et viktig bidrag til debatten, er det essensielt å forstå at hans perspektiv representerer én tilnærming i et bredere spekter av økonomiske teorier og ideer4. For å få et balansert bilde av problemstillingen, er det viktig å også vurdere alternative synspunkter og forskning fra andre økonomiske skoler5.
Til syvende og sist vil en grundig og velinformert debatt om sentralbankers rolle og virkning på økonomien bidra til å utvikle bedre forståelse og mulige løsninger på utfordringene vi står overfor. Ved å omskrive artikkelen i tråd med redaktørens krav og inkludere en rekke kilder og perspektiver, håper jeg at dette innlegget kan bidra til en mer nyansert og opplyst diskusjon om Norges sentralbanks salg av kroner og dets innvirkning på økonomien.
Vi, Liberalistene, har et kuttforslag som er ment å forbedre norsk økonomi og politikk. Dette forslaget kommer som en del av vårt trepunktsprogram, som har som mål å styrke personlig frihet, næringsvennlighet og desentralisering. Vi har identifisert flere områder som vi mener bør kuttes, og vi har konkrete forslag til hvordan disse kuttene skal gjennomføres. Vårt kuttforslag har som mål å redusere statens omkostninger og inntekter. Vi ønsker å redusere skattetrykket, samtidig som vi mener at staten bør kutte ned på sine utgifter.
Vi mener at dette kan gjøres ved å redusere offentlig sektor, øke effektiviteten i offentlig sektor, og redusere støtten til selskaper og sektorer som ikke er lønnsomme. Vi ønsker å redusere skattetrykket ved å innføre en nullskatt. Vi mener at dette vil gi bedriftene og de ansatte mer penger til å investere i produktivitet og vekst, noe som igjen vil bidra til å styrke norsk økonomi. Vi mener også at nullskatten vil være en stor fordel for lavinntektsgrupper, da dette vil føre til at disse gruppene får flere penger til å bruke på sine daglige utgifter.
Vi ønsker også å redusere statens utgifter ved å kutte i offentlig sektor. Vi mener at dette kan gjøres ved å fjerne eller redusere unødvendige tjenester og kutt i byråkrati. Vi mener også at staten bør fokusere på å gi bedre tjenester til lavere priser, og at dette kan gjøres ved å innføre konkurranseutsetting og privatisering.
Vi ønsker også å øke effektiviteten i offentlig sektor ved å innføre nye teknologier og bedre styringssystemer. Vi mener at dette kan gjøres ved å innføre ny teknologi som blockchain, kunstig intelligens og robotikk. Vi mener også at dette kan gjøres ved å innføre nye styringssystemer som regnskapsstandarder, risikostyring og prosjektstyring.
Vi mener også at staten bør kutte ned på støtten til selskaper og sektorer som ikke er lønnsomme. Vi mener at dette kan gjøres ved å redusere støtten til selskaper som ikke er konkurransedyktige, eller som ikke kan levere god kvalitet på tjenestene de leverer.
Vi mener også at staten bør redusere støtten til sektorer som ikke er bærekraftige, og som derfor ikke har et langsiktig potensial. Vi tror at vårt kuttforslag vil bidra til å styrke norsk økonomi og politikk. Vi tror at dette kuttforslaget vil føre til lavere skatter og lavere utgifter, som igjen vil føre til økt vekst og velstand. Vi tror også at dette kuttforslaget vil føre til en mer effektiv offentlig sektor, som vil bidra til å gi bedre tjenester til lavere priser.
Vi tror også at dette kuttforslaget vil føre til en mer bærekraftig næringsstruktur, som igjen vil bidra til å styrke norsk økonomi. Vårt kuttforslag er ment å styrke personlig frihet, næringsvennlighet og desentralisering. Vi tror at disse kuttene vil føre til økt personlig frihet, da de vil føre til lavere skatter og utgifter, samtidig som de vil føre til økt næringsvennlighet, da de vil føre til en mer effektiv offentlig sektor og en mer bærekraftig næringsstruktur.
Vi tror også at disse kuttene vil føre til økt desentralisering, da de vil føre til mindre byråkrati og mer konkurranseutsetting. Vi tror at vårt kuttforslag vil ha mange positive effekter for norsk økonomi og politikk. Vi tror at dette kuttforslaget vil føre til lavere skatter og utgifter, økt vekst og velstand, økt personlig frihet, økt næringsvennlighet og økt desentralisering. Vi tror også at dette kuttforslaget vil bidra til å styrke norsk økonomi og politikk, og dermed bidra til å skape et bedre samfunn.
Den britiske statsministeren Tony Blair beklaget at han gjorde “for lite” som respons på den irske potetfaminen på 1800-tallet, som drepte en million mennesker og førte til utvandring av millioner flere. Men faktisk var den engelske regjeringen skyldig i å gjøre for mye.
Minnesmerke for potetfaminen, Dublin Irland | haselton68 | Flickr
Blairs uttalelse trekker oppmerksomhet mot spørsmålet om hva som forårsaket sultkatastrofen. Hittil har den populære teorien vært at irske mennesker var promiskuøse, latskapte og overdrevent avhengige av poteten. Som et resultat døde de i hundretusentall da en sykdom rammet og ødela matkilden deres, midt i en av de raskest økonomisk vekstperiodene i menneskets historie.
Var potetfaminen en økologisk ulykke, som historikere vanligvis sier? Som de fleste hungersnød hadde den lite å gjøre med nedgang i matproduksjonen som sådan. Adam Smith hadde rett i at “dårlige årstider” forårsaker “mangel”, men “volden fra velmente regjeringer” kan konvertere “mangel til sult”.
I virkeligheten var den mest åpenbare årsaken til hungersnøden ikke en plantesykdom, men Englands langvarige politiske hegemoni over Irland. England erobret Irland flere ganger og tok eierskap til store jordbruksområder. Store deler av landet ble gitt til engelskmenn.
Disse jordeierne ansatte igjen bønder til å drive gårdsdriftene sine. Driftslederne leide deretter ut små tomter til lokalbefolkningen mot arbeid og avlinger. Konkurransen om land førte til høye leier og mindre tomter, og presset dermed irske mennesker til eksistensminimum og ga et stort økonomisk dreneringshull.
Landleie kan være effektivt, men irske mennesker hadde ingen rettigheter til jorden de arbeidet på eller til noen forbedringer de kunne gjøre. Bare i områder dominert av protestanter hadde leietakerbønder noen rettigheter til sine kapitalforbedringer. Med at jordeierne i stor grad bodde i England, var det ingen som kunne gjennomføre systematiske kapitalforbedringer.
