Author: Lars Jøran Nordberg

Dagens Næringsliv (DN) har publisert en artikkel som gir inntrykk av å tilby en dyptgående analyse av Donald Trumps innflytelse på amerikansk politikk. Ved nærmere gjennomgang viser artikkelen seg derimot å være full av hyperboler, spekulasjoner og overdrevne påstander som skaper et forvrengt bilde. Det mest skandaløse er at denne partiske og misvisende fremstillingen ligger bak en betalingsmur, noe som betyr at leserne må betale for å få tilgang til det som i realiteten er journalistisk makkverk og virkelighetsfjern fremstilling.

I denne artikkelen vil jeg grundig gjennomgå DNs påstander og avdekke hvordan de forvrenger virkeligheten, ignorerer fakta, og benytter ladet språk for å manipulere lesernes oppfatning. Dette er et klassisk eksempel på partisk journalistikk som kollapser når man ser på de faktiske forholdene.

TV2 er ikke så mye bedre da, selv om det var gratis makkverk. Jornalistene der tror på konspirasjonsteorien, om at Trump ikke ble utsatt for attentatsforsøk og har derfor skrevet en artikkel hvor det står “det angivelige attentatforsøket på Trump”. Se Reuters faktasjekk i videoen nedenfor:

Feilaktige og hyperbolske påstander om Trump

DN hevder i sin artikkel at Trumps presidentskap representerer en “eksistensiell trussel” mot det amerikanske demokratiet, og fremstiller ham som en despotisk figur. Dette er en ekstrem overdrivelse. Realiteten er at Trump opererte innenfor rammene av et system designet for å begrense maktmisbruk – en konstitusjonell republikk.

At DN krever betaling for å lese en artikkel som fremmer slike grovt overdrevne påstander, er i seg selv en form for intellektuell svindel. Folk bør ikke måtte betale for å bli presentert en versjon av virkeligheten som er mer preget av partiskhet enn fakta.

Charlottesville-feiltolkningen: Manipulativ gjengivelse av Trumps uttalelser

DN gjentar den velkjente myten om at Trump kalte nynazister “fine folk”, en uttalelse som er tilbakevist i mange kilder, inkludert Snopes, som norsk media, som Faktisk.no, ser opp til og prøver å etterligne. Når store faktasjekkere går sammen om å tilbakevise denne påstanden, er det bemerkelsesverdig at DN likevel fortsetter å bruke den for å skape et narrativ mot Trump.

Denne påstanden, som også har vært sentral i både Joe Bidens kampanje og i mange mediers dekning, er et av de klareste eksemplene på hvordan DNs artikkel bevisst feilrepresenterer fakta. Trump fordømte eksplisitt hvite nasjonalister og nynazister, og hans kommentarer om “fine folk” var rettet mot de fredelige demonstrantene som protesterte mot fjerningen av en statue – ikke mot ekstremistene.

Når DN ignorerer denne viktige konteksten, spør man seg igjen: hvorfor må publikum betale for å lese det som er en selektiv og feilaktig fremstilling av virkeligheten? Det er journalistens ansvar å gi hele historien, ikke bare de delene som passer et bestemt narrativ.

Trykk Se på YouTube nedenfor, da visning her ikke er mulig:

I denne videoen fordømmer Trump klart og tydelig rasisme, og nevner spesielt grupper som Ku Klux Klan (KKK), nynazister og hvite nasjonalister som repugnant og i strid med amerikanske verdier.

Han sier eksakt følgende: «Vi fordømmer på det sterkeste denne avskyelige fremvisningen av hat, fordommer og vold. Det har ingen plass i Amerika. Rasisme er ondskap, og de som fremmer vold i dens navn, er kriminelle og pøbler, inkludert KKK, nynazister, hvite nasjonalister og andre hatgrupper som er avskyelige for alt vi holder kjært som amerikanere.»

Her er konkret det han sa den dagen og som media, inkludert Norsk media, har tatt ut av kontekst og løyet om (husk at dette er de samme mediene som har gått sammen om å faktasjekke vanlige folks blogger. De skal få et stort problem med meg i tiden fremver, så fremt dere gidder å spre det jeg lager! Så er det bare å sende inn nyheter til meg som jeg kan debunke. Jeg vil jobbe som en faktasjekker fremover fordi jeg ønsker å få mer ærlige nyheter fra mainstream media om USA og presidentvalget). Jeg mener at vi trenger en god forståelse av verden vi lever i og ikke spinn og løgn.

Om betalingsmuren og verdien av innholdet

Det er verdt å stille et grunnleggende spørsmål: Hvorfor skal man betale for å lese en artikkel som åpenbart er preget av dårlig journalistisk praksis og en selektiv fremstilling av fakta? At en avis som DN gjemmer en så hyperbolsk og faktisk problematisk artikkel bak en betalingsmur, er nesten en intellektuell fornærmelse. Når innholdet i beste fall er spekulativt og i verste fall løgnaktig, blir betalingsmuren en måte å beskytte seg mot kritikk fra et bredere publikum som kunne ha avdekket hvor lite verdifullt innholdet faktisk er.

