Verdensøkonomien står overfor betydelige utfordringer med økende gjeld og lav vekst. IMF anslår at global gjeld vil overstige 100 billioner dollar, tilsvarende over 90 % av verdens BNP. Disse tallene er resultatet av langvarig lånefinansiering, spesielt under koronapandemien da landene lånte for å dempe økonomiske konsekvenser.

Behovet for sparebasert økonomi

IMF påpeker at denne situasjonen kan føre til en langvarig periode med lav vekst og økt sårbarhet i økonomien. For en mer stabil økonomi kan en sparebasert modell være nødvendig, der vekst bygger på sparing og kapitaldannelse.

I etterkant av finanskriser ser vi ofte en økning i lånebasert vekst og lave renter som midlertidig løsning for å holde økonomien oppe.

Denne kortsiktige avhengigheten av gjeld har nå skapt en overhengende fare for global ustabilitet og begrenset mange lands handlingsrom. En sparebasert modell der vekst støttes av oppsparte midler kan gi en mer bærekraftig løsning. Etter andre verdenskrig så vi hvordan sparing og kapitaloppbygging la grunnlaget for økonomisk stabilitet og langsiktig vekst i Tyskland og Japan – et eksempel til etterfølgelse for dagens økonomier.

Ludwig von Mises mente at vekst basert på lånefinansiering er en kortsiktig strategi som skaper økonomiske bobler. Når disse boblene sprekker, forårsaker de kriser som kunne vært unngått i en sparebasert økonomi. Dette synet er i samsvar med hans tro på at ekte økonomisk vekst må bygges på sparing og ansvarlig kapitaloppbygging.

Dette sitatet understreker Mises’ syn på at økonomisk stabilitet bare kan oppnås når kapital bygges opp av reelle besparelser.

En sparebasert økonomi gir et mer stabilt grunnlag ved at investeringer skjer med reelle oppsparte midler, noe som reduserer risikoen for finansielle bobler og skaper bærekraftig vekst.

Dette sitatet fra Mises illustrerer hans syn på at ekte økonomisk fremgang avhenger av sparing og investering, ikke kortsiktige pengepolitiske tiltak.

Når renten settes av markedet og ikke av myndigheter, får sparerne en rettferdig avkastning, noe som stimulerer til videre sparing og investering.

Mises påpeker her at renten ikke er et vilkårlig fenomen, men et uttrykk for tidspreferanse i markedet, som er avgjørende for økonomisk balanse.

En sparebasert modell bidrar til å holde inflasjonen lav fordi veksten baseres på oppsparte midler fremfor lånefinansiering. Dette øker tilliten til valutaen og stabiliserer økonomien.

Mises var kritisk til inflasjon, som han beskrev som en usynlig skatt på sparing. Inflasjon svekker kapital og bidrar til økonomisk ustabilitet.

Med en sparebasert modell reduseres økonomiens sårbarhet for gjeldskriser, da veksten baseres på faktisk kapital fremfor gjeld. Sveits og Singapore er eksempler på land som oppnår stabilitet gjennom høy sparing og lav gjeld.

Sparing gir individer muligheten til å oppnå økonomisk selvstendighet, og reduserer avhengigheten av lån eller statlige støtteordninger.

Adam Smiths syn på økonomisk selvstendighet og ansvar reflekteres her i den sparebaserte modellen, som gir individet større kontroll over egne midler.

I dagens økonomiske situasjon, med høy gjeld og stor usikkerhet, fremstår sparing som en bærekraftig vei fremover.

Dette sitatet fra Mises understreker viktigheten av kapitaloppbygging for å tilfredsstille samfunnets behov på en bærekraftig måte.

Norges Bank og dens rolle

Norges Bank, Norges sentralbank, har en unik rolle i økonomien ved at den kontrollerer landets pengemengde, inflasjonsmål og renter. Når Norges Bank setter styringsrenten, påvirker det låne- og sparevilkårene for hele befolkningen. I dagens system er målet ofte å stimulere økonomisk vekst gjennom lav rente og tilgjengelig kreditt, noe som oppmuntrer til lånefinansiering fremfor sparing. Dette fører til at mange velger å bruke penger de ikke har, fremfor å spare og bygge egenkapital.

Hayeks ord illustrerer hvorfor det å gi staten makt over pengemengden kan føre til økonomiske ubalanser. En avskaffelse av Norges Bank ville innebære å la markedet sette renten og tilpasse pengemengden, uten statlig inngripen. Dette ville fremme sparing og bidra til stabil økonomisk vekst.

Hvorfor sparebasert økonomi belønner sparing

I en sparebasert økonomi ville rentene reflektere den reelle etterspørselen etter kapital, og sparerne ville få bedre avkastning på pengene sine. I dagens økonomi ser vi knapt positive renter, og i noen tilfeller er renten til og med negativ. Dette betyr at inflasjonen spiser opp verdien av folks oppsparte midler, og at det nesten ikke lønner seg å spare.

Kirzners poeng er at når markedet får bestemme renten, vil sparing naturlig bli belønnet. I dagens økonomi med lave renter og høy inflasjon er det imidlertid knapt mulig å tjene penger på å spare, fordi oppspart kapital stadig taper verdi.

Hvordan inflasjon og trepartssamarbeidet påvirker sparevilkårene

Inflasjon er en sentral faktor som reduserer kjøpekraften til de oppsparte midlene våre. Når staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne samarbeider gjennom det såkalte trepartssamarbeidet, prøver de å finne løsninger som sikrer stabilitet. Men disse tiltakene forsøker bare å begrense skaden av et inflasjonssystem som systematisk svekker verdien av pengene.

Hazlitt beskrev inflasjon som en “skjult skatt” som gjør det vanskelig for sparerne å opprettholde kjøpekraften. Hvis vi hadde en sparebasert økonomi, ville pengenes verdi være mer stabil, og folks oppsparte midler ville beholdt sin verdi over tid.

Hvordan en sparebasert modell kan gi økonomisk sikkerhet

I et system der sparing belønnes med en naturlig rente og pengemengden reguleres av markedet selv, ville sparere ha mulighet til å tjene penger på sine oppsparte midler uten å risikere at inflasjonen spiser opp verdien. Dette ville gi økonomisk stabilitet og oppmuntre til langsiktig sparing.

Rothbards syn på sparing og investering understreker fordelene ved en sparebasert økonomi, der rentene og inflasjonen bestemmes av markedet, ikke av sentralbankenes manipulasjoner.

