I debatter med sosialister og sosialdemokrater, får man som liberalist får man mange ganger høre at man tilhører ytre høyre, og med det plasserer de oss i samme bås som nasjonalsosialister og fascister.
Det er jo også det som er meningen med denne kategoriseringen av meningsmotstandere: Å skitne dem til og få dem til å se dårlig ut ovenfor folk som gjerne ikke har så stor peiling på politikk, og som ikke aner hva det innebærer dette med “ytre høyre”, annet enn at de har hørt så mye gjennom statsstøttet venstreorienterte medier at “ytre høyre”, består av nazister og fascister, altså i all hovedsak består av rasister.
Venstresiden har i de siste årene hatt som en dårlig uvane å forsøke å brunbeise sine meningsmotstandere, for å selv fremstå som flotte moralske mennesker, mens alle som mener noe annet i følge dem har onde hensikter, og er preget av umoral og rasisme.
Dette er selvsagt en svært uærlig og lite voksen måte å gå frem på, men vi burde forstå dette ut i fra at sosialismen og sosialdemokratisk ideologi, i all hovedsak er “barne-ideologier”*
Hvis man setter Liberalistene ytterst til høyre, så må
man som en forutsetning for å gjøre det, samtidig plassere nazister,
rasister og fascister på venstresiden, siden de da bruker den
økonomiske venstre og høyre aksen hvor ytterste høyre beskriver en liten
og begrenset stat, ekstremt lave skatter (om noen) og 100%
kapitalistisk fritt marked, mens ytterste venstresiden er det motsatte
av dette. (Nei det er faktisk ikke sosialdemokrater som er våre største
politiske fiender, eller som er lengst unna oss politisk, men nazister,
og kommunister, og de mest frihets-berøvende ideologier).
Jo lenger til venstre man kommer, desto mer omfattende blir staten og
dens oppgaver, og jo mer makt vil den bruke over innbyggerne, og jo mer
skatt må den ta (i motsetning til høyre side).
Nasjonalsosialismen som skolen, media, og sosialdemokrater, og til og
med konservative, plasserer ytterst til høyre; ønsker ikke liten stat:
Den ønsker en allestedsnærværende stat som dirigerer og bestemmer alle
samfunnsforhold, til og med hva slags hudfarge, kultur og religion som
skal få leve eller ikke leve i samfunnet der hvor den har makt.
Den er korporativistisk, og her skal staten styre og bestemme over
privat og offentlig ned til den minste detalj, noe som i dag forbindes
med venstresiden. Fordi nazismen ikke er kommunistisk, altså ikke har en
ren planøkonomi, men også har blandingsøkonomi, slik sosialdemokratene
har, og de konservative, ja bare fordi den aksepterer private aktører i
samfunnet (selv om staten her ønsker å styre disse private ned til den
minste detalj, slik sosialdemokrater ønsker å gjøre) så plassers altså
nazismen ytterst til høyre…
Det er jo logisk, ikke sant? Eller kan det være at sosialdemokrater, og
sosialister, ikke har ønsket å assosiere seg med dem overhodet, og at de
har bevist skjøvet disse over på meningsmotstandernes side? Ja, så
tenker du kanskje at FRP er jo et parti som støttes av mange rasister,
og har streng innvandringspolitikk etc, og det beviser jo at det er
ytterste høyre?
FrP er et parti som er sterk tilhenger av velferdsstaten, og de fører i
stor grad en sosialdemokratisk økonomisk politikk, for de bygger på
blandingsøkonomien, og den økonomiske politikken deres, er
blandingsøkonomi i praksis. Hva de er i navnet er egentlig irrelevant…
At rasisme og maktmissbruk plasseres ytterst til høyre av sosialister,
og media, og i sosialdemokratisk enhetskoles lærebøker (Ja offentlig
skole blir styrt av politikere, og innholdet reflekterer ofte deres
verdier og ideologiske ståsted), og at den store befolkningen har
godtatt dette, beviser bare hvem som har hatt definisjons-makten, og
hvem som har kontroll over utdanningsinstitusjonene (som ensretter
befolkningen). Det beskriver ikke hva som er mest logisk og rasjonelt i
denne sammenhengen.
Mitt argument er derfor selvsagt da at det vil være logisk å sette en så
autoritær og totalitær politikk som Nazistene har, med sterk statlig
ovenfra og ned styring, på venstreside sammen med sosialister, og
kommunister, hvis man plasserer liberalister ytterst til høyre.
Min mening er at folk på høyresiden skal slutte å godta denne
definisjonen som setter fascister og nazister ytterst til høyre, og
faktisk konfrontere venstreorienterte med det, helt til vi vinner, helt
til vi får dette ned i skolebøkene! 🙂 Helt til det er allmenn
oppfatning.
Helt til sosialistene og sosialdemokratene må innfinne seg med at
nazistene ikke kommer på deres hovedkonkurrenters side, men faktisk bare
er utrolige rasistiske og autoritære bevegelser som har sitt opphav på
venstresiden, og har mye til felles med dem. Faktisk er det mange
sosialdemokrater som sier at nazismen faktisk ikke er så dum ideologi om
man da fjerner nasjonalismen og rasismen og imperialismen…
Ikke så rart, fordi gjør man dette, så ser det jo ut som et vanlig
arbeiderparti. (Husk at partiet til han Adolf het: Det tyske
arbeiderpartiet, og at ideologien er nasjonal sosialisme, selv om de
over tid gikk over fra sosialistisk planøkonomi og over til
blandingsøkonomien og således er like høyreorientert som det
arbeiderpartiet er til Norges Kommunistiske Parti)…
Ha en fortsatt strålende dag/kveld eller natt, avhengig av tiden på døgnet du har tatt deg tid til å lese dette! 🙂
NOTATER:
Forklaring på hvorfor jeg oppfatter sosialismen og sosialdemokratiet som “barne-ideologi”…
*En enkel modell som viser sosialistenes atferd, ideologi og følelsesliv, og at de mentalt sett er som barn:
Hvem er det som typisk er svært naive? Barn. Hvem er det som typisk er
ekstremt misunnelig? Barn. Hvem er det som typisk er ekstremt opptatt av
lik fordeling? Barn. (Sett to små søsken til å dele en sjokolade og se
hva som skjer.) Hvem er det typisk som ser opp til foreldrefigurer?