Manglende dekning av venstreekstrem vold: En grov utelatelse

DN viser en bemerkelsesverdig mangel på dekning når det gjelder den omfattende volden fra venstreekstreme grupper, inkludert Antifa og elementer innen Black Lives Matter-protestene. Disse bevegelsene forårsaket omfattende materielle skader og vold i flere amerikanske byer, med rapporter som estimerer milliardtap og en rekke dødsfall som følge av opptøyene. Det at DN velger å ignorere dette fullstendig, mens de samtidig ensidig fokuserer på Trumps handlinger, avslører en klar skjevhet i dekningen.

Mens Trump konsekvent demoniseres, unnlater DN å belyse den destruktive volden som disse venstreorienterte gruppene sto bak. Ved å gjøre dette, maler de et ufullstendig bilde av de reelle årsakene til den sosiale uroen i USA. Denne unnlatelsen er ikke bare journalistisk uforsvarlig, men også et åpenbart forsøk på å fremme en forutinntatt politisk agenda.

Historisk perspektiv: DNs selektive dekning av politisk uro

Selv om DN insisterer på at Trump-æraen representerer en eksepsjonell trussel mot den amerikanske nasjonen, mangler artikkelen enhver historisk dybde. USAs politiske historie er full av kriser som utfordret systemet, fra borgerkrigen til borgerrettighetsbevegelsen, til Vietnamkrigen og Watergate. Å fremstille dagens situasjon som en unik katastrofe er ikke bare feil, det er en forvrenging av realitetene. Systemet har vist seg bemerkelsesverdig robust i møte med politiske stormer tidligere, og Trumps presidentskap er langt fra den mest alvorlige utfordringen nasjonen har stått overfor.

Sammenlignet med tidligere presidenter som Obama og Clinton, som også kritiserte institusjoner som Høyesterett uten å bli stemplet som trusler mot demokratiet, ser vi tydelig at DNs selektive dekning er motivert av en politisk agenda.

Konklusjon: DNs propaganda – En journalistisk fiasko bak betalingsmur

Dagens Næringslivs artikkel er en studie i uredelig journalistikk. Ved å bruke selektive fakta, forvrengte sitater, og emosjonell manipulasjon, maler de et feilaktig og hyperbolsk bilde av Trump som en trussel mot det amerikanske systemet. Dette er ikke noe annet enn ren propaganda, og at de i tillegg krever betaling for tilgang til slike villedende artikler er en hån mot lesernes intelligens. Hvorfor skulle noen betale for en artikkel som så tydelig ignorerer både fakta og balanse?

For de som ønsker en mer nyansert forståelse av amerikansk politikk, bør man søke informasjon fra flere kilder og være skeptisk til medieorganisasjoner som DN, som ser ut til å være mer interessert i å fremme et politisk narrativ enn å gi en ærlig og balansert dekning.

I en sterk kritikk av dagens demokratiske parti fremhever Robert Kennedy Jr. som er nevø av den tidligere presidenten John F. Kennedy og selv har vært en del av Demokratene hele sitt liv, hvordan partiet har fjernet seg fra sin historiske rolle som representant for arbeiderklassen, og i stedet blitt et redskap for de mektige elitene. Han trekker en direkte linje til neokonservative og deres innflytelse på partiets politiske retning.

Kennedy minner om hvordan det demokratiske partiet en gang i tiden var skeptisk til CIA og andre etterretningsorganisasjoners innflytelse på amerikansk politikk. I dag er situasjonen snudd, sier han, og refererer til hvordan 50 tidligere CIA-offiserer har offentlig støttet partiets kandidater. Det faktum at fremtredende skikkelser som Dick Cheney og John Bolton – arkitektene bak Irak-krigen og Patriot Act – nå støtter Demokratenes politikk, viser ifølge Kennedy en skremmende utvikling.

Han understreker hvordan denne krigen ikke bare kostet USA 4,6 billioner dollar, men også resulterte i destabilisering av hele Midtøsten, skapte flyktningkriser i Europa og førte til fremveksten av terrororganisasjoner som IS. Ifølge Kennedy har ikke Cheney eller Bolton endret synspunkter; de står fortsatt fast på at deres politikk var riktig, til tross for de enorme menneskelige og økonomiske kostnadene.

Kennedy hevder videre at det demokratiske partiet har gått fra å representere vanlige arbeidsfolk, som brannmenn, politimenn og fagforeningsledere, til å bli partiet for de rike elitene på Wall Street, Big Pharma, Big Tech og militærindustrien. Han peker på et historisk skifte da Teamsters Union, den største fagforeningen i USA, for første gang talte på et republikansk arrangement, noe han ser på som et symbol på hvordan arbeiderklassen har blitt forlatt av Demokratene.

Til slutt viser Kennedy til et klart bevis på partiets skifte mot elitenes interesser: I 2020 fikk Demokratene støtte fra en stor andel milliardærer, noe som ifølge Kennedy viser at partiet har gått fra å kjempe for vanlige mennesker til å beskytte de aller rikeste i samfunnet.

---

Denne artikkelen beskriver de sentrale temaene som Robert Kennedy Jr. tok opp i sin tale. Videoen kan sees nedenfor:

NEW: @RobertKennedyJr criticizes the modern Democrat Party for aligning with neoconservatives like Dick Cheney, who architected the Iraq War and the Patriot Act.