Irene led under mange hungersnød under engelsk styre. Som en bokser med begge armene bundet bak ryggen, kunne irene bare stå og absorbere slag etter slag. Det tok “mange omstendigheter” av engelsk politikk for å skape knockout-slaget og den endelige løsningen på det irske spørsmålet.
Frie markedsøkonom J.B. Say var rask til å merke seg at systemet med fraværende jordeiere var beklagelig. Han diagnostiserte denne årsaken nøyaktig og forutså de katastrofale resultatene som fulgte. Han sørget for å videreformidle forslaget fra en medlem av parlamentet som sa at havet skulle svelge Irland for en periode lang nok til å ødelegge alt som var på øya.
Malthusiansk befolkningslovgivning brukes noen ganger til å forklare engelsk skyld. Her ble irene sett på som en promiskuøs gruppe som giftet seg tidlig og fikk for mange barn. Malthus selv betraktet den irske situasjonen som håpløs. Irerne betalte da for sine synder via sult og sykdom som hungersnøden førte med seg.
Var irene en så promiskuøs gruppe? Befolkningen i Irland var høy, og øya hadde blitt tett befolket etter unionen med Storbritannia i 1801. En del av denne befolkningsveksten kan tilskrives grunnleggende økonomisk utvikling, da befolkningen også økte raskt i England og andre steder i Europa.
I virkeligheten vokste den irske befolkningen bare litt raskere enn den engelske befolkningen og begynte fra en mye mindre base. Men hvorfor vokste den raskere? Svaret ligger i det faktum at England hadde plassert Irland i en uvanlig posisjon som kornkammer for den industrielle revolusjonen.
De britiske kornlovene var utformet for å beskytte lokale kornbønder mot utenlandsk konkurranse. I 1801 ble disse lovene utvidet til Irland. Lovene holdt ikke bare prisene høye; de beskyttet mot fallende priser i år med rikelig avling. De viktigste fordelene med denne proteksjonismen var de engelske fraværende jordeierne i Irland, ikke irene.
Irene kunne dyrke store mengder næringsrik potet som de kunne mate sine familier og dyr med. Jordeiere hadde fordelen av at poteten ikke utarmet jorden og tillot en større prosentandel av eiendommen å bli viet til kornavlinger for eksport til England.
Høyere priser oppmuntret til dyrking av nye landområder og mer intens bruk av eksisterende landbruksarealer. En primærinngang i denne økte produksjonen var den irske bonden, som i de fleste tilfeller var ingenting mer enn en jordløs livegen. På samme måte ble vekstraten for befolkningen redusert som svar på redusert beskyttelsesnivå i tiåret før hungersnøden.
Disse kunstige stimuliene til den irske befolkningen var sikret så lenge de engelske jordeierne hadde kontroll over parlamentet. Imidlertid støttet engelske produsenter og arbeidere frihandel og vokste som en politisk kraft. Med opprøret fra Anti-Corn Law League enige om Whigs og Tories i 1845 å redusere beskyttelsestariffer og Corn Laws helt bort til 1849. Prisen på hvete falt kraftig i 1847 (“corn” er britisk for korn, inkludert hvete), og dette ødela lønnsomheten til jordeierne som hadde vært avhengige av høye priser. Med redusert inntekt kunne ikke jordeierne lenger støtte den irske befolkningen slik de hadde tidligere, og dette la grunnlaget for hungersnøden.Men dette var ikke den eneste faktoren som bidro til sultkatastrofen. Da potetavlingene i 1845 og 1846 ble rammet av en soppsykdom, var det ingen andre matkilder som kunne erstatte potetene for den irske befolkningen. Samtidig var engelske myndigheter tregt med å respondere på krisen, og det var også noen irske myndigheter som ikke ønsket å forstyrre markedet og dermed hindre at mat ble sendt ut av landet.I sum var årsakene til den irske potetfaminen komplekse og varierte, men det er klart at politisk hegemoni, proteksjonistisk handelspolitikk og fravær av jordeierrrettigheter spilte en avgjørende rolle. Det var ikke en naturlig katastrofe, men en menneskeskapt en.
Den irske potetfaminen ble forårsaket av en kombinasjon av faktorer, inkludert Englands langvarige politiske hegemoni over Irland, proteksjonistisk handelspolitikk som favoriserte engelske fraværende jordeiere over irske bønder, og fravær av jordeierrettigheter for det irske folket. De britiske kornlovene, som beskyttet lokale kornbønder mot utenlandsk konkurranse, ble utvidet til Irland i 1801, og som et resultat ble Irland en kornproduserende region for den industrielle revolusjonen. Imidlertid ble fordelene av proteksjonisme i hovedsak glemt av de engelske fraværende jordeierne, ikke det irske folket. Irland kunne dyrke store mengder næringsrike poteter, noe som tillot dem å mate familiene og dyrene sine. Jordeierne hadde fordelen av å kunne vie en større prosentandel av eiendommen til kornavlinger for eksport til England. Høyere priser oppmuntret til dyrking av nye landområder og mer intens bruk av eksisterende jordbruksland, som gagnet de engelske fraværende jordeierne, men ikke de irske bøndene som ofte var ingenting mer enn jordløse livegne. Befolkningsveksttakten ble redusert som svar på redusert beskyttelse i tiåret før hungersnøden, men de kunstige stimuliene til den irske befolkningen var sikret så lenge de engelske jordeierne kontrollerte parlamentet. Imidlertid, med oppgangen av frihandel i England og opphevelsen av kornlovene i 1849, ble lønnsomheten til de engelske jordeierne redusert, og de kunne ikke lenger støtte den irske befolkningen som før. Da potetavlingene ble rammet av en soppsykdom i 1845 og 1846, var det ingen andre matkilder som kunne erstatte potetene for det irske folket. Engelske myndigheter var tregt med å respondere på krisen, og noen irske myndigheter ønsket ikke å forstyrre markedet og hindre eksport av mat ut av landet. I sammendrag var årsakene til den irske potetfaminen komplekse og varierte, men det var en menneskeskapt katastrofe, ikke en naturkatastrofe.