(trenger en sterk leder) Barn. Hvem er det som typisk er svært
uansvarlige? Barn. Hvem trenger noen til å fortelle dem hvordan de skal
leve livene sine? Barn
Lagt inn på blogg.no den 07.10.2018 kl.16:46.
Artikkelen er skrevet av Vegard Martinsen
Obama har vært den desidert verste og
mest skadelige presidenten USA noen gang har hatt; han har vært nye
verre enn både Franklin Roosevelt, Lyndon Johnson, Richard Nixon og
Jimmy Carter. Med «skadelig» mener jeg at han har ført en politikk som
motvirker viktige verdier som fred, harmoni og velstand; hans politikk
har ført til økt antall terrorangrep og oppblomstrende kriger bla. i
Midtøsten og i Libya, den har ført til skjerpede rasemotsetninger i USA,
og den har ført til større økonomiske problemer for en stor andel av
USAs befolkning i dag, og vil gjøre skattebyrden for USAs borgere enda
tyngre i fremtiden.
Obama er eksplisitt imot de grunnleggende
individualistiske og frihetlige ideene som kommer til uttrykk i USAs
uavhengighetserklæring og konstitusjon.
De grunnleggende
amerikanske verdiene kommer til uttrykk i uavhengighetserklæringen, som
bla. sier: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle
mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse
ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og
retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er
statsmakten opprettet . . . ». Obama er uenig i denne individualistiske
tilnærmingen; hans credo er det kollektivistiske «You didnt build that»,
dvs. han mener at man ikke ved egen innsats gjør seg fortjent til
fruktene av ting de selv har gjort selv, alle er avhengige av andre, og
vi må alle underordne oss våre herrer og mestre, dvs., vi må underordne
oss politikerne.
Han var den første afro-amerikanske president,
og mange trodde at valget av Obama kunne bety en slutt på de elementene
av rasisme som fortsatt fantes i USA. Men Obama har opptrådt på en slik
måte at han har forsterket motsetningene mellom afro-amerikanere og
resten av befolkningen. Måten han har gjort dette er bla. ved å
kommentere saker som pågår i rettsapparatet hvor de mistenkte
gjerningsmennene har vært mørkhudede og nærmest eksplisitt sagt at den
mistenkte er uskyldig og at politifolkene som har grepet inn mot
vedkommende er rasister. Han har støttet den rasistiske organisasjonen
Black Lives Matter, til tross for at medlemmer av denne gruppen har
drept politifolk i tjeneste ene og alene fordi de var politifolk.
Hans
helsereform, upopulært kalt Obamacare, har ført til at helsetilbudet
for svært mange amerikanere er blitt dyrere og dårligere. Gang på gang
før den ble innført sa han at de som var tilfreds med den ordningen de
tidligere (før Obamacare) kunne beholde den, noe som ikke var sant.
Den
amerikanske statsgjelden er blitt fordoblet under Obama åtte år som
president. Mens han var senator kritiserte han sin forgjenger George
Bush for å øke gjelden sterkt, en kritikk som var velbegrunnet. Men
Obama har altså økt gjelden like mye som alle hans forgjengere
tilsammen. At hans administrasjon har tatt opp så mye gjeld er en del av
forklaringen på at det ser ut som om den amerikanske økonomien går
relativt godt (det er relativt lav arbeidsløshet, det er en viss
økonomisk vekst). Men egentlig har det store gjeldsopptaket gjort
økonomien svakere enn den ellers ville ha vært fordi kapital er blitt
fjernet fra den private økonomien og blitt konsumert av staten. Lave
renter diktert av Fed i samarbeid med regjeringen holder lånekostnadene
nede for staten og deprimerer også økonomien ved at fri prisdannelse for
kreditt ikke finner sted (dvs. lånetilbudet faller).
Obama har
også brukt kolossale beløp på «bailouts» til store banker og andre
virksomheter, penger som er totalt bortkastet, og som det selvfølgelig
er skattebetalerne som må betale etter hvert.
I de sist åtte
årene er USA (og Europa) blitt utsatt for en rekke terrorangrep utført
av militant muslimer, og terroristene har hentet sin begrunnelse for
disse angrepene i islam. Allikevel har Obama gang på gang hevdet at
slike angrep overhode ikke har noe med islam å gjøre: han hevdet at den
såkalte «Christmas Day bomber» var en «isolated extremist», han sa
mennene bak angrepet på et jødisk marked i Paris var «violent, vicious
zealots», hendelsen hvor en amerikansk offiser (som var muslim) drepte
13 mennesker på Fort Hood ble omtalt som «workplace violence», han
hevdet at angrepet på USAs ambassade i Benghazi 11. september 2012 var
forårsaket av at en amerikaner hadde laget en video som krenket Muhammed
(og mannen bak videoen ble til og med arrestert), etc. og at det var
tilfeldig at det skjedde akkurat 11. september.
Når vi nå beveger
oss over til utenrikspolitikken er det mange temaer som konkurrerer om å
bli den av hans beslutninger som var aller mest skadelig. Blant de
verste var hans beslutning om å trekke amerikanske soldater ut av Irak
etter at krigen i hovedsak var avsluttet, i den tro at landet nå var
stabilt og ville bli fredelig; visepresident Biden uttalte til og med at
«Irak ville bli en av Obama-administrasjonens store suksesser»*). De
fleste husker at etter annen verdenskrig var Japan og Tyskland okkupert i
mange år før administrasjonen av disse landene ble overlatt til
landenes egne borgere. Dette var den eneste riktige politikken; dersom
disse landene ikke hadde blitt okkupert i en årrekke etter
krigsavslutningen hadde de ideologiene som førte til at disse landene
startet krigene, blusset opp igjen. Men Obama tok ikke lærdom av
historien, han trakk soldatene ut, og resultatet er et Irak i kaos og en
oppblomstring av ISIS og en rekke andre terroristgrupper som opererer i
Irak. I lang tid benektet Obama at dette var i ferd med å bli et
problem, bla. omtalte han ISIS som et JV-team* (dvs. som relativt
harmløse), og at ISIS var «contained»**.
USA ved Obama og
utenriksminister Hillary Clinton var også pådriver for å bedrive
«humanitær bombing» i Libya, aksjoner hvor også Norge deltok, for å
hjelpe opprørere som kjempet imot Gaddafis styrker. Dette endte med at
opprørerne vant frem, Gaddafi ble lynsjet, og at Libya havnet i kaos.