"These are the people who lied us into the Iraq War, which is the greatest cataclysm in foreign policy history, that… pic.twitter.com/w8qF4iane9

— KanekoaTheGreat (@KanekoaTheGreat) October 20, 2024

I denne episoden fortsetter UXA – Thomas Seltzers Amerika å utforske de systemiske problemene i USA, inkludert opioidkrisen og fattigdom. Seltzer setter fokus på individene som lider under disse krisene, men han overser viktige aspekter av hvordan statlige reguleringer og ineffektivitet har forverret situasjonen. La oss se nærmere på noen av disse utfordringene.

Opioidkrisen

Seltzer peker på farmasøytiske selskaper som en viktig årsak til opioidepidemien, men han unnlater å nevne hvordan statens inngripen gjennom reguleringsorganer som FDA (Food and Drug Administration) faktisk tillot krisen å utvikle seg. Statlige myndigheter, spesielt FDA, har monopol på å godkjenne legemidler, noe som har betydelige konsekvenser. For å forstå hvorfor dette systemet svikter, må vi se på hvordan et statlig monopol på legemiddelgodkjenning skaper feil insentiver.

Private aktører, som uavhengige sertifiseringsselskaper, opererer i et marked der de må konkurrere om tillit fra både produsenter og forbrukere. Hvis de sertifiserer et farlig produkt, risikerer de å miste sin troverdighet og kunder​. Staten, derimot, har ingen konkurranse. FDA har monopol på godkjenning av legemidler, og insentivene deres er ikke rettet mot effektivitet. Dersom FDA godkjenner et farlig legemiddel, kan det få alvorlige konsekvenser for karrierene til de involverte byråkratene. Dette fører til overdreven forsiktighet og lange, kostbare tester. Disse forsinkelsene kan bety at livreddende medisiner ikke når markedet i tide, og pasienter som kunne ha blitt hjulpet, dør i stedet for å få den behandlingen de trenger.

I tilfelle opioidkrisen førte statlige reguleringer og godkjenninger til at legemidler som OxyContin ble markedsført uten adekvat risikovurdering. Videre ble CDCs retningslinjer for opioidforskrivning i 2016 implementert på en slik måte at mange pasienter ble fratatt nødvendig smertelindring. Dette har drevet noen pasienter til det svarte markedet, hvor de tyr til farligere, ulovlige opioider som fentanyl, noe som har økt overdosedødsfallene dramatisk​.

Hvis markedet hadde vært mer desentralisert, med konkurranse mellom private sertifiseringsselskaper, ville det sannsynligvis blitt skapt mer ansvarlighet og bedre tilpasninger til pasienters behov.

Fattigdom og katastrofer

Når det gjelder Seltzers fremstilling av fattigdom i forbindelse med naturkatastrofer som orkanen Harvey, gir han et bilde av svikt fra både statlige og private aktører. Det han unnlater å nevne, er hvordan statlige reguleringer og ineffektivitet faktisk har forverret situasjonen for lavinntektsområder.

For eksempel pålegger staten gjennom byggekoder og miljøreguleringer strenge krav til hvordan boliger skal bygges. Mens intensjonen kan være å beskytte innbyggerne, gjør disse reguleringene det svært kostbart å bygge robuste hjem, spesielt for de som allerede sliter økonomisk. Dermed ender lavinntektsfamilier opp med dårligere bygg som er mer utsatt for skade under naturkatastrofer. I stedet for å gi dem fleksibiliteten til å finne løsninger som passer deres behov og ressurser, tvinger staten dem inn i et system som favoriserer dyre løsninger som mange ikke har råd til.

Dette er et klart eksempel på hvordan staten forhindrer markedet fra å tilpasse seg naturlig til menneskers behov. Hvis markedet var mindre regulert, kunne entreprenører i større grad tilpasse seg lokale behov og tilby rimelige løsninger for boligbygging som ville vært mer motstandsdyktige mot naturkatastrofer.

Industri og arbeidsmarked

Seltzer diskuterer også kullindustriens fall og de løftene om jobbskaping som ikke har blitt oppfylt. Men her igjen ignorerer han hvordan statlig inngripen har bidratt til kollapsen. Kullindustrien har i flere tiår vært gjenstand for betydelige subsidier fra staten, noe som har gjort det vanskelig for regioner som er avhengige av kull å utvikle seg og tilpasse seg nye økonomiske realiteter. Staten har holdt disse regionene fanget i avhengighet av subsidier, i stedet for å la markedet styre en naturlig overgang til nye industrier.

Videre har statlige miljøreguleringer og fagforeningslover bidratt til å gjøre det mindre attraktivt for industribedrifter å operere i USA. Mange bedrifter har flyttet produksjonen til andre land der de ikke er underlagt de samme strenge kravene. Dette er en påminnelse om hvordan statens innblanding ofte ødelegger mulighetene for økonomisk vekst og dynamikk i samfunnet.