Les også mitt innlegg om hvordan staten var årsaken til finanskrisen:

Staten forårsaket finanskrisen

<

Ofte stilte spørsmål om sparebasert økonomi

Les også:

• Hva betyr ekte frihet? En dyptgående utforskning
• Essensielle fakta om Trump og 2020-valget i USA
• Google og manipulering av informasjon
• Sidelinja avkler norsk politikk og økonomi
• Sparing som drivkraft for økonomisk vekst
• Tesla-aksjen skyter i været – Musk dominerer markedet
• Trump: Skyldig i kronens fall?
• DNs hyperbolske angrep på Trump: En løgnaktig fremstilling som du må betale for å lese
• NRK – en statlig propagandamaskin i forkledning som nøytral nyhetsformidler
• Debunking UXA – Thomas Seltzers Amerika Del 1

Da er jeg ferdig med å lese den fantastisk godt skrevne boken av Rand Paul. Jeg vil anbefale alle å lese denne boken, enten man er liberal, autoritær eller midt i mellom. Jeg vil kanskje anbefale boken sterkest til sosialistene, for de er de som har mest å lære av denne boken!

Boken begynner med å forklare hvorfor og hvordan sosialisme skaper fattigdom. Den beskriver begivenheter både i nyere tid, såvel som tilbake i tid.

Den begynner å beskrive hva politikerne først lover, og hvordan det historisk har utviklet seg i en kronologisk rekkefølge som et resultat av flere fenomener/faktorer som gjør seg gjeldende under sosialisme.

Den tar opp en rekke problemer, blant annet problemene med kollektivistisk tankegang, og at det krever en meget sterk konformitet i hele befolkningen. Sterk konformitet betyr at folk tenker stort sett det samme og ønsker det samme til en hver tid. Jo sterkere konformitet, jo mer likt tenker folk, og jo mindre uenige er man i hvordan man skal løse utfordringene som samfunnet til en hver tid står ovenfor.

Siden vi ofte har forskjellige synspunkter/meninger, vil det ofte ende opp med veldig mye tvang og overformynderi, for deretter å ende opp med tyranni.

Venezuela før og etter den økonomiske og sosiale kollapsen beskrives på en særdeles interessant og velskrevet måte. Venezuela er jo et land med enorme oljeresurser. Faktisk er det tilfellet at Venezuela har verdens største oljereserver!

Landet var naturligvis derfor blant Sør-Amerikas rikeste land før sosialismen fikk sterk innflytelse i landet. Venezuelas befolkning sørget som et resultat av denne innflytelsen effektivt for at den karismatiske sosialisten Hugo Chávez ble valgt til president i 1998, etter at den bolivarianske revolusjonen fant sted.

I sterk motsetning til klassiske liberalister; fikk sosialistene frie tøyler til å eksprimentere med sine ideer, og innføre sin radikale fullskala sosialistiske samfunnsutopi. Landet endret da raskt status fra å være blant de rikeste, til å bli det fattigste landet i Sør-Amerika. Boken beskriver i stor detalj på en interessant måte hvorfor og hvordan dette skjedde.

Den beskriver også hvordan Orwells advarsel ble virkelighet, altså den med at «alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre».

For mens befolkningen etterhvert fikk smake på fruktene av sitt eget valg – sosialisme (fattigdom, sult og stagnasjon) – opplevde deres sosialistiske ledere Hugo Chávez og senere Nicolás Maduro og deres kompanjonger det motsatte:

De fikk oppleve en enorm velstand og levde i overdådighet. Tilsvarende kan jo tilskrives den cubanske diktatoren Fidel Castro.

Boken beskriver ganske detaljert hvordan den politiske eliten skiller seg fra den øvrige befolkningen i livsførsel.

Boken beskriver også hvordan sosialisme belønner korrupsjon, og hvorfor dette er typisk for sosialismen. Hvordan det er nærmest hovedregelen snarere enn unntaket.

Det beskrives også hvordan staten med sosialister bak roret, med gode intensjoner; blander seg inn i økonomien og med det skaper store mangler på varer og tjenester. Venezuela – med den nye sosialistregjeringen – gikk jo ganske tidlig tomt for helt grunnleggende husholdningsvarer.

De gikk tom for toalettpapir, mat og medisiner, samt mye annet som et direkte resultat av statens rigide prisreguleringer av basisvarer, valutakontroll og profittreguleringer etc.

Boken forklarer også godt hvordan kapitalisme (forstått som: Laissez faire) er et langt mer moralsk system, og hvordan de fattige vil få det langt bedre i et kapitalistisk samfunn enn et sosialistisk, samt at det såkalte “The one percent” som Bernie Sanders maser om og nevner minst 100 ganger i løpet av sine taler, alltid forandrer seg.

Andre halvdel av boken begynner med å ta for seg de nordiske landene; Norge, Sverige og Danmark. Den tar for seg den nordiske modellen. Måten det blir beskrevet på i boken er utrolig interessant og hyggelig lesning.

For vi har jo i følge Rand Paul slettes ikke en sosialistisk økonomi! Kapitlet heter faktisk: Kapitalisme Gjør Skandinavia Fantastisk! (Capitalism Makes Scandinavia Great). Det er mye positivt den amerikanske libertarianeren har å si om Norge, noe som overasket meg litt.

Om for ikke noen annen grunn, bør du absolutt lese boken på grunn av at Norge og norsk politikk beskrives i denne boken på en god måte!

Videre beskriver bokens forfatter hvordan dagens sosialister ikke egentlig vet hva sosialisme er, og at Bernie Sanders er alt for venstrevridd til å kunne ha fått et flertall av de danske stemmene. Kapittel 12 heter jo: «Nei, Bernie, Skandinavia er IKKE sosialistisk!».

Litt generell svensk historie fortelles, samt deres tidligere flørt med sosialismen, og hvorfor de forkastet den, og hva som skjedde etterpå som et direkte resultat.

Dette finnes det jo en svært god dokumentar på, som er lagt ut på YouTube av Free To Choose Network. I denne dokumentaren går liberalisten Johan Norberg igjennom sveriges historie på dette området. Dokumentaren er fantastisk godt laget og anbefales av undertegnede på det aller sterkeste!

Det Rand Paul kaller den nordiske modellen, er i motsetning til Bernie Sanders: Velferdisme, og ikke sosialisme. («The Nordic Model Is Welfarism, Not Socialism»)

Videre beskrives det hvordan Sverige stadig senker skattene og velferden, og at velferdisme krever svært høye skatter for middelklassen. Rand viser blant annet til at skandinaviske land har større økonomisk frihet for næringslivet enn hva USA har! The Heritage Foundations liste over mest økonomisk frie og ufrie landene i verden rangerer f.eks. Danmark høyere opp på rangeringen over økonomisk frie land enn USA!

