Liberalistene stiller seg bak en del av målsettingene til EU når det gjelder fri flyt av varer, mennesker og tjenester mellom grensene, men mener dette både kan og bør gjennomføres av hver enkelt stat, uavhengig av overnasjonale organisasjoner. EU er derfor overflødig som et verktøy for å legge til rette for frihandel, og det samme er EØS-avtalen. Liberalistene går på bakgrunn av dette inn for å holde Norge utenfor EU og oppheve EØS-avtalen. Vi ønsker i stedet frivillig frihandel og tollfrihet, både mellom de europeiske statene, og mellom europeiske stater og stater i resten av verden.

Liberalistene vil:

Gå imot norsk EU-medlemskap og si opp EØS-avtalen
Si opp Schengen-avtalen og gjeninnføre nasjonal grensekontroll som suveren nasjon, bortsett fra mot andre nordiske nasjoner
Jobbe for full frihandel og tollfrihet mellom alle stater

Ofte er det slik at når liberalister som meg selv snakker om et bedre alternativ til dagens norske offentlige helsevesen, så begynner sosialdemokrater, konservative og sosialister og andre å snakke om det amerikanske helsevesenet, og hvor ille det er.

I den konteksten må være sagt at liberalister ikke ønsker et amerikansk helsevesen, eller ønsker såkalte «amerikanske tilstander» i Norge.

Våre likesinnede i USA ønsker heller ikke dagens amerikanske korporative helsevesen. Det er gull verd å høre klassisk liberalistiske økonomiprofessorer, samt andre eksperter med relevant bakgrunn kritisere dagens amerikanske helsevesen. Deres løsning er naturligvis ikke helsekommunisme, dvs. at helsevesenet skal styres gjennom planøkonomiske femårsplaner, finansieres og driftes av staten gjennom et tilnærmet monopol.

Jeg skriver tilnærmet fordi det finnes noen ekstremt få private (men sterkt regulerte og subsidierte) unntak.

En liten video jeg vil vise frem i denne sammenhengen er denne, som gir oss innsikt i hvordan det amerikanske helsevesenet var, og hvordan det har utviklet seg gjennom årenes løp. Den forklarer hvorfor helsevesenet stadig har blitt dyrere og dyrere i motsetning til andre sektorer hvor prisene på varer og tjenester presses stadig nedover og blir billigere.

For å øke profitten til profitthungrige private selskaper, så har den amerikanske regjeringen regulert og subsidiert helsesektoren på en slik måte at det de største aktørene innen amerikanske helsevesenet kan hove inn vederstyggelig mye mer penger enn de ville fått dersom staten hadde holdt seg helt unna. Svært mye mer.

Staten har rigget økonomien på en slik måte at det tjener de rike særinteressene. Dette gjelder jo samfunnet i all sin generalitet, noe svensken Johan Norberg tar opp i en dokumentar her, men kanskje spesielt ser du det innen helse.

Denne perverterte formen for kapitalisme hvor du har en sterk statlig intervensjonisme preget av kompiskapitalisme, fører til blant annet et system som fungerer slik:

Skattebetalernes penger blir brukt til å finansiere legemiddelindustrien, denne utvikler så medisinene betalt av skattebetalerne, og så selger de dem til skattebetalerne som om skattebetalerne ikke skulle betalt noe i utgangspunktet for dem. Tenk om det fungerte slik med alle andre varer og tjenester.

At ansatte i matvarebutikkene, eller elektronikkbutikkene, for eksempel, fikk lønn fra staten, at all teknologi og mat ble finansiert gjennom skatteseddelen, og så måtte vi ha betalt for det når vi skulle kjøpe produktene i butikken… Da ville vi fått et temmelig høyt kostnadsnivå også på mat og elektronikk.

Dette ville så muligens ført til at vi ønsket oss offentlige utleveringssteder av mat- og elektronikk, i stedet for å la grådige kapitalister tjene på at vi spiser, drikker og forbruker elektronikk. Kanskje alle fikk noen rasjoneringskort av staten de kunne bruke… Så kunne vi gå på de offentlige matutleveringsstedene og tatt med oss det staten mente vi hadde behov for… Hva som skal finnes i butikken er selvsagt bestemt demokratisk. Kanskje resultatet ville blitt at vi en dag klaget over middagsbordet: «Flertallet bestemte at det skulle være kjøttkaker i brun saus i dag til middag, så da ble det kjøttkaker i brun saus i dag…» Liberalisten ville her sagt at vi burde hatt mer valgfrihet. Sosialisten: Frihet? Grøss og gru, tenk bare på prisene! De grådige kapitalistene ville skrudd prisen på matvarer opp til himmels!!! Vi må jo ha mat, og dette ville de ha utnyttet på det groveste!»

Professor i økonomi, Richard Ebeling, som jeg da har brevvekslet litt med, og som til og med gav meg en scannet kopi av en gammel utgave av det gamle norske foretningsbladet Farmand, har beskrevet hvordan amerikansk helsevesen fungerer i dag og hvordan det har fungert, samt hva som er løsningen. Her går man også inn på The Affordable Care (populært kalt: ObamaCare) og Medicaid, og hvordan disse basically ødelegger amerikanske helsevesenet, og skaper krise.

De går inn å beskriver hvordan disse systemene opprettholder problemene i helsevesenet.
Helsekrisen er ordet de benytter på det.