I tillegg, som vist i tidligere økonomiske kriser, forverrer statens forsøk på å “hjelpe” med subsidier og skatteletter for utvalgte industrier ofte situasjonen. Roosevelt-administrasjonens New Deal på 1930-tallet, som på overflaten virket som en redningspakke, førte til en forlengelse av den store depresjonen gjennom ineffektive statlige intervensjoner. De samme mønstrene kan sees i dagens økonomiske nedgang i mange amerikanske regioner.

Oppsummering

Statlige reguleringer, ineffektiv byråkrati og monopoliserte reguleringsorganer som FDA har forverret mange av problemene Seltzer tar opp i dokumentaren. Fra opioidkrisen til industriens fall og utfordringer med fattigdom etter naturkatastrofer, har staten spilt en avgjørende rolle i å hindre markedet i å tilpasse seg på en måte som kunne ha løst mange av disse problemene. Seltzer overser hvordan mindre statlig inngripen og mer frihet til markedet kunne ha gitt langt bedre resultater for det amerikanske folket.

Kilder: https://reason.com/2022/11/04/the-cdcs-new-opioid-prescribing-advice-still-invites-harm-to-patients/

https://www.aier.org/article/drugs-suicide-and-crime-empirical-estimates-of-the-human-toll-of-the-shutdown/

Konsekvensene av statlig inngripen på arbeidsmarkedet

I denne delen av episoden utforsker Seltzer videre hvordan det amerikanske arbeidsmarkedet har utviklet seg, spesielt i lys av kullindustriens kollaps og tapet av tradisjonelle arbeidsplasser. Men det er viktig å forstå hvorfor den økonomiske stagnasjonen i disse områdene er en direkte konsekvens av statens konstante inngripen. Subsidier, reguleringer og overbeskatning har i stor grad forhindret regioner fra å tilpasse seg nye økonomiske realiteter og har skapt en kunstig avhengighet til ulønnsomme sektorer.

Reguleringenes negative effekt på vekst

Seltzer unnlater å belyse hvordan miljøreguleringer har forårsaket økonomisk stagnasjon. Miljøvernlover og energiindustrien har i årevis vært underlagt strenge statlige krav som gjør det mindre attraktivt å investere i kull- og energiressurser innenlands. Dette har ikke bare drevet jobber ut av USA, men også gjort det svært kostbart for selskaper å operere effektivt. Et eksempel på dette er hvordan EPA (Environmental Protection Agency) implementerer miljøstandarder som krever enorme investeringer i ny teknologi, noe som gjør det umulig for små og mellomstore selskaper å konkurrere.

I stedet for å tillate et marked hvor energiindustrien kan tilpasse seg gjennom naturlig innovasjon, har statens håndheving av disse reguleringene ført til ineffektivitet og hindret nødvendige skift til alternative, mer bærekraftige energiformer. Ironisk nok har denne inngripen holdt regioner som er avhengige av tradisjonelle energikilder, fanget i en syklus av subsidier og stagnasjon.

Subsidier og statlig avhengighet

Et sentralt poeng som Seltzer ikke tar opp, er hvordan statlige subsidier har hindret vekst i regioner som tidligere var avhengige av kullindustrien. Staten har holdt liv i ulønnsomme industrier gjennom omfattende subsidier, noe som har utsatt nødvendige økonomiske omstillinger. For eksempel har subsidiene som tilbys til kull- og oljebransjen ofte vært en redningsbøye, men de har også hindret disse bransjene fra å modernisere og utvikle seg på egne premisser. Slike statlige inngrep har hatt samme effekt som tidligere historiske eksempler, som Franklin D. Roosevelts New Deal som forlenget den store depresjonen ved å forstyrre markedets naturlige selvregulering. Dette mønsteret gjentar seg nå i moderne tid, hvor industriområder forblir avhengige av midlertidig statsstøtte uten en klar fremtid.

I stedet for å åpne opp for fri konkurranse, hvor selskaper kunne tilpasset seg ved å gå over til mer konkurransedyktige industrier, har statlige støtteordninger stilt disse regionene i en økonomisk avhengighetsposisjon som forhindrer langsiktig vekst. Dette er ikke et problem skapt av markedet, men et resultat av en økonomisk politikk som belønner ineffektivitet.

Det globale arbeidsmarkedet og skattlegging

Videre diskuterer Seltzer hvordan arbeidsplasser har blitt flyttet utenlands, noe som har rammet mange amerikanske arbeidere. Det er imidlertid viktig å forstå hvorfor dette skjer. Høye skatter, reguleringskostnader og strenge arbeidslover gjør det svært kostbart å drive bedrifter i USA. Bedrifter flytter derfor produksjonen til land med lavere skatter og færre reguleringer, noe som skaper en massiv jobbflukt fra regioner som tidligere var avhengige av tungindustri.

Her unnlater Seltzer å påpeke hvordan statens konstante økning i skattlegging har ført til at små og mellomstore bedrifter ikke klarer å vokse. Bedrifter i industribyer som Detroit har lidd under de tunge byrdene fra skatter og fagforeningspress. Hadde disse regionene fått operere fritt uten så mye statlig inngripen, kunne de ha tilpasset seg en ny økonomisk virkelighet, i stedet for å forbli fanget i fortiden.