For å sitere fra boken:

Iceland, Sweden, Norway, and Finland all rank among the top twenty-six freest economies. [1] The Economist reports that the Nordic nations are “stout free-traders who resist the temptation to intervene even to protect iconic companies.”

Rand Paul

Så beskrives sosialisme igjen; hvordan sosialisme blir autoritarisme. Det er jo ikke slik at dette blir lovet i utgangspunktet, eller at dette er intensjonen! Men historien viser oss at dette alltid er blitt resultatet når sosialistene får styre skuta.

Sosialister i dag ønsker ikke datidens autoritære sosialisme, men det gjorde ikke datidens sosialister heller! Boken beskriver denne tematikken godt.

Boken drøfter sosialistenes argumenter om at fortidens feilede sosialisme ikke er ekte sosialisme, og påstanden om at deres (f.eks. Bernie og Ocasio-Cortez) sosialisme vil være fredlig, harmonisk og demokratisk form for sosialisme, ulikt de diktaturiske formene for sosialisme vi har sett tidligere.

Jeg likte forøvrig godt et sitat som ble dratt frem i boken som er skrevet av Ebeling.

In the complete socialist state, “Man’s mind and material well-being would be enslaved to the control and caprice of the central planners of the socialist state.”

Ebeling

Jeg googlet sitatet, og fant det i denne artikkelen på Fee.org med overskriften:

Hvorfor sosialisme er umulig

Kapittel 20 beskriver Hitler som sosialist og det dokumenteres rimelig godt av forfatteren. Det er godt støttet oppunder av historiske fakta.

Kapittel 21 handler om nazistenes hat for kapitalismen. Nazistene var sterke antikapitalister; Henry Fords tiltrekning til denne mørke dystre ideologien endrer jo ikke det faktum, og det beskrives også i detalj. Det er staten som skulle styre industrien gjennom korporatisme.

I kapittel 22 beskrives det at nazistene ikke trodde på privat eiendomsrett. Eiendomsretten er helt sentral del av kapitalismen.

I den fjerde delen av boken illustrerer Rand, hvordan sosialisme ikke skaper økonomisk og sosial likhet. Den lover rettferdig fordeling, og sosial likhet, men ender opp med tyranni. Hvis ingen trenger å jobbe, så vil svært få jobbe. Øyelegen tar for seg litt kinesisk historie for å illustrere dette og beskriver så hvordan ting fungerte under kommunismen. Her er et lite utdrag:

According to Jingchang, it didn’t matter how much effort you expended: “Work hard, don’t work hard— everyone gets the same. So, people don’t want to work.”

I det hele tatt er boken spekket med ting som illustrerer hvordan og hvorfor sosialismen feiler, og vil feile også i fremtiden.

Begrepet utopi blir belyst og definert, samt sosialismens forventning om uselviske herskere og borgere.

Det beskrives at frihet ikke er noe som kommer av seg selv. Det er ikke noe som historien garanterer oss. Vi kan altså ikke ta friheten vi har for gitt: Den må alltid kjempes for.

Den sjette delen av boken åpner med et sitat fra Rahm Emanuel, som omhandler det å benytte kriser som en mulighet til å gjøre ting man ikke kunne sett for seg at kunne latt seg gjøre tidligere: «Never Let a Crisis Go to Waste: Socialism and Alarmism».

Sitatet lyder som følger:

“You never want a serious crisis to go to waste. And what I mean by that [is] it’s an opportunity to do things that you think you could not do before.”

Rahm Emanuel

I et senere kapittel beskrives det hvordan sosialisme leder til cronyism, altså «kammeraderi» på norsk.

Videre i boken beskrives det hvordan falske nyheter og propaganda er et voksende fenomen i Amerika. Jeg vil vel si hele verden blir utsatt for det, og ikke kun Amerika, spesielt siden norsk presse ukritisk henter nyheter fra venstreorientert amerikansk presse.

Ja, for det gis eksempler på hvordan hovedstrømsmedia selv kommer med falske nyheter, dvs. nyheter som ikke bygger på objektive fakta, men snarere missvisende informasjon, løgn og forvridninger av ulike hendelser.

Et eksempel som taes opp er en en konflikt som oppstod mellom noen ungdommer fra Covington Catholic High School i Kentucky, hatgruppen Svarte Isralitter og Indianer-aktivisten Nathan Phillips ved Lincoln Memorial i Washington, D.C. i USA

Boken avslutter med et utrolig interessant kapittel, som heter: «Welcome to the Panopticon: FaceCrime, PreCrime, and the Surveillance State»

Det omhandler overvåkningsamfunnet, som jeg tidligere har skrevet en artikkel om her på liberaleren, men i motsetning til min simple artikkel er dette kapittelet umåtelig interessant og serdeles godt og detaljert skrevet!

Her beskrives Kinas overvåkning i praksis. Det sosiale kredittsystemet de har er beskrevet i detalj, samt det som kalles PreCrime. Altså at man kan straffes for handlinger før man har begått dem. Filmen “The Minority Report.” blir drøftet i boken, og eksempler fra virkeligheten trekkes frem.

Jeg vil avslutte med å gi boken terningkast 6. Det er den beste boken om politikk jeg har lest så langt! Når det er sagt vil jeg gi terningkast 5 til boken Daylight Robbery: How Tax Has Shaped Our Past and Will Change Our Future av Dominic Frisby som jeg brukte som kilde i artikkelen: Den merkelige historien om syndeskatt.

Kilder:

[1] Weiss, “Shattering the Myth of Nordic Socialism”; Drischler, “Self-Identified Socialists Don’t Know What They’re Talking About.”

Dette skrev Rune Østgård på Twitter:

«Kommer Norges Bank til å sette opp et regnestykke som viser hvordan «kronesalget» de har holdt på med det siste året har svekket kroneverdien og dermed bidratt til prisstigningen?»

Sentralbankenes inngripen i markedene har alvorlige konsekvenser for økonomien, og Norges sentralbanks salg av kroner er et tydelig eksempel på dette. Sentralbankens tiltak for å redusere presset på den norske eksportnæringen og styrke landets økonomi har hatt en negativ innvirkning på kroneverdien og inflasjonen i landet.

