Den tredje mai skrev Elin Skrede, som jobber som rådgiver i organisasjonen For velferdsstaten, et innlegg om kommersiell drift av offentlig finansierte barnehager. Hun skrev at det fører til at et ukjent antall milioner ikke går til formålet hvert år, og påstår at dette krever et stradig mer omfattende kontroll og reguleringsbehov.
Min kommentar til det som klassisk liberalist, er at private aktører ikke bør subsidieres. Hvorfor i alle dager skulle de? Årsaken til at man i det hele tatt ville ha ønsket seg private tjenester, er at dårlige tjenestetilbud ville ha forsvunnet dersom folk velger dem vekk. Dette betyr at befolkningen over tid ville sittet igjen med stadig bedre og bedre tilbud. Det er et enormt mangfold om man har mange ulike aktører, og kun de aktørene som folk liker best, er de folk ender opp med.
Når private aktører, uavhengig av hva slags tjenester de leverer, mottar garanterte penger fra staten (subsidier), så fører dette til at tjenestene mottar penger uavhengig av hva slags valg befolkningen gjør, og man låser penger fast til tilbud som ellers ville blitt byttet ut med bedre tilbud.
Det er ikke noen automatikk i at privat er bedre enn offentlig, dersom man subsidierer og beskytter private næringer mot konkurranse. Men det er jo klart: Bedrifter liker ikke konkurranse, og de vil ha garanterte penger fra staten og skattebetalerne. Men for deg og meg, som vanlige folk, som forbrukere, vil vi få langt bedre tjenester med et fritt marked hvor de private aktørene ikke er garantert noe fra staten, men må jobbe hardt for å tilfredsstille våre ønsker og behov.
Så alle de problemene som oppstår er ikke mellom det private marked på den ene siden, og det offentlige på det andre. Men korporativisme/ politiske entrepenører med sugerør ned i statskassa på den ene siden, omtalt som “det private”, og det offentlige som kan tilskrives mange av de samme atributtene på den andre.
Stort sett hele innlegget bærer preg av at dette skal medføre økte kostnader for det offentlige. Det bør ikke være slik at private mottar penger fra det offentlige på noe vis. Hun er veldig redd for at pengene skal flyte ut av landet, men disse pengene måtte kanskje måttet blitt brukt i stedet for offentlige økte kostnader dersom den private barnehagen måtte finansiere seg selv, uten betaling fra det offentlige?
Lars Jøran Nordberg, Leder i Liberalistene Innlandet.
Den britiske statsministeren Tony Blair beklaget at han gjorde “for lite” som respons på den irske potetfaminen på 1800-tallet, som drepte en million mennesker og førte til utvandring av millioner flere. Men faktisk var den engelske regjeringen skyldig i å gjøre for mye.
Minnesmerke for potetfaminen, Dublin Irland | haselton68 | Flickr
Blairs uttalelse trekker oppmerksomhet mot spørsmålet om hva som forårsaket sultkatastrofen. Hittil har den populære teorien vært at irske mennesker var promiskuøse, latskapte og overdrevent avhengige av poteten. Som et resultat døde de i hundretusentall da en sykdom rammet og ødela matkilden deres, midt i en av de raskest økonomisk vekstperiodene i menneskets historie.
Var potetfaminen en økologisk ulykke, som historikere vanligvis sier? Som de fleste hungersnød hadde den lite å gjøre med nedgang i matproduksjonen som sådan. Adam Smith hadde rett i at “dårlige årstider” forårsaker “mangel”, men “volden fra velmente regjeringer” kan konvertere “mangel til sult”.
I virkeligheten var den mest åpenbare årsaken til hungersnøden ikke en plantesykdom, men Englands langvarige politiske hegemoni over Irland. England erobret Irland flere ganger og tok eierskap til store jordbruksområder. Store deler av landet ble gitt til engelskmenn.
Disse jordeierne ansatte igjen bønder til å drive gårdsdriftene sine. Driftslederne leide deretter ut små tomter til lokalbefolkningen mot arbeid og avlinger. Konkurransen om land førte til høye leier og mindre tomter, og presset dermed irske mennesker til eksistensminimum og ga et stort økonomisk dreneringshull.
Landleie kan være effektivt, men irske mennesker hadde ingen rettigheter til jorden de arbeidet på eller til noen forbedringer de kunne gjøre. Bare i områder dominert av protestanter hadde leietakerbønder noen rettigheter til sine kapitalforbedringer. Med at jordeierne i stor grad bodde i England, var det ingen som kunne gjennomføre systematiske kapitalforbedringer.
Irene led under mange hungersnød under engelsk styre. Som en bokser med begge armene bundet bak ryggen, kunne irene bare stå og absorbere slag etter slag. Det tok “mange omstendigheter” av engelsk politikk for å skape knockout-slaget og den endelige løsningen på det irske spørsmålet.
Frimarkedsøkonomen John Baptiste Say var rask til å merke seg at systemet med fraværende jordeiere var beklagelig. Han diagnostiserte denne årsaken nøyaktig og forutså de katastrofale resultatene som fulgte. Han sørget for å videreformidle forslaget fra en medlem av parlamentet som sa at havet skulle svelge Irland for en periode lang nok til å ødelegge alt som var på øya.