Køer

Det er ikke køer man sliter med i USA. Eller at kvaliteten på helse er lav. Problemer med køer oppstår alltid i sosialistiske / planøkonomiske løsninger. Hvis staten har ansvaret for produksjon og distribusjon av mat, så vil det bli lange brødkøer, slik vi har observert i alle de land som har prøvd ut sosialisme.

I Norge har vi i all hovedsak lange ventetider i offentlig sektor. Offentlig sektor kan vi kalle kommunistisk sektor, siden vi i Norge har noe som kalles en blandingsøkonomi. En blandingsøkonomi er en blanding av gammelkommunistisk planøkonomi, og liberalistisk markedsøkonomi.

Mange tusen nordmenn dør hvert år i påvente av behandling. De dør uten å få noen hjelp overhodet. De dør fordi de ikke får hjelp i tide. Det er altså ikke slik at vi har et sikkerhetsnett som gir alle garantert hjelp, om vi blir syke. Mange tusenvis av nordmenn faller utenfor og får ikke den hjelpen de har krav på. Den hjelpen de har betalt over halve lønningen sin hvert eneste måned for av arbeidsinntekten sin…

Tilbake til USA igjen: Helsekrisen i USA består altså ikke av at det er lange ventetider for å få hjelp, slik som i Norge. Ei heller at kvaliteten på tjenestene lave i USA. Kvaliteten er i verdensklasse, og det er også fra USA det meste av medisinsk teknologi og medisiner kommer fra.

USA og Israel er de stedene i verden hvor mesteparten av medisinsk teknologi kommer fra. Norsk helsevesen oppdateres nesten kun ene og alene på grunn av at man observerer hvordan det fungerer på de beste sykehusene i USA, og vi kjøper også stort sett alt av medisiner og medisinsk utstyr derfra. Vi lærer om nye behandlingsformer og slikt derfra. Og alt derfra kommer som et resultat av at ulike private aktører prøver mange forskjellige metoder å gå frem på, da det er mange forskjellige private aktører som prøver ut litt forskjellige ting.

Når noen få til slutt finner en svært god måte å gå frem på, så vil resten adoptere metodene. Det konkurreres om kvalitet på utstyret og prisen på utstyret også, noe som fører til at teknologien blir stadig bedre og bedre. I et planøkonomisk system, så vil det ikke være en slik utvikling overhodet. Hadde USA og andre land som i all hovedsak har private helsesystemer gått over til sosialistisk modell, ville helse stagnert fullstendig. Jeg tror mange millioner av menneskeliv ville gått tapt som en direkte konsekvens dersom USA hadde kopiert norsk måte å styre helsevesen på.

Problemet i USA er ikke at det er privat, det er ikke lange ventekøer, det er ikke kvalitet. Så hva er problemet? Hvorfor kaller liberalistiske professorer i økonomi det for en helsekrise?

Høyt kostnadsnivå

Problemet i USA er kostnadsnivået. Når staten USA bruker mer penger per hode på helse enn Norge, så er dette massiv statlig innblanding i helsevesenet. Vesenet i USA er dessuten gjennomsyret av statlige reguleringer. Det amerikanske helsevesenet er i praksis et helsevesen styrt og finansiert av staten indirekte, med private mellomledd.

I Norge er det slik at offentlige anbudsrunder ender opp med at staten kjøper det billigste og dårligste private tilbudet med skattebetalernes penger. Du har sikkert hørt “bestemor ut på anbud”-retorikk fra venstreorienterte politikere som går ut mot det private og argumenterer mot det. Dette har hovedsakelig noe med offentlige innkjøp å gjøre. Du og jeg ville valgt private aktører ut i fra våre preferanser. Når politikerne shopper private helsetjenester på våre vegne, så er det gjerne det billigste og dårligste alternativet de kjøper. Dette kan være motivert av ideologiske årsaker, som å kunne ha noe dårlig privat å peke på, for å kunne overbevise befolkningen om at private er dårligere enn det offentlige.

I et reelt fritt marked derimot, vil de dårlige, private aktørene som staten kjøper tjenester av i dag, bli valgt vekk til fordel for aktører som leverer bedre kvalitet.

Statlige pengeoverføringer/subsidiering til private aktører, ødelegger for øvrig totalt prismekanismene/priskonkurransen. Altså det som måtte presse prisene ned. Noen mottar garanterte penger fra staten uavhengig av hva slags valg folk foretar seg. Men dette er kun én av mange faktorer som sørger for et høyt kostnadsnivå.

Tidligere var helse svært tilgjengelig for amerikanerne, og det var svært billig. Videoen ovenfor forklarer hvordan det fungerte.

Sosialt sikkerhetsnett

Når det kom til sosialt sikkerhetsnett/forsikringsordninger så gikk folk sammen i såkalte Fraternal Societies (vennlige samfunn), altså organisasjoner, og disse organisasjonene hadde forsikringsordninger for sine medlemmer.