Østgård er kritisk til at Norges sentralbank ikke har publisert noen beregninger eller studier som viser nøyaktig hvordan salget av kroner har påvirket valutakursen og prisene i landet.

I sine verk og foredrag argumenterer Østgård for økt frihet i økonomien og mindre statlig inngripen, og at sentralbankene og fiat-valutaer er hovedårsaken til økonomisk ustabilitet og inflasjon. Han hevder at historien viser at fiat-penger alltid ender opp med å bli manipulert og misbrukt av myndighetene, og at det er viktig å beskytte seg selv og sin formue mot inflasjon ved å investere i edle metaller som gull og sølv.

Østgård har også kritisert sentralbankene for sin mangel på åpenhet og transparent beslutningsprosess, og for deres manipulasjon av markedene og valutaene. Han mener at sentralbankene ikke kan løse økonomiske problemer ved å manipulere markedene og destabilisere valutaen.

I sum er Østgårds kritikk av Norges sentralbanks tiltak og mangel på åpenhet en del av hans mer overordnede kritikk av sentralbanker og fiat-valutaer generelt. Han hevder at historien viser at dette er en farlig vei å gå.»

Podcasten er delt i tre deler:

Resurser:
https://youtu.be/_7SCYMYz_Hk
https://youtu.be/eLMeNW813F0
https://youtu.be/65sLz7HZQrw
https://investornytt.no/intervju-med-rune-ostgard/
https://twitter.com/enur72/status/1645694087721361414?s=20

Liberalistene stiller seg bak en del av målsettingene til EU når det gjelder fri flyt av varer, mennesker og tjenester mellom grensene, men mener dette både kan og bør gjennomføres av hver enkelt stat, uavhengig av overnasjonale organisasjoner. EU er derfor overflødig som et verktøy for å legge til rette for frihandel, og det samme er EØS-avtalen. Liberalistene går på bakgrunn av dette inn for å holde Norge utenfor EU og oppheve EØS-avtalen. Vi ønsker i stedet frivillig frihandel og tollfrihet, både mellom de europeiske statene, og mellom europeiske stater og stater i resten av verden.

Liberalistene vil:

Gå imot norsk EU-medlemskap og si opp EØS-avtalen
Si opp Schengen-avtalen og gjeninnføre nasjonal grensekontroll som suveren nasjon, bortsett fra mot andre nordiske nasjoner
Jobbe for full frihandel og tollfrihet mellom alle stater

Jeg la for en tid tilbake ut et filmklipp fra en skoledebatt på Lillehammer Videregående skole på YouTube. I går fikk jeg varsel om at en person hadde kommentert den, og at han hadde begynt å abonnere på kanalen min.

Jeg ble nysgjerrig på hva han hadde på sin videomeny på YouTube, så jeg gikk inn på den. Da jeg kom inn på hans kanal fikk jeg denne sosialdemokratiske propagandavideosnutten midt i fleisen!

Hva i all verden tenkte jeg!

I tillegg blir budskapet formidlet med dialekten til Ronny Skjæveland, Leder av Liberalistene, og Kjell Bakke, den helhjertede tilhengeren av kardemommeloven!

Denne må jeg kommentere!
Det er uhørt at noe sånt skal ligge å slenge på nettet uten å bli motsagt!

Videoen spiller på vår samvittighet. Personer som forsøker å lure seg unna det tvungne spleiselaget, blir presentert som ufordragelige umoralske egoister som kun tenker på seg selv.

Den spiller altså på moralen til de som måtte se den. Men så er det dette da, at alle de særdeles gode innvendingene blir totalt utelatt! Fortellingen kunne jo tenkes å blitt litt annerledes dersom Are ble feilbehandlet som et resultat av et monopolistisk system som mottar penger uavhengig av kvalitet og omdømme, og dette medførte enorme problemer for Ares liv.

Ved ved å stille spørsmål på Liberalt Forum, finner jeg ut hvem som står bak dette sosialdemokratiske propagandamaterialet.

Vår kjære tidligere leder i Liberalistene;
Arnt Rune Flekstad finner til min store forskrekkelse ut at det er skatteetaten som har finansiert Arbeiderpartiet og Høyres valgkampmateriell og spredning av det på internett!

Burde de ikke AP og Høyre kunne formidle budskapet uten å tvinge liberalister til å betale for det? Siden de er i et overveldende flertall i befolkningen, så burde de jo ha råd til å finansiere det selv?

Jeg tenkte jo først at spleiselaget var en nettside drevet av Agenda Tankesmie, som da er en tankesmie for folk i Arbeiderpartiet. Men så slo det meg at kanskje også Agenda Tankesmie er finansiert av medlemmene i Liberalistene uten at vi er klar over det gjennom skatteseddelen?

Dette har jeg ikke undersøkt nærmere, men det skulle jo ikke forundre meg, med tanke på hva Arnt Rune fant ut om Spleiselaget.no!

I et knallhardt basketak av en diskusjon med en politimann (på Liberalt Forum) som heter Petter Holone, som for øvrig også er fylkesleder for Liberalistene i Bærum; fikk jeg streng beskjed om at jeg kan få en seks år lang fengselsstraff dersom jeg på en eller annen måte presterer å bli tatt for skatteunndragelse. Så det er ingen vei unna. Alle skal med!

Det er altså ulovlig å ikke være med på å finansiere sosialdemokratenes produksjon og spredning av deres politiske oppfatninger og standpunkter! Ja, for det finnes jo helt andre meninger der ute om dette, som jeg tenkte å gå litt inn på nå.

TVUNGENT VS FRIVILLIG

For å så smått begynne å ta for meg påstandene i filmen tenkte jeg å begynne å beskrive noe som er helt essensielt og grunnleggende, og det er hvorvidt noe foregår frivillig, eller om det foregår ved å initiere tvang mot fredelige, men motvillige individer.

Dette er essensielt fordi de to ulike tilnærmingene fører til to svært ulike konsekvenser. Hvis noe er frivillig så får det som oftest gode eller nøytrale konsekvenser, mens motsatt fall vil det som oftest i en sosial sammenheng føre til sterkt negative konsekvenser.

Som et selvinnlysende eksempel på dette, trekker liberalister ofte frem forskjellen på frivillig sex, og tvungen sex. Her er det veldig klart og tydelig at tvang er feil. Det er lett å forstå. I alle fall for normale og oppegående mennesker!

Men at det er feil å finansiere velferdstjenestene gjennom å initiere tvang mot motvillige personer, er ikke fullt så enkelt å forstå. Men det mener jeg bestemt det er. Det får negative konsekvenser for oss alle!