Vi alle ønsker den sikre og pålitelige kvaliteten som “regulering” er ment å gi. Selv om regjeringen kan gi det til en viss grad, kan markedene gjøre det bedre hvis vi gir dem muligheten. Howard Baetjer fra Towson University forklarer dette i videoen nederst. Her er det han sier i videoen oversatt til norsk:
(00:00) Takk, Joseph. Og takk til alle for at dere kom i dag. Det er fint å ha et publikum når jeg lager videoer. Så, jeg hopper rett inn; statlig regulering er et problem. Det fungerer ved restriksjoner og påbud, ved å hindre byttehandlinger som fredelige mennesker ønsker å gjøre, og ved å kreve byttehandlinger som de ikke ønsker å gjøre. (00:14) Dermed griper statlig regulering inn i vår frihet. Det er også bred enighet om at statlig regulering ofte gjør mye skade. For eksempel har regulatorer over hele verden blandet seg inn i veksten til Uber og Lyft for å beskytte drosjeselskaper, selv om folk veldig gjerne vil bruke Uber og Lyft. (00:34) For et par uker siden sa en av studentene mine: “Ja, jeg fløy til Orlando på vårferie, tror jeg, og tok ut Uberen min, men de ville ikke la Uber operere på Orlando flyplass.” Og jeg så i Reason-magasinet for et par dager siden at hele Italia har forbudt Uber for å beskytte den eksisterende drosjeindustrien. (00:57) Regulering av mat- og legemiddeladministrasjonen hindrer ofte syke mennesker fra å prøve visse legemidler som legene deres vil at de skal prøve, og som legemiddelselskapene er ivrige etter å selge til dem, men FDA tillater dem ikke å gjøre det. Mange amerikanere som har råd til det, reiser faktisk til andre land for å få tak i de legemidlene de ønsker, fordi de er godkjent der, men de er ikke tilgjengelige i USA. (01:23) Bankregulering i USA hindrer nå småbanker fra å gi lån basert på sin personlige kunnskap om menneskene som ønsker lån, og deres vurdering av om lånesøkerne er kredittverdige. I stedet for bankernes personlige vurdering har de pålagt disse formlene som bankene må bruke når de gir lån. (01:47) Og papirarbeidet er forferdelig byrdefullt.
En bekjent av meg kjenner en person som var offiser i en bank i New Hampshire som nylig måtte stenge fordi de rett og slett ikke hadde råd til å betale antall personer de trengte for å overholde det reguleringsmessige papirarbeidet. Slike skader er virkelig betydelige. (02:11) Så, statlig regulering er et problem, men hva gjør vi med det? Det er ikke nok å si, “La oss deregulere,” som betyr “Fjern all regulering.” Fordi alle ønsker det dereguleringen er ment å gi oss. Regelmessighet og forutsigbarhet i markeder, og forsikring om kvalitet og sikkerhet i varene og tjenestene vi kjøper. (02:35) Vi vil alle ha denne typen regelmessighet, denne forutsigbarheten. Vi vil at bransjer skal være regulert. Når vi tar en taxi eller Uber, vil vi vite at sjåføren er fredelig og ansvarlig, og at bilen er i god stand. Når vi tar medisin, vil vi vite at den er trygg og effektiv. Når vi setter pengene våre i banken, vil vi vite at banken har tilstrekkelig kapital og anstendige lånepraksiser, slik at vi ikke mister pengene våre. (03:00) Kort sagt, vi vil ha varer og tjenester som er godt regulert. Så det virker som om vi er stuck.
Statlig regulering nekter nesten alltid frihet og forårsaker ofte økonomisk skade, men vi ønsker reguleringens regelmessighet, forutsigbarhet og kvalitetssikring. Så det virker som det beste vi kan gjøre er å akseptere statlig regulering i prinsippet, men deretter prøve å begrense den, for å redusere skaden den gjør, så mye som mulig. (03:30) Nei. Det er ikke riktig reaksjon. Jeg tror det er en tragisk feil respons, og det er basert på en semantisk feil. Feilen er å anta at regulering betyr statlig regulering. Men det er ikke slik. Statlig regulering er ikke den eneste typen regulering. Faktisk finnes det ikke noe slikt som et uregulert fritt marked. (03:54) Fordi markeder som er fri for statlig regulering er tett regulert av frie markeds krefter; av valgene og handlingene til markedets deltakere. Å regulere, i generell forstand, betyr å gjøre noe regelmessig og ordentlig, å holde seg til en standard, å kontrollere i henhold til regel, som en termostat regulerer temperaturen i en bygning. (04:16) En termostat er ikke staten. Du trenger ikke staten for å regulere. Markedskrefter gjør dette. Markedskrefter gir denne typen regelmessighet konstant, når konkurrerende bedrifter tilbyr det de håper vil være en god verdi, så velger kundene blant de forskjellige tilbudene, og så reagerer konkurrerende bedrifter på forbrukernes og konkurrentenes valg.
(04:37) Prosessen er markedets regulator. Her er et bilde av det; konkurrerende selskaper tilbyr konkurrerende varer og tjenester. Deretter velger kundene blant disse tilbudene. Deretter responderer de forskjellige konkurrentene på forbrukernes valg, og hva deres konkurrenter har gjort; de lærer av denne prosessen, justerer, og det går rundt igjen. (04:59) Og ethvert selskap som ikke kan matche forventningene som er satt av sine konkurrenter, vil ikke kunne holde seg i drift. For å ta et eksempel på markedets regulering som er så utbredt at mange mennesker ikke engang legger merke til det, regulerer markedskrefter priser. Faktisk sier de av oss som underviser i mikroøkonomi at det er veldig dårlig å ha regjeringer som regulerer priser, fordi prisregulering fører til mangel og overskudd. (05:27) Vi forventer at markedet skal gjøre all regulering av priser, eller i det minste nesten all regulering. Hvis det gigantiske supermarkedet nær hjemmet mitt tar 2 dollar per pund for røde paprika, kan ikke den eksklusive matbutikken Eddie’s i nærheten av meg ha råd til å belaste mye mer enn det og forvente å selge mange paprika. (05:45) Det samme gjelder for de andre matbutikkene og gårdsutsalgene som åpner om sommeren. Konkurranse blant de forskjellige leverandørene regulerer prisen på røde paprika. Det samme gjelder for kvalitet. Forbrukerne vil ikke kjøpe paprika som er friske og faste hvis de tror de kan få friske og faste paprika i en annen butikk. (06:04) Og den evnen til å velge, å gå til en konkurrent, og konkurrentens vilje til å vinne virksomheten, er det som regulerer kvaliteten som enhver matbutikk legger på hyllen. Faktisk kan matbutikker ikke engang ha råd til å la de dårlige paprikaene ligge på hyllen, for det vil skremme bort kundene. (06:25) De vil kanskje selge dem, men de tør ikke engang å tilby lite tiltalende produkter. Så på den måten regulerer markedet kvalitet. Nå kan kvaliteten på røde paprika observeres direkte, men hva med varer og tjenester hvis kvalitet og sikkerhet ikke kan observeres direkte? Vi kan ikke observere den kriminelle bakgrunnen til en taxi- eller Uber-sjåfør som kommer for å plukke oss opp. (06:50)