Det var altså forsikringsordninger laget av og for de samme medlemmene. Ble ett medlem utsatt for en ulykke, ble medlemmet finansiert av organisasjonens sosiale ordninger. Dette fungerte utmerket. Og organisasjonene hadde incentiver for å forhandle seg frem til svært gode priser. De legene som var for dyre, mistet ofte en hel organisasjons interesse, og dermed utrolig mange kunder. Så det gjadt å være fornuftig på pris. De dyktigste legene med de beste tilbudene, fikk gjerne avtale med slike organisasjoner. Markedet fungerte, og det var egentlig ikke noe å fikse forklarer professor Richard Ebeling cirka fra og med 26:13 minutter ut i dette videoklippet:

Forsikring gjennom jobben

Amerikanere er gjerne forsikret gjennom jobbene sine, noe som effektivt sørger for at dersom en amerikaner mister jobben så mister han også forsikringen i samme slengen, og det er jo også vanskelig å forsikre seg mot sykdommer man evt. allerede har og sånt. Dette blir naturligvis et problem når man har forsikring gjennom jobben, og ikke for eksempel har en familieforsikring som begynner før man er født, og som man har livet ut, uavhengig av hvor ofte man bytter jobber eller uavhengig av hvilken stat man flytter til (den amerikanske regjeringen har også regulert det slik at man ikke kan kjøpe helseforsikring i en annen delstat enn den man bor i, noe som også ødelegger for priskonkurranse).

Men hvorfor er det slik? Hvorfor har amerikanerne forsikringer gjennom jobben i det hele tatt? Når begynte de med dette håpløse systemet der hvor arbeidsgiver forhandler frem forsikringsordninger på vegne av sine arbeidere?
Svært mye av dette er problematisk, i tillegg til at det også er med på å sterkt øke prisene.

Du har sikkert mange ganger hørt skremepropaganda fra røde sosialdemokrater i arbeiderpartiet om amerikansk helsevesen. Det du derimot IKKE har fått noen god og grundig forklaring på, er HVORFOR det er dyrt. Og da ikke bare med et enkelt: årsaken er privat helsevesen. For det er ikke noen forklaring som gir deg en forståelse for HVA som er årsaken til høyt prisnivå. Thomas Woods kommer direkte inn på temaet i sin podcast her:

Men svaret på spørsmålet om HVORFOR amerikanerne har helseforsikring gjennom jobben fikk jeg faktisk da jeg leste artikkelen til journalisten Lene Johansens her på liberaleren. Hun skrev følgende:

«Ordningen med helseforsikring via arbeidsgiver er en etterlevning fra depresjonen. Amerikanske myndigheter brukte lønnskontroll for å stanse inflasjonen på 1930-tallet. Arbeidsgiver kunne ikke konkurrere om arbeidskraft gjennom å tilby bedre lønn. Det var ulovlig. Dermed tilbød de helseforsikring i stedet. Endringen har bestått på tross av store og omveltende endringer i arbeidsmarkedet og utgjør nå en betydelig risiko for privatøkonomien til en familie.»

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Hvis målet er at helse skal være billigst mulig, og mest mulig tilgjengelig. Så er liberalistisk helsevesen løsningen. Ikke offentlig/kommunistisk, og ikke privat korporatistisk helsevesen styrt og finansiert av shady politikere. Men ett fritt helsevesen, der du har en velfungerende prisfunksjon og hvor markedet får lov å virke. Markedet er deg og meg og de valg vi tar på markedsplassen, og tilbydere som må konkurrere om å tjene oss på en best mulig måte, for at vi skal velge å gå nettopp til dem og ikke konkurrentene. Det viktigste for aktører i en slik sektor er å opparbeide seg et godt omdømme/rykte, både for kvalitet, men også på pris. Så kan folk danne større organisasjoner som ivaretar befolkningens interesser når det kommer til sosialt sikkerhetsnett.

Liker

Notat: Siden bloggen til Onar Åm er nede, så fikk jeg lyst til å bruke noe som heter ‘the way back machine‘. Da jeg fant siden ønsket jeg å sikkerhetskopiere innholdet, og la det her.

Derfor ble Norge rikt

Posted on 19/05/2011 by Onar Åm

Det er en utstrakt myte at det var Gerhardsen og Arbeiderpartiet som med sin korporatisme og planøkonomi bygget landet etter krigen. Heldigvis er det nå kommet historikere på banen som tilbakeviser denne myten. Sannheten er at Arbeiderpartiets sosialistiske planøkonomi holdt Norge tilbake i perioden etter krigen. Norge hadde en svakere økonomisk vekst enn resten av Vest-Europa.

Det er også en myte at Norge var et svært fattig land for 100 år siden. Sannheten er at

Kristian Birkeland, Norges fremste fysiker og hjernen bak Norsk Hydro

Norge var et av verdens rikeste land, men litt mindre rik enn England og de vest-europeiske landene. Årsaken til at vi ble rik var en kombinasjon av at vi førte en forholdsvis liberal økonomisk politikk gjennom 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, og at vi fløt på den generelle bølgen av velstand som kapitalismen brakte til verden.

Det er altså kapitalismen som har æren for at vi er så rike i dag. Den sosialistiske komponenten har utelukkende bidratt negativt.

En annen myte som blir avlivd er forestillingen om at det var oljen som gjorde oss rike. Ja, den har utvilsomt bidratt til at vi har blitt rikest i klassen, men Norge var en velutviklet industrinasjon allerede før oljen kom. Utenlandsk kapital og driftige norske kapitalister gjorde Norsk Hydro til en betydelig industribedrift og industrialiserte Norge. Norske kapitalister var også sterkt representert innen shipping og bidro til å gjøre Norge til en av verdens fremste skipsfartsnasjoner, til tross for Gerhardsens ivrige forsøk på å sabotere.

Det var i betydelig grad på bakgrunn av shipping-kompetansen at Norge var så godt posisjonert til å bli en oljenasjon. Mange land har olje, men få land har klart å bli rike på det.