MONOPOL

Når man har kun en aktør på markedet som leverer en vare eller en tjeneste, så kaller man det monopol. Spesielt hvis denne aktøren har enerett på å selge denne tjenesten. Vi kaller det naturlig monopol hvis en aktør har klart å opparbeide seg markedsdominans gjennom å utkonkurrere alle andre aktører, eller den er først ute på markedet med sine produkter eller tjenester.

En slik aktør må ha sørget for bedre og eller billigere produkter enn noen annen kunne ha kommet opp med, over lengre tid, men de er ikke uovervinnelig, så lenge folk ikke blir tvunget til å kjøpe varene eller tjenestene deres.

Dersom kvaliteten begynner å falle, eller det blir for dyrt, så vil konkurrenter kunne tre inn i markedet og utfordre status quo. Utfordre markedsdominansen, og sørge for et alternativ som folk kan velge i stedenfor. Dette sørger for at dårlige tilbud etter hvert velges bort, til fordel for bedre, og på den måten vil man til slutt sitte igjen med langt flere gode tilbud enn tidligere. Det vil føre til at man får så gode tilbud som er mulig, med tanke på folks preferanser og tykkelse på lommebok. Man kan ikke ha for dyre tjenester, for da er det, ingen eller svært få som kan kjøpe det.

Konkurransen mellom aktørene vil sørge for bedre tjenester og produkter, fordi folk får velge fritt selv mellom ting de frivillig betaler for. Noe slikt skjer ikke dersom staten har monopol innenfor bestemte sektorer, og finansierer tjenestene gjennom å initiere tvang mot folk som ville valgt annerledes. I dag må man betale privat helse på toppen av det man blir tvunget til å betale for, og derfor opplever man det som dyrt. Valgfriheten blir borte, og kvaliteten blir irrelevant. Betale må man uansett, og i følge filmen fra skatteetaten er man umoralsk om man ikke betaler.

Er det propaganda?

Overskriften på denne artikkelen er Skattefinansiert Propaganda, men passer videoens innhold definisjonen av propaganda? Ja, jeg oppfatter det slik. Slik definerer Store norske leksikon propaganda:

Propaganda er bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.

Filmen begynner med følgende:
Are og resten av gjengen er blitt enige om å gå ut og spleise på en pizza siden ingen har råd til å betale for en hel pizza alene. Så langt er alt greit, og det høres litt ut som en helt vanlig Liberal Aften på Peppes Pizza – slike som vi i Liberalistene arrangerer regelmessig for å treffe likesinnede, samt folk som ønsker å bli kjent med oss.

Men det skal vise seg i videoen at dette kommer til å bli noe helt annet enn en hyggelig Liberal Aften, for når alle har spist opp pizzaen og betjeningen kommer med regningen, så vil ikke Are betale… Han trekker seg tilbake i stolen, folder hendene bak hodet, og plasserer beina på bordet. Han ser ikke behovet for å betale nå som han likevel er god og mett. «Kem betale?», spør dama i videoen på dialekten til Bakke og Skjæveland.

Nå stopper jeg filmen og tenker på definisjonen av propaganda. Var innholdet i dette klippet ment å påvirke følelsene mine da jeg så det? Følte jeg at Are var litt kjip? Litt egoistisk kanskje? Kanskje det er målet med filmen å skape et inntrykk av at Are gjør noe som er fundamentalt sett galt? Jada, selvsagt gjør han noe galt, også i liberalisters øyne, han inngikk jo en avtale med gjengen (frivillig) om å være med på å spleise.

SVART ARBEID

I neste sekvens så har Are blitt syk, og gjengen har dratt på sykebesøk. Snakk om dårlig karma… Antagelig på grunn av at han nektet å betale for seg på Peppes Pizza.. Eller kanskje det var ananasen sin skyld? «Man har ikke råd til en lege hver, og det trenger man jo ikke uansett», sier dama som får betalt av skatteetaten, og fortsetter «Derfor skatter alle av lønna si slik at det ikke koster skjorta når man først blir syk. Med andre ord; ‘vi spleiser’»

Hun kan absolutt på ingen måte se for seg noen bedre alternativer enn det sosialistiske systemet. Ja, offentlige helsevesenet er nesten 100% sosialistisk, med unntak av noen ytterst få skattefinansierte private unntak.

Det er den delen av blandingsøkonomien vår som er planøkonomisk styrt. Et kommunistisk system som er finansiert av det private næringslivet gjennom skatteseddelen. Skattefinansiering er selve problemet slik jeg ser det fordi tjenestene mottar penger uavhengig av kvaliteten som leveres, og man kan ikke velge det bort. Da holder man dårlige tilbud kunstig i live. Innen helse vil dette få alvorlige følger.

Skatteetatens talerør fortsetter på følgende vis: «(…)Men da han skriver seg ut, viser det seg at han ikke betaler sin del. Are og alle andre som jobber svart bidrar nemlig ikke med skatt til felleskapet. Så gjentar hun spørsmålet: «Kem betaler for Ares behandling?»

Det er de som betaler skatt for å unngå fengsel, eller på andre måter ikke slipper unna, samt de som betaler sin skatt med glede.

Når det kommer til svart arbeid, så har jo Bent Johan Mosfjell laget en egen nettside viet til nettopp det temaet. Han opprettet nettsiden svartarbeid.no og laget en notis her på Liberaleren i 2009 før han ble redaktør. Han argumenterer på sin nettside for at svart arbeid er moralsk riktig fordi skatt er tyveri! Arbeidet med denne siden ledet til en artikkel på dagbladet som du kan lese her.

Det finnes dermed andre meninger der ute, og skatteetatens påstander er faktisk kun bare meninger det også! Og når disse meningene fremmes gjennom å spille på følelsene til folk, så er det et forsøk på å påvirke / manipulere følelsene slik at man får gjennomslag for sine ideer. Det er propaganda i følge beskrivelsen til SNL!

Ofte er det slik at når liberalister som meg selv snakker om et bedre alternativ til dagens norske offentlige helsevesen, så begynner sosialdemokrater, konservative og sosialister og andre å snakke om det amerikanske helsevesenet, og hvor ille det er.

I den konteksten må være sagt at liberalister ikke ønsker et amerikansk helsevesen, eller ønsker såkalte «amerikanske tilstander» i Norge.