Også her trives islamistiske terroristgrupper. Libya under Gaddafi var
et diktatur, men det var noenlunde stabilt, og ikke spesielt farlig for
andre land.
Også overfor Putin har USA ført gal politikk.
Forholdet mellom USA og Russland ble gradvis verre under Obama
forgjenger, men Obama ville starte forholdet på nytt, og som han (Obama)
pleier å gjøre viste han ettergivenhet, bla. ved å kansellere enkelte
forsvarsplaner for land i Øst-Europa som var forhandlet frem under
president Bush. Putin ante svakhet, og begynte å brøyte seg frem; han
har i Obamas periode annektert Krim, og invadert eller støttet
pro-russiske opprørere i Georgia og Ukraina.
Overfor
sosialisttyranniet Cuba har Obama vist hvem han virkelig er. Han besøkte
Cuba, han hyllet landets revolusjonshelter, de som står bak tyranniet,
og han har gjort det vanskeligere for cubanere å flykte til USA.
Han
unnlot å gi noen som helst støtte til de pro-frihetlige opprørerne i
Iran, han ga ikke engang verbal støtte, og han er den av USAs
presidenter som har vært mest negativt innstilt overfor Midtøstens
eneste demokrati, Israel. Han har heller ikke reagert overfor
terrorisering av og drap på et stort antall kristne i en rekke land i
Midtøsten.
Terrorisme er blitt en voksende bransje under Obama;
til sammen ca 60 000 mennesker er blitt drept i aksjoner utført av ulike
terroristgrupper i 2014 og 2015; og disse tallene er voksende****. De
fleste aksjoner er utført av ISIS, Boko Haram, Taliban, og al-Qaeda. Når
da president Obama i en slik kontekst sier at «[he is] succeeding
against … violent extremism», er det bare absurd****.
Det er en
utfordring å finne det verste han har gjort, men nedrustningsavtalen
med Iran er en sterk kandidat til topp-plasseringen. USA fikk en
verdiløs avtale om at Iran skulle stanse utviklingen av atomvåpen, til
gjengjeld fikk Iran 100 milliarder dollar i «sanction relief». Iran vil
antagelig bruke disse pengene til å styrke Hamas, Hizbollah og lignede
organisasjoner.
Gjennopprettet fra tidligere blogginnlegg på blogg.no
Innlegget ble skrevet 21.03.2018 kl.13:50
…Og liberalister på samme side som høyreekstreme?
I debatter med sosialister og sosialdemokrater, får man som liberalist får man mange ganger høre at man tilhører ytre høyre, og med det plasserer de oss i samme bås som nasjonalsosialister og fascister.
Det er jo også det som er meningen med denne kategoriseringen av meningsmotstandere: Å skitne dem til og få dem til å se dårlig ut ovenfor folk som gjerne ikke har så stor peiling på politikk, og som ikke aner hva det innebærer dette med “ytre høyre”, annet enn at de har hørt så mye gjennom statsstøttet venstreorienterte medier at “ytre høyre”, består av nazister og fascister, altså i all hovedsak består av rasister.
Venstresiden har i de siste årene hatt som en dårlig uvane å forsøke å brunbeise sine meningsmotstandere, for å selv fremstå som flotte moralske mennesker, mens alle som mener noe annet i følge dem har onde hensikter, og er preget av umoral og rasisme.
Dette er selvsagt en svært uærlig og lite voksen måte å gå frem på, men vi burde forstå dette ut i fra at sosialismen og sosialdemokratisk ideologi, i all hovedsak er “barne-ideologier”*
Hvis man setter Liberalistene ytterst til høyre, så må man som en forutsetning for å gjøre det, samtidig plassere nazister, rasister og fascister på venstresiden, siden de da bruker den økonomiske venstre og høyre aksen hvor ytterste høyre beskriver en liten og begrenset stat, ekstremt lave skatter (om noen) og 100% kapitalistisk fritt marked, mens ytterste venstresiden er det motsatte av dette. (Nei det er faktisk ikke sosialdemokrater som er våre største politiske fiender, eller som er lengst unna oss politisk, men nazister, og kommunister, og de mest frihets-berøvende ideologier).
Jo lenger til venstre man kommer, desto mer omfattende blir staten og dens oppgaver, og jo mer makt vil den bruke over innbyggerne, og jo mer skatt må den ta (i motsetning til høyre side).
Nasjonalsosialismen som skolen, media, og sosialdemokrater, og til og med konservative, plasserer ytterst til høyre; ønsker ikke liten stat: Den ønsker en allestedsnærværende stat som dirigerer og bestemmer alle samfunnsforhold, til og med hva slags hudfarge, kultur og religion som skal få leve eller ikke leve i samfunnet der hvor den har makt.
Den er korporativistisk, og her skal staten styre og bestemme over privat og offentlig ned til den minste detalj, noe som i dag forbindes med venstresiden. Fordi nazismen ikke er kommunistisk, altså ikke har en ren planøkonomi, men også har blandingsøkonomi, slik sosialdemokratene har, og de konservative, ja bare fordi den aksepterer private aktører i samfunnet (selv om staten her ønsker å styre disse private ned til den minste detalj, slik sosialdemokrater ønsker å gjøre) så plassers altså nazismen ytterst til høyre…
Det er jo logisk, ikke sant? Eller kan det være at sosialdemokrater, og sosialister, ikke har ønsket å assosiere seg med dem overhodet, og at de har bevist skjøvet disse over på meningsmotstandernes side? Ja, så tenker du kanskje at FRP er jo et parti som støttes av mange rasister, og har streng innvandringspolitikk etc, og det beviser jo at det er ytterste høyre?
FrP er et parti som er sterk tilhenger av velferdsstaten, og de fører i stor grad en sosialdemokratisk økonomisk politikk, for de bygger på blandingsøkonomien, og den økonomiske politikken deres, er blandingsøkonomi i praksis. Hva de er i navnet er egentlig irrelevant…
At rasisme og maktmissbruk plasseres ytterst til høyre av sosialister, og media, og i sosialdemokratisk enhetskoles lærebøker (Ja offentlig skole blir styrt av politikere, og innholdet reflekterer ofte deres verdier og ideologiske ståsted), og at den store befolkningen har godtatt dette, beviser bare hvem som har hatt definisjons-makten, og hvem som har kontroll over utdanningsinstitusjonene (som ensretter befolkningen). Det beskriver ikke hva som er mest logisk og rasjonelt i denne sammenhengen.