Malthusiansk befolkningslovgivning brukes noen ganger til å forklare engelsk skyld. Her ble irene sett på som en promiskuøs gruppe som giftet seg tidlig og fikk for mange barn. Malthus selv betraktet den irske situasjonen som håpløs. Irerne betalte da for sine synder via sult og sykdom som hungersnøden førte med seg.
Var irene en så promiskuøs gruppe? Befolkningen i Irland var høy, og øya hadde blitt tett befolket etter unionen med Storbritannia i 1801. En del av denne befolkningsveksten kan tilskrives grunnleggende økonomisk utvikling, da befolkningen også økte raskt i England og andre steder i Europa.
I virkeligheten vokste den irske befolkningen bare litt raskere enn den engelske befolkningen og begynte fra en mye mindre base. Men hvorfor vokste den raskere? Svaret ligger i det faktum at England hadde plassert Irland i en uvanlig posisjon som kornkammer for den industrielle revolusjonen.
De britiske kornlovene var utformet for å beskytte lokale kornbønder mot utenlandsk konkurranse. I 1801 ble disse lovene utvidet til Irland. Lovene holdt ikke bare prisene høye; de beskyttet mot fallende priser i år med rikelig avling. De viktigste fordelene med denne proteksjonismen var de engelske fraværende jordeierne i Irland, ikke irene.
Irene kunne dyrke store mengder næringsrik potet som de kunne mate sine familier og dyr med. Jordeiere hadde fordelen av at poteten ikke utarmet jorden og tillot en større prosentandel av eiendommen å bli viet til kornavlinger for eksport til England.
Høyere priser oppmuntret til dyrking av nye landområder og mer intens bruk av eksisterende landbruksarealer. En primærinngang i denne økte produksjonen var den irske bonden, som i de fleste tilfeller var ingenting mer enn en jordløs livegen. På samme måte ble vekstraten for befolkningen redusert som svar på redusert beskyttelsesnivå i tiåret før hungersnøden.
Disse kunstige stimuliene til den irske befolkningen var sikret så lenge de engelske jordeierne hadde kontroll over parlamentet. Imidlertid støttet engelske produsenter og arbeidere frihandel og vokste som en politisk kraft. Med opprøret fra Anti-Corn Law League enige om Whigs og Tories i 1845 å redusere beskyttelsestariffer og Corn Laws helt bort til 1849.
Prisen på hvete falt kraftig i 1847 (“corn” er britisk for korn, inkludert hvete), og dette ødela lønnsomheten til jordeierne som hadde vært avhengige av høye priser. Med redusert inntekt kunne ikke jordeierne lenger støtte den irske befolkningen slik de hadde tidligere, og dette la grunnlaget for hungersnøden.Men dette var ikke den eneste faktoren som bidro til sultkatastrofen. Da potetavlingene i 1845 og 1846 ble rammet av en soppsykdom, var det ingen andre matkilder som kunne erstatte potetene for den irske befolkningen. Samtidig var engelske myndigheter tregt med å respondere på krisen, og det var også noen irske myndigheter som ikke ønsket å forstyrre markedet og dermed hindre at mat ble sendt ut av landet.I sum var årsakene til den irske potetfaminen komplekse og varierte, men det er klart at politisk hegemoni, proteksjonistisk handelspolitikk og fravær av jordeierrrettigheter spilte en avgjørende rolle. Det var ikke en naturlig katastrofe, men en menneskeskapt en.
Den irske potetfaminen ble forårsaket av en kombinasjon av faktorer, inkludert Englands langvarige politiske hegemoni over Irland, proteksjonistisk handelspolitikk som favoriserte engelske fraværende jordeiere over irske bønder, og fravær av jordeierrettigheter for det irske folket. De britiske kornlovene, som beskyttet lokale kornbønder mot utenlandsk konkurranse, ble utvidet til Irland i 1801, og som et resultat ble Irland en kornproduserende region for den industrielle revolusjonen. Imidlertid ble fordelene av proteksjonisme i hovedsak glemt av de engelske fraværende jordeierne, ikke det irske folket. Irland kunne dyrke store mengder næringsrike poteter, noe som tillot dem å mate familiene og dyrene sine. Jordeierne hadde fordelen av å kunne vie en større prosentandel av eiendommen til kornavlinger for eksport til England.
Høyere priser oppmuntret til dyrking av nye landområder og mer intens bruk av eksisterende jordbruksland, som gagnet de engelske fraværende jordeierne, men ikke de irske bøndene som ofte var ingenting mer enn jordløse livegne. Befolkningsveksttakten ble redusert som svar på redusert beskyttelse i tiåret før hungersnøden, men de kunstige stimuliene til den irske befolkningen var sikret så lenge de engelske jordeierne kontrollerte parlamentet.
