Denne artikkelserien tar sikte på å besvare Lars Peder Nordbakkens innlegg Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen. Jeg vil rette opp misforståelser og feilaktige påstander, samtidig som jeg forklarer de forskjellige retningene innen liberalisme og libertarianisme på en rettferdig måte. Målet er å gi leserne en klar forståelse av hva disse retningene faktisk står for, slik at de kan vurderes på deres egne premisser.
Gjennom dette håper jeg å tilby bedre innsikt i disse ideologiene, deres unike trekk, og hvordan vi kan forholde oss til de autentiske oppfatningene og synspunktene som eksisterer, i stedet for karikerte versjoner. Det er viktig å ta hverandre på alvor og kritisere faktiske standpunkter, samtidig som vi unngår forenklet retorikk og forsøk på å forvrenge hva andre faktisk har sagt og mener.
Del 1: Forsvar av Objektivismen og Ayn Rand
Lars Peder Nordbakkens innlegg inneholder flere misforståelser og feilaktige fremstillinger av Ayn Rand og objektivismen. Her vil jeg klargjøre og rette opp disse feilene.
Rand som Filmskaper og Forholdet til Rothbard
Ayn Rand omtales som filmskaper, noe som er misvisende. Rand var primært forfatter og filosof, kjent for sine romaner og filosofiske essays. Selv om hun jobbet som manusforfatter tidlig i karrieren, er hennes varige innflytelse som forfatter og filosof.
Det påstås også at Rand delte Rothbards ikke-aggresjonsaksiom, noe som ikke er korrekt. Ayn Rand var aldri tilhenger av anarkisme og tok tydelig avstand fra Rothbards synspunkter. Objektivismen, Rands filosofiske system, støtter en begrenset stat som beskytter individets rettigheter, i motsetning til Rothbards anarkistiske tilnærming.
Rasjonalitet og Objektivisme
Rands filosofi verdsetter det egoistiske, kreative og skapende menneskets selvbestemte liv, men enda viktigere er hennes vektlegging av rasjonalitet og bruk av fornuft som grunnlag for moral og handling. Rasjonalitet er kjernen i Rands etiske system og driver hennes filosofi fremover.
Objektivismen er ikke en ideologisk retning, men et komplett filosofisk system som dekker metafysikk, epistemologi, etikk, politikk og estetikk. Å redusere objektivismen til selvbestemmelse alene overser dens vektlegging av fornuft som menneskets primære redskap for kunnskap. Omtalen av Ayn Rand og hennes filosofi som libertarianisme er feil, noe som demonstreres i denne artikkelen av Vegard Martinsen.
Personkult og Egoisme
Omslaget til “Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand” av Leonard Peikoff. Bilde: Dr Umm, Flickr (CC BY 2.0)
Påstanden om at Rand dannet en personlighetskult rundt seg selv i New York er feil. Rand gikk eksplisitt imot personkult og oppfordret til kritisk tenkning og selvstendig vurdering. Hennes filosofi fremmer individuell uavhengighet og egen tenkning, i motsetning til hva Nordbakken hevder.
Når det gjelder egoisme, så er det riktig at Rand fremmet rasjonell egeninteresse, men å si at hun så på grådighet som en dyd er misvisende. Rand definerte egoisme som å handle i samsvar med ens rasjonelle egeninteresser, ikke som grådighet.
Rand var klar på at staten skulle beskytte individets rettigheter gjennom politi, rettsvesen og forsvar. Hun mente at all tvang uten frivillig samtykke var umoralsk, noe som inkluderte ufrivillig skatt.
Nordbakken hevder også at Rand og Rothbard begge hadde problemer med å forholde seg til virkelighetens komplekse sammenhenger. Dette er feil. Rand overlevde og flyktet fra Sovjetunionen, noe som ga henne dyp innsikt i virkelighetens utfordringer og totalitære systemers feil. Hennes filosofi var en reaksjon på disse erfaringene, og hennes betoning av fornuft og objektiv virkelighet reflekterer dette.
Det er også verdt å påpeke at Rand aldri fremmet “alternative fakta.” Hun var en sterk tilhenger av objektiv virkelighet og at sannheten må bestemmes av fakta og rasjonell tenkning. Å antyde at oppfatningen trenger en alternativ virkelighet for å fungere, er en urimelig anklage mot Rand, som hele sitt liv fremmet verdier basert på fornuft og realitet.
Nordbakken nevner at Ayn Rands tilhengere inkluderer navn som Mark Zuckerberg, Peter Thiel, Marc Andreessen og Elon Musk. Selv om disse individene kanskje har uttrykt beundring for enkelte av Rands ideer, betyr det ikke nødvendigvis at de fullt ut følger eller representerer hennes filosofi. Men man må skille mellom tilfeldig tilslutning og dyp forståelse og anvendelse av et filosofisk system.
På slutten påstås det at begreper som liberalisme og liberalt demokrati ikke forekommer i Rands tankeverden. Rand var en sterk tilhenger av laissez-faire kapitalisme, som kan betraktes som en form for liberalisme. Hun støttet også en konstitusjonell republikk, som er en form for demokrati, men med betydelige beskyttelser mot flertallstyranni.
Konklusjon
Lars Peder Nordbakkens artikkel inneholder flere misforståelser og feilaktige fremstillinger av Ayn Rand og objektivismen. For en korrekt forståelse av Ayn Rands filosofi, er det viktig å gå til primærkildene, som hennes bøker Kildens utspring (The Fountainhead) og “De som beveger verden (Atlas Shrugged) samt hennes filosofiske essays. Rands ideer om individuell frihet, rasjonell egoisme og begrenset statsmakt er dypt forankret i en objektiv virkelighet og logisk konsistens, noe som gjør hennes filosofi relevant og inspirerende den dag i dag.
Gjøvik International School (GIS) er overlegent bedre enn de offentlige skolene min sønn Theo Lucas kunne begynt på, og her er en grundig forklaring på hvorfor:
Curriculum og Akademisk Fokus
Gjøvik International School (GIS) tilbyr det prestisjetunge International Baccalaureate (IB)-programmet, som er kjent for sitt fokus på dybdelæring, kritisk tenkning og global forståelse. IB-programmet er utformet for å utvikle hele individet – intellektuelt, emosjonelt og sosialt – gjennom et sterkt fokus på tverrfaglighet og anvendelse av kunnskap på tvers av fagområder. Elevene blir utfordret til å stille spørsmål, tenke kritisk og løse komplekse problemstillinger, noe som gir dem en solid akademisk grunnmur og ferdigheter som er nødvendige i en stadig mer globalisert verden.
I kontrast er den norske offentlige skolen bygget rundt Kunnskapsløftet 2020, som var ment å forbedre undervisningen gjennom dybdelæring og fagfornyelse. Problemet er imidlertid at dette reformarbeidet har møtt betydelige utfordringer. Til tross for intensjonen om å fremme dybdelæring, har det offentlige skolesystemet blitt kritisert for å fortsette å fremheve standardiserte nasjonale prøver, noe som bidrar til overfladisk læring snarere enn ekte faglig forståelse. Dette skaper en situasjon der lærerne må prioritere forberedelser til prøver fremfor å fokusere på dypere, tverrfaglige sammenhenger som kan forbedre elevenes kritiske tenkning og problemløsningsevner.
Så til tross for gode intensjoner er systemet sterkt bundet av politiske føringer. Politikerne som styrer skolen er ofte eksperter på valgkamp og politiske strategier, men har sjelden den samme innsikten i pedagogikk som utdanningseksperter. Dette fører til beslutninger som fokuserer mer på kortsiktige politiske gevinster enn på langsiktige pedagogiske forbedringer (RISE Programme, 2022; Karseth et al., 2020).
Denne politiske innflytelsen gjør også at det offentlige systemet mangler fleksibiliteten til å tilpasse seg raskt til ny pedagogisk forskning. Offentlige skoler må operere innenfor strenge nasjonale retningslinjer, som ofte er basert på politiske prioriteringer i stedet for faglig begrunnet evidens. Dette resulterer i et system som legger stor vekt på standardiserte prøver og målbare resultater, heller enn å fremme nysgjerrighet og dybdelæring.
Private skoler som GIS har derimot friheten til å raskt tilpasse sine læreplaner basert på den nyeste forskningen og de mest innovative pedagogiske metodene. Siden beslutningene tas av utdanningseksperter med et langsiktig fokus på elevenes beste, er de bedre rustet til å tilby en mer dynamisk og tilpasset utdanning. Dette gir private skoler en betydelig fordel når det gjelder å møte elevenes behov og forberede dem for en kompleks, global verden.
Selv om både private og offentlige skoler i Norge er forpliktet til å tilpasse undervisningen til elevenes behov, har Gjøvik International School (GIS) langt bedre forutsetninger for å lykkes med dette i praksis. Dette skyldes flere faktorer som skiller private skoler fra offentlige, særlig når det gjelder ressursbruk og klasseromsstørrelse.
GIS opererer med mindre klasser, noe som gir lærerne muligheten til å følge opp hver enkelt elev mer tett og personlig. Når klassestørrelsen er mindre, kan lærerne lettere tilpasse undervisningen til hver elevs læringsbehov og progresjon. Denne tilnærmingen sikrer at elever med ulike evner og interesser får tilpasset opplæring, enten de har behov for ekstra støtte eller er klare for mer utfordrende oppgaver. Dette nivået av personlig oppfølging er vanskeligere å oppnå i det offentlige skolesystemet, hvor lærerne ofte har store klasser og begrensede ressurser.
I offentlige skoler opplever mange lærere en betydelig belastning grunnet store klasser og mangel på støttepersonell. Dette gjør det utfordrende å tilpasse undervisningen på en meningsfull måte for alle elever, spesielt når de må balansere forskjellige læringsbehov i ett og samme klasserom. Ressursmangel i offentlige skoler fører også til at lærerne ofte må prioritere administrative oppgaver og standardisert undervisning fremfor å bruke tid på å utvikle individuelle undervisningsplaner for hver elev (UDIR) (SNL).
I tillegg til mindre klasser har GIS tilgang til flere pedagogiske ressurser og spesialiserte lærere som er opplært i å håndtere individuelle behov. Dette gir dem større fleksibilitet i å tilpasse undervisningen basert på den enkeltes læringsstil og tempo. Offentlige skoler, på den annen side, er ofte bundet av nasjonale krav og byråkratiske strukturer som hindrer denne typen tilpasning. For eksempel, selv om tilpasset opplæring er en del av lovverket i Norge, er det dokumentert at mange offentlige skoler sliter med å implementere dette på grunn av manglende ressurser og overbelastning (UDIR) (SNL).
Denne kontrasten mellom GIS og offentlige skoler viser at private institusjoner ofte har større fleksibilitet og evne til å skape et mer individuelt tilrettelagt læringsmiljø. Dette er spesielt viktig for elever som trenger mer personlig oppfølging for å trives akademisk og sosialt.
En av de største fordelene ved å gå på Gjøvik International School (GIS) er at elevene blir forberedt på å kunne studere ved IB-skoler eller universiteter over hele verden. International Baccalaureate (IB)-programmet gir elevene en internasjonalt anerkjent kvalifikasjon, som åpner dørene til prestisjetunge universiteter som Oxford, Harvard og Sorbonne. Denne globale anerkjennelsen gir GIS-elever et betydelig konkurransefortrinn sammenlignet med elever fra norske offentlige skoler, som først og fremst mottar en nasjonal kvalifikasjon. IB-programmet legger også vekt på ferdigheter som kritisk tenkning, forskning og global bevissthet, som er essensielle for suksess i et internasjonalt orientert utdanningssystem (UDIR) (SNL).
Denne internasjonale kvalifikasjonen er spesielt fordelaktig for elever som ønsker fleksibilitet til å studere eller jobbe i utlandet. Offentlige skoler i Norge gir hovedsakelig en nasjonal kvalifikasjon gjennom vitnemål, som er godt anerkjent innenfor norske grenser, men som ikke nødvendigvis gir den samme globale anerkjennelsen som IB-programmet. Elever fra GIS har derfor større frihet til å velge mellom utdanningsmuligheter i flere land, takket være IB-programmets internasjonale nettverk og anerkjennelse (UDIR) (RISE Programme).
En ekstra fordel ved GIS er den fleksibiliteten det gir familier som vurderer å flytte internasjonalt. Med IB-programmets universelle standarder kan foreldrene enkelt overføre barna til en annen IB-skole hvor som helst i verden uten å måtte bekymre seg for at barnas utdanning blir avbrutt eller at de må tilpasse seg et nytt utdanningssystem. Dette sikrer en jevn overgang og kontinuitet i barnas utdanning, noe som er spesielt attraktivt for familier med internasjonale karrierer (SpringerLink) (UDIR).
Gjøvik International School (GIS) legger stor vekt på innovasjon og kreativitet gjennom sitt IB-program, som er nøye utformet for å fremme nysgjerrighet, kritisk tenkning og problemløsning. Elevene blir utfordret til å utforske ideer på tvers av fagområder, eksperimentere med ulike læringsmetoder og tenke selvstendig. IB-programmet fremmer en utforskende tilnærming til læring, hvor elevene oppfordres til å stille spørsmål, dykke dypere ned i temaer og bruke kunnskapen på kreative måter. Dette gir dem en bredere og mer dynamisk forståelse av fagene, samtidig som det stimulerer deres evne til å tenke utenfor boksen (UDIR) (RISE Programme).