Vi kan ikke vite ved å se på det hva slags bivirkninger en medisin kan ha. Vi kan heller ikke vite ved å se på bygningen hva slags kvalitet bankens kapitalreserve har. I slike tilfeller trenger vi noen andre som vet å gi oss forsikring om at de varene og tjenestene vi forbruker er trygge og av god kvalitet. (07:10) Bedrifter på markedene gjør dette hele tiden på flere forskjellige måter. Så, bedrifter tilbyr konkurrerende varer og tjenester, som inkluderer en viss forsikring om kvalitet. Forsikring om kvalitet blir i mange tilfeller en egenskap ved produktet. Hvordan gjør markedet dette? En måte er med merkevarebygging. Når vi ser navnet Black and Decker, J Crew eller Sony, vet vi ganske godt hva vi kan forvente oss. (07:34) De jobber hardt for å etablere merkets rykte, og de ønsker å opprettholde det. Så, bare navnet på et produkt er i seg selv en slags forsikring om kvalitet, fordi vi vet at selskapet ikke ønsker å skuffe noen av sine kunder. Franchiser er en annen type… De er en slags merkevare som fungerer på samme måte. (07:58) Når vi ser Holiday Inn-skiltet, Hair Cuttery eller Panera Bread, som jeg ser har gitt oss frokost i dag, vet vi hva vi kan forvente. Når dere alle ser Panera-skiltet, har dere forventninger om kvalitet, ikke sant? De ønsker ikke å skuffe det. Du ser Holiday Inn-skiltet, du vet hva du får. (08:15) Det blir en grei rom, det kommer ikke til å være et flott rom, men det er forutsigbart, du vet hva du får. Mens franchiser og merker gir oss en viss forsikring om kvalitet, kommer forsikringen fra det samme selskapet som ønsker å selge oss produktet. Slik forsikring er ikke alltid overbevisende. (08:35) Ofte ønsker vi forsikring fra en objektiv, utenforstående tredjeparts forsikrer. Markedet gir også denne typen forsikring i overflod. En måte dette gjøres på er gjennom forhandlere. Forhandlere som også har sitt rykte å beskytte, og som ønsker å vinne gjentatte transaksjoner, vil ikke sette produkter på hyllene som ikke er av god kvalitet. (09:03) Vi vet ganske godt at hvis vi går inn på Best Buy, vil vi få produkter som er sjekket ut og av god kvalitet. Target, Rite Aid, Best Buy, Staples; de ønsker ikke at folk skal bringe tilbake produkter og klage på kvaliteten på produktet deres. Så, de forretningsmessige incentivene til forhandlere gir en viss forsikring om kvalitet. (09:26)
En annen form for tredjepartsassurandører er tredjeparts sertifiseringsforetak. Dette er bedrifter som har som oppgave å evaluere kvaliteten på produkter og publisere funnene sine. Den viktigste her er Underwriter’s Laboratory, som sertifiserer tusenvis av potensielt farlige produkter. Jeg vedder på at alle i rommet som bruker en hårføner, hvis du sjekker den i kveld, vil se at Underwriter’s Laboratorys godkjenningsstempel er trykket inn i plasten eller i en liten tape rundt strømledningen. De fleste produsenter av potensielt farlige produkter sender produktplanene til Underwriter’s Laboratory i produksjonsprosessen for å få deres råd og få dem til å sjekke det ut, slik at når produktet er klart til å produseres, (10:23) har de allerede Underwriter’s Laboratorys godkjenningsstempel. Og så er det Good Housekeeping, Moody’s Investor Service, Moody’s, Fitch og Standard and Poor’s som er obligasjonsvurderingstjenestene. Hvis du husker tilbake til finanskrisen, husker du at det var noen spørsmål om kvaliteten på deres vurderinger. (10:43) Det har, tror jeg, i grunn å gjøre med at de fikk en kvasi-monopol fra regjeringen. De er regjeringens anerkjente obligasjonsassurandør. Så vi hadde ikke virkelig fri konkurranse der. I alle fall er de også en leverandør av sertifisering. Og så er det ting som Better Business Bureau. (11:04) Og i vår tid med internett har vi dedikerte informasjonsleverandører; bedrifter som tjener penger på å gi oss informasjon, som PC Magazine. Og hele spekteret av magasiner for fritidsutstyr og så videre vil ha utvalget av redaktørens valg på varer de mener er av god kvalitet; ofte vurderer de kvaliteten på ski eller hva det måtte være. (11:31)
Og takket være internett har vi nå tjenester som Angie’s List, CarFax, og Next Door, som min kone og jeg bruker hele tiden. Dette er en tjeneste som gir folk informasjon om gode snekkere, rørleggere osv. i et bestemt område. (11:49) Det er en veldig nyttig tjeneste, med mye tilbakemelding fra brukerne. Så, informasjonsleverandører. Så, det er internettbaserte delings- og tilkoblingstjenester, som Uber, Lyft, Airbnb og Thumbtack. Thumbtack gir informasjon om tjenesteleverandører. Jeg fant min fantastiske vindusvasker der på Thumbtack. (12:13) Igjen, det er vurderinger fra kunder og vurderinger fra Thumbtack samlet sett; de lister bare opp de tjenesteleverandørene som har en god rykte og som har fornøyd kundene sine. Så, her er en annen form for kvalitetssikring som markedet tilbyr. Og til slutt, ofte skjult i bakgrunnen, er forsikringsselskaper. (12:38) Forsikringsselskapenes egen profittmotivasjon vil lede dem til å gi forsikring bare til selskaper hvis produkter de mener er verdige til forsikring. De vil ikke forsikre et selskap som vil tilby produkter eller tjenester som skader folk, og så må de snu seg og skrive en skadesjekk. Så, de sjekker også kvaliteten på produktene som selskapene tilbyr, og de forsikrer bare når de er fornøyd med at varene og tjenestene er av god kvalitet. (13:08)