Imidlertid, med oppgangen av frihandel i England og opphevelsen av kornlovene i 1849, ble lønnsomheten til de engelske jordeierne redusert, og de kunne ikke lenger støtte den irske befolkningen som før. Da potetavlingene ble rammet av en soppsykdom i 1845 og 1846, var det ingen andre matkilder som kunne erstatte potetene for det irske folket. Engelske myndigheter var tregt med å respondere på krisen, og noen irske myndigheter ønsket ikke å forstyrre markedet og hindre eksport av mat ut av landet. I sammendrag var årsakene til den irske potetfaminen komplekse og varierte, men det var en menneskeskapt katastrofe, ikke en naturkatastrofe.
Folk misforstår og tror individualisme betyr at alle står alene, når det egentlig handler om at individet er den minste udelelige sosiale enheten, og at man må bruke det som tankemessig fundament. Mennesker er sosiale av natur, og individer går sammen for å løse felles utfordiringer.
Hvis du tror at fattige og uføre vil ha det vanskelig i et helt fritt liberalt samfunn fordi folk er egoisiske og feilbarlige, hva tror du da skjer under statlig forvaltning, som også består av de samme egoistiske og feilbarlige menneskene?
Misantropi
Folk klarer gjerne ikke å forestille seg hvordan et fritt marked, altså frie individer i fellesskap, kan løse de sosiale problemene. Men Argument fra mangelende forestillingsevne er ikke et gyldig argument. Og et menneskesyn som går ut på at man ikke stoler på at befolkningen vil sørge for et sikkerhetsnett, som i dag, hvor de som ellers ville falt utenfor, ville blitt tatt hånd om, kalles misantropi, og er dessverre utbredt blant de som ønsker en velferdsstat.
It is amazing that people who think we cannot afford to pay for doctors, hospitals, and medications somehow think that we can afford to pay for doctors, hospitals, medications and a government bureaucracy to administer “universal health care.”
Bilde fra Calgary Women’s March 2018, fotografert av JMacPherson. Bildet viser demonstranter med skilt, hvor et av dem inneholder teksten “Naps… woke”.
Woke-bevegelsen presenterer seg selv som en uskyldig bevegelse for rettferdighet og inkludering. “Bare god oppførsel”, sier de. “Bare empati og respekt.” Det høres jo tilforlatelig ut. Hvem kan vel være mot å være snill? Men det er nettopp denne ufarlige fasaden som gjør woke så effektivt – fordi det får kritikk til å virke urimelig. Likevel ser vi en stadig voksende motstand. Folk merker at woke handler om mer enn vennlighet. At woke ikke primært er en moralfilosofi, men et sanksjonssystem.
For hvis woke virkelig bare handlet om respekt, hvorfor ser vi da så mye frykt, kanselleringer og maktmisbruk? Hvorfor brukes woke-ideologi så effektivt til å straffe avvikere? Hvorfor er det mer fokus på å finne syndebukker enn på å faktisk forbedre samfunnet?
Fordi woke ikke handler om å gjøre folk bedre. Det handler om å skape et hierarki – en ny form for maktstruktur basert på ren sosial kontroll.
Fra empati til maktinstrument
Woke begynte som en idé om å bevisstgjøre sosial urettferdighet, men det utviklet seg raskt til et verktøy for de mest manipulerende menneskene i samfunnet. Det som en gang var en oppfordring til refleksjon, ble til et rigid sett av regler. Regler som ikke primært handler om å forbedre folks oppførsel, men om å plassere mennesker i en evig maktkamp. De som forstår kodene, får makt. De som snubler, straffes.
Men det interessante er dette: De mest nidkjære vokterne av woke-moralen er sjelden de mest moralske menneskene.
Tvert imot, woke-kulturen gir makt til akkurat de mennesketypene som tidligere ville blitt marginalisert i et sunt samfunn: De autoritære, de narsissistiske, de konfliktsøkende. De som alltid har lengtet etter en metode for å dominere andre, men som tidligere ikke har hatt de rette verktøyene. Nå har de fått dem.
Se på woke-miljøer i praksis: Er de fylt med folk som rolig og balansert ønsker en bedre verden? Nei. De er preget av de som roper høyest, hisser seg mest opp, krever mest “ansvarstaking” og har et uimotståelig behov for å finne feil hos andre. De som kan angripe andre uten konsekvenser – og som blir sosialt belønnet for det.
Her ser vi det store skiftet: Woke handler ikke lenger om hva som er sant eller rettferdig. Det handler om hvem som får definere hva som er sant og rettferdig.
Dydssignalisering: en konkurransesport
Woke er ikke et fast moralsystem med tydelige prinsipper. Det er en dynamisk konkurransearena der målet er å overgå hverandre i dyd. Jo mer moralsk du fremstår, desto større sosial gevinst.
Men her ligger problemet: Når du konkurrerer i moral, er det ikke nok å bare være god – du må også finne noen å fordømme.
Woke-mennesker elsker å avsløre noe. En uheldig vits. En tweet fra 2012. En gammel film som “ikke har tålt tidens tann”. Jo mer de kan peke på, desto mer moralsk fremstår de selv. Dette handler ikke om rettferdighet. Det handler om posisjonering.