Konklusjon

Det Seltzer overser, er hvordan statens politikk, enten det er i form av strenge miljøreguleringer, ineffektive subsidier eller økt skattlegging, har ødelagt for den naturlige dynamikken i det frie markedet. USA’s økonomiske utfordringer er ikke resultatet av kapitalismens svikt, men av statens vedvarende forsøk på å kontrollere markedet og holde liv i ulønnsomme industrier. Dersom staten hadde trukket seg tilbake og tillatt markedet å finne sine egne løsninger, kunne USA’s økonomi ha opplevd vekst og dynamikk som ville hjulpet de regionene som nå sliter.

Kilder: https://www.aier.org/article/drugs-suicide-and-crime-empirical-estimates-of-the-human-toll-of-the-shutdown/ https://www.aier.org/article/the-subsidy-trap-how-government-funding-hinders-progress/

I denne første delen (Sesong 1 episode 1) av UXA – Thomas Seltzers Amerika åpner Seltzer med spørsmålet: «Hvordan har årene med Trump vært?» En karakter svarer raskt: «Supre. Jeg skal stemme på ham igjen»​.

Dokumentaren kan sees i sin helhet her:
https://tv.nrk.no/serie/uxa-thomas-seltzers-amerika

Dette svaret er bemerkelsesverdig kortfattet, noe som gir inntrykk av enkel tilfredshet med Trumps tid som president uten noen dypere refleksjoner. Når Seltzer lar karakteren uttrykke dette uten videre utforskning av hvorfor, kan det virke som en bevisst redaksjonell avgjørelse for å fremstille Trump-tilhengere på en overfladisk måte. Dette er en teknikk som ofte brukes i media for å unngå å engasjere seg i de mer komplekse årsakene bak politiske standpunkt og støtte.

Hvis man ser nærmere på hvorfor noen opplever Trumps tid i embetet som “supre”, må man ta i betraktning at mange amerikanere faktisk opplevde økonomiske forbedringer, lavere arbeidsledighet, og en styrket følelse av nasjonal selvråderett under hans administrasjon. Under Trump nådde arbeidsledigheten rekordlave nivåer, spesielt blant minoriteter, og mange følte at USA igjen var i stand til å styre sin egen økonomiske skjebne. Dette, sammen med hans aggressive forhandlinger rundt internasjonal handel, førte til reelle fordeler for mange arbeidere i tradisjonelle industristater som Michigan og Ohio, som lenge hadde sett sine arbeidsplasser bli flyttet til utlandet.

Men Seltzers valg om ikke å utdype eller forklare karakterens tilfredshet, skaper en ensporet fremstilling. Dette kan bidra til en unødvendig polarisering, der det legges vekt på enkelhet i motsetning til de mer nyanserte aspektene ved Trumps politikk som tilhengere finner tiltrekkende. Dette er et typisk grep i mediedekningen, hvor motstandere av etablerte venstreorienterte synspunkter ofte presenteres som naive eller lite reflekterte.

Forståelse av støtten til Trump

En mer balansert fremstilling ville ha sett nærmere på hvordan mange amerikanere opplevde konkrete fordeler under Trump-administrasjonen. Eksempelvis fikk mange arbeidere i industrien ny tillit til fremtiden på grunn av hans politikk for å bringe jobber tilbake til USA. Trump fikk også gjennom en betydelig skattelettelse for selskaper og arbeidere, noe som ble møtt med kritikk fra enkelte hold, men som ble ansett som et sterkt insentiv for bedrifter til å reinvestere i USA. Dette ga konkrete økonomiske resultater, som mange amerikanere følte på kroppen. Disse realitetene blir ikke utforsket i UXA, noe som etterlater seeren uten innsikt i hvorfor mange så Trump som en suksessfull president.

Manglende dybde og selektiv vinkling

Når Seltzer lar karakteren uttrykke sin støtte uten videre refleksjon, bidrar han til å bygge opp et narrativ der de som støtter Trump fremstilles som naive eller lite reflekterte. Dette er en typisk teknikk som ofte brukes i politiske dokumentarer der den ene siden i debatten blir fremstilt som “opplyst” og den andre som uinformert. Denne tilnærmingen gjør at dokumentaren unngår en dypere analyse av de politiske og sosioøkonomiske realitetene som drev millioner av amerikanere til å støtte Trump i både 2016 og 2020.

Fagforeningenes rolle i Detroits kollaps

Seltzer peker på Detroits økonomiske fall som et resultat av bilindustriens kollaps og 2008-finanskrisen, men han ignorerer den langt dypere systemiske årsaken: fagforeningenes innflytelse over flere tiår. United Auto Workers (UAW) kjempet frem svært gunstige avtaler for sine medlemmer, med høye lønninger og dyre pensjons- og helsefordeler. Dette økte produksjonskostnadene dramatisk for bilprodusentene i Detroit, som etter hvert slet med å konkurrere med utenlandske produsenter som Toyota og Honda. Disse utenlandske aktørene opererte med lavere kostnader og kunne produsere biler av tilsvarende eller bedre kvalitet, noe som gjorde det vanskelig for de amerikanske bilprodusentene å holde tritt.