I skarp kontrast til denne tilnærmingen, er undervisningssystemet i norske offentlige skoler ofte mer standardisert. Elever blir undervist i henhold til en fast læreplan som gir mindre rom for eksperimentering og individuell utforskning. Lærerne i det offentlige systemet må ofte følge strenge nasjonale standarder, noe som kan begrense mulighetene for å fremme kreativ tenkning. Dette kan hemme kreativiteten hos mange elever, da de må tilpasse seg et system som fokuserer mer på å møte de nasjonale kravene enn på å utvikle deres kreative og analytiske ferdigheter (SNL) (SpringerLink).
Flere offentlige skoler opprettholder en tradisjonell undervisningsstil som prioriterer standardisering, og denne metoden er fortsatt svært utbredt i Norge. Selv om fagfornyelsen har introdusert elementer av tverrfaglighet og utforskende læring, er implementeringen ofte begrenset av ressursmangel og presset for å oppnå bestemte mål. Dette fører til at mange elever ikke får den nødvendige plassen til å utvikle sin kreativitet, spesielt når undervisningen er preget av et høyt fokus på tester og evalueringer som måler bestemte ferdigheter innenfor snevre rammer (UDIR) (SpringerLink).
På GIS er målet å bryte denne tradisjonen. Ved å legge vekt på innovasjon og kreativitet som en sentral del av utdanningen, gis elevene de verktøyene de trenger for å utvikle seg som kritiske og nysgjerrige individer. Dette forbereder dem ikke bare på akademisk suksess, men også på å møte og løse komplekse problemer i en verden som krever både fleksibilitet og kreativ tenkning.
Lærerne ved Gjøvik International School (GIS) er spesielt utdannet i IB-metodikken, som vektlegger inquiry-based learning (utforskende læring) og elevsentrerte tilnærminger. Denne metodikken krever at lærerne ikke bare har sterk faglig kompetanse, men også evnen til å fremme selvstendig læring og kritisk tenkning hos elevene. I IB-programmet fungerer lærerne mer som veiledere enn tradisjonelle forelesere, og de hjelper elevene med å utforske og forstå komplekse konsepter på en dypere måte. Lærerne må være i stand til å tilpasse undervisningen etter elevenes individuelle læringsbehov og motivere dem til å stille spørsmål, analysere informasjon og utvikle egne løsninger på problemer (UDIR) (UDIR).
I offentlige skoler i Norge er lærerutdanningen ofte mer fokusert på å følge nasjonale retningslinjer og læreplaner. Dette kan bety at lærerne er mer opptatt av å sikre at elevene oppfyller spesifikke, statlige standarder, noe som i noen tilfeller kan begrense deres evne til å tilpasse undervisningen på en måte som fremmer dypere læring og individuell utvikling. Lærere i offentlige skoler må ofte prioritere å dekke et bredt pensum som er bestemt av nasjonale krav, noe som kan gjøre det utfordrende å fokusere på hver enkelt elevs unike læringsprosess (UDIR) (SNL).
En annen fordel ved GIS er at lærerne kontinuerlig får opplæring og støtte for å forbedre sine ferdigheter i å anvende IB-metodikken. Denne kontinuerlige profesjonelle utviklingen sikrer at lærerne er oppdatert med de nyeste pedagogiske metodene og kan tilpasse sin undervisning for å møte de stadig skiftende behovene til elevene. I motsetning til dette, har lærere i offentlige skoler færre muligheter til slik spesialisert opplæring, da ressursene ofte er begrenset og fokus ligger på å opprettholde et grunnleggende nivå av undervisningskvalitet over et bredt spekter av fagområder (UDIR) (UDIR).
Dette skaper en klar forskjell i undervisningskvaliteten mellom private skoler som GIS og offentlige skoler. Lærernes evne til å tilpasse seg elevenes behov og fremme dyp læring gjør GIS til et mer fleksibelt og tilpasset læringsmiljø, som kan gi elever den støtte og veiledning de trenger for å lykkes både akademisk og personlig.
Gjøvik International School (GIS) tilbyr et unikt internasjonalt skolemiljø, hvor elevene får muligheten til å lære side om side med barn fra forskjellige kulturer og bakgrunner. Dette miljøet skaper en naturlig grobunn for interkulturell forståelse og respekt, verdier som er avgjørende i dagens stadig mer globaliserte verden. Elevene blir ikke bare eksponert for ulike språk og tradisjoner, men også ulike perspektiver og tankemåter, noe som hjelper dem med å utvikle en åpen og global tilnærming til verden rundt dem (UDIR).
Mangfoldet ved GIS bidrar til å bygge bro mellom ulike kulturer og fremmer et sterkt samhold mellom elevene, uavhengig av deres nasjonale bakgrunn. Elever som er vant til et internasjonalt miljø, lærer tidlig å sette pris på forskjeller, samarbeide med mennesker fra ulike kulturer og se verden fra et globalt perspektiv. Denne typen utdanning forbereder dem på fremtidige utfordringer i en global økonomi, der evnen til å forstå og navigere mellom ulike kulturelle kontekster blir stadig viktigere (UDIR).
I motsetning til dette har de fleste offentlige skoler i Norge en mer homogen elevgruppe. Selv om disse skolene fremmer inkluderende verdier som likhet og solidaritet, mangler de ofte den direkte eksponeringen for ulike kulturer som GIS tilbyr. Offentlige skoler i Norge har gjerne et mer nasjonalt fokus, med mindre mangfold både når det gjelder språk, bakgrunn og kulturelle erfaringer. Dette kan begrense elevenes muligheter til å utvikle den interkulturelle forståelsen som er så viktig i dagens globale samfunn (SNL) (RISE Programme).
Dette forskjellen i skolemiljøet gjør at GIS gir elevene en betydelig fordel når det gjelder å forberede dem på en verden der kulturell kompetanse er nøkkelen til både personlig og profesjonell suksess. Å kunne samhandle effektivt med mennesker fra ulike kulturelle bakgrunner er en ferdighet som ikke bare er verdsatt i internasjonale relasjoner, men også på tvers av sektorer i næringslivet, akademia og andre samfunnsområder.
Takk for at jeg ble invitert hit til deres vakre delstat California.
Media hevder fortsatt at Hitler rullet inn i Østerrike med tanks og våpen og tok oss over. Det er ikke sant i det hele tatt. Faktum er at det østerrikske folket valgte Hitler med 98% av stemmene gjennom valgurnen. Nå, hvordan kunne det skje i en kristen nasjon, nesten hundre prosent katolsk, at de ville velge et monster som Hitler? Hitler så ikke ut som et monster. Han oppførte seg ikke som et monster. Han snakket som en amerikansk politiker.
Året var 1938. Østerrike var i en veldig, veldig dyp depresjon. Vi hadde mer enn 30% arbeidsledighet. Vi hadde 25% inflasjon, og hvis du lånte penger fra banken, betalte du 25% rente. Det var derfor bøndene gikk konkurs, bedrifter gikk konkurs, de kunne ikke betale sine lån, eller de kunne ikke betale sine skatter. Hva som var enda verre, var at vi hadde opptøyer i byene våre. Hele kvartaler av byene ble brent ned, og våre rettshåndhevelsesmyndigheter var nesten hjelpeløse. De kunne ikke kontrollere opptøyene. Fagforeningene krevde streiker, og industrien stengte, og fabrikker stengte opp. Dermed all denne arbeidsledigheten.
Det var ikke uvanlig i mitt hjem at 30 personer om dagen banket på døren for en skål med suppe og en brødskive for å holde seg i live ved å gå fra dør til dør. Det var ingen jobber. De var unge mennesker, nyutdannede fra college, men ingen jobber. Media fortalte oss at i Tyskland, hvor Hitler hadde styrt siden 1933, hadde de full sysselsetting. De hadde en høy levestandard, og alle kjørte den lille boblebilen, Volkswagen. Vi hørte ikke et ord om at noen ble forfulgt eller arrestert. Vi hørte bare gode ting. Og selvfølgelig snakket vi samme språk, vi snakket tysk. Vi hadde samme kultur; det var bare en grense mellom oss, Østerrike og Tyskland, som Sør- og Nord-Dakota.
Så vi sa, hvorfor ikke? Vi ville ha den samme høye levestandarden som Tyskland hadde, og av alle ting: jobber. Folk ønsket å jobbe. Østerrikske folk er ikke late, de vil jobbe. Så det østerrikske folket ba regjeringen om en folkeavstemning, og derfor valgte det østerrikske folket Hitler med 98% av stemmene. Så vi fikk en ny regjering, nasjonalsosialisme. Jeg oversetter for deg: “nazional sosialismo.” Fra ordet “nazional” kommer ordet “nazi”. Så vi fikk en naziregjering.
Ingen ble lenger valgt, verken til skolekommisjonen, bykommisjonen, fylkeskommisjonen, lovgivningen eller guvernørene; de ble alle utnevnt. Vel, vi trodde de bare ville plukke de aller beste menneskene til å styre oss, akkurat som i Tyskland. Vi stolte på dem. Vi stilte ingen spørsmål. Så det første som skjedde var at vi måtte bære nasjonale ID-kort. Du kunne ikke gå på en buss, du kunne ikke gå på et tog uten å vise ditt nasjonale ID-kort. La aldri det skje her. Veldig dårlig idé.
Og hun sa også at vi ikke lenger skulle ha religionsundervisning to ganger i uken heller. Vi skulle ha fysisk fostring i stedet. Vi hadde ingenting imot det; det var mye morsommere å spille ball enn å studere Bibelen eller lære lange bønner. Hun sa også at på søndag kunne vi ikke lenger gå i kirken, fordi søndag var obligatorisk nasjonal ungdomsdag. Vi måtte delta klokken åtte om morgenen i gymnaset i stedet for å gå i kirken. De to første timene hadde vi politisk utdanning. I dag ville jeg kalle det politisk indoktrinering. Vi ble fortalt at vi ikke skulle lytte til våre foreldre; de var bare gammeldagse, de forstod ikke de unge. Bare Hitler gjorde det, så vi skulle ikke lytte til foreldrene våre lenger.
Dessuten hadde vi frihet og vi hadde rettigheter, så foreldrene våre kunne ikke lenger fortelle oss når vi skulle komme hjem om kvelden. Det kunne vi bestemme selv. Resten av dagen hadde vi sport. Vi fikk alt sportsutstyret gratis, vi fikk tenniskøller, vi fikk ski, alt. Og guttene i alderen 16 år fikk motorsykler. Og selvfølgelig måtte alle være med i Hitlerjugend. Det var obligatorisk. Så resten av dagen hadde vi sport og moro.
Da vi kom hjem om kvelden, fortalte vi foreldrene våre hvor mye moro vi hadde hatt, og hvor mye bedre det var, og alt sportsutstyret vi fikk gratis. Mye mer moro enn å gå i kirken. Vel, foreldrene mine var veldig bekymret, spesielt min mor. Så da neste skoleår startet i oktober, kunngjorde hun at hun ville melde meg inn på en privatskole med en utmerket læreplan, men ikke mye moro. Av vi dro til den nye skolen, med en høy mur rundt og en låst jerngrind, og da jeg sa farvel til min mor ved grinden, hatet jeg henne nesten. Jeg trodde hun satte meg i fengsel.
Men hun var en klok kvinne. Hun sa: “I dag forstår du ikke hvorfor jeg gjør dette for deg, men når du vokser opp litt, vil du forstå.” Hadde ikke min mor grepet inn, ville jeg i dag vært en radikal marxist. På ferie kunne jeg dra hjem for et besøk. Selvfølgelig var jeg nysgjerrig, så jeg dro tilbake til mine tidligere klassekamerater for å finne ut hva som foregikk. Jeg ble sjokkert. Seksten år gamle jenter hadde babyer for Hitler, og det ble glorifisert. Hitler ville ha mange babyer, blonde med blå øyne, den ariske rase. Jeg var sjokkert.
Så det var vårt utdanningssystem. Hitler nasjonaliserte også bilindustrien vår. Østerrike bygde en liten bil, litt større enn en Fiat. Hitler sa at vi ikke trengte en annen liten bil, for vi hadde allerede boblebilen, Volkswagen. Så han gjorde bilindustrien om til en forsvarsindustri. Hitler nasjonaliserte også bankene våre. Han sa at de grådige bankene var de som krevde 25% rente, og det var derfor bøndene gikk konkurs og bedriftene gikk konkurs. Og han plyndret de jødiske bankene, så bankene våre ble nasjonalisert.