Våre likesinnede i USA ønsker heller ikke dagens amerikanske korporative helsevesen. Det er gull verd å høre klassisk liberalistiske økonomiprofessorer, samt andre eksperter med relevant bakgrunn kritisere dagens amerikanske helsevesen. Deres løsning er naturligvis ikke helsekommunisme, dvs. at helsevesenet skal styres gjennom planøkonomiske femårsplaner, finansieres og driftes av staten gjennom et tilnærmet monopol.

Jeg skriver tilnærmet fordi det finnes noen ekstremt få private (men sterkt regulerte og subsidierte) unntak.

En liten video jeg vil vise frem i denne sammenhengen er denne, som gir oss innsikt i hvordan det amerikanske helsevesenet var, og hvordan det har utviklet seg gjennom årenes løp. Den forklarer hvorfor helsevesenet stadig har blitt dyrere og dyrere i motsetning til andre sektorer hvor prisene på varer og tjenester presses stadig nedover og blir billigere.

For å øke profitten til profitthungrige private selskaper, så har den amerikanske regjeringen regulert og subsidiert helsesektoren på en slik måte at det de største aktørene innen amerikanske helsevesenet kan hove inn vederstyggelig mye mer penger enn de ville fått dersom staten hadde holdt seg helt unna. Svært mye mer.

Staten har rigget økonomien på en slik måte at det tjener de rike særinteressene. Dette gjelder jo samfunnet i all sin generalitet, noe svensken Johan Norberg tar opp i en dokumentar her, men kanskje spesielt ser du det innen helse.

Denne perverterte formen for kapitalisme hvor du har en sterk statlig intervensjonisme preget av kompiskapitalisme, fører til blant annet et system som fungerer slik:

Skattebetalernes penger blir brukt til å finansiere legemiddelindustrien, denne utvikler så medisinene betalt av skattebetalerne, og så selger de dem til skattebetalerne som om skattebetalerne ikke skulle betalt noe i utgangspunktet for dem. Tenk om det fungerte slik med alle andre varer og tjenester.

At ansatte i matvarebutikkene, eller elektronikkbutikkene, for eksempel, fikk lønn fra staten, at all teknologi og mat ble finansiert gjennom skatteseddelen, og så måtte vi ha betalt for det når vi skulle kjøpe produktene i butikken… Da ville vi fått et temmelig høyt kostnadsnivå også på mat og elektronikk.

Dette ville så muligens ført til at vi ønsket oss offentlige utleveringssteder av mat- og elektronikk, i stedet for å la grådige kapitalister tjene på at vi spiser, drikker og forbruker elektronikk. Kanskje alle fikk noen rasjoneringskort av staten de kunne bruke… Så kunne vi gå på de offentlige matutleveringsstedene og tatt med oss det staten mente vi hadde behov for… Hva som skal finnes i butikken er selvsagt bestemt demokratisk. Kanskje resultatet ville blitt at vi en dag klaget over middagsbordet: «Flertallet bestemte at det skulle være kjøttkaker i brun saus i dag til middag, så da ble det kjøttkaker i brun saus i dag…» Liberalisten ville her sagt at vi burde hatt mer valgfrihet. Sosialisten: Frihet? Grøss og gru, tenk bare på prisene! De grådige kapitalistene ville skrudd prisen på matvarer opp til himmels!!! Vi må jo ha mat, og dette ville de ha utnyttet på det groveste!»

Professor i økonomi, Richard Ebeling, som jeg da har brevvekslet litt med, og som til og med gav meg en scannet kopi av en gammel utgave av det gamle norske foretningsbladet Farmand, har beskrevet hvordan amerikansk helsevesen fungerer i dag og hvordan det har fungert, samt hva som er løsningen. Her går man også inn på The Affordable Care (populært kalt: ObamaCare) og Medicaid, og hvordan disse basically ødelegger amerikanske helsevesenet, og skaper krise.

De går inn å beskriver hvordan disse systemene opprettholder problemene i helsevesenet.
Helsekrisen er ordet de benytter på det.

Køer

Det er ikke køer man sliter med i USA. Eller at kvaliteten på helse er lav. Problemer med køer oppstår alltid i sosialistiske / planøkonomiske løsninger. Hvis staten har ansvaret for produksjon og distribusjon av mat, så vil det bli lange brødkøer, slik vi har observert i alle de land som har prøvd ut sosialisme.

I Norge har vi i all hovedsak lange ventetider i offentlig sektor. Offentlig sektor kan vi kalle kommunistisk sektor, siden vi i Norge har noe som kalles en blandingsøkonomi. En blandingsøkonomi er en blanding av gammelkommunistisk planøkonomi, og liberalistisk markedsøkonomi.

Mange tusen nordmenn dør hvert år i påvente av behandling. De dør uten å få noen hjelp overhodet. De dør fordi de ikke får hjelp i tide. Det er altså ikke slik at vi har et sikkerhetsnett som gir alle garantert hjelp, om vi blir syke. Mange tusenvis av nordmenn faller utenfor og får ikke den hjelpen de har krav på. Den hjelpen de har betalt over halve lønningen sin hvert eneste måned for av arbeidsinntekten sin…

Tilbake til USA igjen: Helsekrisen i USA består altså ikke av at det er lange ventetider for å få hjelp, slik som i Norge. Ei heller at kvaliteten på tjenestene lave i USA. Kvaliteten er i verdensklasse, og det er også fra USA det meste av medisinsk teknologi og medisiner kommer fra.

USA og Israel er de stedene i verden hvor mesteparten av medisinsk teknologi kommer fra. Norsk helsevesen oppdateres nesten kun ene og alene på grunn av at man observerer hvordan det fungerer på de beste sykehusene i USA, og vi kjøper også stort sett alt av medisiner og medisinsk utstyr derfra. Vi lærer om nye behandlingsformer og slikt derfra. Og alt derfra kommer som et resultat av at ulike private aktører prøver mange forskjellige metoder å gå frem på, da det er mange forskjellige private aktører som prøver ut litt forskjellige ting.

Når noen få til slutt finner en svært god måte å gå frem på, så vil resten adoptere metodene. Det konkurreres om kvalitet på utstyret og prisen på utstyret også, noe som fører til at teknologien blir stadig bedre og bedre. I et planøkonomisk system, så vil det ikke være en slik utvikling overhodet. Hadde USA og andre land som i all hovedsak har private helsesystemer gått over til sosialistisk modell, ville helse stagnert fullstendig. Jeg tror mange millioner av menneskeliv ville gått tapt som en direkte konsekvens dersom USA hadde kopiert norsk måte å styre helsevesen på.