I stedet for å tilpasse seg det globale markedet, ble Detroit-baserte produsenter tvunget til å påta seg stadig større forpliktelser overfor fagforeningene. Dette førte til at mange av dem valgte å flytte produksjonen til land med lavere lønninger for å kutte kostnader, noe som resulterte i en betydelig arbeidsledighet i Detroit og forverret byens økonomiske tilstand ytterligere.

Statlig politikk og boligkrisen i 2008

En annen betydelig faktor som Seltzer unnlater å nevne, er statens innblanding i boligmarkedet gjennom programmer som Fannie Mae og Freddie Mac. Disse statlige institusjonene spilte en nøkkelrolle i å overbelåne lavinntektsfamilier med usikre lån, noe som førte til boligboblen som sprakk i 2008. Da markedet kollapset, mistet mange innbyggerne i Detroit hjemmene sine, og skatteinntektene byene var avhengige av, ble kraftig redusert. Dette førte til ytterligere nedgang i offentlig tjenestetilbud og forverret den økonomiske situasjonen.

Ved å utelate disse vesentlige økonomiske faktorene, som fagforeningenes rolle og statens innblanding i boligmarkedet, gir Seltzer en forenklet analyse av Detroits økonomiske nedgang.

Statlig innblanding og Trumps proteksjonisme

Selv om Seltzer ikke går dypt inn i dette, er det verdt å nevne at Trumps proteksjonistiske politikk, inkludert økte tollsatser på utenlandske biler, var ment å beskytte amerikansk industri og støtte byer som Detroit. Selv om dette ikke nødvendigvis var en langsiktig løsning (proteksjonisme hindrer sunn konkurranse og fri handel), var intensjonen å gi amerikanske produsenter en midlertidig fordel ved å fremme amerikansk produksjon. Trumps politikk klarte imidlertid ikke å revitalisere Detroit over natten, men den forsøkte å gi et pusterom til industribyer gjennom å begrense utenlandsk konkurranse.

Denne analysen kunne ha vært diskutert videre i dokumentaren, men Seltzer holder seg til en snever fortelling om industriens nedgang, uten å tilby en bredere analyse av tiltakene som ble iverksatt for å redde den.

De økonomiske ulikhetene

Samtidig som Seltzer fortsetter å peke på sosiale og økonomiske ulikheter, unngår han helt å diskutere hvordan statens inngripen i økonomien har forsterket disse problemene. Et kritisk aspekt som blir oversett er hvordan omfattende statlige reguleringer har hemmet entreprenørskap og innovasjon, spesielt for de som allerede befinner seg i de lavere samfunnslagene. Mange av de tiltakene som er ment å hjelpe de fattige, ender opp med å gjøre det vanskeligere for dem å komme seg ut av fattigdom.

Et godt eksempel på dette er minimumslønnslover, som Seltzer ikke nevner, men som har hatt alvorlige konsekvenser for sysselsettingen blant lavtlønnede arbeidere.

Disse lovene ble fremmet som et tiltak for å beskytte arbeidere, men i praksis har de ekskludert de med lav kvalifikasjon fra arbeidsmarkedet. Økonomer som Milton Friedman har påpekt at ved å sette en minimumslønn, gjør man det ulønnsomt for bedrifter å ansette de minst kvalifiserte, som ofte er ungdom, minoriteter og de med lav utdanning. Dette fører til høyere arbeidsledighet blant disse gruppene, og bidrar til å opprettholde fattigdommen i stedet for å bekjempe den​.

Seltzer nevner heller ikke hvordan de mange reguleringene som har blitt innført i ulike sektorer, særlig under Demokratiske administrasjoner, har presset småbedrifter ut av markedet. Store selskaper, som har ressursene til å håndtere byråkratiske krav, overlever og trives i slike miljøer, mens småbedrifter blir overveldet av kostnadene ved å følge alle reglene. Dette skaper en urettferdig konkurransefordel for de store aktørene, noe som igjen øker ulikheten. Det er nettopp denne statlige beskyttelsen av de store aktørene som hindrer mindre, innovative bedrifter fra å utfordre dem. I et virkelig fritt marked, uten statlig favorisering og tung regulering, ville småbedrifter hatt en langt bedre sjanse til å konkurrere og vokse​.

Når Seltzer også peker på hvordan økonomisk ulikhet har ført til en “splittelse” i det amerikanske samfunnet, unngår han igjen å diskutere hvordan statlige utdanningssystemer har bidratt til dette. Offentlige skoler, særlig i fattige områder, har vært fanget i ineffektivitet og byråkrati i tiår. Foreldre i disse områdene har liten til ingen kontroll over hvor deres barn kan få undervisning, ettersom det ikke finnes noe reelt skolevalg.

Resultatet er at barn fra lavinntektsfamilier blir sittende fast i skoler som ikke gir dem den nødvendige utdanningen for å lykkes senere i livet. Økonomer som Milton Friedman har lenge argumentert for skolekuponger og større valgfrihet innen utdanning som en løsning på dette problemet, men slike tiltak blir motarbeidet av lærernes fagforeninger og den offentlige sektoren som ønsker å bevare status quo​.