Det neste som skjedde, var at han nasjonaliserte helsevesenet vårt. Vi hadde et rimelig godt helsevesen, som ble finansiert av private forsikringer. Vi hadde gode sykehus, vi hadde gode leger, og alle ble rimelig godt ivaretatt. Dette endret seg veldig raskt. Min svoger, som var allmennlege, fortalte meg at når han kom til kontoret sitt klokken åtte om morgenen, stod 40 pasienter i kø for å bli behandlet. Han sa det var som å praktisere medisin på et samlebånd. Han hadde bare fem til ti minutter per pasient, og i tillegg var det mye papirarbeid. Det gikk fra et godt helsevesen til et veldig, veldig dårlig system.
Og hva som var enda verre, fortalte han meg, var at naturligvis alle legene var lønnet av staten. Det frie markedet eksisterte ikke lenger. Staten lønnet alle legene. Så min svoger var en veldig samvittighetsfull lege. Han ville bare foreskrive medisiner som pasienten virkelig trengte, men hvis medisinen ikke var på regjeringens liste, tok han det ut av sin egen lønn, og lønnen hans sank nesten til ingenting. Så mange leger forlot landet, inkludert min egen mann. Min mann ville ikke praktisere medisin som sin bror måtte. Han ønsket fri markedsmedisin. Han kom til dette landet, og jeg husker at han fortalte meg hvor fantastisk helsevesenet vårt var, hvor moderne sykehusene våre var sammenlignet med det han hadde forlatt. Han sa: “Jeg håper det aldri vil forandre seg.” I dag ville han snudd seg i graven over hvordan helsevesenet har endret seg.
Selvfølgelig, under en sosialistisk regjering har du mange regler og reguleringer. Vi hadde et planleggingsorgan som var designet for å kontrollere bedriftene og bøndene. Byråkratene, åh, vi hadde massevis av byråkrater. Det var slik Hitler skapte jobber, statlige jobber, massevis av byråkrater. De dro ut på gårdene og telte husdyrene og fortalte bøndene hva de skulle plante, hvor mye de skulle plante, og hvor mye de måtte høste, uavhengig av været.
De inspiserte også bedriftene og lette etter feil under dekke av helse og sikkerhet. Her kaller vi det OSHA. De plukket på alle mulige småting og detaljer. Jeg hører ofte fra publikum hvordan byråkratene kommer inn i bedriftene deres og snoker rundt for å finne noe å kritisere, noe bedriftseieren måtte endre eller utbedre. Det er grunnen til at mange bedrifter i Østerrike ikke hadde råd til å gjøre de nødvendige endringene, enten det gjaldt runde bord i stedet for firkantede, eller flere toaletter. Mange bedrifter endte opp med å stenge dørene.
Byråkratene dro også ut på gårdene, telte hønene og bestemte hvor mange egg de skulle legge. Ja, det er sant – helt latterlig. Hitler skrev en bok, Mein Kampf (Min kamp). I boken beskrev han alt han planla å gjøre, inkludert å ta over verden. Men det østerrikske folket var så opptatt med idrett og sport at svært få leste boken. Hadde vi lest boken, ville vi ha visst hva som ventet oss. Vi ville ha visst hva som kom.
Aborter var strengt ulovlige. Hitler ønsket mange babyer, blonde med blå øyne – den ariske rasen. Men hvis et par ikke var hundre prosent arisk, og kvinnen var gravid, ble hun tvunget til å ta abort. Hitler ønsket ikke noe fremmed blod, bare det ariske, rene tyske blodet.
Vi hadde også eutanasi, avliving av mennesker. I mitt siste år på college ble jeg sendt til en liten landsby for å gjennomføre praksis som lærer. Kanskje jeg bør gå litt tilbake og forklare hva som virkelig skjedde innen utdanning. Da tiden kom for å velge hovedfag på college, ønsket jeg å bli journalist og forfatter. Jeg ble fortalt at de ikke trengte journalister eller forfattere. De trengte unge lærere, så jeg måtte velge utdanning. Jeg hadde ikke noe imot det, for jeg liker barn.
I mitt siste år på college ble jeg sendt til en liten landsby i fjellene. Jeg ble fortalt at om vinteren ble fjellpassene stengt på grunn av store snømengder, så folk i den landsbyen giftet seg ofte innen familien. Vi vet at dette genetisk sett kan føre til at noen av etterkommerne blir mentalt tilbakestående. Da jeg ankom landsbyen, ble jeg fortalt at omtrent 15 prosent av innbyggerne var mentalt tilbakestående. En av dem kjente jeg godt; han var vaktmester på skolen vår. Han kunne verken lese eller skrive, og han kunne ikke snakke særlig godt, men han holdt skolen ren.
En morgen så jeg ut av klasseromsvinduet, og det stod en varebil der fra helsedepartementet. Jeg tenkte: “Hva gjør den her?” Alle disse menneskene ble ført inn i varebilen, så jeg spurte rektoren: “Hvor tar de Vincent og de andre menneskene?” Jeg trodde kanskje de tok dem med på en utflukt eller piknik. Rektoren svarte: “Å nei, helsedepartementet kom hit og spurte foreldrene om de ønsket å sende sine sønner eller døtre til en institusjon for å lære å lese og skrive.” Foreldrene signerte gjerne papirene, og de dro av gårde.
Seks måneder senere mottok foreldrene brev om at deres sønn eller datter hadde dødd en naturlig, men barmhjertig død. Nyheten spredte seg raskt i landsbyen. Folk sa: “Vel, de dro i utmerket helse, i god helse. Hvorfor skulle de alle dø innen seks måneder?” Det gikk opp for innbyggerne at de hadde blitt utsatt for eutanasi. Etter krigen fant jeg ut at 20 000 handikappede barn ble utsatt for eutanasi. Hitler ønsket perfekte mennesker.
På et personlig notat: Gud forby, hvis jeg noen gang skulle bli handikappet, vil jeg aldri søke om en handikapplisens. Jeg ønsker ikke å havne på en liste, for jeg vet at under Obamas helsevesen har vi eugenikk, og det betyr at de av oss som blir gamle, som meg – jeg er 87 år gammel – det er ikke lenger penger til oss.
Så det var eutanasi. Vi hadde også en føderal politistyrke, hemmelig politi, kjent som Gestapo. De var overalt, i sivil. Du visste ikke hvem de var. Folk forsvant hele tiden, og ingen visste hvor de ble tatt med. Ingen visste det. Men folk forsvant, og Gestapo overvåket alle – alle som kom og gikk. Fordi vi hadde nasjonale ID-kort, kunne du ikke gå på en buss eller et tog uten å vise ditt nasjonale ID-kort. De holdt oversikt over oss, og vi var livredde. Det vi fryktet mest var Gestapo, det hemmelige politiet.
Slik fungerte det: Siden krigen pågikk, ble all vår mat rasjonert. Vi fikk én pund sukker i måneden. Hvis noen i familien din døde, for eksempel bestemor, tok du raskt kupongen for sukker og dro til butikken for å kjøpe den ekstra pund sukker. Dagen etter banket Gestapo på døren og sa: “Vi vet at du ikke leverte inn sukkerkupongen. Du kjøpte det pund sukkeret, men jeg skal ikke arrestere deg. I stedet må du informere om sjefen din, naboen din, vennen din, og alle du kjenner. Du må rapportere til vårt kontor en gang i uken.”
De skapte et nettverk av informanter. Vi kunne ikke stole på naboene våre, vi kunne ikke stole på vennene våre, vi kunne ikke stole på noen. Vi kunne ikke stole på postmannen, ingen. Vi var redde for å snakke med noen om noe politisk, for vi visste ikke hvem som informerte om hvem. De skapte et nettverk av informanter.
Jeg tror det var i februar 2009. Jeg er lobbyist i vår hovedstad i South Dakota. Den morgenen kjørte jeg til hovedstaden omtrent klokken åtte og hadde bilradioen på. Nyhetene ble rapportert, og der var president Obama som sa: “Hvis du hører noen kritisere meg, ring Det hvite hus.” Da jeg ankom hovedstaden, skyndte jeg meg for å spørre noen av lovgiverne om de hadde hørt samme historie, og de sa: “Ja, vi hørte det også.”
Kan du forestille deg å skape et nettverk av informanter som skal rapportere til Det hvite hus? Ja, det skjer.
Vi hadde også våpenkontroll. Regjeringen sa at barn lekte med våpen, vi hadde jaktulykker, folk skjøt hverandre ved et uhell, og vi hadde kriminelle mordere. Den eneste måten de kunne spore morderen på, var ved serienummeret på våpenet. Så regjeringen sa: “Ta med våpenet ditt til politistasjonen slik at vi kan registrere serienummeret og spore forbryteren.” Vi tenkte at det var en god idé, så vi gjorde det med glede.
Ikke lenge etterpå sa de at det ikke hjalp; de kunne ikke spore alle forbryterne. Den beste måten å unngå flere forbrytelser og at folk ble skadet, var å levere inn våpnene til politistasjonen. Og de visste allerede hvem som hadde våpen, fordi vi hadde registrert dem. Hadde vi beholdt våpnene våre, ville vi ha kjempet en blodig kamp til siste mann og kvinne for å beholde friheten vår. Men vi hadde ingen våpen.
Et klassisk eksempel er Sveits. Det er lovpålagt at alle må ha et våpen. Hitler tok over hvert land i Europa, bortsett fra Sveits. Sveits har ikke hatt krig på mer enn 600 år. Hitler angrep aldri Sveits. Så behold våpnene deres. Behold våpnene deres.
Som jeg sa, den eneste informasjonen vi hadde, var det regjeringen ga oss gjennom den nasjonaliserte radiostasjonen og den sensurerte avisen. Ingen kunne komme inn, og ingen kunne komme ut. Vi hadde ingen informasjon, ingen som helst. Vi visste ikke at vi hadde konsentrasjonsleirer. Vi fant ut av det etter at amerikanerne og de allierte frigjorde oss. Vi hadde ingen anelse om at vi hadde konsentrasjonsleirer, og vi ble sjokkert. Vi var totalt sjokkerte.
Når folket frykter regjeringen, er det tyranni. Men når regjeringen frykter folket, er det frihet.
Vi må ta landet vårt tilbake slik vi kjenner det. En god måte å gjøre det på er å utdanne vennene våre, alle sammen. Jeg har talen min på en DVD. Jeg oppfordrer dere til å ha husmøter, spille DVD-en min, invitere naboene deres, vennene deres, og utdanne dem om sosialisme. Vi er nesten 80 prosent der. Vi må ta landet vårt tilbake slik vi kjenner det.
Vi som seilte forbi Frihetsgudinnen, vi kom til et land med utrolig frihet og muligheter. Amerika er det største landet i verden, hvis vi kan beholde det.
Ikke lenge etterpå sa de at det ikke hjalp; de kunne ikke spore alle forbryterne. Den beste måten å unngå flere forbrytelser og at folk ble skadet, var å levere inn våpnene til politistasjonen. Og de visste allerede hvem som hadde våpen, fordi vi hadde registrert dem. Hadde vi beholdt våpnene våre, ville vi ha kjempet en blodig kamp til siste mann og kvinne for å beholde friheten vår. Men vi hadde ingen våpen.
Et klassisk eksempel er Sveits. Det er lovpålagt at alle må ha et våpen. Hitler tok over hvert land i Europa, bortsett fra Sveits. Sveits har ikke hatt krig på mer enn 600 år. Hitler angrep aldri Sveits. Så behold våpnene deres. Behold våpnene deres.
Som jeg sa, den eneste informasjonen vi hadde, var det regjeringen ga oss gjennom den nasjonaliserte radiostasjonen og den sensurerte avisen. Ingen kunne komme inn, og ingen kunne komme ut. Vi hadde ingen informasjon, ingen som helst. Vi visste ikke at vi hadde konsentrasjonsleirer. Vi fant ut av det etter at amerikanerne og de allierte frigjorde oss. Vi hadde ingen anelse om at vi hadde konsentrasjonsleirer, og vi ble sjokkert. Vi var totalt sjokkerte.
Når folket frykter regjeringen, er det tyranni. Men når regjeringen frykter folket, er det frihet.
Vi må ta landet vårt tilbake slik vi kjenner det. En god måte å gjøre det på er å utdanne vennene våre, alle sammen. Jeg har talen min på en DVD. Jeg oppfordrer dere til å ha husmøter, spille DVD-en min, invitere naboene deres, vennene deres, og utdanne dem om sosialisme. Vi er nesten 80 prosent der. Vi må ta landet vårt tilbake slik vi kjenner det.
Vi som seilte forbi Frihetsgudinnen, vi kom til et land med utrolig frihet og muligheter. Amerika er det største landet i verden, hvis vi kan beholde det.
Moder Teresa med et kjent sitat, lisensiert under CC BY-NC 2.0.
Moder Teresa er ofte betraktet som et enestående eksempel til etterfølgelse. Hennes navn vekker tanker om hellighet og godhet. Imidlertid var hun nok en heller moralsk tvilsom person basert på det vi nå har muligheten til å vite om henne. Bak den hellige fasaden, bak det tilsynelatende uskyldige milde ansiktet, finner vi en kvinne som lot tusenvis av de svakeste lide og dø under elendige forhold, samtidig som hun selv nøt godt av en luksuriøs tilværelse når det passet henne. Kontrasten mellom hennes offentlige image og virkeligheten er sjokkerende, og jeg vil tro at de færreste kjenner til denne siden av Moder Teresa.