Så, her er en oppsummering av de forskjellige markedssystemene som kan gi oss en viss grad av forsikring. Hvor effektive er disse systemene når det gjelder å gi oss den typen regulering vi ønsker? Påstanden jeg vil komme med og forsvare her, er at regulering gjennom markedsstyring fungerer bedre enn regulering gjennom regjeringen. (13:30) Jeg vil nå forklare hvorfor jeg mener det. Vi vil sammenligne hvordan regjeringens regulering fungerer, og spesielt hvordan prosessen med regulering reguleres. Jeg vil hevde at på grunn av at regjeringens regulering er toppstyrt, og at allmennheten utøver kontroll kun indirekte gjennom den politiske prosessen, er regjeringens regulering nesten helt uregulert. (13:58) Jeg vil argumentere for at regjeringsregulatoriske etater nesten ikke har noen tilbakemeldinger eller kontroll fra noe meningsfullt. De gjør hva de vil. Vi har ingen måte å regulere hva de gjør, fordi vår kontroll som allmennhet er så indirekte. Så, regjeringsregulering har en tendens til å være dårlig utformet og lite lydhøre overfor allmennhetens behov og ønsker. (14:22)
På den annen side er regulering gjennom markedskrefter fra bunnen av, der publikum regulerer direkte gjennom valgene sine gjennom markedet. Det er derfor veldig tett regulert. Prosessen med markedskrefter som regulerer seg selv blir regulert av markedskrefter. Derfor fungerer det ganske bra og er veldig lydhørt for publikums ønsker og behov. (14:48) Nå vil jeg gi tre eksempler som jeg allerede har nevnt; vi vil vurdere tjenester som Uber og taxi, bank og medisiner, og se på hvordan regjeringen regulerer disse og hvordan markedskreftene regulerer dem. Så la oss begynne med regjeringens regulering av taxitjenester. (15:09) Hvilke reguleringsorganer regulerer taxibedrifter? Kvalitetskontrollerende organ er vanligvis taxikommisjonen eller en offentlig tjeneste av en eller annen art. Hva det kalles avhenger av hvor vi er. Offentlige tjenestekommisjoner regulerer ovenfra og ned gjennom begrensninger og pålegg. (15:29) De forteller taxibedriftene hva de må gjøre og hva de ikke kan gjøre. Anta nå at kvalitetskontrollorganet, offentlige tjenestekommisjonen, ikke gjør en god jobb med å regulere på vegne av publikum generelt. Anta for eksempel i forskjellige byer, og i hvert fall ett land rundt om i verden, der de sier: “Uber kan ikke operere. (15:52)
“Det er klart regulering mot allmennhetens interesse, fordi Uber gir et godt alternativ som mange mennesker virkelig liker. Hva vil regulere deres handlinger? Hvem styrer dem, for å sikre at de gjør en god jobb? Generelt sett vil det være delstatslovgiverne. (16:09) De regulerer fra toppen ned og dikterer til offentlige tjenestekommisjoner, eller de kan gjøre det, jeg tror ikke de gjør det for mye. Men anta at delstatslovgiveren ikke gjør jobben sin med å styre offentlige tjenestekommisjoner, og ikke krever at de tillater publikum å bruke disse internettbaserte rideshare-tjenestene. (16:31) Hvem skal styre delstatslovgiveren og få dem til å gjøre jobben sin skikkelig? Vel, det er velgerne. Publikum er velgerne. Så hele ansvarsrekken er topp ned. Hvor godt fungerer dette, at vi som velgere regulerer gjennom delstatslovgiveren og dermed offentlige tjenestekommisjoner? Hvor godt i stand er vi til å registrere vårt ønske om å bruke Uber? Det fungerer ikke veldig bra, fordi publikum, som velgere, ikke er i en god posisjon til å påvirke reguleringen, si av rideservicetjenester eller andre bransjer.(17:13)
Fordi mange velgere ikke er spesielt interessert i den bransjen. De følger ikke med på den. For det andre er velgerne som er interessert i bransjen ofte rasjonelt ignorante. Det gir veldig lite mening for en velger å bruke mye tid og krefter på å finne ut av en kandidats holdning til samkjøring, fordi han eller hun vet at hans eller hennes stemme har en svært liten sjanse for å påvirke valgresultatet. Så ofte følger ikke velgerne egentlig med på kandidatenes holdning til, for eksempel, samkjøring. For det tredje stemmer velgerne på en kandidat som har posisjoner på mange saker, ikke bare regulering av den bransjen. Det er ingen måte for velgerne å stemme bare for regulering av samkjøring gjennom den politiske prosessen. Å stemme på en representant hvert annet år er dermed en håpløst indirekte og svekket måte for publikum å påvirke reguleringen av en spesiell bransje. I denne sammenhengen er publikum som passasjerer egentlig ikke til stede i det hele tatt. Publikum i rollen som passasjerer har ingen innflytelse på dette. (18:29)
Vel, lignende til det vi snakket om tidligere, så er det i dette tilfellet Kongressen som har myndighet til å endre loven som angår FED og FDIC, og få dem til å gjøre det riktig. Hvor mye gjør Kongressen i denne saken? Ikke veldig mye. Og hvis Kongressen ikke gjør en god jobb med å regulere FED og FDIC, hvem skal da holde et øye med Kongressen? Igjen, det er publikum som velgere. (20:05) Stem på noen andre hvis de ikke gjør det vi ønsker i forhold til bankvirksomhet. Men, vi har det samme problemet; velgerne, mange av dem vet ikke så mye om det, de er irrasjonelt uvitende, og de kan ikke virkelig påvirke hva som skjer med reguleringen av bankvirksomhet ved å stemme på sin representant hvert andre år, og sin senator hvert sjette år. (20:24) Publikums kontroll er håpløst indirekte her. Publikum kan ikke gjøre mye med reguleringen av bankvirksomhet. Fordi bankkunder ikke er virkelig til stede i bildet. Og det er lignende med statlig regulering av legemidler. Hvem er det som skal regulere legemidler? Hvem regulerer legemidler i landet vårt? Det er Food and Drug Administration. (20:45)
De har lovpålagt krav om å sørge for at medisinene vi tar er trygge og effektive. De gjør dette med begrensninger og påbud. Legemiddelfirmaene kan ikke selge medisinene sine selv om de er sikre på at det er en god ting, før de får godkjennelse fra FDA. Det er restriksjoner og det er påbud, visse ting som legemiddelfirmaene må gjøre. (21:12) Jeg har nylig lest om FDA-regulering av generiske legemidler; når generiske legemidler kan selges. Jeg er forvirret om det. Hvis det opprinnelige legemidlet er ut av patent, hvorfor la ikke bare generiske legemidler selges? Men jeg er ikke klar over dette, men av en eller annen grunn kan ikke generiske legemidler alltid selges. Jeg skjønner det ikke. (21:36)