Et annet aspekt Seltzer ikke går inn på er hvordan USAs skattemodell under Demokratisk ledelse har gjort det vanskeligere for arbeidere og bedrifter å vokse. Høye skatter, som ofte retorisk fremstilles som “rettferdig” for å omfordele rikdom, har den faktiske effekten av å kvele investeringsviljen. Når bedrifter, spesielt små og mellomstore, må betale høyere skatter, har de mindre kapital til å reinvestere i utvidelse, ansettelser og innovasjon. Dette fører til færre jobbmuligheter, særlig i lavinntektsområder som er avhengige av slike bedrifter for sysselsetting​.

En av de mest alvorlige manglene i Seltzers analyse er hvordan han overser statens rolle i å skape økonomiske bobler som den finanskrisen i 2008, som han ser på som et symptom på kapitalismens grådighet. Virkeligheten er at det var statens inngrep i boligmarkedet, gjennom programmer som Fannie Mae og Freddie Mac, som førte til krisen. Disse statlig støttede organisasjonene presset banker til å gi subprime-lån til mennesker som ikke hadde økonomisk grunnlag for å håndtere slike lån. Når markedet kollapset, var det disse risikable lånene som var den utløste faktoren. Krisen hadde ikke vært mulig uten statens massive intervensjon i boligmarkedet​.

I tillegg har de føderale velferdsprogrammene, som har blitt utvidet under flere Demokratiske presidenter, skapt en avhengighetskultur der mennesker i stedet for å delta aktivt i arbeidsmarkedet, blir oppmuntret til å bli værende på statlig hjelp. Dette har ført til lavere arbeidsdeltakelse og redusert økonomisk mobilitet. Mens slike programmer hevdes å være nødvendige for å hjelpe de svakeste, har de faktisk forverret situasjonen ved å gjøre det mer lønnsomt å motta velferd enn å ta lavtlønnede jobber​.

Dette er ikke feil i markedet, men systemiske feil i statens håndtering av økonomien. Seltzer ser på staten som løsningen på ulikhet, men i virkeligheten har det vært statens inngripen og overstyring av markedet som har skapt de problemene han beskriver. Fra boligmarkedet til arbeidsmarkedet og utdanningssystemet, har det vært staten som har lagt begrensningene og hindringene som har gjort det vanskelig for mange å komme seg frem i samfunnet.

Seltzers ensidige kritikk av kapitalismen, uten å ta hensyn til hvordan statens grep har forsterket ulikhetene, gir et skjevt bilde av virkeligheten. Det er ikke markedet som har sviktet, men staten som har forhindret markedet fra å fungere slik det skal. Dette er en dypere sannhet som dokumentaren fullstendig ignorerer.

 

 

Mytene om skapelsen og de tidlige fortellingene i Bibelen har dype røtter i de gamle polyteistiske tradisjonene fra Midtøsten. Før ideen om en allmektig, monoteistisk Gud ble etablert, eksisterte det et sammensatt panteon der Yahweh (Hebraisk: יהוה), som vi i dag kjenner som “Gud” i Bibelen, ikke var den eneste guden. Yahweh var en del av en guddommelig familie, der hans far, El (Hebraisk: אֵל), var den øverste guden i det kanaaneiske panteonet. Yahweh ble opprinnelig sett som en krigsgud og hadde sin plass blant andre guder som Baal, kjent som storm- og fruktbarhetsgud, og gudinnen Ashera, som var en viktig kvinnelig guddom og ifølge tidlige inskripsjoner også ble sett på som Yahwehs partner.

Når vi ser på fortellingen om Moses og frigjøringen fra Egypt, er det tydelige paralleller til eldre historier fra Mesopotamia. Fortellingen om Moses som barn i en kurv på Nilen har klare likheter med den sumeriske legenden om Sargon av Akkad, som også ble reddet fra elven som spedbarn. Disse fortellingene vitner om en felles mytologisk arv i regionen, hvor historier ble tilpasset og endret over tid for å speile og forsterke den religiøse og kulturelle identiteten til ulike folkeslag. Moses som frigjører og leder for israelittene er et kraftig symbol, men elementene i hans fortelling har tydelig blitt lånt fra eldre myter og tilpasset for å styrke det jødiske folkets samhold og troskap mot Yahweh.

Hvordan Yahweh ble en universell Gud

Over tid, og særlig etter eksilet i Babylon, ble Yahweh fremstilt som den eneste sanne Gud, en prosess som medførte at de andre gudene i panteonet ble demonisert eller glemt.

Under eksilet var israelittene presset til å bevare sin religiøse identitet, og derfor ble Yahweh løftet frem som den universelle og eneste guden for hele verden. Denne endringen var langt fra tilfeldig – den ble drevet av behovet for samhold og enhet i møte med fremmede kulturer.

Da israelittene returnerte til sitt land etter eksilet, ble denne monoteistiske tradisjonen ytterligere befestet. Tekstene ble redigert for å sikre at de nye, enhetlige forestillingene om Yahweh reflekterte den religiøse og sosiale virkeligheten i det nye Israel. De opprinnelige polyteistiske røttene til Yahweh ble tonet ned, og de overlevende tekstene reflekterte i stedet en tro på en allmektig Gud som regjerte alene.