Brukte donorpengene ineffektivt
“The Missionary Position” av Christopher Hitchens: En kritisk bok som avslører de mørke sidene ved Moder Teresas arbeid.
De enorme pengesummene (over 100 millioner dollar) som strømmet inn til hennes organisasjon (Missionaries of Charity), ble ikke brukt til å lindre nød og lidelse slik man skulle forvente.
I stedet ble midlene ofte samlet opp uten å bli investert i tilstrekkelig medisinsk behandling (som antibiotika og sterilisering av utstyr) eller forbedring av de grunnleggende levekårene (som rent vann og tilstrekkelig mat) for de fattige og syke.
Alvorlig forsømmelse og mishandling
Det er dessuten dokumentert tilfeller av alvorlig forsømmelse og mishandling i hennes hjem. For eksempel ble urensede sprøyter brukt om igjen og om igjen, til stor fare for pasientenes helse.
Sprøytene ble bare skylt i kaldt vann uten å bli sterilisert, noe som førte til farlige infeksjoner og førte til ytterligere lidelser for pasientene. Pasientene ble nektet tilstrekkelig medisinsk behandling, og ble ofte etterlatt i en tilstand av forferdelig lidelse uten den nødvendige omsorgen. Disse forholdene var så grusomme at de ble sammenlignet med nazistenes konsentrasjonsleirer, hvor systematisk inhuman behandling var normen.
Til tross for enorme donasjoner, bodde pasientene i slitte og uegnede fasiliteter. Ved en anledning fjernet søstrene i San Francisco alle tepper og møbler fra en stor bygning som skulle brukes til å huse hjemløse, og etterlot pasientene i kalde og ubehagelige omgivelser.
Systematisk nektelse av smertelindring
Hun glorifiserte lidelse som en åndelig nødvendighet og nektet systematisk smertelindring til de døende, som morfin til kreftpasienter, selv når det var åpenbart at de led i uutholdelig smerte. I flere tilfeller ble pasienter nektet adekvat medisinsk behandling selv når ressurser var tilgjengelige. Det var en bevisst praksis å la folk lide uten nødvendig hjelp under påskudd av åndelig renselse, noe som resulterte i flere unødvendige lidelser og dødsfall.
Diskriminerende praksis
Alt dette sagt, så prioriterte hun naturligvis katolske pasienter og gav dem bedre omsorg og ressurser sammenlignet med pasienter av andre trosretninger. Diskriminerende adferd som dette kom også til uttrykk i andre situasjoner. Under en flyreise i Tanzania skled Moder Teresas private jet av rullebanen og drepte flere mennesker, inkludert to barn. Hun deltok i begravelsen for en av sine nonner, men ignorerte de muslimske barna som døde, møtte ikke deres familier, og ga ingen kompensasjon. Media var fokusert på at «Moder Teresa slapp uskadd unna», mens de døde barna knapt ble nevnt.
Tvangskonvertering av døende
Hun har også anklaget for å utnytte de svake og døende ved å tvangskonvertere dem til katolisismen. Det ble rapportert at dåp ble utført uten pasientens samtykke, ofte i hemmelighet, under påskudd av å tilby lindring og omsorg. Dette skjedde i strid med pasientenes religiøse tro og uten respekt for deres individuelle rettigheter og verdighet.
Prioriterte donorpengene på seg selv og sin egen luksus
Mens hun med vilje lot de svakeste blant oss lide i unødvendig smerte, søkte hun selv luksuriøs behandling på dyre private sykehus som Woodlands Clinic og Birla Heart Institute, hvor alle kostnader ble dekket for hennes komfort. Med andre ord: Når hun selv trengte behandling, så valgte hun de beste fasilitetene og legene tilgjengelig, noe som står i sterk kontrast til behandlingen hun tilbød de fattige.
Videre, i tillegg til dette, bodde hun ofte på femstjerners hoteller under sine reiser, og reiste med førsteklasses flybilletter, betalt med midler som var donert til hennes veldedighet.
Barnehjem med dårlige leveforhold
Det har også vært rapporter om at barn i hennes barnehjem ble utsatt for dårlige leveforhold, mangel på tilstrekkelig ernæring og utdanning, samt fysisk og psykisk mishandling. Disse barna ble brukt som midler for å tiltrekke seg flere donasjoner, uten at deres livskvalitet ble forbedret.
Moder Teresas organisasjon hadde liten til ingen tilstedeværelse under store naturkatastrofer som Orissa-syklonen i 1999, Gujarat-jordskjelvet i 2001, og tsunamien i 2004, selv om andre religiøse ledere som Amritanandamayi Devi bidro med betydelige donasjone.
Manipulerte media og allierte seg med korrupte ledere
Hun manipulerte ofte media og oppblåste omfanget av sitt arbeid. Hun unngikk også intervjuer med kritiske journalister og valgte heller å gi intervjuer til mer sympatiske medier.
Videre viste Moder Teresa en urovekkende tendens til å alliere seg med korrupte og brutale ledere. Hun tok imot donasjoner fra kjente kriminelle som Charles Keating, en svindler som stjal millioner fra småsparere, og diktatorer som “Baby Doc” Duvalier fra Haiti, som var kjent for sin grusomme behandling av sine landsmenn, inkludert systematisk tortur og drap. Hennes mangel på åpenhet rundt pengebruken (det er få spor av pengene som gikk til faktisk veldedighetsarbeid, men mye ble brukt til å bygge klostre og kirker) og nære bånd til heller tvilsomme figurer reiser i grunn noen spørsmål om hennes sanne motivasjoner og karakter.
Den virkelige arven etter Moder Teresa er dermed langt fra det hellige bildet som ofte blir fremhevet. Hennes metoder og prioriteringer avslører en mørk side av hennes virke, hvor lidelse ble fremmet som en dyd, og hjelp til de trengende ble satt til side for å tjene personlige og religiøse interesser.
“Mother Teresa: The Untold Story” av Aroup Chatterjee: En avslørende bok som utforsker de mange kontroversene rundt Moder Teresa.“Mother Teresa: Saint or Celebrity?” av Gezim Alpion: En bok som stiller spørsmål ved Moder Teresas helgenstatus og hennes virkelige motivasjoner.
Jeg kom nylig over en video publisert av Civita som er en norsk tenketank som ofte knyttes til partiet Høyre. Videoen som er laget i samarbeid med International Churchill Society, markerte 150-årsjubileet for Winston Churchills fødsel. Dette reiser spørsmålet: Hvorfor denne interessen for Churchill i Norge? Et land som har lite til felles med hans politiske kontekst? Hvorfor velger Civita å bruke tid og ressurser på å fremheve en kontroversiell britisk statsleder fra forrige århundre?
Hvorfor er Churchill relevant for Norge i 2024?
Konservative i Norge synes å ha et nesten romantisk forhold til Churchill. De fremhever hans lederskap under andre verdenskrig, hans motstand mot sosialisme, og hans imponerende retoriske evner. Men er det egentlig meningsfullt å idealisere en et britisk statsoverhode fra 1940-tallet i dagens norske politiske landskap?
Tidløse ideer vs. historiske figurer
Når det først er sagt, skal det også sies at liberalister som meg selv setter pris på tidløse ideer, og derfor forholder vi oss mye til tenkere fra både før og etter den tiden. Vi fremmer store filosofer og økonomer som Ludwig von Mises (1881-1973), Jean-Baptiste Say (1767-1832), Frédéric Bastiat (1801-1850), John Locke (1632-1704) – tenkere med ideer som er like relevante i dag som da de først ble utviklet. Disse ideene utgjør en sammenhengende tradisjon som bygger på og kompletterer hverandre.
John Locke, for eksempel, født hele 242 år før Churchill, la grunnlaget for moderne liberalisme med sine ideer om naturlige rettigheter og samfunnskontrakten. Jean-Baptiste Say, født 107 år før Churchill, var en pioner innen økonomisk teori med sin lov om markedet. Frédéric Bastiat, født 73 år før Churchill, var en forkjemper for økonomisk frihet og rettsstaten, og hans verk “The Law” er en klassiker som argumenterer for begrenset statlig innblanding. Ludwig von Mises, født syv år etter Churchill, utviklet omfattende teorier om fri markedsøkonomi som fortsatt er grunnleggende for liberalistisk tenkning i dag.
Disse tenkerne, sammen med mange andre, har skapt et solid fundament for liberalistisk ideologi som er tidløst og konsistent, og ingen fremmedfiendlige holdninger til tross for at de var produkter av sin tid. Ludwig von Mises, for eksempel, måtte flykte fra nazistene på grunn av sin jødiske bakgrunn og sitt engasjement for frihet. . John Locke utfordret det absolutte monarkiet og argumenterte for naturlige rettigheter i en tid hvor absolutt monarki var normen. Frédéric Bastiat kritiserte åpenlyst statlig intervensjon og kjempet for individuell frihet i en tid preget av sterk statlig kontroll. Jean-Baptiste Say fremmet økonomisk frihet i en tid hvor merkantilisme dominerte.
Churchill og konservatismen
Konservatismen i Norge, derimot, synes ofte å fokusere på enkeltfigurer fra fortiden som fikk politisk makt. Burke (1729-1797) og Churchill (1874-1965) er eksempler på slike figurer. Er fokuset rettet mot disse fordi de er kjente personer som appellerer til normies? Disse konservative heltene er ofte politikere med ulik politikk, som ikke nødvendigvis bygger på hverandre eller kompletterer hverandre i en helhetlig idétradisjon. Dette reiser spørsmål om sammenhengen og dybden i de konservative ideene som fremmes. Mens liberalister har en sammenhengende tradisjon av ideer som utfyller hverandre, virker det som om konservative plukker helter fra historien uten hensyn til en gjennomgående ideologisk tråd.
International Churchill Society
Det eksisterer til og med en internasjonal organisasjon dedikert til å fremme arven etter Winston Churchill, med en egen norsk avdeling. Hva er poenget med å hedre en tidligere kontroversiell britisk statsleder i en norsk kontekst?
Churchills problematiske sider
Denne organisasjonen ser ut til å romantisere en person med mange uheldige holdninger og handlinger. For eksempel, under Bengal-sulten i 1943, mens millioner av mennesker sultet i hjel, nektet Churchill å omdirigere matforsyninger til Bengal, til tross for gjentatte appeller fra flere hold. Han avfeide lidelsene med å si at inderne selv var skyld i katastrofen fordi de «avlet som kaniner». Churchills rasistiske holdninger kom også tydelig frem da han uttalte: «Jeg hater indere. De er et dyrisk folk med en dyrisk religion». Å bortforklare dette med at han var et produkt av sin tid holder ikke mål, for det fantes både samtidige og tidligere tenkere som aktivt motarbeidet slike moralsk fordervede oppfatninger.
Kvinnelig stemmerett og sosial urettferdighet
Churchill motarbeidet aktivt kvinners kamp for stemmerett. Han uttalte at «den moderne feministbevegelsen er en forbannelse for alle mennesker» og brukte sin politiske innflytelse til å forhindre at kvinner fikk stemmerett så lenge som mulig. Dette står i skarp kontrast til moderne verdier om likestilling og menneskerettigheter. Mens andre samtidsledere beveget seg mot en mer inkluderende samfunnsstruktur, holdt Churchill fast ved utdaterte og undertrykkende holdninger.
Imperialisme og kolonialisme
Churchills syn på imperialisme og kolonialisme førte til store lidelser for mange nasjoner. Hans faste tro på det britiske imperiets overlegenhet gjorde at han aktivt motarbeidet frigjøringsbevegelser i koloniene. Dette resulterte i voldelige undertrykkelser og undergravde de kolonisertes kamp for selvstendighet. For eksempel, i Kenya under Mau Mau-opprøret, støttet Churchill bruk av brutale metoder som inkluderte tortur og henrettelser uten rettssak.
Winston Churchill – His Times, His Crimes av Tariq Ali: En avslørende bok om de mørke sidene av Winston Churchills karriere.
For de som ønsker å lese mer om de mindre flatterende sidene ved Churchill, anbefales boken “Winston Churchill: His Times, His Crimes” av Tariq Ali. Denne boken gir et mer nyansert bilde av en leder som ofte blir fremstilt som en ufeilbarlig helt.
Hvit overlegenhet
Churchill mente at koloniserte folk skulle adlyde hvite imperialister. Han sa en gang at: «Jeg innrømmer ikke for eksempel at det er gjort en stor urett mot de røde indianerne i Amerika eller de svarte i Australia ved at en sterkere rase, en rase med høyere standard, en mer verdensklok rase for å si det slik, har kommet inn og tatt deres plass».
I sine siste uker i Downing Street var Churchill fast bestemt på å forhindre innvandring fra Vest-India og Sør-Asia. Hans forsvarsminister, Harold Macmillan, skrev i sin dagbok 20. januar 1955: «P.M. [Winston Churchill] mener ‘Hold England hvitt’ er et godt slagord».
Churchill trodde på rasehierarkier og beskrev ofte ikke-hvite raser i nedsettende termer. Han beskrev palestinere som “barbariske horder som ikke spiste annet enn kamelmøkk” og motsatte seg indisk selvstendighet, i frykt for at det ville føre til «et underdanig samfunn».