Og dette skaper en kultur der alle må gå på tå hev. Hvor folk sensurerer seg selv. Hvor ingen tør å si hva de egentlig mener, fordi de vet at den minste feil kan koste dem jobb, venner, økonomisk trygghet.
Det er derfor woke-miljøer ofte har de mest fryktstyrte menneskene. Ingen vet når de selv blir neste offer for kanselleringskulturen. Ingen vet når en feil formulering kan koste dem alt.
De vet bare én ting: Det er tryggest å jage sammen med flokken.
Woke belønner dårlige mennesker
Hvem har mest å tjene på et samfunn der alle må gå på tå hev? Ikke de vennlige, ikke de sindige, ikke de som faktisk ønsker å bygge opp noe positivt. Nei, det er de autoritære, de konfliktsøkende, de som elsker makt over andre.
Woke gir dem perfekte verktøy:
De kan angripe mennesker uten risiko, fordi de gjør det i “det godes navn”.
De kan herske med frykt, fordi alle vet hva som skjer hvis man motsier dem.
De kan manipulere ved å påstå at alle avvik fra deres ideologi er “hat”.
Her ser vi paralleller til tidligere ideologiske bevegelser som brukte moral som påskudd for makt. Nazismen var et klassisk eksempel på hvordan en bevegelse som opprinnelig solgte seg inn som rettferdig (motstand mot “utnyttelse”, forsvar av “folket”) raskt ble en unnskyldning for vold, utestengelse og maktmisbruk.
Det er også her vi ser woke-bevegelsens likheter med andre totalitære ideologier. De har alle felles at de bruker en moralsk nødvendighet til å rettferdiggjøre det de gjør.
Nazistene brukte “beskyttelse av folket” som unnskyldning for å kaste ut jøder og opposisjonelle.
Kommunistene brukte “rettferdighet for arbeiderne” som grunn til å utrydde klassefiender.
Woke-bevegelsen bruker “inkludering” som begrunnelse for å kansellere, fjerne og tie ihjel meningsmotstandere.
Alle tre har samme grunnprinsipp: De bruker moral som våpen for å kontrollere samfunnet.
Den skjulte brutaliteten
De som roper høyest om at de vil “redde marginaliserte grupper” er ofte de som ender opp med å ødelegge flest menneskeliv. Folk som kanselleres mister jobber, venner, økonomisk trygghet. De uthenges offentlig. De blir stemplet som moralsk underlegne mennesker.
Og her er ironien: Woke-mennesker ser seg selv som de gode. De ser seg selv som de snille. Men hva er egentlig snilt med å fryse ut en kollega fordi han brukte feil pronomen? Hva er empatisk med å henge ut en 70-åring på Twitter fordi han ikke forstår det siste innen interseksjonell teori?
Sannheten er: Woke-mennesker er ofte blant de mest nådeløse menneskene som finnes.
Den skjulte brutaliteten i woke-miljøer er ikke en ulykke, men en nødvendighet. Sanksjonssystemene som holder folk i sjakk er ikke bivirkninger – de er grunnlaget for bevegelsens makt. Uten frykt, uten konsekvenser for feiltrinn, ville woke miste sin evne til å straffe, ekskludere og kontrollere. Dette er ikke en sosial bevegelse som søker rettferdighet – det er et maktapparat forkledd som et moralsk prosjekt.
For å forstå dette må vi se på woke i lys av tidligere ideologiske maktsystemer. Et eksempel: totalitære regimer, fra det tredje riket til Sovjetunionen, opererte ikke kun med vold, men med sosial disiplinering. Ideologisk renhet var aldri et fast mål – det var et bevegelig mål, og nettopp derfor var det effektivt. Woke fungerer på samme måte: Det finnes ingen grense for hva som er “god oppførsel”, fordi det alltid kan stilles strengere krav. Dette skaper en konstant fryktkultur der selv de mest lojale tilhengerne kan falle i unåde.
Den woke bevegelsen hevder å stå opp mot maktmisbruk, men ser vi på hvordan den fungerer i praksis, blir det klart at den skaper sin egen klasse av uovervinnelige makthavere – aktivistene som dikterer spillereglene. Og hvem er deres naturlige fiender? De uavhengige tenkerne. De som stiller spørsmål. De som nekter å bøye seg for de siste dogmene.
Det er her den historiske parallellen blir ubehagelig. Nazismens sosiale kontrollmekanismer bygde på de samme prinsippene: lydighet til et sett av ideologiske dogmer, der enhver dissens ble straffet med sosial utfrysning, offentlig ydmykelse eller verre. Samme metodikk ser vi i woke-miljøene i dag. Ingen voldsbruk – men maksimal sosial kontroll.
Sannheten er at woke aldri var om snillhet. Det er en moderne variant av autoritær kollektivisme, drevet av ideen om at noen skal ha makten til å bestemme hva som er riktig og galt – ikke basert på objektive prinsipper, men på flyktige moralnormer de selv definerer. Dette er et farlig system, fordi det tillater grenseløs maktutøvelse uten noen form for ansvarlighet.