Mitt argument er derfor selvsagt da at det vil være logisk å sette en så autoritær og totalitær politikk som Nazistene har, med sterk statlig ovenfra og ned styring, på venstreside sammen med sosialister, og kommunister, hvis man plasserer liberalister ytterst til høyre.
Min mening er at folk på høyresiden skal slutte å godta denne definisjonen som setter fascister og nazister ytterst til høyre, og faktisk konfrontere venstreorienterte med det, helt til vi vinner, helt til vi får dette ned i skolebøkene! 🙂 Helt til det er allmenn oppfatning.
Helt til sosialistene og sosialdemokratene må innfinne seg med at nazistene ikke kommer på deres hovedkonkurrenters side, men faktisk bare er utrolige rasistiske og autoritære bevegelser som har sitt opphav på venstresiden, og har mye til felles med dem. Faktisk er det mange sosialdemokrater som sier at nazismen faktisk ikke er så dum ideologi om man da fjerner nasjonalismen og rasismen og imperialismen…
Ikke så rart, fordi gjør man dette, så ser det jo ut som et vanlig arbeiderparti. (Husk at partiet til han Adolf het: Det tyske arbeiderpartiet, og at ideologien er nasjonal sosialisme, selv om de over tid gikk over fra sosialistisk planøkonomi og over til blandingsøkonomien og således er like høyreorientert som det arbeiderpartiet er til Norges Kommunistiske Parti)…
Ha en fortsatt strålende dag/kveld eller natt, avhengig av tiden på døgnet du har tatt deg tid til å lese dette! 🙂
NOTATER: Forklaring på hvorfor jeg oppfatter sosialismen og sosialdemokratiet som “barne-ideologi”…
*En enkel modell som viser sosialistenes atferd, ideologi og følelsesliv, og at de mentalt sett er som barn:
Hvem er det som typisk er svært naive? Barn. Hvem er det som typisk er ekstremt misunnelig? Barn. Hvem er det som typisk er ekstremt opptatt av lik fordeling? Barn. (Sett to små søsken til å dele en sjokolade og se hva som skjer.) Hvem er det typisk som ser opp til foreldrefigurer? (trenger en sterk leder) Barn. Hvem er det som typisk er svært uansvarlige? Barn. Hvem trenger noen til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine? Barn
Har man ikke lært fra historien at nazistene sendte folk som tilhørte ytre venstre, dvs kommunister, til konsentrasjonsleirer? Videre vet vi også at nazistene var kapitalister, de forsynte store industrielle selskaper som IG Farben med gratis arbeidskraft under 2VK , og fikk fortrinnsvis stemmer fra høyresiden under kanslervalget på begynnelsen av 30 – tallet. Hvordan kan de da tilhøre venstresiden? Jeg stusser også over dette begrepet ditt, “barne-ideologi”. Selv synes jeg sosialdemokratiet er en svært moden politisk filosofi som ikke bærer noen preg av de karakteristikkene du smører på den. Jeg synes også at du trekker en altfor lettvint analogi mellom politikk og barneoppdragelse, disse felt er ikke sammenlignbare!
IkkeSpons: Så hvis staten forsyner bedrifter med slaver er dette noe som hører kapitalismen til og som dermed tilhører høyresiden? Man bør nok benytte riktige definisjoner ellers bærer det galt avsted
Det er jo også slik at disse på ytre venstre var sterke konkurrenter om de samme velgermassene. Som jeg har beskrevet tidligere, så hadde nazistene blandingsøkonomi, på samme måte som arbeiderpartiet, og de andre partiene på stortinget har i dag.
Og arbeiderpartiet er ganske høyrevridd i forhold til Stalinismen/kommunismen, selv om vi liker å retorisk kalle dem for sosialister, da det er den retningen de hele tiden forsøker å presse i retning av.
Det bedre å si at venstresiden består av de som vil øke statens makt (høyere skatter, flere reguleringer, flere støtteordninger, etc.), mens høyresiden består av de som vil redusere statens makt (lavere skatter, færre reguleringer, færre støtteordninger, etc.) I Norge i dag er alle partier unntatt Liberalistene på venstresiden. H, FrP, etc. kan da beskrives som konservative – de vil at ferden mot det sosialistiske, egalitære samfunn skal gå noe saktere enn de rødgrønne ønsker.
De borgerlige på den tiden, som støttet nazistene, vil jo innenfor denne konteksten også havne på venstresiden, siden de ønsker så mektig og omfattende stat som bryr seg med alt (forutsatt at man snakker om de borgerlige som stemte på nasjonalsosialismen)
I et fritt marked, altså i en laissez-faire økonomi, som da partiet Liberalistene ønsker, så har man satt et skille mellom stat og økonomi, på samme måte som man i enkelte land har et skille mellom stat og kirke, av noen lunde de samme grunnene. Dette betyr at staten ikke skal tukle med økonomien.
Staten skal ikke velge vinnere og tapere på i markedet, og heller ikke være en aktør selv. Altså skal ikke staten både være «spiller» og «dommer» i samme økonomien. Den skal holde seg unna, dette gjelder så lenge alt som skjer i markedet, skjer helt uten initiering av tvang.
Det vil si de skal holde seg unna så lenge det ikke forekommer, tyveri, svindel, vold, hærverk, kontraktsbrudd, og liknende krenkelser av de negative rettighetene som den liberalistiske staten er satt til å beskytte i et fritt liberalistisk samfunn.
Påstand: «Uten en form for konkurransetilsyn misstenker jeg veien vil være kort til totalt monopol i en del bransjer.»
Svar: Monopol, det vil si «enerett» på salg og distribusjon av noe, er helt utelukket i et fritt marked. Ingen har monopol eller får monopol av staten, i den vanlige betydningen av begrepet.
Hvis en bedrift oppnår naturlig monopol, er dette fordi den klarer å utkonkurrere konkurrentene på pris og kvalitet. Vil dette da være negativt på noen måte? Jeg vil mene at dette ikke kan være noe annet enn positivt.
Dersom noen har et naturlig monopol, altså ingen enerett, men at den ikke har konkurrenter, og prisen på tjenestene er dyre, så vil det hele tiden ligge sterke incentiver for andre å komme inn i markedet å konkurrere mot monopolisten, noe som igjen bidrar til at slike monopoler umulig kan vedvare over lengere perioder i tid. Det vil være en sterk konkurranse i et fritt marked, som presser prisene ned, og som sørger for øket kvalitet. Her er en linken til Learn Liberty som inneholder videoen under. På denne siden kan man lære utrolig mye om økonomi!