Churchill hadde også rasistiske holdninger overfor irer og afrikanere. Han forsvarte britiske grusomheter i Kenya og hadde en rekord med å undertrykke irske uavhengighetsbestrebelser. Dette reflekterer hans vedvarende imperialistiske og rasistiske holdninger.
Churchill var en beundrer av Cecil Rhodes, en kjent imperialist og slaveeier. Hans statue ble merket med rød maling for å minnes ofrene for imperiet. Churchill mente at koloniserte folk skulle respektere statuene av deres undertrykkere, og han forsvarte ofte rasistiske og imperialistiske ideologier som rettferdiggjorde slaveri og kolonialisme.
Churchill foretrakk å bruke vold for å opprettholde britisk kontroll. Han hadde ingen betenkeligheter med å bruke ekstreme metoder for å oppnå politisk stabilitet, noe som inkluderte bombingen av sivile områder og undertrykkelse av opprør.
Winston Churchill, i sin rolle som statssekretær for krig i 1920, viste en skremmende entusiasme for bruk av ekstrem vold mot uskyldige sivile. Han ikke bare tillot, men aktivt støttet terrorbombing av kurdiske og arabiske landsbyer som motarbeidet britiske koloniplaner. Ikke nok med det, han godkjente også bruk av kjemiske våpen mot disse befolkningene. Churchill beskrev brutalt behovet for å “spanke deres bakdeler” med bomber og våpen, og avslørte en fullstendig mangel på respekt for menneskeliv og en forferdelig vilje til å bruke barbariske metoder for å oppnå politiske mål.
Churchill støttet Franco og hans fascistiske styrker under den spanske borgerkrigen, og ignorerte de mange grusomhetene som ble utført av Francos styrker. Churchill beskrev Francos styrker som “all-weather friends” og forsvarte dem mot sine egne landsmenns kritikk.
Churchill uttrykte beundring for Mussolini og Hitlers organisering, og var en sterk motstander av sosialistiske bevegelser i Europa. Han støttet også bruk av vold mot irske Sinn Féin-supportere og undertrykkelse av arbeiderklassen i Storbritannia.
Churchill var en tilhenger av eugenikk og argumenterte for sterilisering av “de mentalt svake” for å forbedre den genetiske kvaliteten på den britiske befolkningen. Hans synspunkter var i tråd med de pseudovitenskapelige raseteoriene som var utbredt på begynnelsen av 1900-tallet.
Pragmatisk vingling
Churchill er kjent for å vingle mellom konservative og liberale partier, avhengig av hva som passet hans mål best. Hva er det med denne evnen til å vingle som konservative beundrer? Forsøker konservative med dette å appellere til Venstres velgere? Dette var litt humoristisk ment. Men det finnes utallige andre tenkere og ledere som konsekvent har forsvart fri markedsøkonomi og individuell frihet uten å skifte standpunkt etter politiske vinder og som hadde sitt menneskesyn på det rene, og de var også produkter av sin tid, og da gjerne samme tid eller tidligere enn Churchill, slik som Ludwig von Mises. Så hvorfor akkurat Churchill?
Hvorfor en norsk organisasjon for Churchill?
Det er påfallende at det eksisterer en egen norsk avdeling av International Churchill Society. Hva er hensikten med en slik organisasjon i Norge? Har vi virkelig behov for å hedre en britisk statsleder i en norsk kontekst? Dette kan virke som en refleksjon av en nostalgi for en tid hvor konservative verdier dominerte. Men er dette virkelig noe vi bør etterstrebe i dagens samfunn? Fokuset på Churchill kan ses som en idealisering av en figur med dypt problematiske synspunkter og handlinger.
Søren Jaabæk Instituttet
I kontrast til Churchill-hyllesten har norske liberalister dannet Søren Jaabæk Instituttet, oppkalt etter politikeren Søren Jaabæk (1814–1894). Jaabæk, født 1. april 1814 i Holum ved Mandal, var en norsk politiker og gårdbruker som viet sitt liv til å kjempe for liberalistiske verdier som begrenset statlig makt og økt individuell frihet. Han grunnla bondevennbevegelsen i 1865, en landsomfattende bevegelse som fremmet sparsommelighet og motarbeidet statlig sløseri. Jaabæk var kjent som “Neibæk” for sin konsekvente motstand mot økte offentlige utgifter og pensjoner til embetsmenn.
Jaabæks politiske filosofi var dypt forankret i demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme, inspirert av tenkere som John Stuart Mill. Han hevdet at staten ikke burde påta seg oppgaver som private initiativer kunne løse bedre. Hans standhaftige krav om “sparsommelighet i statshusholdningen” og motstand mot privilegier for embetsmenn gjorde ham til en kontroversiell, men populær skikkelse blant mange bønder og småkårsfolk.
Søren Jaabæk Instituttet hedrer en person som sto for idealer om frihet, sparsommelighet og ansvar, uten de problematiske sidene som preget Churchills virke. Dette instituttet viser hvordan man kan løfte frem personer som virkelig reflekterer våre beste verdier og prinsipper uten å måtte ty til moralsk heller tvilsomme historiske figurer. Jaabæks kamp for folkestyre, motstand mot embetsmannsvelde og hans arbeid for allmenn stemmerett og like rettigheter gir oss et forbilde som er verdt å huske og hedre.
Avsluttende kommentarer
Når jeg ser på historiske figurer, fremstår Søren Jaabæk som et ekte forbilde. Hans dedikasjon til individuell frihet, sparsommelighet og personlig ansvar er tidløse verdier som fortsatt inspirerer. Snarere enn å fokusere på makt og innflytelse, imponerer Jaabæk meg med sin evne til å kombinere politisk besluttsomhet med en urokkelig forpliktelse til moral og rettferdighet. Hans arbeid for økonomisk ansvarlighet og allmenn stemmerett er eksempler på verdier som fortsatt er relevante og viktige. Jaabæk står som en påminnelse om at integritet i lederskap er mulig og verdt å strebe etter, noe som gir inspirasjon til dagens og fremtidens politiske landskap.
I sterk kontrast til Winston Churchill, som neglisjerte menneskelig lidelse og viste en dyp forakt for andre folkeslag gjennom sin håndtering av Bengal-sulten og sine rasistiske uttalelser, representerer Jaabæk et lederskap som setter menneskelig verdighet og rettferdighet først. Mens Churchill var villig til å ofre moralske prinsipper for politisk gevinst, var Jaabæk konsekvent i sin innsats for å begrense statens makt og fremme likhet og frihet for alle.
Jeg vil innledningsvis påpeke at ord og begreper betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. Liberalisme betyr noe annet for Lars Peder Nordbakken enn for meg og mine likesinnede. Liberalisme kan bety liberalt sosialdemokrati, og det kan også bety sosialisme. Mange konservative i USA bruker liberalisme som et synonym til sosialisme. Jeg leste for en stund siden en bok som het “Liberal Fascism” av Jonah Goldberg som handler om “Den skjulte historien til den amerikanske venstresiden, fra Mussolini til meningspolitikk.” …
…Så det er tydelig at vi legger ulike ting i begrepene. Bruken av begrepet Libertarianisme likeså, og jeg mener at Lars Peders bruk av begrepet Libertarianisme er ganske problematisk, ettersom blant annet Objektivistiske tenkere har distansert seg fra og ofte skriver negativt om Libertarianismen, som for eksempel Vegard Martinsen i følgende innlegg: Libertarianismen: et Objektivistisk perspektiv.
Jeg mener at han har et ganske så lemfeldig forhold til begrepet, ettersom han bare samler alle liberale retninger han misliker under paraplyen “libertarianisme”. Jeg oppfatter det slik at han anser forskjellene som uvesentlige da de alle jo er “ekstreme” ut i fra hans syn. Uten at han for øvrig redegjør for hvorfor de er ekstreme med saklige og logisk konsistente argumenter. Jeg omtaler meg selv som klassisk liberalist, minarkist, eller bare liberalist.
Problemet meg meg er at jeg ikke klarer å plassere meg selv noe konkret sted 100%. I de skjæringspunktene hvor de ulike liberale retningene er uenige, så sitter jeg ofte å er litt usikker på hva jeg mener. Det er gode argumenter på begge sider, tenker jeg. Det er litt vanskelig å velge. Jeg forstår logikken bak det han sier der, og den er jo god, tenker jeg, men også logikken til meningsmotstanderen gir også mening. Så hvilket argument er sterkest? Det er ikke alltid like enkelt å vurdere. Men jeg sniffer ganske raskt ikke-argumentasjon som ubegrunnede påstander og logiske feilslutninger.
Med dette som bakteppe tenker jeg å ta fatt på innlegget til Lars Peder. For at det skal være litt slagkraftig og oppmuntre til refleksjon og debatt, så har jeg krydret det med ramsalt kritikk. Jeg er ikke så sint og bastant som jeg kanskje gir uttrykk for når jeg skriver, men jeg liker å skrive slik. Litt hardt, og rett på sak. Jeg tviler ikke på at Lars Peder er en trivelig fyr. Men for å sparke i gang en debatt velger jeg altså en posisjon der hvor jeg går rett på sak, og aggressivt går rett til kjærnen uten å snakke rundt grøten i vage formuleringer og høffelighetsfraser. 🙂
Stråmannsargumenter og logiske feilslutninger
Så, min påstand er at Lars Peder Nordbakkens artikkel er full av stråmannsargumenter, logiske feilslutninger og forvrengninger av meningsmotstanderes synspunkter. Det er tydelig at Nordbakken ikke har gjort noe forsøk på å forstå eller representere de faktiske meningene til det han kaller “libertarianere”, men i stedet skaper et karikert bilde for å fremme sitt eget syn.
Nordbakken hevder at libertarianismen har hatt en uheldig utilsiktet konsekvens: å fungere som et tildekkende slør som har avskjermet mange fra å bli kjent med den “ekte liberalismens” forutsetninger, innhold, fremtidsmuligheter og menneskeverdige motivasjon.
Dette er en klassisk stråmannsargumentasjon. Han beskriver en forvrengt versjon av libertarianismen for å kunne angripe den lettere. Istedenfor å adressere de faktiske argumentene, velger han å male et bilde av libertarianismen som ekstrem og avstumpet. Dette er ikke en ærlig debattform.
Han påstår videre at den amerikanske libertarianismen har ført til en form for institusjonell likegyldighet, likegyldighet overfor sosiale utfall, aversjon mot politikk og internasjonalt samarbeid, samt uberettiget statsskrekk. Dette er en ubegrunnet generalisering. Libertarianismen fremmer frivillig samarbeid og respekt for individuell frihet, og den avviser statlig tvang som et middel for å oppnå sosiale mål. Nordbakkens beskrivelse viser en manglende forståelse av de grunnleggende prinsippene i libertarianismen.
Ayn Rand vs Rothbard
Når han diskuterer Ayn Rand og Murray Rothbard, gjør Nordbakken flere feil. Han påstår at Rand delte Rothbards ikke-aggresjonsprinsipp (NAP), noe som er direkte feil. Rand aksepterte en minimal stat for å beskytte individets rettigheter, mens Rothbard fremmet anarkokapitalisme og avskaffelse av staten.
Dette er en betydelig filosofisk forskjell som Nordbakken enten ignorerer eller misforstår. Videre hevder han at Rothbards ideer om frihet er rent teoretiske og formalistiske, uten praktisk betydning. Dette er en grov misrepresentasjon. Rothbard mente at individuell frihet, forstått som frihet fra tvang, er både praktisk og håndgripelig. Denne friheten manifesterer seg i frivillige interaksjoner hvor mennesker inngår avtaler, bytter varer og tjenester, og lever uten frykt for statlig inngripen.
Nordbakken bruker begrepet ekstrem hele 7 ganger i sitt innlegg der han angriper sine liberale meningsmotstandere. Det er typisk å bruke hyperbolske uttrykk for å demonisere motstandere uten å engasjere seg i reell argumentasjon. Han bruker begrepet blant annet i følgende sitat:
«Problemet er at denne implisitte retten til liv, frihet og eiendom tolkes i en så ekstrem retning at all beskatning og alt som har med staten å gjøre blir å betrakte som forbrytelser, som en form for aggresjon mot individets liv og eiendom.»
Det jeg leser her er først og fremst at det skal forligge et problem, ettersom sitatet her jo begynner med en påstand om at “problemet er(…)”. Problemet mitt med dette, er at det ikke redegjøres for hvorfor det er et problem. Han forklarer heller ikke hvor mye av det jeg har tjent på mitt arbeid som er hans eiendom. Han forklarer ikke hvorfor det er ekstremt å mene at det å ta andres eiendom mot deres samtykke er tyveri. Hvis man mener at staten ikke er et unntak når det kommer til rett og galt, så er man altså ekstrem. Spurte jeg han hvorfor, så får jeg en følelse av at svaret ville ha blitt: “Fordi det er bare sånn det er…”, eller “det det sier jo seg selv”, som jo er verdens beste forklaring som er logisk vanntett.