Ved en tilfeldighet har NRK nylig sendt en meget flott dokumentar om oljeeventyret. Den heter Olje! og kan sees i sin helhet på NRK Nett-TV i noen få dager til. Høyst anbefalt.

Dokumentaren er herlig sett med liberalistiske øyne, for uten at det har vært skapernes intensjon har de samtidig dokumentert korporatismen og planøkonomien i praksis. Dokumentaren fremstiller norske politikere og byråkrater i embetsverket som heltene i historien som klarte å sikre norsk eierskap til kontinentalsokkelen, sikret at norsk industri fikk en del av kaka og temme de ville amerikanerne som ikke tenkte et fnugg på sikkerhet.

Det skal nevnes at det faktisk fantes politiske helter i denne sammenhengen, nemlig Stavangers store sønn, Arne Rettedal, og miljøet rundt han. Arne Rettedal klarte nesten egenhendig å sikre at Stavanger ble oljebyen. I dokumentaren fremstilles dette som at Rettedal tok “snarveier,” eller sagt på godt norsk: han brøt loven. Normalt skulle det ta to år å få regulert et område til boligområde og få godkjent søknader på den tiden. Rettedal fikk det til på 14 dager.

Et annet eksempel på Rettedals heltemodige innsats mot byråkratiet var å sikre ONS-utstillingen (Offshore Northern Seas) til Stavanger i 1974. For å få til dette trengte Stavanger en stor hall og kommunen fant et flott sted som passet perfekt: Tjensvoll. Det var bare få minutter med bil fra Stavanger sentrum og det var god plass og godt egnet til bygging. Det var bare et problem: området var regulert til jordbruk.

Man kunne bare deregulere et visst antall mål per år og dette tallet var ganske nøyaktig halvparten av det som trengtes. Rettedal i sin sunne og fornuftige fleksibilitet spurte byråkratene inne i Oslo om det ikke var mulig å få deregulert 2 år på en gang og dernest ingenting neste år. Nei, stivbeinte, maktsyke byråkrater i Oslo brydde seg ikke om at ONS var viktig for Stavanger. De sa blankt nei. Rettedal var nødt til å finne en annen løsning.

Han ble selvfølgelig svært lite begeistret for denne maktarrogansen som jo var så typisk for den korporatistiske landsfaderstaten Gerhardsen hadde bygget opp, så han fikk hjelp til å saumfare lovverket med lys og lykte etter muligheter for å omgå disse syke, meningsløse begrensningene. Løsningen han kom frem til ble i ettertid kjent som “den stavangerske midlertidighet.”

Loven tillot nemlig oppreisning av såkalte “midlertidige bygg” på jordbruksområder, og “midlertidige bygg” ble definert som “bygg uten vegger.” Dermed ble byggingen av hallen satt i gang men man unnlot å sette inn veggene. Og så etter at dette midlertidige bygget var ferdigbygget argumenterte Rettedal at det var nødvendig med midlertidige vegger i dette midlertidige bygget for å arrangere ONS, og vips stod bygget klar mot byråkratenes vilje. Da Stavanger Aftenblad spurte om han brøt loven den gangen, var svaret «Vrøvl. Loven var feil».

Rettedal var dypt hatet av byråkratene i Oslo etter dette. Ikke fordi han hadde gjort noe galt eller skadet landet på noen som helst måte, men fordi han hadde trosset deres vilje. I et land med diktatorspirer overalt var dette nok til å bli hatet.

Jeg trekker denne historien frem som en heltehistorie for her var det en politiker som helt bevisst saboterte de sentralstyrende planøkonomiske sabotørene. Han brøt en lov som etter moralsk standard var kriminell og sikret med dette at oljeindustrien kom til Stavanger.

Historien om oljen er historien om en sosialistisk bananrepublikk, full av korrupsjon, brutte avtaler og rå maktbruk. Men det er også historien om et industrieventyr og norsk kompetanse i verdensklasse, takket være restene av en liberal fortid som gjorde Norge til en rik industrinasjon på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Norge er blitt styrtrikt til tross for at store deler av norsk politikk de siste 50 årene har blitt viet samme type politikk som ble ført i Sovjetunionen. Det forteller en god del om hvor utrolig fantastisk kapitalismen er til å skape velstand.

Selv om vi forbinder Sovjetunionen med sosialistisk planøkonomi er det et faktum at det alltid var en liten andel privat næringsliv. Privateid jordbruk hadde på det meste aldri mer enn 4% av den dyrkbare jorden, men stod for mellom en fjerdedel og en tredjedel av jordbruksproduksjonen. Selv altså kun 4% kapitalisme var nok til å bidra til å forhindre sultekatastrofe i Sovjetveldet.

Noe av innholdet er hentet fra denne artikkelen: Hverken Gerhardsen eller oljen gjorde Norge rikt

Den tredje mai skrev Elin Skrede, som jobber som rådgiver i organisasjonen For velferdsstaten, et innlegg om kommersiell drift av offentlig finansierte barnehager. Hun skrev at det fører til at et ukjent antall milioner ikke går til formålet hvert år, og påstår at dette krever et stradig mer omfattende kontroll og reguleringsbehov.