Problemet i USA er ikke at det er privat, det er ikke lange ventekøer, det er ikke kvalitet. Så hva er problemet? Hvorfor kaller liberalistiske professorer i økonomi det for en helsekrise?

Høyt kostnadsnivå

Problemet i USA er kostnadsnivået. Når staten USA bruker mer penger per hode på helse enn Norge, så er dette massiv statlig innblanding i helsevesenet. Vesenet i USA er dessuten gjennomsyret av statlige reguleringer. Det amerikanske helsevesenet er i praksis et helsevesen styrt og finansiert av staten indirekte, med private mellomledd.

I Norge er det slik at offentlige anbudsrunder ender opp med at staten kjøper det billigste og dårligste private tilbudet med skattebetalernes penger. Du har sikkert hørt “bestemor ut på anbud”-retorikk fra venstreorienterte politikere som går ut mot det private og argumenterer mot det. Dette har hovedsakelig noe med offentlige innkjøp å gjøre. Du og jeg ville valgt private aktører ut i fra våre preferanser. Når politikerne shopper private helsetjenester på våre vegne, så er det gjerne det billigste og dårligste alternativet de kjøper. Dette kan være motivert av ideologiske årsaker, som å kunne ha noe dårlig privat å peke på, for å kunne overbevise befolkningen om at private er dårligere enn det offentlige.

I et reelt fritt marked derimot, vil de dårlige, private aktørene som staten kjøper tjenester av i dag, bli valgt vekk til fordel for aktører som leverer bedre kvalitet.

Statlige pengeoverføringer/subsidiering til private aktører, ødelegger for øvrig totalt prismekanismene/priskonkurransen. Altså det som måtte presse prisene ned. Noen mottar garanterte penger fra staten uavhengig av hva slags valg folk foretar seg. Men dette er kun én av mange faktorer som sørger for et høyt kostnadsnivå.

Tidligere var helse svært tilgjengelig for amerikanerne, og det var svært billig. Videoen ovenfor forklarer hvordan det fungerte.

Sosialt sikkerhetsnett

Når det kom til sosialt sikkerhetsnett/forsikringsordninger så gikk folk sammen i såkalte Fraternal Societies (vennlige samfunn), altså organisasjoner, og disse organisasjonene hadde forsikringsordninger for sine medlemmer.

Det var altså forsikringsordninger laget av og for de samme medlemmene. Ble ett medlem utsatt for en ulykke, ble medlemmet finansiert av organisasjonens sosiale ordninger. Dette fungerte utmerket. Og organisasjonene hadde incentiver for å forhandle seg frem til svært gode priser. De legene som var for dyre, mistet ofte en hel organisasjons interesse, og dermed utrolig mange kunder. Så det gjadt å være fornuftig på pris. De dyktigste legene med de beste tilbudene, fikk gjerne avtale med slike organisasjoner. Markedet fungerte, og det var egentlig ikke noe å fikse forklarer professor Richard Ebeling cirka fra og med 26:13 minutter ut i dette videoklippet:

Forsikring gjennom jobben

Amerikanere er gjerne forsikret gjennom jobbene sine, noe som effektivt sørger for at dersom en amerikaner mister jobben så mister han også forsikringen i samme slengen, og det er jo også vanskelig å forsikre seg mot sykdommer man evt. allerede har og sånt. Dette blir naturligvis et problem når man har forsikring gjennom jobben, og ikke for eksempel har en familieforsikring som begynner før man er født, og som man har livet ut, uavhengig av hvor ofte man bytter jobber eller uavhengig av hvilken stat man flytter til (den amerikanske regjeringen har også regulert det slik at man ikke kan kjøpe helseforsikring i en annen delstat enn den man bor i, noe som også ødelegger for priskonkurranse).

Men hvorfor er det slik? Hvorfor har amerikanerne forsikringer gjennom jobben i det hele tatt? Når begynte de med dette håpløse systemet der hvor arbeidsgiver forhandler frem forsikringsordninger på vegne av sine arbeidere?
Svært mye av dette er problematisk, i tillegg til at det også er med på å sterkt øke prisene.

Du har sikkert mange ganger hørt skremepropaganda fra røde sosialdemokrater i arbeiderpartiet om amerikansk helsevesen. Det du derimot IKKE har fått noen god og grundig forklaring på, er HVORFOR det er dyrt. Og da ikke bare med et enkelt: årsaken er privat helsevesen. For det er ikke noen forklaring som gir deg en forståelse for HVA som er årsaken til høyt prisnivå. Thomas Woods kommer direkte inn på temaet i sin podcast her:

Men svaret på spørsmålet om HVORFOR amerikanerne har helseforsikring gjennom jobben fikk jeg faktisk da jeg leste artikkelen til journalisten Lene Johansens her på liberaleren. Hun skrev følgende:

«Ordningen med helseforsikring via arbeidsgiver er en etterlevning fra depresjonen. Amerikanske myndigheter brukte lønnskontroll for å stanse inflasjonen på 1930-tallet. Arbeidsgiver kunne ikke konkurrere om arbeidskraft gjennom å tilby bedre lønn. Det var ulovlig. Dermed tilbød de helseforsikring i stedet. Endringen har bestått på tross av store og omveltende endringer i arbeidsmarkedet og utgjør nå en betydelig risiko for privatøkonomien til en familie.»

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Hvis målet er at helse skal være billigst mulig, og mest mulig tilgjengelig. Så er liberalistisk helsevesen løsningen. Ikke offentlig/kommunistisk, og ikke privat korporatistisk helsevesen styrt og finansiert av shady politikere. Men ett fritt helsevesen, der du har en velfungerende prisfunksjon og hvor markedet får lov å virke. Markedet er deg og meg og de valg vi tar på markedsplassen, og tilbydere som må konkurrere om å tjene oss på en best mulig måte, for at vi skal velge å gå nettopp til dem og ikke konkurrentene. Det viktigste for aktører i en slik sektor er å opparbeide seg et godt omdømme/rykte, både for kvalitet, men også på pris. Så kan folk danne større organisasjoner som ivaretar befolkningens interesser når det kommer til sosialt sikkerhetsnett.

Liker

Notat: Siden bloggen til Onar Åm er nede, så fikk jeg lyst til å bruke noe som heter ‘the way back machine‘. Da jeg fant siden ønsket jeg å sikkerhetskopiere innholdet, og la det her.

