• Link til diskusjonen på facebook
• Link til første delen av diskusjonen på min blogg

Det er selvmotsigende å si si autoritær sosialisme.

Hvordan kan det være selvmotsigende? Jeg kan først ta for meg begrepet liberal. Jeg liker etymonline, fordi nettsiden går ned å forklarer i større detalj opphavet til begrepene, og hvordan de har utviklet seg over tid. Siden liberalismen ble til i opplysningstiden, var dette interessant: «The Enlightenment revived it in a positive sense “free from prejudice, tolerant, not bigoted or narrow,“» Det er selve betydningen av liberal. Det opprinnelige var: «from liber “free, unrestricted, unimpeded; unbridled, unchecked, licentious.“» 

I en politisk kontekst: «Purely in reference to political opinion, “tending in favor of freedom and democracy,” it dates from c. 1801, from French libéral.

Så det er altså hva liberal betyr.

Autoritær da? Jo, «favoring imposed order over freedom» (…) «The noun in the sense of “one advocating or practicing the principle of authority over individual freedom»

Siden liberal betyr at man ønsker individuell frihet, og autoritær betyr at man ønsker orden og autoritet over individet/individene istedenfor individuell frihet, så er jo dette strake motsetninger.

Når det kommer til sosialisme, så er det ikke en ideologi som liberalismen som setter individets frihet i førersettet. Men en ideologi som setter et materielt egalitært samfunn i førersetet. Med andre ord er sosial likhet er det viktigste. Men dette er jo ikke noen motsetning til autoritær?

SNL: «Ideologien kalles sosialisme fordi den ønsker å etablere et egalitært samfunn ved å sosialisere samfunnets viktigste virksomheter og gjøre dem til felleseie. Sosialister er imidlertid uenige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være.»

– Men dette står jo ikke i noen motsetning til begrepet autoritær, eller totalitær. Historien viser jo oss at alle(?) forsøk på å innføre sosialismen har ført til temmelig autoritære samfunn. Forskjeller oppstår jo fordi folk er forskjellige, og tar forskjellige valg i frie samfunn.

Det første som slo meg da jeg gikk inn på sosialist var dette sitatet hentet fra Elbert Hubbard i hans “The Note Book” fra 1927: «Prison is a Socialist’s Paradise, where equality prevails, everything is supplied and competition is eliminated.»

Altså… Du kan oppnå sosial likhet gjennom ekstremt autoritære tiltak. Så hvordan kan du da mene at det er det motsatte? Det er vel mer slik at du er en liberal sosialist, og at det er mulig med liberal sosialisme? Ikke at sosialisme er det motsatte av autoritær pr definisjon?

For meg virker det som du har starten med konklusjonen (sosialisme = bad, liberalisme = good) også leiter du med lykt og lupe etter ting som kan støtte det du allerde mener. Og det er helt håpløst måte å starte på. Du vil alltid kunne finne ting som støtter ditt syn. Det er poenget mitt med å påpeke at kritikken din mot sosialisme liksågodt kan rettes mot liberalisme.

Du har mange gode poenger her. Og dersom vi går hvert til vårt ekkokammer blir det forsterket. Så får man kanskje slik sterk polarisering som man har i USA der til og med familier splittes opp og ikke vil snakke med hverandre. Og man tar jo ofte etter andre også, når det kommer til debatt.

Mitt mål med debatt er ikke å overkjøre, eller “vinne” debatten. Målet mitt er å utfordre egne forestillinger og syn. Men for å gjøre det, må jeg i utgangspunktet komme med påstander og argumentere ut ifra det synet jeg har, så du kan få muligheten til å utfordre disse synene.

Men jeg møter veldig mange som ikke ønsker å diskutere gjennom å kun forholde seg til det jeg påstår og argumenterer for eller mot. Altså kun forholder seg til det. I stedet drukner gjerne det som ellers kunne vært en god debatt med stråmannsargumentasjoner.

Oppdiktede arguementer som man tillegger meningsmotstanderen, for så å angripe disse, i stedet for meningsmotstanderens faktiske meninger fordi det er enklere enn å imøtekomme meningsmotstanderens faktiske argumentasjoner og meninger. Et forsøk på å jukse for å “vinne” debatten altså. Men målet er jo ikke å “vinne” meningsbrytningen. Jeg mener målet med diskusjoner er å utfordre egne oppfatninger og meninger, og utfordre dine og andres. Jeg tror at jeg kan bli en bedre/mer kunnskapsrik liberalist ved å diskutere med meningsmotstandere, som utfordrer meg. Og derfor kan ikke målet være å overbevise deg nødvendigvis, men i større grad å utfordre deg, og tillate deg å utfordre meg og mine ideer, og argumenter.

I all hovedsak så er jeg interessert, her og nå, i å få en forklaring på hvordan det sosialistiske systemet til Rødt er tenkt å fungere i sin helhet. Du kan jo ta tak i de spørsmålene jeg skrev ned lenger opp. Det er mine oppfatninger. Det er en avhandling der, og den er ment å vise hvordan jeg tenker liberalismen vil fungere. Så kunne det jo vært fint med en tilsvarende bare sosialistisk måte å se for seg tingene på kanskje.