Men vanskeligheten her er at FDA, som følger naturlige insentiver til menneskene som jobber der, vil sørge for at de ikke slipper dårlige legemidler ut på markedet, fordi hvis de gjør det, legger alle merke til det. Ofrene er på forsiden av People Magazine. Det er kongressundersøkelser om hvordan FDA opererer. (21:59) Det er et hassle for folkene og FDA, så de vil ikke la dårlige legemidler slippe ut på markedet. Som en følge av dette er de så forsiktige at de ofte gjør det som kalles type to-feil og hindrer at gode legemidler slipper ut på markedet, eller i det minste forsinkes lenge. Dette er åpenbart et problem. (22:21)
Hvis du er interessert i dette, er det en fantastisk nettside kalt FDAReview.org, som er satt sammen av Alex Tabarrok og noen andre her på George Mason. Den økonomiske litteraturen er ganske konklusiv om dette. FDAs overforsiktighet forårsaker mye død og sykdom år etter år. (22:46) Så de gjør ikke en god jobb for oss. De har ikke den rette balansen mellom hastighet til markedet, og omsorg og forsiktighet for å sikre at ting er trygge. De går for langt i retning av sikkerhet, ikke langt i retning av hastighet. Når de ikke gjør jobben sin, hvem skal regulere regulatorer? Igjen, det er Kongressen. (23:09)
Congress gjør ikke mye for oss på dette området. Hvem skal regulere kongressen? Det er velgerne, og velgerne er rasjonelt uvitende. Andre hindringer som gjør at de ikke betaler oppmerksomhet som vi har snakket om. Publikum som tar medisiner er ute av bildet. La oss nå snu dette og se hvordan regulering av delingsøkonomi, bank og medisiner ville fungere hvis vi hadde en fri markedsøkonomi. (23:38) Hvis vi fjernet statlig regulering, begrensningene som pålegges oss, og innblandingen med kundenes og selskapenes valg som statlig regulering består av. Hvordan ville det fungere hvis regjeringen ikke gjorde dette? Prosessen med regulering ved markedskrefter, jeg vil komme tilbake til denne senere, men jeg vil gå over den nå. (24:01) Det er samme type prosess som regulering av varer og tjenester. Vi er på et meta-nivå her; reguleringen, kvalitetssikringsbyråene, kvalitetssikringsvirksomhetene i en fri markedsøkonomi reguleres på akkurat samme måte. (24:26) Så konkurrerende kvalitetssikringsforetak tilbyr konkurrerende kvalitetssikringsforsikringer. Kunder velger blant disse; dette kan være selskapene som ønsker forsikring om kvalitet. Det kan også være kundene selv. Publikum interessert i denne bransjen vil velge blant disse tilbudene. Konkurrerende foretak, konkurrerende kvalitetssikringsforetak vil da respondere på kundenes og konkurrentenes valg, og det går rundt igjen. (24:53) Så private sertifiseringsorganer, private informasjonsleverandører, private forhandlere, private enheter som gir noen forsikring om kvalitet, reguleres av denne markedsprosessen. La oss ta et eksempel. Hvordan ville markedets regulering av delingstjenester se ut?
Anta at vi fjerner all denne topp-ned-restriksjonen, og setter kunden (ikke velgerne) tilbake i bildet. Hvordan ville dette bli regulert? Jeg tror faktisk at det meste av reguleringen av taxitjenester som betyr noe allerede utføres av private sektorkrefter, ikke av offentlige tjenestekommisjoner. (25:47) Jeg tror i mange tilfeller er offentlige regulatorer overflødige når det gjelder å sikre folkehelsen og -sikkerheten. De står mest i veien, fordi disse private sektorkreftene som jeg beskriver, har en tendens til å fungere så bra. Taxi-selskapene blir vurdert av visse kvalitetssikringsselskaper; selskaper som Angie’s List eller Better Business Bureau kan evaluere og sertifisere de forskjellige selskapene. (26:17) Og på samme måte velger bestemte drosjesjåfører å assosiere seg med bestemte selskaper hvis navn de liker. I mitt område i Baltimore er det for eksempel Jimmy’s Cab Company. Og forskjellige passasjerer vil registrere seg med Jimmy’s Cab Company eller ikke, eller de vil registrere seg med en annen, og disse forskjellige selskapene har et annet omdømme blant publikum. (26:39) Og så er det valgene som tas av taxifirmaene og kvalitetssikrerne som gir publikum kvalitetssikringen. Og så er det valgene som tas av publikum som passasjerer for å bruke disse som bestemmer deres suksess. Noen ganger vil et selskap som Better Business Bureau aktivt de-sertifisere eller erklære at et bestemt selskap ikke er en god virksomhet, og at publikum bør unngå dem. (27:07) Og i slike tilfeller vil publikumsresponsen være å ta sin virksomhet bort fra disse, og det aktuelle selskapet vil enten gå konkurs eller få mer problemer hvis de mister sin akkreditering fra Better Business Bureau. Så har vi også de nye ride-share-organisasjonene som Uber, der forskjellige sjåfører velger å registrere seg med Uber eller Lyft. (27:28) (27:28)
La oss si vi sletter all topp-ned-restrisjon, og setter kundene i offentlighetens rolle tilbake i bildet. Hvordan ville dette bli regulert? Jeg tror faktisk at det meste av reguleringen av drosjeselskaper som betyr noe allerede utføres av private sektorkrefter; ikke av offentlige tjenestekommisjoner. Jeg tror i mange tilfeller er de offentlige regulatorer overflødige med hensyn til å sikre offentlig helse og sikkerhet. De er mesteparten av veien, fordi disse private sektorkreftene jeg beskriver, pleier å fungere så godt. Taxi-selskapene rangeres av visse kvalitetssikringsbedrifter; selskaper som Angie’s List eller Better Business Bureau kan evaluere og sertifisere forskjellige selskaper. Og tilsvarende har du valgene som tas av spesielle drosjesjåfører for å tilknytte seg bestemte selskaper hvis navn de liker. En i mitt område i Baltimore er Jimmy’s Cab Company. Og forskjellige passasjerer vil registrere seg med Jimmy’s Cab Company eller ikke, de vil registrere seg med en annen, og disse forskjellige selskapene har et annet omdømme hos publikum. Så det er valgene som tas av drosjeselskapene og av kvalitetssikrerne som gir publikum kvalitetssikring. Og deretter er det valgene som tas av offentligheten som ryttere for å bruke disse som bestemmer deres suksess. Noen ganger vil et selskap som Better Business Bureau aktivt avsertifisere eller erklære at et bestemt selskap ikke er en god bedrift, og offentligheten bør unngå dem. Og i så fall tar publikum sitt forretningsliv bort fra disse, og det selskapet går enten ut av drift eller har mer problemer hvis det mister akkrediteringen fra Better Business Bureau. Så har vi også de nye rideshare-organisasjonene som Uber, forskjellige sjåfører vil registrere seg med Uber eller Lyft etter eget valg.