Min kommentar til det som klassisk liberalist, er at private aktører ikke bør subsidieres.
Hvorfor i alle dager skulle de? Årsaken til at man i det hele tatt ville ha ønsket seg private tjenester, er at dårlige tjenestetilbud ville ha forsvunnet dersom folk velger dem vekk. Dette betyr at befolkningen over tid ville sittet igjen med stadig bedre og bedre tilbud. Det er et enormt mangfold om man har mange ulike aktører, og kun de aktørene som folk liker best, er de folk ender opp med.

Når private aktører, uavhengig av hva slags tjenester de leverer, mottar garanterte penger fra staten (subsidier), så fører dette til at tjenestene mottar penger uavhengig av hva slags valg befolkningen gjør, og man låser penger fast til tilbud som ellers ville blitt byttet ut med bedre tilbud.

Det er ikke noen automatikk i at privat er bedre enn offentlig, dersom man subsidierer og beskytter private næringer mot konkurranse. Men det er jo klart: Bedrifter liker ikke konkurranse, og de vil ha garanterte penger fra staten og skattebetalerne. Men for deg og meg, som vanlige folk, som forbrukere, vil vi få langt bedre tjenester med et fritt marked hvor de private aktørene ikke er garantert noe fra staten, men må jobbe hardt for å tilfredsstille våre ønsker og behov.

Så alle de problemene som oppstår er ikke mellom det private marked på den ene siden, og det offentlige på det andre. Men korporativisme/ politiske entrepenører med sugerør ned i statskassa på den ene siden, omtalt som “det private”, og det offentlige som kan tilskrives mange av de samme atributtene på den andre.

Stort sett hele innlegget bærer preg av at dette skal medføre økte kostnader for det offentlige. Det bør ikke være slik at private mottar penger fra det offentlige på noe vis. Hun er veldig redd for at pengene skal flyte ut av landet, men disse pengene måtte kanskje måttet blitt brukt i stedet for offentlige økte kostnader dersom den private barnehagen måtte finansiere seg selv, uten betaling fra det offentlige?

Lars Jøran Nordberg, Leder i Liberalistene Innlandet.

Folk misforstår og tror individualisme betyr at alle står alene, når det egentlig handler om at individet er den minste udelelige sosiale enheten, og at man må bruke det som tankemessig fundament. Mennesker er sosiale av natur, og individer går sammen for å løse felles utfordiringer.

Hvis du tror at fattige og uføre vil ha det vanskelig i et helt fritt liberalt samfunn fordi folk er egoisiske og feilbarlige, hva tror du da skjer under statlig forvaltning, som også består av de samme egoistiske og feilbarlige menneskene?

Misantropi

Folk klarer gjerne ikke å forestille seg hvordan et fritt marked, altså frie individer i fellesskap, kan løse de sosiale problemene. Men Argument fra mangelende forestillingsevne er ikke et gyldig argument. Og et menneskesyn som går ut på at man ikke stoler på at befolkningen vil sørge for et sikkerhetsnett, som i dag, hvor de som ellers ville falt utenfor, ville blitt tatt hånd om, kalles misantropi, og er dessverre utbredt blant de som ønsker en velferdsstat.

It is amazing that people who think we cannot afford to pay for doctors, hospitals, and medications somehow think that we can afford to pay for doctors, hospitals, medications and a government bureaucracy to administer “universal health care.”

Thomas Sowell

Den britiske statsministeren Tony Blair beklaget at han gjorde “for lite” som respons på den irske potetfaminen på 1800-tallet, som drepte en million mennesker og førte til utvandring av millioner flere. Men faktisk var den engelske regjeringen skyldig i å gjøre for mye.

Blairs uttalelse trekker oppmerksomhet mot spørsmålet om hva som forårsaket sultkatastrofen. Hittil har den populære teorien vært at irske mennesker var promiskuøse, latskapte og overdrevent avhengige av poteten. Som et resultat døde de i hundretusentall da en sykdom rammet og ødela matkilden deres, midt i en av de raskest økonomisk vekstperiodene i menneskets historie.

Var potetfaminen en økologisk ulykke, som historikere vanligvis sier? Som de fleste hungersnød hadde den lite å gjøre med nedgang i matproduksjonen som sådan. Adam Smith hadde rett i at “dårlige årstider” forårsaker “mangel”, men “volden fra velmente regjeringer” kan konvertere “mangel til sult”.

I virkeligheten var den mest åpenbare årsaken til hungersnøden ikke en plantesykdom, men Englands langvarige politiske hegemoni over Irland. England erobret Irland flere ganger og tok eierskap til store jordbruksområder. Store deler av landet ble gitt til engelskmenn.

Disse jordeierne ansatte igjen bønder til å drive gårdsdriftene sine. Driftslederne leide deretter ut små tomter til lokalbefolkningen mot arbeid og avlinger. Konkurransen om land førte til høye leier og mindre tomter, og presset dermed irske mennesker til eksistensminimum og ga et stort økonomisk dreneringshull.

Landleie kan være effektivt, men irske mennesker hadde ingen rettigheter til jorden de arbeidet på eller til noen forbedringer de kunne gjøre. Bare i områder dominert av protestanter hadde leietakerbønder noen rettigheter til sine kapitalforbedringer. Med at jordeierne i stor grad bodde i England, var det ingen som kunne gjennomføre systematiske kapitalforbedringer.

Irene led under mange hungersnød under engelsk styre. Som en bokser med begge armene bundet bak ryggen, kunne irene bare stå og absorbere slag etter slag. Det tok “mange omstendigheter” av engelsk politikk for å skape knockout-slaget og den endelige løsningen på det irske spørsmålet.

