I denne første delen (Sesong 1 episode 1) av UXA – Thomas Seltzers Amerika åpner Seltzer med spørsmålet: «Hvordan har årene med Trump vært?» En karakter svarer raskt: «Supre. Jeg skal stemme på ham igjen».
Dokumentaren kan sees i sin helhet her:
https://tv.nrk.no/serie/uxa-thomas-seltzers-amerika
Dette svaret er bemerkelsesverdig kortfattet, noe som gir inntrykk av enkel tilfredshet med Trumps tid som president uten noen dypere refleksjoner. Når Seltzer lar karakteren uttrykke dette uten videre utforskning av hvorfor, kan det virke som en bevisst redaksjonell avgjørelse for å fremstille Trump-tilhengere på en overfladisk måte. Dette er en teknikk som ofte brukes i media for å unngå å engasjere seg i de mer komplekse årsakene bak politiske standpunkt og støtte.
Hvis man ser nærmere på hvorfor noen opplever Trumps tid i embetet som “supre”, må man ta i betraktning at mange amerikanere faktisk opplevde økonomiske forbedringer, lavere arbeidsledighet, og en styrket følelse av nasjonal selvråderett under hans administrasjon. Under Trump nådde arbeidsledigheten rekordlave nivåer, spesielt blant minoriteter, og mange følte at USA igjen var i stand til å styre sin egen økonomiske skjebne. Dette, sammen med hans aggressive forhandlinger rundt internasjonal handel, førte til reelle fordeler for mange arbeidere i tradisjonelle industristater som Michigan og Ohio, som lenge hadde sett sine arbeidsplasser bli flyttet til utlandet.
Men Seltzers valg om ikke å utdype eller forklare karakterens tilfredshet, skaper en ensporet fremstilling. Dette kan bidra til en unødvendig polarisering, der det legges vekt på enkelhet i motsetning til de mer nyanserte aspektene ved Trumps politikk som tilhengere finner tiltrekkende. Dette er et typisk grep i mediedekningen, hvor motstandere av etablerte venstreorienterte synspunkter ofte presenteres som naive eller lite reflekterte.
Forståelse av støtten til Trump
En mer balansert fremstilling ville ha sett nærmere på hvordan mange amerikanere opplevde konkrete fordeler under Trump-administrasjonen. Eksempelvis fikk mange arbeidere i industrien ny tillit til fremtiden på grunn av hans politikk for å bringe jobber tilbake til USA. Trump fikk også gjennom en betydelig skattelettelse for selskaper og arbeidere, noe som ble møtt med kritikk fra enkelte hold, men som ble ansett som et sterkt insentiv for bedrifter til å reinvestere i USA. Dette ga konkrete økonomiske resultater, som mange amerikanere følte på kroppen. Disse realitetene blir ikke utforsket i UXA, noe som etterlater seeren uten innsikt i hvorfor mange så Trump som en suksessfull president.
Manglende dybde og selektiv vinkling
Når Seltzer lar karakteren uttrykke sin støtte uten videre refleksjon, bidrar han til å bygge opp et narrativ der de som støtter Trump fremstilles som naive eller lite reflekterte. Dette er en typisk teknikk som ofte brukes i politiske dokumentarer der den ene siden i debatten blir fremstilt som “opplyst” og den andre som uinformert. Denne tilnærmingen gjør at dokumentaren unngår en dypere analyse av de politiske og sosioøkonomiske realitetene som drev millioner av amerikanere til å støtte Trump i både 2016 og 2020.
Fagforeningenes rolle i Detroits kollaps
Seltzer peker på Detroits økonomiske fall som et resultat av bilindustriens kollaps og 2008-finanskrisen, men han ignorerer den langt dypere systemiske årsaken: fagforeningenes innflytelse over flere tiår. United Auto Workers (UAW) kjempet frem svært gunstige avtaler for sine medlemmer, med høye lønninger og dyre pensjons- og helsefordeler. Dette økte produksjonskostnadene dramatisk for bilprodusentene i Detroit, som etter hvert slet med å konkurrere med utenlandske produsenter som Toyota og Honda. Disse utenlandske aktørene opererte med lavere kostnader og kunne produsere biler av tilsvarende eller bedre kvalitet, noe som gjorde det vanskelig for de amerikanske bilprodusentene å holde tritt.