Etterspørsel (Altså markedet etterspør en vare eller tjeneste, kan
for eksempel være strøm, eller helsetjenester som da folk trenger)
Tilgjengeligheten av disse tjenestene, produktene osv. (Det vil for
eksempel være en sterkt begrenset mengde gull som eksisterer, og dette
gjør at gull er dyrt. Det er dyrt fordi det ikke er mye av det, og fordi
mange vil ha det, dette presser prisen opp, samme gjelder olje, og alle
sterkt begrensede naturresurser. Derfor vil det også bli dyrere og
dyrere, ettersom det blir mindre og mindre olje.
At andre aktører kan tre inn i markedet. Trusselen om at andre kan tre inn i markedet, og konkurrere. (Som beskrevet tidligere).
Historisk sett, på tross av disse mekanismene (competitive pressures), så har folk følt at det er monooler i markedene.
For å kunne løse problemet, så vil de ofte ty til statlig reguleringer,
på den måten at de bryter opp større firmaer, eller de regulerer
profitten.
Men disse reguleringene har nødvendigvis sine
bivirkninger. De reduserer profittmotivet som lokker innovatørene å
komme inn og konkurrere mot monopolet. I tilleg, så vil statlige
reguleringer ofte skape barrièrer i form av lover osv, som da gjør det
vanskeligere for potensielle konkurrenter å tre inn i markedet å oppta
konkurransen mot de store. De store har jo også ofte råd til å lobbyere,
og dermed påvirke hvordan reguleringene blir utført, ofte vil de prøve å
ødelegge for konkurrenten.
De vil gi politikerne pengegaver og
liknende, for at disse skal lage reguleringer som da ødelegger for
konkurrentene, og på en måte som gjør at de selv kommer bedre ut. Jeg
har lagt ved en video om cronyism nedenfor hvor Yaron Brook, en
objektivistisk økonomiprofessor forklarer det meget godt.
Den
gode nyheten er at markedene, på toppen av naturlig regulering av
monopoler, genererer velstand og teknologi som systematisk reduserer
kostnaden av å starte nye virksomheter over tid. Dette, igjen, øker de
mekanismene (competitive pressures) på de større firmaene, og reduserer
sannsynligheten for monopoler i å oppstå.
Her tar Yaron Brook opp dette med cronyism:
Påstand: «Dersom et holding selskap har klart å opparbeide seg eierskap av alle saft og syltetøy produsenter i landet, så vil de ha monopol, ikke grunnet kvalitet og pris, men fordi de hadde pengene å investere. På dette tidspunkt vil de kunne holde alle andre aktører ute fra markedet, da de kan a) dumpe priser på saft dersom det kommer en konkurrent på saft markedet, og øke prisene på syltetøy for å kompensere frem til saftkonkurransen er borte. Eller de kan b) legge som krav til alle utsalgssteder at de kun fører deres produkter dersom de skal føre deres produkter i det hele tatt. Derfor må utsalgssteder velge mellom å selge saft fra en bitteliten og ny produsent, eller velge å føre den markedsledene produsenten både på saft og syltetøy.
Svar: Først og fremst er dette et scenario som er oppdiktet. Vi liberalister er vandt til å møte slike argumentasjoner. I seg selv er de jo helt greie. Men å banke i bordet å konkludere med at: «sånn blir det», og å si at andre er naive, mener jeg er veldig feil.
Men siden slike scenarioer ofte er det som holder mange mennesker tilbake fra å vurdere å stemme på partier som ønsker en friere økonomi, og som istedet begynner å velge partier som ønsker en mer regulert og ufri økonomi, så velger jeg å ta det seriøst, og løse problemet gjennom å besvare ut i fra den kunnskapen jeg har allerede, samt søke opp ny informasjon som kan være relevant. Det er noe jeg ofte gjør, og som jeg opplever at sosialdemokrater stort sett aldri gjør. De finner bare på nye scenarioer.
Prøv å vær en liberalist en uke eller to, på et forum, å se hva du blir bombardert med. Finn ut hvor mye i prosent som er hardtslående reel kritikk, eller hvor mange «uløslige problemer» de vil argumentere for blir et stort problem i et fritt samfunn. Finn så ut om dette er tilfellet. I alle de tilfellene jeg har blitt konfrontert med, så har de kommet til kort. Det er veldig mye man ikke tenker på, når man lager disse «umulige scenarioene».
Det er svært lite du ikke kan tilbakevise. Det blir som en ateist, dvs. en ikke-religiøs hele tiden må tilbakevise religiøse påstander. Slik opplever vi liberalister det. F.eks. “You can’t be moral without God”. Sosialdemokraters eller konservatives liknende påstand, er at man kan ikke være moral at staten pålegger deg det gjennom tvungen skatt, osv. Tvinger man ikke folk til godhet, så er all medmenneskelighet umulig, for disse menneskene. Om de ikke sier det direkte, så vil du merke at det er dette alt koker ned i.
For å begynne så smått å ta tak i påstanden ovenfor. Den utelukker blant annet at man kan importere fra utlandet. I en laissez-faire økonomi, så har man frihandel. Frihandel betyr at man ikke har noen toll. Det ville da betydd at det ville vært «taxfree» i hele Norge, og at man ikke måtte betale noe til staten for å importere fra utlandet, annet enn frakt. All handel skjer da uten at staten blander seg inn å krever penger av deg eller den du handler med. Man handler derfor fritt, og det kalles frihandel.
I dagens sosialdemokrati, så har man høye tollmurer, som da beskytter monopolene innad i landet. Staten skaper monopoler. Vi hadde for noen år tilbake en smørkrise, altså Tine gikk tom for smør. Hva skjedde? Jo, hele landet fikk mangel på smør. Dette fordi Tine i praksis hadde monopol på smør. Dette ville ikke vært tilfellet i en fri markedsøkonomi (link til en artikkel i Civita).
Det som ville vært tilfellet der, var at man hadde importert fra Sverige, eller andre land. Saken er i alle fall ganske klar: Tine hadde fått ekstremt hard konkurranse fra utlandet, siden det ikke var noen tollmurer. Men dette ville jo også skapt muligheter for Tine til å produsere mer, og selge til utlandet, og siden de ikke betaler eiendomskatt, og så videre, så ville de i utgangspunktet bli mer konkurransedyktige på pris enn utlandet. De ville levert billigere, ikke dyrere, men de ville kunnet produsere og selge mye mer, og på den måten tjene store summer. Det å produsere i seg selv ville ikke hatt de store utgiftene, som i dag.