Frimarkedsøkonomen John Baptiste Say var rask til å merke seg at systemet med fraværende jordeiere var beklagelig. Han diagnostiserte denne årsaken nøyaktig og forutså de katastrofale resultatene som fulgte. Han sørget for å videreformidle forslaget fra en medlem av parlamentet som sa at havet skulle svelge Irland for en periode lang nok til å ødelegge alt som var på øya.

Malthusiansk befolkningslovgivning brukes noen ganger til å forklare engelsk skyld. Her ble irene sett på som en promiskuøs gruppe som giftet seg tidlig og fikk for mange barn. Malthus selv betraktet den irske situasjonen som håpløs. Irerne betalte da for sine synder via sult og sykdom som hungersnøden førte med seg.

Var irene en så promiskuøs gruppe? Befolkningen i Irland var høy, og øya hadde blitt tett befolket etter unionen med Storbritannia i 1801. En del av denne befolkningsveksten kan tilskrives grunnleggende økonomisk utvikling, da befolkningen også økte raskt i England og andre steder i Europa.

I virkeligheten vokste den irske befolkningen bare litt raskere enn den engelske befolkningen og begynte fra en mye mindre base. Men hvorfor vokste den raskere? Svaret ligger i det faktum at England hadde plassert Irland i en uvanlig posisjon som kornkammer for den industrielle revolusjonen.

De britiske kornlovene var utformet for å beskytte lokale kornbønder mot utenlandsk konkurranse. I 1801 ble disse lovene utvidet til Irland. Lovene holdt ikke bare prisene høye; de beskyttet mot fallende priser i år med rikelig avling. De viktigste fordelene med denne proteksjonismen var de engelske fraværende jordeierne i Irland, ikke irene.

Irene kunne dyrke store mengder næringsrik potet som de kunne mate sine familier og dyr med. Jordeiere hadde fordelen av at poteten ikke utarmet jorden og tillot en større prosentandel av eiendommen å bli viet til kornavlinger for eksport til England.

Høyere priser oppmuntret til dyrking av nye landområder og mer intens bruk av eksisterende landbruksarealer. En primærinngang i denne økte produksjonen var den irske bonden, som i de fleste tilfeller var ingenting mer enn en jordløs livegen. På samme måte ble vekstraten for befolkningen redusert som svar på redusert beskyttelsesnivå i tiåret før hungersnøden.

Disse kunstige stimuliene til den irske befolkningen var sikret så lenge de engelske jordeierne hadde kontroll over parlamentet. Imidlertid støttet engelske produsenter og arbeidere frihandel og vokste som en politisk kraft. Med opprøret fra Anti-Corn Law League enige om Whigs og Tories i 1845 å redusere beskyttelsestariffer og Corn Laws helt bort til 1849.

Prisen på hvete falt kraftig i 1847 (“corn” er britisk for korn, inkludert hvete), og dette ødela lønnsomheten til jordeierne som hadde vært avhengige av høye priser. Med redusert inntekt kunne ikke jordeierne lenger støtte den irske befolkningen slik de hadde tidligere, og dette la grunnlaget for hungersnøden.Men dette var ikke den eneste faktoren som bidro til sultkatastrofen. Da potetavlingene i 1845 og 1846 ble rammet av en soppsykdom, var det ingen andre matkilder som kunne erstatte potetene for den irske befolkningen. Samtidig var engelske myndigheter tregt med å respondere på krisen, og det var også noen irske myndigheter som ikke ønsket å forstyrre markedet og dermed hindre at mat ble sendt ut av landet.I sum var årsakene til den irske potetfaminen komplekse og varierte, men det er klart at politisk hegemoni, proteksjonistisk handelspolitikk og fravær av jordeierrrettigheter spilte en avgjørende rolle. Det var ikke en naturlig katastrofe, men en menneskeskapt en.

Den irske potetfaminen ble forårsaket av en kombinasjon av faktorer, inkludert Englands langvarige politiske hegemoni over Irland, proteksjonistisk handelspolitikk som favoriserte engelske fraværende jordeiere over irske bønder, og fravær av jordeierrettigheter for det irske folket. De britiske kornlovene, som beskyttet lokale kornbønder mot utenlandsk konkurranse, ble utvidet til Irland i 1801, og som et resultat ble Irland en kornproduserende region for den industrielle revolusjonen. Imidlertid ble fordelene av proteksjonisme i hovedsak glemt av de engelske fraværende jordeierne, ikke det irske folket. Irland kunne dyrke store mengder næringsrike poteter, noe som tillot dem å mate familiene og dyrene sine. Jordeierne hadde fordelen av å kunne vie en større prosentandel av eiendommen til kornavlinger for eksport til England.

Høyere priser oppmuntret til dyrking av nye landområder og mer intens bruk av eksisterende jordbruksland, som gagnet de engelske fraværende jordeierne, men ikke de irske bøndene som ofte var ingenting mer enn jordløse livegne. Befolkningsveksttakten ble redusert som svar på redusert beskyttelse i tiåret før hungersnøden, men de kunstige stimuliene til den irske befolkningen var sikret så lenge de engelske jordeierne kontrollerte parlamentet.