I stedet for å tilpasse seg det globale markedet, ble Detroit-baserte produsenter tvunget til å påta seg stadig større forpliktelser overfor fagforeningene. Dette førte til at mange av dem valgte å flytte produksjonen til land med lavere lønninger for å kutte kostnader, noe som resulterte i en betydelig arbeidsledighet i Detroit og forverret byens økonomiske tilstand ytterligere.
Statlig politikk og boligkrisen i 2008
En annen betydelig faktor som Seltzer unnlater å nevne, er statens innblanding i boligmarkedet gjennom programmer som Fannie Mae og Freddie Mac. Disse statlige institusjonene spilte en nøkkelrolle i å overbelåne lavinntektsfamilier med usikre lån, noe som førte til boligboblen som sprakk i 2008. Da markedet kollapset, mistet mange innbyggerne i Detroit hjemmene sine, og skatteinntektene byene var avhengige av, ble kraftig redusert. Dette førte til ytterligere nedgang i offentlig tjenestetilbud og forverret den økonomiske situasjonen.
Ved å utelate disse vesentlige økonomiske faktorene, som fagforeningenes rolle og statens innblanding i boligmarkedet, gir Seltzer en forenklet analyse av Detroits økonomiske nedgang.
Statlig innblanding og Trumps proteksjonisme
Selv om Seltzer ikke går dypt inn i dette, er det verdt å nevne at Trumps proteksjonistiske politikk, inkludert økte tollsatser på utenlandske biler, var ment å beskytte amerikansk industri og støtte byer som Detroit. Selv om dette ikke nødvendigvis var en langsiktig løsning (proteksjonisme hindrer sunn konkurranse og fri handel), var intensjonen å gi amerikanske produsenter en midlertidig fordel ved å fremme amerikansk produksjon. Trumps politikk klarte imidlertid ikke å revitalisere Detroit over natten, men den forsøkte å gi et pusterom til industribyer gjennom å begrense utenlandsk konkurranse.
Denne analysen kunne ha vært diskutert videre i dokumentaren, men Seltzer holder seg til en snever fortelling om industriens nedgang, uten å tilby en bredere analyse av tiltakene som ble iverksatt for å redde den.
De økonomiske ulikhetene
Samtidig som Seltzer fortsetter å peke på sosiale og økonomiske ulikheter, unngår han helt å diskutere hvordan statens inngripen i økonomien har forsterket disse problemene. Et kritisk aspekt som blir oversett er hvordan omfattende statlige reguleringer har hemmet entreprenørskap og innovasjon, spesielt for de som allerede befinner seg i de lavere samfunnslagene. Mange av de tiltakene som er ment å hjelpe de fattige, ender opp med å gjøre det vanskeligere for dem å komme seg ut av fattigdom.
Et godt eksempel på dette er minimumslønnslover, som Seltzer ikke nevner, men som har hatt alvorlige konsekvenser for sysselsettingen blant lavtlønnede arbeidere.
Disse lovene ble fremmet som et tiltak for å beskytte arbeidere, men i praksis har de ekskludert de med lav kvalifikasjon fra arbeidsmarkedet. Økonomer som Milton Friedman har påpekt at ved å sette en minimumslønn, gjør man det ulønnsomt for bedrifter å ansette de minst kvalifiserte, som ofte er ungdom, minoriteter og de med lav utdanning. Dette fører til høyere arbeidsledighet blant disse gruppene, og bidrar til å opprettholde fattigdommen i stedet for å bekjempe den.