Men la oss nå si at scenariet som blir presentert ovenfor blir aktuelt, og at prisene på saft blir for høye, eller kvaliteten lav, vel da kjøper folk brus istedenfor. Eller de drikker vann. Konkurrentene til saft er ikke bare annen saft men alt man kan drikke. Prøv å få monopol på det du. Og syltetøy konkurrerer med alt annet pålegg. Og i en bredere kontekst all annen mat.
Men da vil jo sosialdemokraten komme med et nytt scenario, men monopoler kan oppstå internasjonalt, osv. Man begynner da å se det helt urimelige. Det usannsynlige. Det tåpelige. Det absurde. Man ser da på samme måte som de religiøse, ikke vinner på en ting, så går de videre, å blåser ting opp. Hvis monpoler vil få problemer med konkurranse fra utlandet, så må man jo forstørre problemet. At monopolet eksisterer over hele verden. Hvor sannsynlig er det at det vil være kun en leverandør av alt pålegget i en helt fri markedsøkonomi? Greit nok. Men hvordan skal de klare å få et slikt type monopol? Kjøpe opp alle andre? Det er komplett umulig.
Ikke alle vil selge, og i alle fall ikke dersom monopolisten opptrer uærlig, gir dårlige lønninger, selger dyrere varer og så videre. Om en potensiell monopolist klarer å utkonkurrere absolutt alle på pris, kvalitet, lønninger til de ansatte osv. Så betyr dette at noen har gjort en ekstremt god jobb. Dette monopolet vil da på ingen måte være noen ufordel på noen som helst måte. For med en gang det blir en liten ufordel, så vil en eller annen aktør tre inn i markedet å konkurrere mot den som hadde monopol, denne aktøren vil da spille på monopolistens «svakheter». Men da kan jo monopolisten bare dumpe prisene sier noen da. Vel, da fungerer vel markedet da?
Dumping av priser betyr at ting blir billigere. Men om dette går ut over arbeiderne, så vil jo arbeiderne rømme til konkurrenten som da tilbyr bedre lønninger, og på den måten så «regulerer» markedet seg selv. Altså gjennom at man konkurrerer om arbeidskraften, konkurrerer om kundene på pris og kvalitet, og omdømme/rykte, og så videre.
Jeg har nå funnet et svar fra professor Yaron Brook på YouTube som tar for seg spørsmålet: «Vil ikke samfunnet få problemer med monopoler i et fritt marked?»
https://youtu.be/Hq3ji866duc
Han svarer også på det her. Her er en grundig innføring i markedsøkonomi også, som da forklarer hvordan fattigdomsproblemet løses temmelig raskt i en kapitalistisk markedsøkonomi i motsetning til en sosialistisk planøkonomi, eller sosialdemokratisk eller konservatv blandingsøkonomi.
Her er en annen professor som tar for seg monopol og Anti-trustlovgivning:
Påstand: «I fri økonomi rår ikke pengene, men de som har pengene»
De som har pengene er forbrukerne. Altså meg og deg. Det er vi som
bestemmer hva som skal være lønnsomt å produsere, og ikke. Vi bestemmer
hva vi kjøper. Er noe for dyrt, så kjøper vi det ikke, og da vil de
som vil selge det til oss gjøre det dårligere. De får jo ikke solgt
det, fordi vi ikke kjøper det, på grunn av at de er for dyre. Da må de
skru ned prisen.
Her er et klipp som tar opp blant annet dette med predatory priceing, noe som heller ikke fungerer for å danne et monopol:
Hvis man mener at monopoler er et problem, så er man vel ekstremt
irrasjonell om man samtidig støtter blandingsøkonomien, og
sosialdemokratiet, konservatismen, sosialliberalismen, og liknende
ideologier som da kan sies å være partier som faktisk arbeider for å
skape eller opprettholde monopoler. Dette gjør de gjennom høye
tollmurer, egne statlige monopoler, og så videre. Så om du er i mot at
noen skal ha enerett på å levere deg tjenester, så stem Liberalistene.
Mange ser på Margaret Thatcher som en av de verste politikerne som noensinne har kommet til makten. Jeg tror de aller fleste har negative assosiasjoner til navnet når de hører det. Pressen har demonisert henne siden hun levde. Da hun døde den 8 April 2013, så var det overskrifter som lød: «Heksa er død» osv. Folk jublet i gatene over at hun endelig var død. Var hun så forferdelig? Hva gjorde hun som var så ille? Ville Labour ha ført en bedre politikk?
Sannheten om Thatcher, som ingen sosialdemokrater eller sosialister ønsker at du skal høre, er at England var i en sværtdårlig forfatning før hun tok makten.
Vegard Martinsen skriver: «Velstanden var relativt lav, arbeidsløsheten var høy, skattene var høye («Let me tell you how it will be; there´s nineteen for me and one for you» sier futen i Beatles´protestsang «Taxman» fra 1966 hvor de protesterte mot et skattenivå på 95 %), forfall og stagnasjon var tydelig overalt. Årsaken til dette var den venstreorienterte politikken som alle regjeringer hadde ført fra ca midten av 50-tallet.
Den som vil vite mer om hvor ille de sto til anbefales boken «The Commanding Heights», som i detalj beskriver hvor kummerlig vanlige borgere i England hadde det.
Thatcher snudde helt om på dette. Hun deregulerte, privatiserte, og redusere skatter og støtteordninger: Dette gikk som det måtte gå, samfunnet ble mer dynamisk, flere arbeidet effektivt, og velstanden steg. Hun ble gjenvalgt to ganger og dette var fordi briter flest merket positive effekter av den politikken hun førte.»
Men ingen ting skjer helt uten bivirkninger: Hun gjorde noe som var meget bra på lang sikt, men som var smertefullt på kort sikt. La oss si at du har et sterkt overforbruk av penger: Hva må du gjøre for å ikke dra på deg mer gjeld, og større økonomiske problemer? Kan du pøse på å bruke mer penger, eller fortsette overforbruket? Kanskje du må selge den alt for dyre båten eller bilen, eller din helt nye TV, for å kunne få bedret økonomi? Statens økonomi fungerer i praksis noenlunde på samme måte som et individs økonomi, bare i en større skala. Staten har ikke råd til å innfri alt det folk måtte ønske, og det staten og politikerne gir oss, er ikke gratis: Det er monopolløsninger som er dyrere enn vanlig på grunn av manglende priskonkurranse (som presser ned prisene), og koster dermed veldig mye å finansiere.