Imidlertid, med oppgangen av frihandel i England og opphevelsen av kornlovene i 1849, ble lønnsomheten til de engelske jordeierne redusert, og de kunne ikke lenger støtte den irske befolkningen som før. Da potetavlingene ble rammet av en soppsykdom i 1845 og 1846, var det ingen andre matkilder som kunne erstatte potetene for det irske folket. Engelske myndigheter var tregt med å respondere på krisen, og noen irske myndigheter ønsket ikke å forstyrre markedet og hindre eksport av mat ut av landet. I sammendrag var årsakene til den irske potetfaminen komplekse og varierte, men det var en menneskeskapt katastrofe, ikke en naturkatastrofe.

 


Jeg må rette deg på noen av påstandene dine angående USA på 1800-tallet. Det er sant at USA opplevde en rekke utfordringer og konflikter på 1800-tallet, inkludert annektering av landområder, borgerkrig og konflikter med urfolk. Men det er ikke en direkte sammenheng mellom disse hendelsene og markedsliberalismen eller frihetsprinsipper. Tvert imot var det faktisk økonomisk vekst og innovasjon som muliggjorde USA sin territoriale ekspansjon og økte deres velstand.

Jeg vil også påpeke at å beskylde markedsliberalismen for den amerikanske regjeringens handlinger er feilaktig. Det var faktisk statlige beslutninger og politiske interesser som drev annekteringen og utvidelsen av USA. Det var også statlige beslutninger som førte til de negative konsekvensene for urfolk og andre undertrykte grupper.

Det er viktig å skille mellom hva som er en følge av markedsliberalismen og hva som skyldes andre faktorer. Å klandre markedsliberalismen for alle negative hendelser i historien er en forenkling og unøyaktighet som ikke bør tas på alvor.

Woke-bevegelsen presenterer seg selv som en uskyldig bevegelse for rettferdighet og inkludering. “Bare god oppførsel”, sier de. “Bare empati og respekt.” Det høres jo tilforlatelig ut. Hvem kan vel være mot å være snill? Men det er nettopp denne ufarlige fasaden som gjør woke så effektivt – fordi det får kritikk til å virke urimelig. Likevel ser vi en stadig voksende motstand. Folk merker at woke handler om mer enn vennlighet. At woke ikke primært er en moralfilosofi, men et sanksjonssystem.

For hvis woke virkelig bare handlet om respekt, hvorfor ser vi da så mye frykt, kanselleringer og maktmisbruk? Hvorfor brukes woke-ideologi så effektivt til å straffe avvikere? Hvorfor er det mer fokus på å finne syndebukker enn på å faktisk forbedre samfunnet?

Fordi woke ikke handler om å gjøre folk bedre. Det handler om å skape et hierarki – en ny form for maktstruktur basert på ren sosial kontroll.

---

Fra empati til maktinstrument

Woke begynte som en idé om å bevisstgjøre sosial urettferdighet, men det utviklet seg raskt til et verktøy for de mest manipulerende menneskene i samfunnet. Det som en gang var en oppfordring til refleksjon, ble til et rigid sett av regler. Regler som ikke primært handler om å forbedre folks oppførsel, men om å plassere mennesker i en evig maktkamp. De som forstår kodene, får makt. De som snubler, straffes.

Men det interessante er dette: De mest nidkjære vokterne av woke-moralen er sjelden de mest moralske menneskene.

Tvert imot, woke-kulturen gir makt til akkurat de mennesketypene som tidligere ville blitt marginalisert i et sunt samfunn: De autoritære, de narsissistiske, de konfliktsøkende. De som alltid har lengtet etter en metode for å dominere andre, men som tidligere ikke har hatt de rette verktøyene. Nå har de fått dem.

Se på woke-miljøer i praksis: Er de fylt med folk som rolig og balansert ønsker en bedre verden? Nei. De er preget av de som roper høyest, hisser seg mest opp, krever mest “ansvarstaking” og har et uimotståelig behov for å finne feil hos andre. De som kan angripe andre uten konsekvenser – og som blir sosialt belønnet for det.

Her ser vi det store skiftet: Woke handler ikke lenger om hva som er sant eller rettferdig. Det handler om hvem som får definere hva som er sant og rettferdig.

---

Dydssignalisering: en konkurransesport

Woke er ikke et fast moralsystem med tydelige prinsipper. Det er en dynamisk konkurransearena der målet er å overgå hverandre i dyd. Jo mer moralsk du fremstår, desto større sosial gevinst.

Men her ligger problemet: Når du konkurrerer i moral, er det ikke nok å bare være god – du må også finne noen å fordømme.

Woke-mennesker elsker å avsløre noe. En uheldig vits. En tweet fra 2012. En gammel film som “ikke har tålt tidens tann”. Jo mer de kan peke på, desto mer moralsk fremstår de selv. Dette handler ikke om rettferdighet. Det handler om posisjonering.

Og dette skaper en kultur der alle må gå på tå hev. Hvor folk sensurerer seg selv. Hvor ingen tør å si hva de egentlig mener, fordi de vet at den minste feil kan koste dem jobb, venner, økonomisk trygghet.

Det er derfor woke-miljøer ofte har de mest fryktstyrte menneskene. Ingen vet når de selv blir neste offer for kanselleringskulturen. Ingen vet når en feil formulering kan koste dem alt.

De vet bare én ting: Det er tryggest å jage sammen med flokken.

---

Woke belønner dårlige mennesker

Hvem har mest å tjene på et samfunn der alle må gå på tå hev? Ikke de vennlige, ikke de sindige, ikke de som faktisk ønsker å bygge opp noe positivt. Nei, det er de autoritære, de konfliktsøkende, de som elsker makt over andre.