Kristendommens utvikling og konsolidering av troen

I tiden som fulgte, spesielt under den andre tempelperioden, utviklet det seg en rekke sekter og trosretninger som tolket de hellige tekstene på ulike måter. I dette mangfoldige landskapet oppsto fortellingen om Jessus (Hebraisk: יֵשׁוּעַ, Yehoshua eller Yeshua, som betyr “Jahve/YHWH (Gud) er frelse”), fremstår som en mosaikk skapt av mytologiske elementer fra både jødiske og nærliggende kulturelle tradisjoner. Han ble fremstilt som en messiansk figur med et budskap om frelse, men det er tydelig at hans karakter er satt sammen av trekk hentet fra andre kjente frelserskikkelser. For eksempel finner vi klare likheter mellom fortellingen om Yeshua og guddommer fra mysteriereligionene, som Mithras og Dionysos, som begge symboliserte død og gjenfødelse.

Etter hvert som fortellingene om Yeshua ble utformet, tok hans tilhengere til å spre historier om mirakler og hans angivelige oppstandelse. Disse tekstene, som senere skulle bli del av det nye testamentet, ble redigert og tilpasset slik at de passet inn i en ny religiøs kontekst. Men det eksisterte også mange alternative skrifter som tilbød ulike perspektiver på Yeshua. De gnostiske evangeliene, for eksempel, presenterte ham som en figur som åpenbarte hemmelig kunnskap, og ikke nødvendigvis som en fysisk frelser. I løpet av kirkemøtene på 300- og 400-tallet ble det avgjort hvilke tekster som skulle anses som autoritative, og mange av disse gnostiske og alternative skriftene ble avvist til fordel for et mer ensartet bilde.

Da kristendommen spredte seg til ulike deler av verden, tilpasset kulturer og samfunn Jesus-figuren etter sine egne normer og forestillinger. I Europa, for eksempel, ble hans utseende gradvis endret slik at han reflekterte trekk som var mer gjenkjennelige og ideelle for de som tilba ham. Dette førte til en fremstilling av Jesus med lys hud, ofte blå øyne og lysebrunt eller blondt hår, trekk som lignet mer på en nordisk eller vesteuropeisk person. Denne tilpasningen handlet ikke bare om estetikk, men også om å gjøre Jesus mer relatert til det europeiske folkets egen oppfatning av skjønnhet og verdighet.

Slik ble den historiske, jødiske skikkelsen Yeshua, som levde i Midtøsten, gradvis forvandlet til et ikon som gjenspeilet kulturelle idealer langt fra hans opprinnelige hjemland. Dette fenomenet viser hvordan bildet av Jesus er blitt formet av ulike kulturer, som ofte har projisert sine egne forestillinger om hellighet og menneskelighet på hans skikkelse.

Hvordan bibelske tekster ble formet av historien

Prosessen som førte til den Bibelen vi kjenner i dag, var preget av både religiøse og politiske behov. Fra de polyteistiske tradisjonene der Yahweh var én blant flere guder, til den monoteistiske troen som dominerte etter eksilet, ble de bibelske tekstene kontinuerlig formet og tilpasset for å styrke samhold og autoritet. De gamle mytene og trosforestillingene ble gradvis integrert i en større fortelling som passet den skiftende kulturelle og sosiale konteksten.

Fra et bredere perspektiv viser dette hvordan religiøse forestillinger har blitt endret og videreutviklet gjennom historien, og hvordan gamle myter ble omdannet til en enhetlig tro som kunne appellere til et bredt publikum. Religionene vi kjenner i dag, inkludert de monoteistiske tradisjonene i Bibelen, er resultatet av en lang og kompleks prosess der ulike ideer og fortellinger ble tatt opp, justert og integrert for å skape en sammenhengende helhet som reflekterer menneskehetens søken etter mening og orden i en stadig skiftende verden.

Kilder

For å sette sammen artikkelen “Det bibelen ikke forteller”, brukte jeg en rekke akademiske kilder som utforsker Yahwehs polyteistiske bakgrunn og utviklingen fra en lokal krigsgud til en monoteistisk Gud. Her er noen av hovedkildene som dokumenterer disse funnene:

The Origins of Biblical Monotheism: Israel’s Polytheistic Background and the Ugaritic Texts av Mark S. Smith (Oxford University Press). Denne boken utforsker Yahwehs rolle som én blant flere guder, og viser hvordan han ble forent med den høyeste guden El for å danne grunnlaget for monoteismen.

The Early History of God Yahweh and the Other Deities in Ancient Israel undersøker Yahwehs tidlige relasjoner til andre kanaaneiske guddommer som Ashera, og hvordan han gradvis tok plass som den sentrale guden i israelsk tro.

From Yahwism to Judahism beskriver utviklingen fra en polyteistisk tro til en monoteistisk struktur, der Yahweh ble etablert som en allmektig Gud gjennom en rekke tilpasninger og redigeringer under eksilperioden i Babylon.

Disse kildene gir innsikt i hvordan Yahwehs rolle endret seg, fra å være en krigsgud i et panteon til å bli sett som den ene sanne Gud i det bibelske narrativet.

Dette innlegget har jeg formet ved å først lese bøkene, så forklare kunstig intelligens hva slags informasjon det skal grave frem og så få den til å formidle mine kunnskaper og innsikter fra bøkene.