Om man reduserer forbruket, så vil man kanskje måtte gå noe ned i levestandard. Kanskje man må kutte ut noe man liker, og bli litt dårlig humør av det, osv. Men må man, så må man. Kan også sammenlikne dette med røykere, som vil slutte å røyke: På kort sikt, vil man kunne bli i dårligere humør, og lett sint, og kjenne på ubehaget når man ikke får det kroppen skriker etter. Men å slutte å røyke, er bra for helsa, og bra for økonomien. Og på sikt så er det bare gevinst.
Hva er mitt poeng? Jo poenget er at dersom et folk har blitt for avhengig på «statens vin» (velferdsgoder/det offentlige) og har vendt seg til et forbruk som staten ikke over tid klarer å finansiere, selv med skatter opp i 90%, og noen stenger krana, så vil mange bli sinte. Kjempe sinte! De har en så naiv tro på statens allmektighet og evne til å løse alle problemer, og tror staten har uendelig med penger. I alle fall har den det, så lenge sosialistiske partier styrer(?). Men så merker de at dette ikke er tilfellet, og så snur man om, og lytter til de borgerlige. Inntil man på nytt får høre at sosialistene har mer å rutte med (på din og min bekostning vel og merke). Og sånn går det som en pendel fra sosialdemokratiet, til konservatismen, og tilbake igjen. Folk lærer aldri at politikerne er de mest inkompetente menneskene til å styre over deres penger. Folk tror gang på gang, at politikerne er best til å styre økonomien og livene deres, men blir skuffet gang på gang, da dette ikke i realiteten er tilfellet, selv om de går rundt med forestillinger om det.
Kanskje fordi den kan få sentralbanken til å trykke en masse penger? Eller at det vil fungere å skattelegge de rikeste enda mer, til tross for at man kan se at svært mange av dem flytter sine bedrifter ut av landet, og at man observerer store tap i statskassen som et resultat av nettopp det?
Når staten sørger for at sentralbanken trykker mer penger, så vil dette ende opp med inflasjon: Pengene våre blir mindre verd, fordi det kommer nye friske penger inn i økonomien (pengemengden øker, men ikke antall varer og tjenester, derfor blir alle pengene mindre verd). Det blir som om jeg eller du som privatperson, skulle drevet eget pengetrykkeri / forfalsket penger. Gjør man det, så stjeler man i praksis penger av andre. Det er derfor det er forbudt med myntfalskneri: Faktisk var det dødsstraff for dette i Norge i gamledager. Samme skjer jo når sentralbanken trykker mer penger: De pengene som eksisterer i samfunnet blir mindre verd.
Uansett hevder mange følgende: «Det er bankenes skyld!» Vel, nei. Sentralbanken er Statens verktøy, og staten har lovpålagt alle å bruke en bestemt valuta i landet. Det er politikerne, og deres byråkrater som kontrollerer den. Når de gjør noe galt, og det går ut over noen, så er det selvsagt enkelt å skylde dette på bankene, og hevde at manglende reguleringer var problemet. Det er nærmest umulig å konfrontere folk i en debatt, for eksempel på facebook, med at: «Nei, det er ikke mangel på reguleringer som er problemet», samt vise til økonomiprofessorer som forklarer hva som i realiteten er problemet. De vil kalle deg en tosk som ikke gjenforteller de samme gamle mytene om markedssvikt, og le av deg når du sier at «for mange reguleringer» er problemet: Dette fordi dette er det motsatte av hva de har hørt av det venstreorienterte propagandamaskineriet som gjennomsyrer vårt samfunn.
Uansett hvor godt du dokumenterer og forklarer dette, vil du bli ledd av dersom du sier noe som går i mot de etablerte «sannhetene»: Så det skal ikke være enkelt. Men vi liberalister skal ta til oss følgende ordtak: «Først ignorerer de deg, så latterliggjør de deg, så sloss de med deg, så vinner du.»
Men hvorfor nevner jeg inflasjon? Vel, det var inflasjon da Thatcher kom til makten. Sosialdemokratene i Labour måtte da tro at å trykke mer papirpenger ville løse de økonomiske problemene i landet. Sosialdemokrater flest, tenker bare fire år av gangen: Ikke langsiktig. De som tenker langsiktig, sparer, og de er måteholdne, de er gjerne de menneskene som ender opp med å ha mest. De tenker jo langsiktig og er flinke til å spare og investere! Det er også som oftest slik, at de som er flinke til å spare penger, osv, de stemmer borgerlig/liberalistisk da slike partier appellerer til slike folk. Hvorfor er det slik? Kan det ha noe med at de forstår økonomi bedre? Eller bare det simple argumentet: «De er grådige?». Alltid er det det sistnevnte man hører. Et enkelt argument som forklarer hvorfor ting går dårlig: Jo, de rike betaler ikke nok. De er for grådige, osv.
Hvordan kan det ha seg at de som gjerne har god råd stemmer på borgerlige, mens de som har dårligere råd, stemmer sosialistisk? De tenker helt forskjellig. De som er flinke til å spare og investere pengene sine i verdiskapende arbeid, er gjerne også mennesker som ønsker en stat som opptrer på samme anstendige måten: Som ikke sløser med deres penger. De forstår at sløser man med andres penger, så sløser man også med deres liv.
De mener svært ofte at de selv kan skape mer verdier i samfunnet (arbeidsplasser og velferdsgoder) med pengene sine enn hva inkompetente politikere og deres byråkrater kan. Penger som blir investert i statens monopoler, er penger som ellers ville blitt investert i konkurransedyktige tjenester. Staten er ikke noe annet enn sentralisering av penger og makt. Og det er staten som skaper de største skillene: De som har fått privilegier, og monopoler, og som blir beskyttet mot konkurranse fra utlandet av tollmurer, blir de rike vinnerne, mens de andre blir holdt nede av reguleringer og skatter: Sånn skaper staten kunstige klasseskiller.