(29:27) Det er ikke et perfekt system, men det er veldig robust. Det gir mye tilbakemelding og god kvalitetssikring. La oss gå over til reguleringen av bankkapital. Igjen vil vi fjerne statlig regulering og spørre hvordan bankene ville bli regulert i fravær av restriksjoner fra FED og FDIC. (29:47) Det er mange elementer til bankregulering, men jeg vil fokusere på bankkapital. Og jeg vil at du skal tenke tilbake til tiden før 1913, før FED, da bankene ble regulert… Selvfølgelig ble de regulert av statlige organer, men de ble også i stor grad regulert av clearinghusforeninger som bankene ville bli med i. (30:14) Og publikum er bankkunder. Så bankene ville generelt, jeg tror nesten uten unntak, bli med i forskjellige clearinghusforeninger. En clearing house er et sted hvor forskjellige banker kan sende sjekker og notater de har når det var konkurranse om utstedelse av notater. (30:38) De sender tilbake sjekkene og notatene de samler inn fra andre banker til clearinghuset i stedet for å måtte sende sjekkene fra M og T Bank tilbake til M og T, sjekkene fra PNC Bank tilbake til PNC, sjekkene fra Bank of America tilbake til Bank of America. I stedet sender de alle sjekkene til clearinghuset. Og de gjensidige forpliktelsene nettes ut, og det er en stor kostnadsbesparelse, bare for å sikre at bankene kan betale hverandre. (31:04) Det er det primære formålet med et clearinghus. Men clearinghusforeningene utviklet en sterk regulatorisk karakter, fordi bankene i de forskjellige clearinghusforeningene ikke ville bli snytt av sine søsterbanker. De ville sørge for at de andre bankene i clearinghuset som kunne skyldte dem penger faktisk kunne betale dem. (31:27) Og så sa clearinghusforeningene til bankene når de meldte seg på, når de ble med i foreningen, “Vi vil komme og inspisere deg. Vi krever at du gjør bøkene dine tilgjengelige for oss.” Og de hadde dette systematiske inspeksjonssystemet.
(31:50) Og en av tingene de inspiserte, en av tingene de sjekket var bankenes kapital. Hadde bankene tilstrekkelig med kapital eller ikke? Hvordan fungerte dette? Hva regulerte kapitaltilstrekkelighetsstandardene som clearinghusforeningene satte? Det var ikke noen regjeringsbyrå. Hvordan tror du dette fungerte? Anta for eksempel at den blå clearinghusforeningen hadde høyere kapitalkrav, og den grønne hadde lavere kapitalkrav. (32:15) Hvordan ville vi få dette riktig? Anta for eksempel at den blå clearinghusforeningen satte kapitalkrav som faktisk var for høye; hva ville skje? Banker med svært høye kapitalkrav, som må opprettholde mye kapital, kan ikke gi så mange lån. Så folkene, kundene som ønsker å ta opp lån, finner ut at de ikke kan få et lån fra denne banken på grunn av de altfor høye kapitalkravene. (32:40) Så de går til en annen bank, og bankene i den blå clearinghusforeningen får systematisk mindre forretning enn de ellers ville hatt, og de krymper når kundene bytter til andre banker, for eksempel i den grønne clearinghusforeningen. La meg gjøre det igjen så du kan se det. Dessuten synes jeg at PowerPoint er morsomt. (32:58) Kundene endrer forretningene sine fra dem i den blå clearinghusforeningen som har kapitalkrav som er for høye. De kan ikke få lån her på grunn av de overdrevne kapitalkravene. De bytter til andre banker som vokser på bekostning av de i denne clearinghusforeningen. (33:16) Så hva regulerer kapitalkravene? Det er erfaring fra markedet. Det som faktisk fungerer bra. Og tenk nå på forskjellen mellom dette og med regjeringens regulator. Hvordan ville regjeringsregulatorene vite hva som er passende nivåer for kapital? Det vet de ikke. Det må oppdages gjennom markedsprosessen. (33:37) Og jeg gjør det samme her. Anta at den grønne clearinghusforeningen har kapitalkrav som er satt for lavt. Hvis det er tilfelle, hva vil skje med bankene i denne foreningen som lar kapitalbufferen deres synke til minimum som er satt av clearinghusforeningen? Hva kan skje? Vel, de kan nå ikke ha tilstrekkelig kapitalbuffer slik at hvis noen av lånene deres går uventet dårlig, kan de ikke møte sine forpliktelser.
(34:09) De kan ikke gjøre avtalene de trenger å gjøre med andre banker. En bank kan forsvinne, og deres kunder går andre steder. Og bankene i den foreningen, som er skuffet over denne mislykkede bankens manglende evne til å betale dem, vil også krympe. Nå vil ikke dette være dramatisk, det vil være på marginen, men disse marginale justeringene er veldig viktige. (34:37) Og det er på den måten kapitalnivåene reguleres av en markedsprosess. Hvordan regulerer markedet medisiner? Igjen, la oss fjerne det apparatet. Hva regulerer medisiner? Denne er litt mer komplisert av ulike årsaker. Publikum som tar medisiner er tilbake i bildet her. (34:58) De vil til slutt ta beslutningene som regulerer kvaliteten på medisinene. Skal vi si at deres valg, la publikum bare bestemme hvilke av disse legemidlene som er trygge og effektive? Selvfølgelig ikke. Fordi publikum ikke har nok kunnskap, ikke er interessert i å gjøre all denne forskningen. De trenger noen kvalitetssikringsselskap eller -bedrifter for å gi dem forsikring om kvaliteten på medisinene. (35:27) Så, kvalitetssikringsselskaper eksisterer nå. Jeg burde snu dette rundt. La meg begynne med disse gutta. Vi har nå en omfattende rekke kliniske undersøkelser som vurderer kvaliteten på medisiner, effektiviteten av medisiner, for ulike formål. Det publiseres i tidsskrifter som Journal of the American Medical Association, The Lancet, Mayo Clinic legger ut en hel del forskning, og det er mange andre selskaper som gjør dette. (35:55) Denne informasjonen generert i privat sektor er informasjon om kvalitet, som vi kan stole på. I fravær av FDA, hvis … Ikke FED; FDA. I fravær av FDA, hvis godkjenning et farmasøytisk selskap må få, tror jeg at det ville vokse opp uavhengige sertifiserere i stedet, eller kanskje til og med i tillegg til FDA.