Når woke tilsynelatende taper makt, når folk begynner å si “nei” til kanselleringskulturen, skjer det en forventet vending: Bevegelsen går fra å påstå at den “bare vil være snill” til å hevde at dens kritikere er ekstreme. De som motsier woke blir dehumanisert, beskyldt for “farlig tale” og forsøkt ekskludert fra offentligheten. Mønsteret gjentar seg, som det alltid har gjort i totalitære ideologier.
For hva skjer når en ideologi ikke lenger kan overbevise? Den må ty til tvang.
Woke er ikke et spørsmål om god eller dårlig oppførsel. Det er et spørsmål om makt. Og makten vil alltid forsøke å skjule seg bak vakre ord.
Jeg må rette deg på noen av påstandene dine angående USA på 1800-tallet. Det er sant at USA opplevde en rekke utfordringer og konflikter på 1800-tallet, inkludert annektering av landområder, borgerkrig og konflikter med urfolk. Men det er ikke en direkte sammenheng mellom disse hendelsene og markedsliberalismen eller frihetsprinsipper. Tvert imot var det faktisk økonomisk vekst og innovasjon som muliggjorde USA sin territoriale ekspansjon og økte deres velstand.
Jeg vil også påpeke at å beskylde markedsliberalismen for den amerikanske regjeringens handlinger er feilaktig. Det var faktisk statlige beslutninger og politiske interesser som drev annekteringen og utvidelsen av USA. Det var også statlige beslutninger som førte til de negative konsekvensene for urfolk og andre undertrykte grupper.
Det er viktig å skille mellom hva som er en følge av markedsliberalismen og hva som skyldes andre faktorer. Å klandre markedsliberalismen for alle negative hendelser i historien er en forenkling og unøyaktighet som ikke bør tas på alvor.
Liberalistenes partileder Arnt Rune sa en gang følgende: «Hva ville venstreradikale sagt etter å ha fått en slik presentasjon av en politisk aktivist i et annet land?
– han kjempet mot økonomiske restriksjoner innført av blant annet USA – han innførte arbeiderdagen som offentlig fridag – han innførte fødselspermisjon – han mangedoblet velferdsstaten og satsningen på offentlige skoler, sykehus og logistikk – han kjempet for å frede store deler av landets skog og utmark – han kritiserte kapitalismen som en ødeleggende makt som korrumperte samfunn verden over – han ønsket sterk sentral statlig styring over næring – han nasjonaliserte store eiendommer og næringsliv – han eksproprierte eiendommer fra flere av landets rikeste – han boostet økonomien gjennom å tilføre store mengder statlige midler i enorme offentlige prosjekter – han satte i gang store offentlige tiltak for å belønne barnefødsler, matproduksjon og industri – han økte satsningen på offentlig kunst og kultur – han etablerte enorme mengder med offentlige arbeidsplasser – han trakk landet ut fra internasjonale avtaler – han innførte store tiltak for å konfiskere eiendom fra rike og fordelte mye av dette til arbeidere, boliger blant annet – flere av hans nærmeste kjempet for å innføre rettigheter for dyr —-
Begge er antikaptitalistiske. Det er ikke uten grunn at Norges
Kommunistiske Parti var hodestups forelsket i Hitler inntil han angrep
Sovjetunionen i 1941. Det er bare å gløtte i Håkon Lie’s “Hvem Kan Vi
Stole på?” for eksempler fra partiavisen.
Jeg har tidligere skrevet denne bloggposten om det samme:
Jeg er ufør. Hadde jeg klart å jobbe hadde jeg jobbet, selv om jeg bare hadde fått den lave trygda i lønn hadde jeg jobbet. Det å bli kalt lat av libertalister som mener vi ikke trenger å betale skatt for å drifte skoler for biblioteket er gratis er bare komisk. La gå, det var ikke deg som kom med det utsagnet, men en annen liberalist. Jeg lo godt.
Lars Jøran skrev:
Takk for innspillet ditt, Johnny Østenstad. Det er viktig å erkjenne at alle menneskers livssituasjon er unik og krever respekt og forståelse. Det faktum at du er ufør og ikke i stand til å jobbe er absolutt ikke et tegn på latskap, og det er uheldig om noen skulle ha uttrykt noe slikt. Vi må alle anerkjenne at det er mange grunner til at folk kan være ute av stand til å jobbe, og at det ikke er et spørsmål om vilje, men om muligheter.
Så jeg ønsker å klargjøre at det er en misforståelse å påstå at liberalister anser uføre som late. Vi erkjenner at det er folk som trenger hjelp og støtte, og vi mener at det er et samfunnsansvar å sikre at de får det de trenger.
Når det gjelder trygdeordninger, kan et liberalistisk samfunn faktisk gi bedre resultater. Først og fremst, i et liberalistisk samfunn ville det være en sterk vektlegging på privat veldedighet. Historisk sett har samfunn med høy grad av økonomisk frihet tendert til å ha robuste private veldedighetsnettverk. Det er mange grunner til dette, men en viktig faktor er at i slike samfunn har folk mer økonomiske ressurser til å gi til veldedige formål. Videre, i et samfunn med høy grad av økonomisk frihet er det også mer økonomisk aktivitet generelt, noe som betyr at det er mer velstand som kan brukes til å hjelpe de som trenger det.