Det er altså ikke det frie markedet som skaper det. Man kan se på statistikk over de mest økonomisk frie (lite statlig innblanding i økonomien), versus de minst økonomisk frie (mest statlig innblanding) at de mest frie økonomiene (samfunnene) også er de med minst klasseskiller. Dette fordi konkurransen om «kaka» sørger for en spredning av godene utover i samfunnet. Konkurransen er ikke som mange forstår det: «den sterkestes rett»: på ingen måte. Konkurransen er en hjelpekonkurranse, der hvor de som kan hjelpe deg mest, for minst gjenytelse, vil konkurrere mot andre som også vil hjelpe; enten ved å tilby en vare, eller en tjeneste. Og fordelen her, fremfor politikernes fordyrende monopolordninger, er jo at du kan velge og vrake. Det at folk kan velge og vrake hva de skal betale for og ikke, det er dette som skaper den konkurransen som fører til at gode og billige tilbud, blomstrer opp, mens de dårlige og dyre, forsvinner.
I politikken er det også konkurranse. Det er konkurranse om hvem som blir valgt (disse maktkampene kan gå hardt for seg). Det er konkurranse om hvem som kan levere mest for minst, på samme måte som i markedet ellers. Konkurranse mellom de som vil forby noe, og de som ikke vil forby noe. De som vil ha høyere skatt, og de som vil ha mindre. Og alle må konkurrere om å ta styringen over velferdsgodene. Denne konkurransen er en «skryte» og «peke på andre konkurranse». Der de som er flinkest til å peke på andres feil ofte blir vinnerne.
Og sånn er det med Margaret Thatcher også: Motstanderne/kritikerne hennes, som ønsket mer av det samme, og ikke hadde noen som helst løsninger på problemene; er de som er blir hørt, og tatt på alvor den dag i dag, selv om de burde blitt sett på som «bråkmakere uten løsninger.» Thugs without sollutions?
Se på de som demonstrerer mot Wall Street: Ingen av dem forstår det reele problemet? Og ikke har de noen som helst løsning på det heller. De forstår ikke at for å løse problemet, så må de bli politikere å løse problemet innenfra, eller de må velge politikere som har løsningene. Det nytter ikke bare stå på et sted i mange tiår å rope: Spesielt ikke når man ikke vet hva det faktiske problemet er.
De fleste forstår ikke pengesystemet. Hvordan bankene fungerer, eller hvordan sentralbanken fungerer. De opplever hvordan det fungerer på kroppen, og drar konklusjoner ut i fra hva de ser og opplever. De ser at ting blir dyrere, men de har ikke sett noen som har pumpet mer penger inn i økonomien, eller er bevisst på at det er et problem. Vi blir ikke opplyst om dette, og staten og politikerne bruker dette aktivt som verktøy for å styre og kontrollere hele det økonomiske systemet.
Og når de gjør noe galt (som de alltid har gjort, og gjør) så vil alle som blir tvunget til å bruke systemet (valutaen/de bankene som staten kontrollerer), måtte lide for det, i motsetning til et fritt marked, hvor du ikke har en sentralisert bank, eller en bestemt pengeenhet/valuta som alle er bundet til. I det sistnevnte vil det være sterk konkurranse mellom ulike valutaer, og det er den type valuta som folk føler de kan stole på, som blir den mest populære.
De bankene som tar minst risiko på vegne av kundene, er også de som vinner konkurransen, og som overlever (fortsetter å levere tjenester), mens de som tar mye risiko på kundenes bekostning er de vil kundene rømme fra, og de vil tape penger, og gå til grunne (slutte å levere disse tjenestene). Staten hjelper som regel dårlige banker ved det som kalles bailouts. Og det de gjør her er selvsagt sterkt skadelig på økonomien. Staten garanterer ofte for banker som tar stor risiko og uansvarlig adferd, og dette skaper uansvarlighet og en ustabil økonomi. Det er ikke manglende reguleringer som er problemet, men statens innblanding og reguleringer.
Hva har alt dette med Thatcher å gjøre? Vel, det har med at folk skylder på bankene for inflasjonen, og på Thacher for arbeidsløsheten som kom, uten å se det hele bildet. Uten å kjenne historien og hvordan tilstandene var før hun overtok makten: Ingen ting var på stell, og hun måtte ta i noen harde tak nettopp for å få England ut av alle problemene de var kommet i, og hun lykkes.
Hun gjorde mye bra for England, men er Englands økonomi perfekt i dag?
Vegard Martinsen skriver i alle fall dette: «Etter Thatcher har politikerne gjort om igjen de feilene hennes forgjengere gjorde, og i England er det i dag en arbeidsløshet på ca 9 %, statsgjelden er på ca 75% av BNP, og kriminaliteten er svært høy.»
Her er noen kjente og gode sitater fra Thacher:
Socialists cry «Power to the people», and raise the clenched fist as they say it. We all know what they really mean ? power over people, power to the State.
The trouble with you, John (en prinsippløs politiker), is that your spine does not reach your brain.
For every idealistic peacemaker willing to renounce his self-defence in favour of a weapons-free world, there is at least one war maker anxious to exploit the other?s good intentions.
Constitutions have to be written on hearts, not just paper.
To me, consensus seems to be the process of abandoning all beliefs, principles, values and policies. So it is something in which no one believes and to which no one objects.
There can be no liberty unless there is economic liberty.
I always cheer up immensely if an attack is particularly wounding because I think, well, if they attack one personally, it means they have not a single political argument left.
To those who say turn, I will say: You turn if you want to. The lady?s not for turning (hvor hun spiller på replikken ?The Lady´s not for burning? fra Shaws stykke om Jeanne d?Arc).
Innlegget ble opprinnelig skrevet på blogg.no den 05.10.2016 kl.15:21
Finanskrisen ble skapt av staten da den regulerte og påla bankene å låne ut penger til mennesker som ikke bevislig kunne betale for seg. Dette var statens “garanti” for at alle skulle ha hus. Og så når de ikke klarte å betale tilbake, så hadde jo staten lovet bailouts til bankene også. Uansett: Vi fikk boligkrakk og finanskrise som resultat av statens regulering og kontroll med bankene.
https://www.youtube.com/watch?v=zeHDrmVdCcA
Her er alle videolenkene: https://www.youtube.com/watch?v=2Xi2qO424M0 https://www.youtube.com/watch?v=zeHDrmVdCcA https://www.youtube.com/watch?v=de32D-CZHuk https://www.youtube.com/watch?v=4XyFn6GVc2Y https://www.youtube.com/watch?v=_Fc35UMxWDo https://www.youtube.com/watch?v=4Bp23PNP3lg