Seltzer nevner heller ikke hvordan de mange reguleringene som har blitt innført i ulike sektorer, særlig under Demokratiske administrasjoner, har presset småbedrifter ut av markedet. Store selskaper, som har ressursene til å håndtere byråkratiske krav, overlever og trives i slike miljøer, mens småbedrifter blir overveldet av kostnadene ved å følge alle reglene. Dette skaper en urettferdig konkurransefordel for de store aktørene, noe som igjen øker ulikheten. Det er nettopp denne statlige beskyttelsen av de store aktørene som hindrer mindre, innovative bedrifter fra å utfordre dem. I et virkelig fritt marked, uten statlig favorisering og tung regulering, ville småbedrifter hatt en langt bedre sjanse til å konkurrere og vokse.
Når Seltzer også peker på hvordan økonomisk ulikhet har ført til en “splittelse” i det amerikanske samfunnet, unngår han igjen å diskutere hvordan statlige utdanningssystemer har bidratt til dette. Offentlige skoler, særlig i fattige områder, har vært fanget i ineffektivitet og byråkrati i tiår. Foreldre i disse områdene har liten til ingen kontroll over hvor deres barn kan få undervisning, ettersom det ikke finnes noe reelt skolevalg.
Resultatet er at barn fra lavinntektsfamilier blir sittende fast i skoler som ikke gir dem den nødvendige utdanningen for å lykkes senere i livet. Økonomer som Milton Friedman har lenge argumentert for skolekuponger og større valgfrihet innen utdanning som en løsning på dette problemet, men slike tiltak blir motarbeidet av lærernes fagforeninger og den offentlige sektoren som ønsker å bevare status quo.
Et annet aspekt Seltzer ikke går inn på er hvordan USAs skattemodell under Demokratisk ledelse har gjort det vanskeligere for arbeidere og bedrifter å vokse. Høye skatter, som ofte retorisk fremstilles som “rettferdig” for å omfordele rikdom, har den faktiske effekten av å kvele investeringsviljen. Når bedrifter, spesielt små og mellomstore, må betale høyere skatter, har de mindre kapital til å reinvestere i utvidelse, ansettelser og innovasjon. Dette fører til færre jobbmuligheter, særlig i lavinntektsområder som er avhengige av slike bedrifter for sysselsetting.
En av de mest alvorlige manglene i Seltzers analyse er hvordan han overser statens rolle i å skape økonomiske bobler som den finanskrisen i 2008, som han ser på som et symptom på kapitalismens grådighet. Virkeligheten er at det var statens inngrep i boligmarkedet, gjennom programmer som Fannie Mae og Freddie Mac, som førte til krisen. Disse statlig støttede organisasjonene presset banker til å gi subprime-lån til mennesker som ikke hadde økonomisk grunnlag for å håndtere slike lån. Når markedet kollapset, var det disse risikable lånene som var den utløste faktoren. Krisen hadde ikke vært mulig uten statens massive intervensjon i boligmarkedet.
I tillegg har de føderale velferdsprogrammene, som har blitt utvidet under flere Demokratiske presidenter, skapt en avhengighetskultur der mennesker i stedet for å delta aktivt i arbeidsmarkedet, blir oppmuntret til å bli værende på statlig hjelp. Dette har ført til lavere arbeidsdeltakelse og redusert økonomisk mobilitet. Mens slike programmer hevdes å være nødvendige for å hjelpe de svakeste, har de faktisk forverret situasjonen ved å gjøre det mer lønnsomt å motta velferd enn å ta lavtlønnede jobber.
Dette er ikke feil i markedet, men systemiske feil i statens håndtering av økonomien. Seltzer ser på staten som løsningen på ulikhet, men i virkeligheten har det vært statens inngripen og overstyring av markedet som har skapt de problemene han beskriver. Fra boligmarkedet til arbeidsmarkedet og utdanningssystemet, har det vært staten som har lagt begrensningene og hindringene som har gjort det vanskelig for mange å komme seg frem i samfunnet.
Seltzers ensidige kritikk av kapitalismen, uten å ta hensyn til hvordan statens grep har forsterket ulikhetene, gir et skjevt bilde av virkeligheten. Det er ikke markedet som har sviktet, men staten som har forhindret markedet fra å fungere slik det skal. Dette er en dypere sannhet som dokumentaren fullstendig ignorerer.
Leave a Reply