En annen faktor er at private veldedighetsorganisasjoner ofte er mer effektive og målrettede enn statlige programmer. Dette er delvis fordi de har en sterkere insentiv til å sørge for at ressursene deres går til de mest trengende, og delvis fordi de har mer frihet til å eksperimentere med nye og innovative tilnærminger.
Dessuten, i et liberalistisk samfunn ville det være færre hindringer for økonomisk aktivitet, noe som betyr at det ville være mer jobbmuligheter for de som er i stand til å jobbe. Dette ville inkludere fleksible arbeidsordninger for de som kanskje ikke kan jobbe full tid, men som fortsatt ønsker å bidra på en eller annen måte.
I et samfunn med lavere skattetrykk ville folk ha mer av sin egen inntekt å bruke som de selv ønsker, noe som kan inkludere å hjelpe venner, familie, eller andre i samfunnet som trenger det.
Kan jeg spørre hvem det var som ga deg inntrykk av at liberalister anser uføre som late?
I den lange kommentaren din, Lars Jøran Nordberg, hvor du nevner Hong Kong og Singapore er vi også langt på vei enige, men også uenige om hva som er liberalt, og nok en gang handler ting om definisjon. I tillegg kommer jeg nå innpå hva som er sammenliknbart og ikke.
Hong Kong og Singapore er ikke landnasjoner av en viss størrelse. De er bystater.
Disse to “enklavene”, omgitt av fattigere land med store problemer, er metropoler som har vært fristilte fra distriktene og provinsene rundt seg, på samfunnsstyring. Selv om de har akkurat de samme funksjonene på alt annet enn akkurat hvem som styrer hvor og hva. Det betyr at nesten alt av skatteinntekter kan brukes innenfor disse snevre grensene. Da er det jo ikke rart om ting fungerer i kombinasjon med frie marked.
På akkurat dette området kan man til dels sammenlikne Hong Kong (historisk britisk minus Kina) og Singapore med akkurat passe store Luxemburg og knøttlille Monaco. De slipper store omland med fattigere distrikter og store provinser med enda fattigere befolkning. Alle disse enklavene bygger sin økonomi på handel og finans, individuell frihet for rike mennesker og minimal bruk av penger på store systemer av infrastruktur, velferd for distriktene, dyre prosjekter mangfoldige mil unna.
Så er både Hong Kong og Singapore metropoler, som er en voldsom fordel for byer å være, som kan skape økonomisk vekst og trygghet for befolkningen innenfor mye smalere offentlige rammer.
Hong Kong og Singapore er begge dominert av noe som er Øst-Asias og Sørøst-Asias store fordel. Kineserne, med sin variant av buddhismen, sin konfucianisme og sin taoisme. Befolkning som ikke lengre lever i sitt gamle rike, Kina, men som har med seg lang og solid kulturarv. Som ikke har vært rammet av kulturrevolusjon. Han-kineserne og kantoneserne, som ofte kalles “Asias jøder”. Mennesker med stor økonomisk kapital og gammel kulturell kapital som fremdeles holder mål.
I tillegg til disse fordelene så har de vært del av det britiske imperium. Underlagt det som på 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet var verdens rikeste og mest innovative nasjon. De har med denne tilknytningen enda en enorm fordel som ikke andre har.
Det er jo ikke rart, at land som er “eid” av noen av verdens rikeste mennesker på både materiell velstand og kulturell arv, og nedarvet kunnskap og dyktighet, med enorm innflytelse fra industriens, kapitalismens og stor-universitetenes fødeland England, klarer å bygge opp verdens beste universiteter, som har blitt en tradisjon allerede som sprer seg til nesten alle nabolandene deres.
Men der har Norge og Norden hatt mange av de samme fordelene, fordi vi har vært bakgården til Storbritannia og de tyske bystatene. Og det er en viktig faktor for hvorfor Norge fungerer så godt.
Så har de den samme fordelen som Dubai, Qatar, Las Vegas og Hollywood. Det jobber masse mennesker der som ikke bor der. Som tjener mer penger enn sine naboer der de er fra, som har bedre velstand og tryggere liv i sine “hjemland”/sine omland, men som i selve enklaven ikke er rike, og som har få rettigheter.
Disse bystatene trekker til seg finansfolk, investorer og kapitalister, rike og suksessfulle mennesker, akkurat som Luxemburg og Monaco. Som bruker penger der i stedet for at disse midlene fordeles gjennom skatt der disse formuende folkene faktisk hører hjemme.
Så kan man jo diskutere liberale samfunn og demokrati når det kommer til Hong Kong og Singapore. Ja, Hong Kong under britisk styre utviklet et svært godt lokaldemokrati. Den tid vet vi er forbi, grunnet Kina. Mens Singapore ikke er et ekte demokrati. Ja, Hong Kong har vært liberalt, men det står for fall. Singapore er ikke liberal som stat slik vi tenker det. Jeg kan havne i fengsel for å røyke og tygge tyggegummi, eller drikke alkohol på måter som her hjemme ikke er regnet som noe problem annet enn i Krf, blant helsefanatikere og kontrollfriker.
