Notat: Siden bloggen til Onar Åm er nede, så fikk jeg lyst til å bruke noe som heter ‘the way back machine‘. Da jeg fant siden ønsket jeg å sikkerhetskopiere innholdet, og la det her.

Derfor ble Norge rikt

Posted on 19/05/2011 by Onar Åm

Det er en utstrakt myte at det var Gerhardsen og Arbeiderpartiet som med sin korporatisme og planøkonomi bygget landet etter krigen. Heldigvis er det nå kommet historikere på banen som tilbakeviser denne myten. Sannheten er at Arbeiderpartiets sosialistiske planøkonomi holdt Norge tilbake i perioden etter krigen. Norge hadde en svakere økonomisk vekst enn resten av Vest-Europa.

Det er også en myte at Norge var et svært fattig land for 100 år siden. Sannheten er at

Kristian Birkeland, Norges fremste fysiker og hjernen bak Norsk Hydro

Norge var et av verdens rikeste land, men litt mindre rik enn England og de vest-europeiske landene. Årsaken til at vi ble rik var en kombinasjon av at vi førte en forholdsvis liberal økonomisk politikk gjennom 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, og at vi fløt på den generelle bølgen av velstand som kapitalismen brakte til verden.

Det er altså kapitalismen som har æren for at vi er så rike i dag. Den sosialistiske komponenten har utelukkende bidratt negativt.

En annen myte som blir avlivd er forestillingen om at det var oljen som gjorde oss rike. Ja, den har utvilsomt bidratt til at vi har blitt rikest i klassen, men Norge var en velutviklet industrinasjon allerede før oljen kom. Utenlandsk kapital og driftige norske kapitalister gjorde Norsk Hydro til en betydelig industribedrift og industrialiserte Norge. Norske kapitalister var også sterkt representert innen shipping og bidro til å gjøre Norge til en av verdens fremste skipsfartsnasjoner, til tross for Gerhardsens ivrige forsøk på å sabotere.

Det var i betydelig grad på bakgrunn av shipping-kompetansen at Norge var så godt posisjonert til å bli en oljenasjon. Mange land har olje, men få land har klart å bli rike på det.

Ved en tilfeldighet har NRK nylig sendt en meget flott dokumentar om oljeeventyret. Den heter Olje! og kan sees i sin helhet på NRK Nett-TV i noen få dager til. Høyst anbefalt.

Dokumentaren er herlig sett med liberalistiske øyne, for uten at det har vært skapernes intensjon har de samtidig dokumentert korporatismen og planøkonomien i praksis. Dokumentaren fremstiller norske politikere og byråkrater i embetsverket som heltene i historien som klarte å sikre norsk eierskap til kontinentalsokkelen, sikret at norsk industri fikk en del av kaka og temme de ville amerikanerne som ikke tenkte et fnugg på sikkerhet.

Det skal nevnes at det faktisk fantes politiske helter i denne sammenhengen, nemlig Stavangers store sønn, Arne Rettedal, og miljøet rundt han. Arne Rettedal klarte nesten egenhendig å sikre at Stavanger ble oljebyen. I dokumentaren fremstilles dette som at Rettedal tok “snarveier,” eller sagt på godt norsk: han brøt loven. Normalt skulle det ta to år å få regulert et område til boligområde og få godkjent søknader på den tiden. Rettedal fikk det til på 14 dager.

Et annet eksempel på Rettedals heltemodige innsats mot byråkratiet var å sikre ONS-utstillingen (Offshore Northern Seas) til Stavanger i 1974. For å få til dette trengte Stavanger en stor hall og kommunen fant et flott sted som passet perfekt: Tjensvoll. Det var bare få minutter med bil fra Stavanger sentrum og det var god plass og godt egnet til bygging. Det var bare et problem: området var regulert til jordbruk.

Man kunne bare deregulere et visst antall mål per år og dette tallet var ganske nøyaktig halvparten av det som trengtes. Rettedal i sin sunne og fornuftige fleksibilitet spurte byråkratene inne i Oslo om det ikke var mulig å få deregulert 2 år på en gang og dernest ingenting neste år. Nei, stivbeinte, maktsyke byråkrater i Oslo brydde seg ikke om at ONS var viktig for Stavanger. De sa blankt nei. Rettedal var nødt til å finne en annen løsning.

Han ble selvfølgelig svært lite begeistret for denne maktarrogansen som jo var så typisk for den korporatistiske landsfaderstaten Gerhardsen hadde bygget opp, så han fikk hjelp til å saumfare lovverket med lys og lykte etter muligheter for å omgå disse syke, meningsløse begrensningene. Løsningen han kom frem til ble i ettertid kjent som “den stavangerske midlertidighet.”

Loven tillot nemlig oppreisning av såkalte “midlertidige bygg” på jordbruksområder, og “midlertidige bygg” ble definert som “bygg uten vegger.” Dermed ble byggingen av hallen satt i gang men man unnlot å sette inn veggene. Og så etter at dette midlertidige bygget var ferdigbygget argumenterte Rettedal at det var nødvendig med midlertidige vegger i dette midlertidige bygget for å arrangere ONS, og vips stod bygget klar mot byråkratenes vilje. Da Stavanger Aftenblad spurte om han brøt loven den gangen, var svaret «Vrøvl. Loven var feil».

Rettedal var dypt hatet av byråkratene i Oslo etter dette. Ikke fordi han hadde gjort noe galt eller skadet landet på noen som helst måte, men fordi han hadde trosset deres vilje. I et land med diktatorspirer overalt var dette nok til å bli hatet.

Jeg trekker denne historien frem som en heltehistorie for her var det en politiker som helt bevisst saboterte de sentralstyrende planøkonomiske sabotørene. Han brøt en lov som etter moralsk standard var kriminell og sikret med dette at oljeindustrien kom til Stavanger.

Historien om oljen er historien om en sosialistisk bananrepublikk, full av korrupsjon, brutte avtaler og rå maktbruk. Men det er også historien om et industrieventyr og norsk kompetanse i verdensklasse, takket være restene av en liberal fortid som gjorde Norge til en rik industrinasjon på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Norge er blitt styrtrikt til tross for at store deler av norsk politikk de siste 50 årene har blitt viet samme type politikk som ble ført i Sovjetunionen. Det forteller en god del om hvor utrolig fantastisk kapitalismen er til å skape velstand.

Selv om vi forbinder Sovjetunionen med sosialistisk planøkonomi er det et faktum at det alltid var en liten andel privat næringsliv. Privateid jordbruk hadde på det meste aldri mer enn 4% av den dyrkbare jorden, men stod for mellom en fjerdedel og en tredjedel av jordbruksproduksjonen. Selv altså kun 4% kapitalisme var nok til å bidra til å forhindre sultekatastrofe i Sovjetveldet.

Noe av innholdet er hentet fra denne artikkelen: Hverken Gerhardsen eller oljen gjorde Norge rikt