Han unnlater å gå i dybden på hvorfor disse prinsippene, som bygger på frivillighet og respekt for eiendomsrett, skal anses som ekstreme. Uten en klar redegjørelse blir påstanden bare en ubegrunnet merkelapp. Litt tidligere i teksten skrev han at en mann og hans bok illustrerer feil ved en hel bevegelse.
Faktisk er det statlig tvang og beskatning som representerer aggresjon og brudd på individuell frihet, og kan betraktes som ekstremt. Hvorfor mener jeg det er ekstremt? fordi det å bruke uforholdsmessig unødvendig makt over fredlige individer nødvendigvis må være ekstremt. Er det nødvendig å bruke tvang mot en hel befolkning for å utføre den samme befolkningens vilje? For å tjene befolkningens interesser? Eller kan man ha et samfunn er ulike aktører konkurrerer på like vilkår om å ivareta interessene til flertallet?
Når ble fysisk maktbruk utøvd over fredelige lovlydige borgere nødvendig? Hvis det ikke er nødvendig å ta resurser med makt fra hele befolkningen, og man ser for seg at det er ødeleggende for folks velstandsnivå, skaper dårligere inneffektive systemer, velferdsstilbud osv. Er man da ekstremistisk? Nei. Overhodet ikke.
Videre hevder Nordbakken at Ayn Rand så på “egoistisk grådighet” som en moralsk dyd. Dette er en forvrengning av Rands filosofi. Rand fremmet rasjonell egoisme, som innebærer at individet skal handle i sin egen rasjonelle egeninteresse, noe som er helt forskjellig fra hensynsløs grådighet. Rasjonell egoisme krever integritet, ærlighet, produktivitet og rettferdighet. Å sette egne behov foran andres rettigheter er noe Rand sterkt avviste.
Nordbakken benytter guilt by association (en logisk feilslutning) som en taktikk for å diskreditere libertarianismen ved å knytte den til ekstreme og negative elementer som rasisme og autoritarisme. Libertarianismens prinsipper står i direkte motsetning til autoritære ideologier. Å likestille libertarianisme (alt det han kategoriserer som det) med slike bevegelser uten å skille mellom de grunnleggende prinsippene og deres misbruk, er uærlig. Selv om noen libertarianere kan ende opp med å tiltrekkes andre ideologier, har dette mer å gjøre med ytre påvirkninger og personlige tilbøyeligheter enn libertarianismens faktiske standpunkter og prinsipper.
Han hevder også at libertarianismen er politisk irrelevant og sammenligner den med anarkistisk science fiction. Dette er en stråmannsargumentasjon som ignorerer de reelle bidragene libertarianisme har gitt til diskusjoner om frihet, eiendomsrett og begrenset statsmakt. Libertarianismen har hatt en betydelig innflytelse på økonomisk teori og politisk filosofi, og dens prinsipper er høyst relevante i diskusjoner om statens rolle og individets frihet.
Avslutningsvis
Innlegget til Nordbakken er preget av en rekke logiske feilslutninger, inkludert stråmannsargumentasjon, guilt by association, og en manglende vilje til å engasjere seg med de faktiske argumentene fra libertariansk tenkning. Dette underminerer troverdigheten hans som en ærlig kritiker av Rothbard, Ayn Rand og liberalistisk tenkning generelt. For å fremme en konstruktiv diskusjon om frihet og statens rolle, er det nødvendig å gå dypere inn i argumentene og unngå forenklede karikaturer og feilaktige assosiasjoner.
I møte med slike feilrepresentasjoner, er det viktig å påpeke at libertarianismen, som Rothbard og Rand representerer, handler om å fremme individuell frihet og frivillighet. Denne filosofien argumenterer for at mennesker er best tjent med å gjøre egne valg uten statlig innblanding, og at frivillige interaksjoner skaper et mer dynamisk og rettferdig samfunn. Ved å ignorere disse prinsippene og fremme en forvrengt versjon av libertarianismen, viser Nordbakken enten en manglende forståelse eller en bevisst misrepresentasjon av disse ideene.
Libertarianismen er langt fra død. Den fortsetter å være en viktig del av den økonomiske og politiske diskursen, og dens prinsipper er mer relevante enn noensinne i en tid hvor statlig makt og innflytelse stadig øker. Det er nødvendig med en ærlig og informert debatt, ikke stråmannsargumentasjon og misrepresentasjoner, for å kunne diskutere disse viktige spørsmålene på en meningsfull måte.
Med vennlig hilsen en meget engasjert misesianer =)
Geir Ivar Jørgensen skrev: «Kapitalismens grønne illusjon Kapitalismens grønne skifte er i realiteten bare kulisser, designet for å selge en illusjon til folket. Skjult bak disse kulisser fortsetter kapitalismens pengemaskiner sitt uhemmede forbruk av natur og naturgitte ressurser. Dette skjer uten hensyn til en bærekraftig balanse, langt over hva naturen er i stand til å regenerere hvert år. Resultatet er en økende utarming av våre planetariske ressurser, hvor de økonomiske gevinstene akkumuleres i hendene på en liten elite, mens resten av samfunnet står overfor de langsiktige konsekvensene av miljøødeleggelsene.»
Jeg skrev: «Å hevde at kapitalismens grønne skifte er en illusjon, er både misvisende og urettferdig. Kapitalismen, drevet av konkurranse og innovasjon, har faktisk vist seg å være et av de mest effektive systemene for å utvikle teknologiske løsninger på miljøproblemer. Påstander om at kapitalismens grønne initiativer bare er kulisser, ignorerer realiteten av betydelige investeringer i fornybar energi og bærekraftig teknologi. For det første, kapitalismens drivkraft for profitt fører til kontinuerlig innovasjon. Mange av de mest lovende grønne teknologiene, som solenergi, vindkraft og elbiler, er utviklet og kommersialisert av private selskaper som ser økonomisk potensial i bærekraftige løsninger. Dette er ikke en illusjon, men konkrete fremskritt som bidrar til å redusere avhengigheten av fossile brensler. Videre, argumentet om at kapitalismen fører til uhemmet forbruk av naturressurser uten hensyn til bærekraft, er en forenkling. Det frie markedet har en innebygd mekanisme for å håndtere ressursknapphet: prissignaler. Når en ressurs blir knapp, øker prisen, noe som både begrenser forbruket og stimulerer til utvikling av alternativer. Dette er en dynamikk som fremmer effektiv bruk av ressurser over tid. Påstanden om at økonomiske gevinster kun akkumuleres hos en liten elite, mens resten av samfunnet lider under miljøødeleggelsene, er også misvisende. Kapitalismen har løftet millioner ut av fattigdom og forbedret levestandarden globalt. Dessuten er det en økende bevissthet og etterspørsel fra forbrukere etter bærekraftige produkter, noe som tvinger selskaper til å tilpasse seg og implementere grønnere praksiser. Det er også viktig å påpeke at statlig inngripen ofte har en rolle i miljøproblemer. Subsidier til fossile brensler og overreguleringer kan forvrenge markedet og hindre innovasjon. I stedet for å avvise kapitalismen som system, bør vi heller fokusere på å justere rammebetingelsene slik at de fremmer bærekraftig vekst og innovasjon. Kapitalismens evne til å tilpasse seg og innovere gjør det til et kraftig verktøy i kampen mot miljøproblemer. Å avvise dette som en illusjon er ikke bare feilaktig, men det underminerer også de reelle fremskrittene som har blitt gjort og potensialet for fremtidige løsninger.»
Geir Ivar Jørgensen svarte: «Å hevde at kapitalismen har vært effektiv i å håndtere miljøproblemer ved å fremme teknologiske løsninger, er en overfladisk og risikabel forenkling. Selv om private selskaper har utviklet og kommersialisert teknologier som solenergi og elbiler, skjer dette ofte ikke primært av hensyn til miljøet, men for profitt. Dette fører til en fundamental konflikt mellom kapitalismens mål om umiddelbar økonomisk gevinst og behovet for langvarige bærekraftige investeringer som kan synes ulønnsomme på kort sikt. For det første, kapitalismens drivkraft for profitt har ikke nødvendigvis ført til kontinuerlig innovasjon i miljøets tjeneste. Historien viser at mange av de teknologiske fremskrittene i grønn energi, som vind- og solkraft, i stor grad er drevet frem av statlige subsidier og reguleringer, ikke av markedskrefter alene. Markedet har en tendens til å undervurdere miljøgoder som ren luft og vann, fordi disse ikke lett kan prissettes og derfor ofte blir ignorert i kapitalistiske beregninger. Videre er argumentet om at markedsmekanismene effektivt kan håndtere ressursknapphet, som gjennom prissignaler, altfor forenklet. Prisøkninger som respons på knapphet kan forsinke, men erstatter ikke nødvendigheten av aktiv statlig inngripen for å forvalte ressurser bærekraftig. Markedet alene kan ikke sikre en rettferdig fordeling av ressurser eller beskytte miljøet mot overforbruk og utnyttelse. Påstanden om at kapitalismen har løftet millioner ut av fattigdom og forbedret levestandarder må også nyanseres. Økende ulikhet, både innad i og mellom land, er en direkte konsekvens av kapitalistisk drift. Rikdomsakkumulering i hendene på en liten elite, samtidig som mange samfunn lider under destruktion av deres naturgitte miljø, viser kapitalismens manglende evne til å distribuere sine “fordeler” rettferdig. Det er også kritisk å vurdere kapitalismens rolle i å fremme et forbrukerdrevet samfunn, hvor kontinuerlig forbruk og vekst blir sett på som nødvendigheter. Dette fører til en uholdbar belastning på jordens ressurser og økosystemer. Bærekraft krever en grundig revurdering av hvordan vi definerer vekst og fremgang. I stedet for blindt å promotere kapitalismen som løsningen på miljøkrisen, bør vi kreve en grundig omstrukturering av vårt økonomiske system til å omfavne ekte bærekraftige prinsipper som prioriterer planetens helse fremfor umiddelbar økonomisk gevinst. Dette vil innebære en radikal endring i både politikk og praksis, en endring som går langt utover kapitalismens nåværende rammer.»
Jeg skrev: «Effektiviteten av kapitalistisk innovasjon blir konsekvent undervurdert av dine påstander. Kapitalismen har vært den drivende kraften bak teknologiske fremskritt som har revolusjonert miljøteknologier. Du hevder at utviklingen av solenergi og elbiler kun skyldes statlige subsidier og reguleringer. Dette er en grov forenkling. Subsidiene kan ha hjulpet med å kickstarte disse teknologiene, men det er markedskreftene som har drevet den kontinuerlige innovasjonen og forbedringen som har gjort dem kommersielt levedyktige. Markedet belønner effektivitet og innovasjon, noe som har ført til rask utvikling og kostnadsreduksjon i fornybare energikilder. Profittmotivet som du kritiserer for å føre til kortsiktige beslutninger, er faktisk det som driver bedrifter til å investere i langsiktige bærekraftige løsninger. Historisk har mange bedrifter som har prioritert bærekraft sett langsiktig økonomisk gevinst nettopp fordi forbrukerne etterspør miljøvennlige produkter. Eksempler som Tesla og Google viser hvordan selskaper kan kombinere profitt med bærekraft. Du påstår at markedet ikke kan håndtere miljøgoder som ren luft og vann. Dette viser en mangel på forståelse for hvordan markedsmekanismer kan inkludere miljøkostnader gjennom prising og handel med utslippskvoter. Disse mekanismene gjør det mulig å internalisere miljøkostnader og drive innovasjon i bærekraftige teknologier. Markedet er langt mer tilpasningsdyktig og effektivt enn statlige reguleringer som ofte forvrenger økonomiske insentiver. Når det gjelder statlig inngripen, er det ironisk at du bruker subsidier til fossile brensler som et eksempel på dårlig politikk. Dette bekrefter bare at statlige reguleringer ofte fører til ineffektivitet og miljøproblemer. Hadde markedet fått operere fritt, ville det naturlig ha beveget seg mot mer bærekraftige energikilder, drevet av forbrukernes etterspørsel og økende priser på fossile brensler. Din bekymring for ulikhet under kapitalismen er også grunnløs. Kapitalismen har løftet millioner ut av fattigdom og skapt økonomisk vekst globalt. Selv om det finnes ulikhet, er dette en naturlig konsekvens av frihet og muligheten til å lykkes basert på egen innsats og innovasjon. Økonomisk vekst i land som Kina og India har ført til betydelige forbedringer i livskvalitet, til tross for miljøutfordringer som stammer fra dårlig regulering, ikke fra kapitalismen i seg selv. Å hevde at kapitalismen fører til overforbruk og miljøødeleggelse er en annen feilslutning. Forbrukere blir stadig mer miljøbevisste, noe som driver markedet mot grønnere alternativer. Kapitalismens fleksibilitet og tilpasningsevne gjør det mulig å møte disse kravene og fremme bærekraftige løsninger. Å tro at mer statlig regulering og inngripen vil løse miljøproblemene er naivt. Kapitalismen, drevet av forbrukernes ønsker og behov, er den beste garantien for en bærekraftig fremtid. Dine argumenter faller fra hverandre når man ser på de reelle resultatene av markedsdrevne løsninger kontra statlig inngripen.»
Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg – Effektivitet av kapitalistisk innovasjon: Mens det er sant at kapitalisme har fremmet utviklingen av noen miljøteknologier, har dette ofte vært drevet av omfattende statlig støtte og reguleringer, ikke bare av markedskrefter. For eksempel har utviklingen av solenergi og elbiler vært tungt subsidiert av regjeringer verden over. Uten disse inngrepene ville slike teknologier kanskje ikke ha blitt kommersielt levedyktige gitt deres oppstartskostnader og konkurranse fra etablerte fossile brensler. Kapitalismen og profittmotiv versus langsiktige bærekraftige investeringer: Profittmotivet fører ofte til korttenkte beslutninger som undervurderer langsiktige miljøkostnader. Historisk har mange industrielle katastrofer og miljøødeleggelser vært resultatet av at bedrifter har prioritert umiddelbar økonomisk gevinst fremfor bærekraft og folkehelse. Markedets evne til å håndtere knapphet gjennom prissignaler: Selv om markedet kan reagere på knapphet gjennom prissignaler, fører dette ikke nødvendigvis til bærekraftig eller rettferdig ressursutnyttelse. Mange miljøgoder, som ren luft og rent vann, er ikke tilstrekkelig priset inn i markedsøkonomien, noe som resulterer i overforbruk og degradering. Markedets effektivitet versus statlig inngripen: Det er mange eksempler på at statlig regulering er nødvendig for å korrigere markedssvikt, spesielt når det gjelder miljøvern. Subsidier til fossile brensler er et eksempel på dårlig politikk, men dette understreker behovet for smartere, ikke mindre, statlig inngripen. Kapitalismen, ulikhet og økonomisk vekst: Mens kapitalismen har bidratt til økonomisk vekst, har denne veksten ofte ført til økte ulikheter og ikke nødvendigvis ført til forbedringer i miljøstandarder. Land som Kina og India har opplevd betydelig miljøødeleggelse sammen med deres økonomiske vekst. Kapitalismen og forbrukersamfunnet: Økt forbrukerbevissthet om miljøspørsmål har ledet til en viss grad av grønn innovasjon, men kapitalismens natur oppmuntrer fortsatt til overforbruk og konstant økonomisk vekst, som er grunnleggende uforenlig med planetens bærekraftige grenser. I stedet for å overlate miljøproblemer til kapitalismens ustabile markedskrefter, bør vi vurdere et system som balanserer nødvendig økonomisk aktivitet med strengere miljøreguleringer og investeringer i offentlige goder, for å sikre en rettferdig og bærekraftig fremtid for alle.»
Jeg svarte: «Det er en feilslutning å tro at kapitalismen trenger statlige subsidier for å utvikle miljøteknologi. Statlig støtte har utvilsomt spilt en rolle, men det er kapitalismen som har skapt et konkurransedyktig miljø hvor innovasjon blomstrer. Tesla er et perfekt eksempel på dette. Selv om selskapet mottok noen subsidier, er det det frie markedet og forbrukernes etterspørsel som driver suksessen deres. Subsidiene var bare en katalysator, mens kapitalismens iboende konkurranseevne og profittmotiv drev den reelle innovasjonen. Din påstand om at profittmotivet fører til kortsiktige beslutninger ignorerer eksempler på bedrifter som lykkes ved å fokusere på bærekraftige løsninger. Bedrifter som Patagonia og Interface er kjent for sine langsiktige miljøstrategier som også gir økonomisk gevinst. De viser at det er fullt mulig å kombinere profitt med bærekraft. Profittmotivet fremmer innovasjon og effektivitet, noe som også gjelder for miljøteknologier. Du hevder at markedet ikke klarer å prise miljøgoder som ren luft og rent vann. Dette overser de mekanismene som allerede er på plass i markedet for å takle slike utfordringer. Karbonkredittsystemer og andre markedsbaserte løsninger er eksempler på hvordan markedet kan internalisere miljøkostnader og oppmuntre til bærekraftige praksiser. Markedet har vist seg å være langt mer fleksibelt og tilpasningsdyktig enn tungrodd statlig regulering. Når du sier at statlig regulering er nødvendig for å korrigere markedssvikt, overser du de mange eksemplene på hvordan statlig inngripen skaper flere problemer enn de løser. For eksempel har subsidier til fossile brensler forvrengt markedet og hindret overgangen til fornybar energi. I stedet for å avvise kapitalismen som system, bør vi fokusere på å justere rammebetingelsene slik at de fremmer bærekraftig vekst og innovasjon. Kapitalismen har en unik evne til å tilpasse seg og finne løsninger på komplekse problemer, inkludert miljøutfordringer.»
Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg – Mine tidligere svar holder fortsatt, og jeg har ikke interesse av å videreføre denne gjentagende dialogen, som du tydeligvis mangler evnen til å avslutte. Derimot, besitter jeg fortsatt denne evnen, og derfor velger jeg å avslutte diskusjonen her. Det er ikke fruktbart å fortsette på denne måten.»
Jeg svarte: «Dine tidligere svar holder overhodet ikke. Det du gjør, er å generere et AI-svar og så lese det, og du blir så overbevist om dette at du ikke gidder å lese svaret til motstanderen. Du er uvillig til å besvare spørsmålene, men kommer med bastante påstander som om alt er avgjort. Slik fungerer det ikke. Man kan ikke bare generere et svar og tro man har vunnet. Man må faktisk lese og engasjere seg med motstanderens argumenter.
Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg- Jeg er tilfreds med å ha avslørt din AI-drevne retorikk, og at du selv ikke er i stand til å oppdage når den ender opp i en loop, bare gjentakende de samme argumentene som allerede er tilbakevist. Du leser enten ikke svarene du mottar, men lar AI-en repetere dem, eller så mangler du kompetansen til å forstå AI-ens begrensninger og hvor lett den kan manipuleres i sin nåværende tilstand.»
Jeg skrev: «Geir Ivar Jørgensen, det er nesten komisk hvordan du forsøker å avlede oppmerksomheten fra dine egne feil ved å anklage meg for å bruke AI. Du brukte AI til å generere svar på min kommentar som for øvrig også undergraver din opprinnelige kommentarer, men uansett så er du så fornøyd med dem at du ikke engang gidder å lese motargumentene. Det er du som er fanget i en loop, gjentakende dine feilaktige påstander uten å engasjere deg i de grundige tilbakevisningene jeg har presentert. Dine argumenter er gjendrevet med solide fakta og logikk, men du velger å ignorere dem. Er du virkelig tilfreds med å avsløre din egen uvitenhet og mangel på evne til å føre en meningsfull diskusjon? Det er enkelt å anklage andre for AI-drevet retorikk når man selv ikke har noe substansielt å bidra med. Hvis du virkelig hadde forstått argumentene, ville du ha adressert dem i stedet for å komme med tomme beskyldninger. Så la oss prøve igjen: Hvor er de faktiske motargumentene dine? Eller er det slik at du faktisk ikke har noen og bare stoler på at AI-en din skal gjøre jobben for deg?»
Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg- Jeg er tilfreds med å ha avslørt din AI-drevne retorikk, og at du selv ikke er i stand til å oppdage når den ender opp i en loop, bare gjentakende de samme argumentene som allerede er tilbakevist. Du leser enten ikke svarene du mottar, men lar AI-en repetere dem, eller så mangler du kompetansen til å forstå AI-ens begrensninger og hvor lett den kan manipuleres i sin nåværende tilstand.»
Jeg svarte: «Loop? Bare innrøm det. Du er ikke interessert i en diskusjon, kun i å forkynne dine dogmatiske påstander. Du trekker deg med halen mellom beina når du får kritiske spørsmål. Jeg har stilt deg spørsmål som du ikke vil svare på. Du bruker ikke-argumenter som “AI-drevet” retorikk uten å engasjere deg med innholdet i dem.»
Geir Ivar Jørgensen, hvis du leser dette, vil jeg påpeke at jeg gjentok mine poenger fordi du gjentok dine. Hver gang du presenterte de samme argumentene uten å ta hensyn til mine motargumenter, følte jeg behov for å tydeliggjøre og forsvare mine standpunkter på nytt. Gjentagelsen i denne debatten er derfor ikke en loop fra min side, men et svar på din egen gjentakende retorikk. Hvis du er interessert i en ærlig og konstruktiv diskusjon, inviterer jeg deg til å engasjere deg med innholdet i mine argumenter og ikke bare avfeie dem som “AI-drevet”.
“Den grusomme fordrivelsen av 850,000 jøder som ble født og vokste opp i deres eldgamle samfunn i arabiske land … bør undersøkes grundig av seriøse akademikere. … For å kunne nå en fredelig løsning, må den tvungne migrasjonen av jøder fra arabiske land anerkjennes som en av tragediene i denne lange og smertefulle konflikten.” —Professor Ada Aharoni
Hvem er en flyktning? “En flyktning er noen som har blitt tvunget til å flykte fra sitt land på grunn av forfølgelse, krig eller vold.” —United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR) definisjon
Historien om jøder tvunget ut av arabiske og muslimske land før og etter 1948 er ikke godt kjent. Omtrent 850,000 jøder ble flyktninger. Noen ganger referert til som “de glemte flyktningene,” mottok de aldri anerkjennelse eller hjelp fra det internasjonale samfunnet eller kompensasjon for deres store tap.
“Når den siste jøden dør, vil templene og de religiøse artefaktene og bøkene som var eiendommen til det som en gang sannsynligvis var Middelhavets rikeste jødiske samfunn gå til den egyptiske regjeringen—ikke til meg, mine barn eller noen av de utallige etterkommerne av egyptiske jøder.” —Andre Aciman, jødisk flyktning fra Egypt
Jøder: Urfolk til Midtøsten
Det jødiske folket er urfolk til Midtøsten. Jøder har hatt en kontinuerlig tilstedeværelse i Israel og andre steder i regionen i over 3000 år. Ordet “jødedom” er direkte knyttet til regionen Israel, kalt på hebraisk Yehudah (dvs. Juda).
Mens sentrum for det gamle jødiske livet var i Israel, utviklet diaspora-samfunn seg i Babylon (Irak), Damaskus (Syria), Libya, Egypt, Den arabiske halvøy, og deler av det romerske imperiet.
Etter at Roma knuste jødiske opprør i 70 og 135 e.Kr. og ødela Jerusalem, vokste diasporaen ytterligere. Roma omdøpte Juda til Syria-Palaestina for å viske ut alle spor av jødisk sivilisasjon. Jødisk liv fortsatte i den nordlige delen av landet i århundrer til tross for Romas innsats, men til slutt ble jødene en undertrykt minoritet i sitt forfedreland.
Noen overlevende ble brakt til Roma som slaver, og dannet kjernen av europeisk jødedom. I mellomtiden forble mange jøder i Midtøsten og kom til å bli kjent som “Mizrahim” eller “østlige jøder.” Selv om jøder overalt har røtter i Midtøsten, er Mizrahi-jøder de som aldri forlot regionen.
Kolonisering
På 600-tallet e.Kr. feide arabiske hærer ut av Arabia under banneret av en ny religion, islam, og erobret store regioner i Midtøsten og Nord-Afrika. De kom til å herske over kurdere, jøder, Amazigh-folk og andre urfolk. Gjennom århundrene, gjennom en prosess av kolonisering, ble disse regionene kjent som “den arabiske verden.”
Etter denne kolonisering ble jøder og kristne i regionen juridisk klassifisert som dhimmis, et arabisk ord som betyr “beskyttet person.” Til gjengjeld for denne “beskyttelsen” ble jøder og kristne forventet å betale en spesiell skatt og opptre som en underlegen, underlagt befolkning.
Røtter til forfølgelse og utvisning av jøder fra Midtøsten
Fordrivelsen av jøder fra arabiske stater var ikke bare en urettferdig og rasistisk reaksjon mot gjenopprettelsen av Israel i 1948. I motsetning til gjeldende myter, levde ikke jøder og arabere alltid i harmoni i århundrer. Jødiske samfunn blomstret til tider og på visse steder og produserte noen av jødedommens mest innflytelsesrike rabbinere, lærde og ledere. Under andre perioder led de alvorlig marginalisering, diskriminering og til og med massakrer, selv om dette ikke skjedde like ofte som i Europa. Gjennom det hele var jøder alltid annenklasses borgere på sitt beste og brutalt undertrykt på sitt verste. Deres utvisning av arabiske regjeringer på 1900-tallet var forankret i denne historiske undertrykkelsen.
“Jødenes tilstand er en annen form for slaveri.” —Rev. Lancelot Addison, britisk kapellan i Tanger, Marokko, 1662–1669
19.–20. århundre: Slutten på dhimmi-reglene
Under europeisk kolonistyre i Midtøsten ble dhimmi-reglene stort sett avskaffet. Jøder begynte å delta fullt ut i økonomisk, politisk og kulturelt liv. De ble advokater, bankfolk og embetsmenn og, i noen tilfeller, steg til høye regjeringsposisjoner. Denne forbedrede statusen bidro imidlertid også til å øke misnøyen og fiendtligheten mot jøder i noen tilfeller.