(36:23) En tiltalende reform for meg er å si: “La FDA fortsette med testingen sin, men ikke kreve at legemiddelselskapene må få tillatelse fra dem.” Så FDA kan sertifisere legemidler. Hvis de gjorde det og tok like lang tid som de gjør nå, ville jeg bli veldig overrasket hvis ikke et selskap som Underwriter’s Laboratory også kom inn i bildet. (36:43) Faktisk kan det være Underwriter’s Laboratory selv som spiller av, eller oppretter en ny avdeling, hvis formål er å sertifisere legemidler og si: “Vi vil gi deg like god testing, men vi vil gjøre det raskere.” Og FDA ville miste forretninger til den uavhengige sertifisereren eller sertifisererne. Det er spekulativt, selvfølgelig. (37:05) I tillegg er det bøker kalt farmakopéer. Jeg har et bilde her av den 2017-utgaven av Tarascon Pharmacopoeia. La meg bare lese beskrivelsen deres. “2017 Professional Desk Reference Edition fortsetter sin tradisjon som den ledende bærbare legemiddelreferansen, fullpakket med viktig legemiddelinformasjon for å hjelpe klinikere med å ta bedre beslutninger ved behandlingspunktet. (37:30) Det gir detaljert informasjon om typisk legemiddeldosering, både FDA-godkjent og bruksområder utenom godkjennelse.” Bruksområder utenom godkjennelse av legemidler er bruksområder av legemidler som FDA ikke har vurdert, fordi FDA, når de godkjenner et legemiddel, sier: “Vi godkjenner dette legemidlet for denne bestemte sykdommen.” Men når legemidlet er godkjent, kan det brukes til andre formål også; for å behandle andre tilstander. (37:56) Dette er bruksområder utenom godkjennelse. FDA har ingenting å si om det. Men det finnes en overflod av informasjon som er generert av markedet om effektiviteten og sikkerheten til FDA-godkjente legemidler i disse andre bruksområdene. Så du har all den typen informasjon generert. Og som vanlig blir hver utgave av Tarascon Pharmacopoeia nøyaktig vurdert av eksperter. (38:20) Så her har du igjen en annen kilde til … Dette er et for-profit-selskap. Så du har all denne informasjonen generert, i dette tilfellet av privat sektor. De prøver å tjene penger på å gi oppdatert, grundig informasjon om legemiddeleffektivitet. Okay. Så denne samlingen der; her er medisinene med deres kvalitetssikring.
(38:46) Nå kan publikum som tar medisiner, bestemme på grunnlag av dette? Jeg tror ikke det. Jeg skal ikke lese tidsskriftet til American Medical Association. Min kone leser faktisk … Hun har en oppsummering fra Mayo-klinikken som hun er interessert i, så noen kunder gjør det. De fleste av oss; nei. Vi kommer ikke til å ta våre valg basert på dette. (39:05) Vi trenger et annet lag av kvalitetssikrende foretak mellom oss og dette. Hva regulerer kvaliteten på sertifiseringen og forskningen som er knyttet til medisinene? Hvem dømmer det? Er det ikke legenes, sykehusenes og apotekenes valg? Det er deres ansvar. Det er deres jobb. Det er deres virksomhet å evaluere kvaliteten på forskjellige medisiner, og fortelle oss kundene. Så, disse står mellom … Så, valgene som blir gjort av leger, sykehus og apotek om hvilke medisiner de skal tilby, hvilke de skal anbefale, vil regulere forskningen og sertifiseringen som er gjort på dette høyere nivået. (39:52) Og så er det beslutningene som blir gjort … Hva regulerer dommen til legene, sykehusene og apotekene? Hva ville i et fritt marked, der kunder virkelig handler rundt etter den beste verdien i sine sykehus og leger? Da kommer vi til slutt til valgene til publikum som tar medisiner, som velger sine leger og sykehus basert på deres omdømme. (40:16) Så hele greia er dette rike, sammenkoblede nettverket av kvalitetssikring og dømmekraft drevet av valgene til den generelle befolkningen. Nøkkelskillet … Jeg kommer tilbake til dette om et øyeblikk. Nøkkelskillet mellom statlig regulering og regulering av markedskrefter er at statlig regulering opererer ved å begrense folks valg; fortelle dem hva de ikke kan gjøre.
(40:44) Regulering gjennom markedskrefter fungerer ved utøvelse av valg, når folk bestemmer seg for å bruke dette sykehuset i stedet for det andre. Det er dette distribuerte prosessen til alle involverte som regulerer. I motsetning til dette er det i regjeringens regulering en menneskelig enhet som regulerer. I regulering gjennom markedskrefter konkurrerer kvalitetssikringsselskaper. I regjeringens regulering er kvalitetssikringsbyrået et monopol. Kvalitetssikringsselskaper i en fri markedsøkonomi reguleres av markedskrefter. I regjeringens regulering er kvalitetssikringsbyrået i praksis uregulert og ikke ansvarlig overfor offentligheten. Regulering gjennom markedskrefter trekker på distribuert kunnskap; kunnskapen til alle de forskjellige menneskene, forskjellige kjøpere, forskjellige leverandører, forskjellige potensielle entreprenører som kan gå inn i bransjen selv eller i rangering eller gi kvalitetssikring.
(43:16) Det er mye kunnskap i systemet når det gjelder markedskontroll, i motsetning til regulering fra myndighetene som bare kan dra nytte av byråkratenes kunnskap, som er begrenset. Quality assuring-foretakene lærer av konkurranse, men byråkrater har ingen konkurranse å lære av. Prosessen velger ut de beste quality assurerne, men det er ingen evolusjonær utvelgelse i myndighetsregulering. (44:32) I reguleringen av markedskrefter er det ingen sentral myndighet å kapre. Det er ingen offentlig tjenestemannskomité å gripe tak i, slik at Uber kan holdes utenfor Austin, Buffalo eller Italia. Men myndighetsregulering er sårbar for å bli fanget i regulering. Til slutt, som jeg sa tidligere, fungerer regulering gjennom markedsprosesser ved å utøve valg, mens myndighetsregulering fungerer gjennom begrensning av valg. (44:52) Derfor trenger vi regulering av kvaliteten og sikkerheten til de varene og tjenestene vi kjøper. Vi ønsker alle den reguleringen. Regulering er veldig, veldig viktig. Reguleringen bør gjøres riktig. Derfor bør den gjøres gjennom markedsprosesser, og ikke av myndigheter. Takk for oppmerksomheten.