Derfor ble Norge rikt

Posted on 19/05/2011 by Onar Åm

Det er en utstrakt myte at det var Gerhardsen og Arbeiderpartiet som med sin korporatisme og planøkonomi bygget landet etter krigen. Heldigvis er det nå kommet historikere på banen som tilbakeviser denne myten. Sannheten er at Arbeiderpartiets sosialistiske planøkonomi holdt Norge tilbake i perioden etter krigen. Norge hadde en svakere økonomisk vekst enn resten av Vest-Europa.

Det er også en myte at Norge var et svært fattig land for 100 år siden. Sannheten er at

Kristian Birkeland, Norges fremste fysiker og hjernen bak Norsk Hydro

Norge var et av verdens rikeste land, men litt mindre rik enn England og de vest-europeiske landene. Årsaken til at vi ble rik var en kombinasjon av at vi førte en forholdsvis liberal økonomisk politikk gjennom 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, og at vi fløt på den generelle bølgen av velstand som kapitalismen brakte til verden.

Det er altså kapitalismen som har æren for at vi er så rike i dag. Den sosialistiske komponenten har utelukkende bidratt negativt.

En annen myte som blir avlivd er forestillingen om at det var oljen som gjorde oss rike. Ja, den har utvilsomt bidratt til at vi har blitt rikest i klassen, men Norge var en velutviklet industrinasjon allerede før oljen kom. Utenlandsk kapital og driftige norske kapitalister gjorde Norsk Hydro til en betydelig industribedrift og industrialiserte Norge. Norske kapitalister var også sterkt representert innen shipping og bidro til å gjøre Norge til en av verdens fremste skipsfartsnasjoner, til tross for Gerhardsens ivrige forsøk på å sabotere.

Det var i betydelig grad på bakgrunn av shipping-kompetansen at Norge var så godt posisjonert til å bli en oljenasjon. Mange land har olje, men få land har klart å bli rike på det.

Ved en tilfeldighet har NRK nylig sendt en meget flott dokumentar om oljeeventyret. Den heter Olje! og kan sees i sin helhet på NRK Nett-TV i noen få dager til. Høyst anbefalt.

Dokumentaren er herlig sett med liberalistiske øyne, for uten at det har vært skapernes intensjon har de samtidig dokumentert korporatismen og planøkonomien i praksis. Dokumentaren fremstiller norske politikere og byråkrater i embetsverket som heltene i historien som klarte å sikre norsk eierskap til kontinentalsokkelen, sikret at norsk industri fikk en del av kaka og temme de ville amerikanerne som ikke tenkte et fnugg på sikkerhet.

Det skal nevnes at det faktisk fantes politiske helter i denne sammenhengen, nemlig Stavangers store sønn, Arne Rettedal, og miljøet rundt han. Arne Rettedal klarte nesten egenhendig å sikre at Stavanger ble oljebyen. I dokumentaren fremstilles dette som at Rettedal tok “snarveier,” eller sagt på godt norsk: han brøt loven. Normalt skulle det ta to år å få regulert et område til boligområde og få godkjent søknader på den tiden. Rettedal fikk det til på 14 dager.

Et annet eksempel på Rettedals heltemodige innsats mot byråkratiet var å sikre ONS-utstillingen (Offshore Northern Seas) til Stavanger i 1974. For å få til dette trengte Stavanger en stor hall og kommunen fant et flott sted som passet perfekt: Tjensvoll. Det var bare få minutter med bil fra Stavanger sentrum og det var god plass og godt egnet til bygging. Det var bare et problem: området var regulert til jordbruk.

Man kunne bare deregulere et visst antall mål per år og dette tallet var ganske nøyaktig halvparten av det som trengtes. Rettedal i sin sunne og fornuftige fleksibilitet spurte byråkratene inne i Oslo om det ikke var mulig å få deregulert 2 år på en gang og dernest ingenting neste år. Nei, stivbeinte, maktsyke byråkrater i Oslo brydde seg ikke om at ONS var viktig for Stavanger. De sa blankt nei. Rettedal var nødt til å finne en annen løsning.

Han ble selvfølgelig svært lite begeistret for denne maktarrogansen som jo var så typisk for den korporatistiske landsfaderstaten Gerhardsen hadde bygget opp, så han fikk hjelp til å saumfare lovverket med lys og lykte etter muligheter for å omgå disse syke, meningsløse begrensningene. Løsningen han kom frem til ble i ettertid kjent som “den stavangerske midlertidighet.”

Loven tillot nemlig oppreisning av såkalte “midlertidige bygg” på jordbruksområder, og “midlertidige bygg” ble definert som “bygg uten vegger.” Dermed ble byggingen av hallen satt i gang men man unnlot å sette inn veggene. Og så etter at dette midlertidige bygget var ferdigbygget argumenterte Rettedal at det var nødvendig med midlertidige vegger i dette midlertidige bygget for å arrangere ONS, og vips stod bygget klar mot byråkratenes vilje. Da Stavanger Aftenblad spurte om han brøt loven den gangen, var svaret «Vrøvl. Loven var feil».

Rettedal var dypt hatet av byråkratene i Oslo etter dette. Ikke fordi han hadde gjort noe galt eller skadet landet på noen som helst måte, men fordi han hadde trosset deres vilje. I et land med diktatorspirer overalt var dette nok til å bli hatet.

Jeg trekker denne historien frem som en heltehistorie for her var det en politiker som helt bevisst saboterte de sentralstyrende planøkonomiske sabotørene. Han brøt en lov som etter moralsk standard var kriminell og sikret med dette at oljeindustrien kom til Stavanger.

Historien om oljen er historien om en sosialistisk bananrepublikk, full av korrupsjon, brutte avtaler og rå maktbruk. Men det er også historien om et industrieventyr og norsk kompetanse i verdensklasse, takket være restene av en liberal fortid som gjorde Norge til en rik industrinasjon på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Norge er blitt styrtrikt til tross for at store deler av norsk politikk de siste 50 årene har blitt viet samme type politikk som ble ført i Sovjetunionen. Det forteller en god del om hvor utrolig fantastisk kapitalismen er til å skape velstand.

Selv om vi forbinder Sovjetunionen med sosialistisk planøkonomi er det et faktum at det alltid var en liten andel privat næringsliv. Privateid jordbruk hadde på det meste aldri mer enn 4% av den dyrkbare jorden, men stod for mellom en fjerdedel og en tredjedel av jordbruksproduksjonen. Selv altså kun 4% kapitalisme var nok til å bidra til å forhindre sultekatastrofe i Sovjetveldet.

Noe av innholdet er hentet fra denne artikkelen: Hverken Gerhardsen eller oljen gjorde Norge rikt