Woke gir dem perfekte verktøy:

• De kan angripe mennesker uten risiko, fordi de gjør det i “det godes navn”.
• De kan herske med frykt, fordi alle vet hva som skjer hvis man motsier dem.
• De kan manipulere ved å påstå at alle avvik fra deres ideologi er “hat”.

Her ser vi paralleller til tidligere ideologiske bevegelser som brukte moral som påskudd for makt. Nazismen var et klassisk eksempel på hvordan en bevegelse som opprinnelig solgte seg inn som rettferdig (motstand mot “utnyttelse”, forsvar av “folket”) raskt ble en unnskyldning for vold, utestengelse og maktmisbruk.

Det er også her vi ser woke-bevegelsens likheter med andre totalitære ideologier. De har alle felles at de bruker en moralsk nødvendighet til å rettferdiggjøre det de gjør.

• Nazistene brukte “beskyttelse av folket” som unnskyldning for å kaste ut jøder og opposisjonelle.
• Kommunistene brukte “rettferdighet for arbeiderne” som grunn til å utrydde klassefiender.
• Woke-bevegelsen bruker “inkludering” som begrunnelse for å kansellere, fjerne og tie ihjel meningsmotstandere.

Alle tre har samme grunnprinsipp: De bruker moral som våpen for å kontrollere samfunnet.

---

Den skjulte brutaliteten

De som roper høyest om at de vil “redde marginaliserte grupper” er ofte de som ender opp med å ødelegge flest menneskeliv. Folk som kanselleres mister jobber, venner, økonomisk trygghet. De uthenges offentlig. De blir stemplet som moralsk underlegne mennesker.

Og her er ironien: Woke-mennesker ser seg selv som de gode. De ser seg selv som de snille. Men hva er egentlig snilt med å fryse ut en kollega fordi han brukte feil pronomen? Hva er empatisk med å henge ut en 70-åring på Twitter fordi han ikke forstår det siste innen interseksjonell teori?

Sannheten er: Woke-mennesker er ofte blant de mest nådeløse menneskene som finnes.

Den skjulte brutaliteten i woke-miljøer er ikke en ulykke, men en nødvendighet. Sanksjonssystemene som holder folk i sjakk er ikke bivirkninger – de er grunnlaget for bevegelsens makt. Uten frykt, uten konsekvenser for feiltrinn, ville woke miste sin evne til å straffe, ekskludere og kontrollere. Dette er ikke en sosial bevegelse som søker rettferdighet – det er et maktapparat forkledd som et moralsk prosjekt.

For å forstå dette må vi se på woke i lys av tidligere ideologiske maktsystemer. Et eksempel: totalitære regimer, fra det tredje riket til Sovjetunionen, opererte ikke kun med vold, men med sosial disiplinering. Ideologisk renhet var aldri et fast mål – det var et bevegelig mål, og nettopp derfor var det effektivt. Woke fungerer på samme måte: Det finnes ingen grense for hva som er “god oppførsel”, fordi det alltid kan stilles strengere krav. Dette skaper en konstant fryktkultur der selv de mest lojale tilhengerne kan falle i unåde.

Den woke bevegelsen hevder å stå opp mot maktmisbruk, men ser vi på hvordan den fungerer i praksis, blir det klart at den skaper sin egen klasse av uovervinnelige makthavere – aktivistene som dikterer spillereglene. Og hvem er deres naturlige fiender? De uavhengige tenkerne. De som stiller spørsmål. De som nekter å bøye seg for de siste dogmene.

Det er her den historiske parallellen blir ubehagelig. Nazismens sosiale kontrollmekanismer bygde på de samme prinsippene: lydighet til et sett av ideologiske dogmer, der enhver dissens ble straffet med sosial utfrysning, offentlig ydmykelse eller verre. Samme metodikk ser vi i woke-miljøene i dag. Ingen voldsbruk – men maksimal sosial kontroll.

Sannheten er at woke aldri var om snillhet. Det er en moderne variant av autoritær kollektivisme, drevet av ideen om at noen skal ha makten til å bestemme hva som er riktig og galt – ikke basert på objektive prinsipper, men på flyktige moralnormer de selv definerer. Dette er et farlig system, fordi det tillater grenseløs maktutøvelse uten noen form for ansvarlighet.

Når woke tilsynelatende taper makt, når folk begynner å si “nei” til kanselleringskulturen, skjer det en forventet vending: Bevegelsen går fra å påstå at den “bare vil være snill” til å hevde at dens kritikere er ekstreme. De som motsier woke blir dehumanisert, beskyldt for “farlig tale” og forsøkt ekskludert fra offentligheten. Mønsteret gjentar seg, som det alltid har gjort i totalitære ideologier.

For hva skjer når en ideologi ikke lenger kan overbevise? Den må ty til tvang.

Woke er ikke et spørsmål om god eller dårlig oppførsel. Det er et spørsmål om makt. Og makten vil alltid forsøke å skjule seg bak vakre ord.

---

Les mer:

• Nazismen var venstreorientert
• Sosialdemokratisk skremselspropaganda
• Hvorfor manipulerer norske medier befolkningen?
• Den skjulte arkitekturen bak global makt
• Aftenpostens manipulasjon: Hvordan de latterliggjør Trump for å kontrollere narrativet