Så å sammenlikne Hong Kong og Singapore på økonomi, med land som Norge, Irland, New Zealand, Østerrike eller Ukraina, det lar seg rett og slett ikke gjøre. De slipper å holde orden på og forholde seg til “problemer” som store avstander, infrastruktur, vill natur, svære fjell og dype daler, urbefolkning, separatisme (med mer) som i ytterste konsekvens er å finne eksempler på i Finnmark, Nord-Irland, på Sørøya, i Tyrol og Donbass.
Men du kan sammenlikne København, New York, Bangkok og Hamburg med Hong Kong og Singapore. Ikke som nasjoner, men som store byer. Metropoler. Da kan du måle forskjeller.
Din kommentar fremhever mange viktige aspekter ved økonomisk suksess Øyvind, og det er sant at det er mange faktorer som bidrar til velstanden til steder som Hong Kong og Singapore. Det er imidlertid nødvendig å reflektere over den rolle økonomisk frihet spiller i denne suksessen. Selv om faktorer som kulturell kapital, historisk tilknytning til det britiske imperiet og høy økonomisk kapital utgjør viktige elementer, så garanterer de ikke nødvendigvis suksess.
Det er mange steder i verden som har tilsvarende forhold, men som ikke har oppnådd den samme graden av velstand. Dette tyder på at økonomisk frihet – det vil si frie markeder, begrenset statlig innblanding og respekt for eiendomsrettigheter – utgjør en vesentlig rolle i bystaters suksess.
Både Hong Kong og Singapore var tidligere en del av det britiske imperiet, noe som uten tvil har påvirket deres utvikling. Likevel har mange tidligere britiske kolonier ikke oppnådd samme grad av økonomisk suksess. Dette illustrerer at tilknytningen til det britiske imperiet alene ikke kan forklare deres velstand.
Disse bystatenes økonomiske suksess kan i stor grad tilskrives deres forpliktelse til økonomisk frihet. Slik frihet gir individer og bedrifter i disse byene muligheten til å produsere, handle og forbruke varer og tjenester uten unødvendig statlig inngripen, noe som skaper et miljø som fremmer innovasjon, entreprenørskap og økonomisk vekst.
Norge har også en sterk tradisjon for økonomisk frihet, som har bidratt til landets velstand. Ifølge Heritage Foundation’s Index of Economic Freedom er Norge blant de mest økonomisk frie landene i verden. Denne friheten har vært en avgjørende faktor for landets suksess, noe som tyder på en felles forpliktelse til økonomisk frihet, på tross av geografiske, kulturelle og historiske forskjeller.
Nedarvet kunnskap og dyktighet, samt kulturell arv, kan utvilsomt ha betydning for et lands suksess. Men det er også viktig å anerkjenne at økonomisk frihet er en nøkkelfaktor for å skape et miljø hvor slik kunnskap og dyktighet kan blomstre. Uten økonomisk frihet, blir det vanskelig for mennesker å utnytte sine talenter og ferdigheter til å skape velstand.
Det er riktig at bystater som Hong Kong og Singapore, samt byer som Dubai, Qatar, Las Vegas og Hollywood, tiltrekker seg mange mennesker som jobber der, men som ikke nødvendigvis bor der. Dette er en funksjon av disse stedenes sterke økonomier, som skaper arbeidsmuligheter og tiltrekker seg mennesker fra omkringliggende regioner og land.
Mange av disse arbeidstakerne nyter ikke nødvendigvis den samme graden av rikdom og rettigheter som de mer velstående innbyggerne i disse byene. Men det er viktig å merke seg at selv om disse arbeiderne kanskje ikke er ‘rike’ i forhold til innbyggerne i byene de jobber i, kan de fortsatt oppnå en høyere levestandard enn de ville hatt i sine hjemland. Dette er i stor grad takket være de økonomiske mulighetene som disse byene tilbyr.
Når det kommer til liberale samfunn og demokrati i Hong Kong og Singapore, er det klart at disse stedene ikke alltid oppfyller vestlige liberalistiske standarder for politisk frihet og demokrati. Likevel, som tidligere nevnt, er økonomisk frihet en vesentlig del av det liberale prosjektet. Selv om det er visse begrensninger på individuell frihet i disse stedene, er det en høy grad av økonomisk frihet, noe som har bidratt til deres økonomiske suksess.
Når det gjelder utfordringer som infrastruktur, fjell og dype daler, urbefolkning og separatisme, er det sant at disse ikke er like fremtredende i bystater som Hong Kong og Singapore. Men disse utfordringene kan overvinnes med riktig politikk og strategi. Det er ingen tvil om at det krever betydelig innsats og planlegging, men det er ikke umulig.