20. århundres intoleranse og marginalisering av ikke-arabere
Nyutnevnte arabiske stater marginaliserte og undertrykte kulturene til ikke-arabiske og/eller ikke-muslimske folk som koptere, assyrere, kurdere og Amazigh-folk.
Nazismens innflytelse
Nazi-Tyskland fikk betydelig innflytelse i Midtøsten på 1930-tallet. Det muslimske brorskap, grunnlagt i Egypt i 1928 og senere subsidiert av tyske midler, gjorde antijødisk rasisme sentral i sin ideologi.
Den palestinsk-arabiske lederen Haj Amin al-Husseini samarbeidet med Adolf Hitler under andre verdenskrig og sendte nazi-propaganda over hele den arabiske verden fra en radiostasjon i Berlin. Han håpet å bringe “den endelige løsningen” til Midtøsten, og hans rasistiske propaganda førte til mer antisemittisme i den arabiske verden.
Denne rasismen mot jøder forblir en betydelig innflytelse i Midtøsten i dag. Det muslimske brorskap er en mektig organisasjon over hele regionen. Hamas, som styrer Gaza, er den palestinske grenen av det muslimske brorskap (Hamas-charteret, artikkel 2). Hamas er utpekt som en terroristorganisasjon av EU, USA, Canada, Japan og Jordan.
Ødeleggelsen av Mizrahi-jødedommen
På midten av 1900-tallet førte de doble kreftene av panarabisk nasjonalisme og politisk islamisme til Mizrahi-jødiske samfunns undergang. I dag eksisterer fullt 99 prosent av disse samfunnene ikke lenger.
Før og etter at Israel erklærte uavhengighet i 1948, steg fiendtligheten mot jøder dramatisk over hele Midtøsten. Arabiske regimer, koordinert av Den arabiske liga, vedtok lovgivning som nektet jøder menneskerettigheter og sivile rettigheter. Som et resultat av diskriminering, vold, utvisning og frykt, ble 850,000 Mizrahi-jøder flyktninger, tvunget til å forlate alt bak seg.
Forsøk på å undertrykke frigjøringen av det jødiske folket • 1947–1972
“Livet til en million jøder i muslimske land vil bli satt i fare av opprettelsen av den jødiske staten.” —Heykal Pasha, FN’s egyptiske delegasjon, 1948
Politikk mot jøder i arabiske stater: 1948–1972
Fratakelse av statsborgerskap: Alle arabiske land unntatt Libanon og Tunisia.
Arrestasjoner og internering: Alle arabiske land unntatt Libanon og Tunisia.
Opptøyer/pogromer: Alle arabiske land. Ingen unntak.
Religiøse restriksjoner: Algerie, Egypt, Marokko, Tunisia og Jemen.
Kriminalisering av sionisme: Egypt, Irak, Libanon, Libya, Marokko og Syria.
Restriksjon av bevegelsesfrihet: Irak, Libya, Marokko, Syria og Jemen.
Sysselsettingsdiskriminering og oppsigelse: Jøder ble sparket og/eller forbudt fra visse yrker i Egypt, Irak, Libanon, Marokko, Syria og Jemen.
Frysing av eiendeler: Alle arabiske land unntatt Marokko.
Eiendomskonfiskasjon: Alle arabiske land unntatt Marokko.
Eksempler på ødelagte samfunn
Irakiske (babylonske) jøder
Det irakiske jødiske samfunnet var et av verdens eldste. I 586 f.Kr. erobret det babylonske riket Juda og ødela Jerusalem. De fleste jødene ble eksilert til Babylon (Irak).
Omtrent 50 år senere ble Babylon erobret av perserne, hvis hersker, Kyros den store, bestemte seg for å frigjøre alle eksilfolk. Mange jøder vendte tilbake til Juda for å gjenoppbygge Jerusalem og gjenopprette jødisk suverenitet, men noen ble værende. Etter at Roma ødela Jerusalem i 70 e.Kr., flyttet jødisk liv til Galilea og Babylon. Babylonske jøder produserte mange store lærde som fortsatt har innflytelse på jødedommen i dag. På 1900-tallet bodde omtrent 150,000 jøder i Irak og spilte en viktig rolle i å forme landet etter dets uavhengighet i 1932.
I 1933 kom nazistene til makten i Tyskland. Nøkkelirakiske arabiske nasjonalister, som søkte en anti-britisk alliert, kontaktet tysk etterretning. Nazi-propaganda dukket snart opp i Bagdad og påvirket irakiske regjeringspolitikker. I 1934 ble titalls jøder sparket fra stillinger i Iraks regjering, og antijødiske kvoter ble introdusert på universiteter og i siviltjenesten.
I 1941 styrtet pro-nazistiske irakiske offiserer, kjent som “Den gylne firkant,” Iraks regjering med betydelig folkelig støtte. Fra 1. til 2. juni 1941, inspirert av antijødiske sendinger, bevæpnet tusenvis av irakere seg og angrep jøder i Bagdad og Basra, drepte hundrevis og såret 2,000. En massegrav for 600 jødiske kropper ble gravd.
I 1948 vedtok den irakiske regjeringen en serie rasistiske lover som fratok jøder deres levebrød. Mange jøder begynte å flykte, og i 1951 lanserte Israel operasjonene Ezra og Nehemja for å hjelpe dem å flykte. Omtrent 120,000 til 130,000 irakiske jøder ble fløyet til den jødiske staten. Da de dro, fratok Irak dem deres statsborgerskap og konfiskerte deres eiendom. I dag er det ingen jøder igjen i Irak. Deres etniske rensing er fullført.
Egyptiske jøder
Parafrasert fra “Jewish Refugees from Arab Countries: The Case for Rights and Redress” av Justice for Jews from Arab Countries:
I 1937 var det 63,500 jøder i Egypt—et sted hvor jødiske samfunn hadde eksistert siden bibelske tider. På 1940-tallet bidro økningen i egyptisk nasjonalisme til en økning i antisemittisme. I 1945 brøt det ut opptøyer—ti jøder ble drept; 350 skadet, og en rekke jødiske institusjoner ble brent ned.
Mellom juni og november 1948 engasjerte regjeringen seg i vold og undertrykkende tiltak. En rekke bombinger drepte mer enn 70 jøder og såret nesten 200. Opptøyer de neste månedene resulterte i mange flere jødiske dødsfall. To tusen jøder ble arrestert, og mange fikk eiendommene sine konfiskert.
I 1956 sendte den egyptiske regjeringen 1,000 jøder til fengsler og interneringsleirer og utviste 25,000. De fikk bare lov til å ta med én koffert, en liten sum kontanter og ble tvunget til å signere erklæringer som “donerte” eiendommene deres til den egyptiske regjeringen.
I 1957 var den jødiske befolkningen i Egypt bare 15,000. Etter seksdagerskrigen i 1967 fornyet Egypt sin forfølgelse, og samfunnet falt til 2,500. På 1970-tallet, etter at de resterende jødene fikk tillatelse til å forlate landet, ble samfunnet redusert til bare noen få familier.
Jødiske flyktninger fra arabiske og muslimske land • 1948–1978
I 1948 bodde nesten 1 million jøder i arabisk-muslimske land. Jøder er et urfolk til Midtøsten som har bodd i regionen siden før islams grunnleggelse. Bagdad var 40 prosent jødisk på begynnelsen av 1900-tallet. Disse jødiske samfunnene ble ødelagt etter 1948. Jøder ble fratatt statsborgerskap og i de fleste tilfeller eiendom. Omtrent 650,000 jødiske flyktninger dro tilbake til sitt hjemland i Israel, hvor de og deres etterkommere ble majoriteten av Israels befolkning og en integrert del av israelsk samfunn. Ytterligere 200,000 flyktet til Vesten.
Palestinske og jødiske flyktninger sammenlignet
I 1948 ble mellom 472,000 og 750,000 palestinske arabere flyktninger fra Israel, et antall som omtrent tilsvarer antallet jødiske flyktninger. Mens et lite mindretall av palestinske arabiske flyktninger ble drevet ut av israelske styrker, flyktet flertallet på egen hånd for å unnslippe krigssonen skapt av arabiske stater. Omtrent 165,000 av dem ble værende, ble likeverdige borgere i Israel, og utgjør nå omtrent 20 prosent av befolkningen. Hvis arabiske ledere hadde valgt kompromiss fremfor krig, ville det ikke vært noen palestinske flyktninger. Jødiske flyktninger fra arabiske land flyktet primært på grunn av den aktive undertrykkelsen de ble utsatt for av arabiske regjeringer.
Eksil og bosetting
Utviste jøder fra arabiske land, 1948–1972
“Vi ble fratatt vårt egyptiske statsborgerskap, som vi hadde hatt gjennom fem generasjoner. Våre personlige eiendeler—bankkontoer, hjem osv.—ble også konfiskert, og vi ble fortalt å aldri vende tilbake.” —Henry Mourad, jødisk flyktning fra Egypt, 1956
“Min mor kunne ikke stoppe å gråte ved synet av sine uskyldige jødiske naboers liv i en tilstand av ødeleggelse.” —Abdel, libysk muslim fra Benghazi, 1948
Kommer hjem til Israel
I Israel fant de jødiske flyktningene sikkerhet, frihet, rettferdighet og et sted å bygge en bedre fremtid for sine barn. Samtidig var livet der ikke alltid lett. Mange Mizrahi-jøder bodde i flyktningleirer i årevis og måtte overvinne diskriminerende holdninger, fattigdom og mangel på representasjon i regjeringen. Til tross for disse utfordringene
har disse jødiske flyktningene og deres etterkommere blitt en integrert del av israelsk samfunn, politikk og kultur.
Jødiske flyktninger: En uløst urettferdighet
Historien og rettighetene til jødiske flyktninger må anerkjennes. Selv om de til slutt ble absorbert i Israel og vestlige nasjoner, må den urettferdigheten de led bli adressert. De ble fordrevet; deres levende, rike kulturer ble ødelagt. Israel utpekte 30. november som minnedag for jødiske flyktninger fra arabiske stater og har begynt å øke bevisstheten gjennom arrangementer i FN.
Hvorfor er jødiske flyktninger så kritiske?
For mange mennesker ser på konflikten i Midtøsten gjennom en forvrengt linse. De er uvitende om lidelsene til jøder tvunget fra sine århundregamle samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika. I dag er det en voksende erkjennelse av at det er et moralsk og juridisk imperativ for rettighetene til jødiske flyktninger å bli satt på den internasjonale agendaen.
I 2008 vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon som krever at jødiske flyktninger blir nevnt i alle offisielle dokumenter som refererer til palestinske flyktninger.
I 2010 vedtok det israelske Knesset (parlamentet) en lov som sier at ingen fredsavtale kan signeres med mindre kompensasjon for jødiske flyktninger fra arabiske land er adressert.
“Vi ble opprotet og utvist. Vi har blitt nektet kompensasjon. Vi ser hjelpeløst på mens vår kultur, språk og arv forsvinner og vår del i historien systematisk blir slettet. Kort sagt, vi har blitt virkelig etnisk renset.” —Raphael Luzon, libysk jøde hvis onkel og åtte søskenbarn ble myrdet i Libya i 1967
Hvorfor er jødiske flyktninger en nøkkel til fred og forsoning?
Minst halvparten av den jødiske befolkningen i Israel er sammensatt av jødiske flyktninger fra arabiske land og deres etterkommere. De fleste ønsker ikke å vende tilbake til landene hvor de led uutholdelig forfølgelse og vold. Det de ønsker er at det internasjonale samfunnet anerkjenner deres situasjon og integrerer full kompensasjon for tapt eiendom i enhver endelig fredsavtale for Midtøsten. De tapte eiendelene til jødiske flyktninger er anslått til å være 50 prosent mer enn de tapte eiendelene til palestinere.
“Bare erkjennelsen av den ubehagelige sannheten vil føre til forsoning, fordi uten sannheten kan det ikke være noen forsoning.” —Gina Bublil Waldman, jødisk flyktning fra Libya
Ressurser om jøder fra arabiske land
Nettressurser
Point of No Return: www.jewishrefugees.blogspot.com
Justice for Jews from Arab Countries: www.justiceforjews.com
JIMENA (Jews Indigenous to the Middle East and North Africa): www.jimena.org
Resources on Sephardic Communities: www.columbia.edu/cu/lweb/indiv/mideast/cuvlj/sephardic.html
Bibliografi
Levin, Itamar. Locked Doors: The Seizure of Jewish Property in Arab Countries. Praeger, 2001.
Lewis, Bernard. The Jews of Islam. Princeton University Press, 1987.
Shulewitz, Malka Hillel. Forgotten Millions: The Modern Jewish Exodus from Arab Lands. Continuum, 2000.
Stillman, Norman A. The Jews of Arab Lands in Modern Times. Jewish Publication Society, 2003.
Zohar, Zion. Sephardic and Mizrahi Jewry: From the Golden Age of Spain to Modern Times. NYU Press, 2005.
Jødiske flyktninger fra Midtøsten: En uløst urettferdighet