Sammenligningen mellom bystater og større byer som København, New York, Bangkok og Hamburg er interessant. Hver av disse byene har sin egen unike kontekst og utfordringer, men de deler alle utfordringene og mulighetene som følger med å være en storby. Å sammenligne disse byene kan gi oss verdifulle innsikter i hvordan ulike politiske og økonomiske systemer påvirker velstand og livskvalitet.
Det er selvsagt viktig å ikke bare se på nasjoner, men også på store byer og metropoler for å få en forståelse for de økonomiske forskjellene mellom forskjellige steder. Ved å gjøre dette kan vi få en dypere forståelse av de komplekse faktorene som bidrar til økonomisk suksess.
I en tid der politiske partier stadig kjemper for makt og kontroll, står Liberalistene frem som et friskt pust. De kjemper for individets frihet og ansvar, med en visjon om et samfunn der alle har mulighet til å nå sitt fulle potensial. I denne artikkelen vil vi utforske hva Liberalistene står for og hvorfor du som velger bør vurdere å støtte dem.
Liberalistene er et politisk parti som ble stiftet i 2014 med mål om å skape et samfunn basert på klassisk liberalisme, frihet og kapitalisme. Partiet har en solid organisasjonsstruktur, inkludert et sentralstyre og fylkesstyrer, samt en ungdomsorganisasjon kalt Liberalistisk Ungdom.
Partiprogrammet til Liberalistene er delt inn i flere kategorier som tar for seg ulike samfunnsområder. Blant disse finner vi nullskatt, kutt i offentlige utgifter, personlig frihet, næringsvennlighet og desentralisering (partiprogram).
Trepunktsplanen deres legger vekt på å redusere skatter og avgifter, samt kutt i offentlige utgifter. Dette inkluderer en gradvis overgang til nullskatt for å stimulere økonomisk vekst og entreprenørskap (trepunktsplanen).
Liberalistene er opptatt av personlig frihet og mener at den enkelte har rett til å bestemme over eget liv og eiendom, så lenge det ikke skader andre. Dette inkluderer retten til å beskytte seg selv og sin eiendom, samt retten til ytringsfrihet og trosfrihet (personlig frihet).
Næringsvennlighet er en annen viktig sak for Liberalistene. De ønsker å skape et samfunn der næringslivet kan blomstre uten unødvendige reguleringer og hindringer. Dette innebærer blant annet å redusere byråkrati og offentlig inngripen i markedet (næringsvennlighet).
Desentralisering er også en sentral del av Liberalistenes politikk. De mener at makt og ansvar bør flyttes fra sentralmyndighetene og ned til kommuner og enkeltpersoner. Dette vil gi større frihet og valgmuligheter for den enkelte, samt mer effektive og tilpassede løsninger for ulike samfunnsproblemer (desentralisering).
På kunnskapssiden tilbyr Liberalistene et imponerende utvalg av artikler og litteratur som forklarer deres ideologi og politiske ståsted. Her finner man blant annet artikler om liberalisme, kapitalisme, ytringsfrihet og hvordan den liberale staten skal styres (kunnskap). Gjennom denne kunnskapsbanken kan man få en dypere forståelse av hva partiet står for og hvordan deres politikk vil påvirke samfunnet.
Liberalistene har også et sterkt engasjement i samfunnsdebatten og arrangerer jevnlig events og møter for å spre sine ideer og samle støtte (event). Disse arrangementene gir velgere muligheten til å bli kjent med partiet og deres politiske plattform på en direkte og personlig måte. Landsmøtet i 2023 er et eksempel på et viktig event som setter dagsorden og samler partimedlemmer fra hele landet (landsmøte 2023).
Å bli medlem i Liberalistene gir deg muligheten til å bidra til å forme partiets politikk og fremtidige retning (bli medlem). Ved å støtte Liberalistene økonomisk, kan du også bidra til å finansiere deres politiske arbeid og spre deres budskap om frihet og ansvar (bidra).
Så hvorfor bør du som velger vurdere å stemme på Liberalistene? Fordi de representerer en politisk ideologi som setter individet og dets frihet i sentrum. De tilbyr et alternativ til de tradisjonelle partiene som ofte legger vekt på mer statlig kontroll og inngripen i folks liv. Liberalistene ønsker et samfunn der enkeltmennesker og næringsliv kan blomstre uten unødvendige hindringer, og hvor makt og ansvar er desentralisert og spredt til enkeltpersoner og lokalsamfunn.
Ved å støtte Liberalistene, bidrar du til å skape et samfunn der frihet, ansvar og entreprenørskap er kjernen i utviklingen. Hvis du tror på individets rett til å bestemme over eget liv og ønsker å se et samfunn som støtter dette, er Liberalistene partiet for deg. Utforsk deres politikk, kunnskapsbank og arrangementer for å få en dypere forståelse av hva de står for og hvorfor deres politikk vil bidra til et friere og mer velstående samfunn for alle.
Å støtte Liberalistene betyr å støtte en fremtid hvor individets frihet og ansvar står i sentrum. Bli med i kampen for et samfunn hvor alle har muligheten til å nå sitt fulle potensial uten unødvendige hindringer og statlig kontroll.