Det er helt greit og faktisk bra å bruke kritisk tenkning og åpen samtale. Men det er noe annet enn å kun være kritisk. Det handler ikke om å være kritisk for det kritiske egen skyld.

Jeg er helt enig. Det fult ut mulig å være alt for kritisk. Det er ikke bra det heller… Det hender ofte at mine meningsmotstandere har gode poenger. De trenger ikke engang å stride mot det jeg tror på en gang.

Da får man bare en negativ øvelse hvor man ender opp med polariserte synspunkter det er vanskelig å etablere gode diskusjoner og komme fram til bedre løsninger. Slik diksujsonen her er et godt eksempel på. Men hvis du stiller 1 og da mener jeg 1, spørsmål som åpen og ærlig er noe du lurer på så kan jeg godt forsøke å svare.

Det ble kanskje for mange spørsmål ovenfor. Men vi kan begynne med spørsmål rundt hvordan bedrifter er tenkt å oppstå og gå til grunne. Jeg skrev: «Skal alt være avhengig av hva et flertall til en hver tid måtte ha troen på?» Søk gjerne på dette spørsmålet, og les igjen hva jeg skrev ovenfor dersom du har glemt det. Jeg beskrev hvordan dette ville fungert i et liberalistisk samfunn. Så ønsker jeg en slags tilsvarende forklaring på hvordan det ville ha fungert i et sosialistisk samfunn. Som økonomiprofessoren sier, så er det en del grunnleggende spørsmål som man ikke kan la vente på seg til “revolusjonen”, for å bruke hans ord. 🙂

To be continued (hvis han svarer oppretter jeg nytt innlegg)

• Link til diskusjonen på facebook
• Link til andre delen av diskusjonen på min blogg

Jeg har i dag diskutert med en person som stiller til valg for partiet Rødt. Det ble skrevet flere innlegg i forkant av det som kommer frem her, (hvor vi var veldig morsomme på hverandres bekostning og sånt), men den interessante debatten mener jeg begynte her hvor jeg skrev følgende:

Sosialister har aldri ønsket eller jobbet for et voldelig og autoritært styresett. Sosialister har alltid hatt gode intensjoner og ønsket en bedre verden for alle. Mitt argument er mer at sosialismen i form av statssosialisme og planøkonomi er et umulig system. Jeg klarer ikke svare på spørsmålene Kristian Niemietz stiller i sin artikkel: Det er udiskutabelt at sosialisme har feilet hver gang. Gjør du og andre i partiet rødt? Det er helt grunnleggende spørsmål. Klarer dere å besvare disse spørsmålene på en god måte kan jeg kanskje i alle fall sove godt om nettene om Rødt fikk flertall en elle annen gang.

«det moderne økonomiske system har jo utviklet seg i retning planøkomi, bare innad i hvert enkel bedrift.»

Alle bedrifter må tenke langsiktig og planlegge, det er jo helt korrekt, men det er en meget viktig forskjell her, og det er at de som starter bedriftene satser og risikerer å tape pengene de investerer i bedriftene. Få bedrifter lykkes. I følge SSB er det kun 26,5% av de som har startet opp bedrift som har lykkes med bedriftene sine de siste 5 årene i Norge, resten har forsvunnet fra markedet. Og hvorfor er det slik? Det er en markedsplass for prøving og feiling, og det er befolkningen som bestemmer gjennom de valgene vi tar på markedsplassen. Resultatet blir at vi får mer av det vi vil ha (det er profitabelt, fordi vi velger det av egen fri vilje) og mindre av det vi ikke liker/liker mindre (vi velger det bort til fordel for bedre/billigere).

Årsaken til at jeg mener at det private er bedre enn det offentlige og det skattefinansierte, er ikke at det har private eiere, eller kalles privat. Årsaken til det er altså at folk i et fritt marked har valgfrihet og hele tiden forsøker å få mest mulig for minst mulig, og det er en sterk konkuranse mellom aktørene om å imøtekomme befolkningens behov og ønsker på en best mulig måte. Gjør de ikke dette, så vil de ikke lykkes. Det er kun de som er best til å ivareta befolknignens interesser som videreføres, og bedriftene er helt avhengig av at kundene vender tilbake til dem, om og om igjen.

Det fører til en utvikling der hvor man får stadig bedre og bedre varer og tjenester.

I skattefinansierte tilbud så fungerer det vel omvendt. Det kan man se på alle dagens offentlige tilbud. Det er et rigid system som hele tiden er avhengig av politikernes (riktige) prioriteringer og oppmerksomhet. Det er et monopolistisk system, som mottar garanterte skattepenger uavhengig av hvordan tilbudet styres, og det er nærmest helt uavhengig av brukertilfredshet. Og vi har ikke en stor variasjon av ulike tjenester å velge mellom. Det er gjerne slik at alle offentlige tilbud styres likt. Det er tilpasset et gjennomsnittsmenneske også…

Og de forandringene som skjer, skjer fordi man etterlikner ting som foregår i det private. For eksempel så er alt medisinsk utstyr i sykehusene kjøpt fra private aktører. Behandlingsmetoder og medisiner og liknende er noe man kjøper fra private aktører og innlemmer i det offentlige systemet. Det er ikke særlig mye innovasjon og nyskapninger, mye prøving og feiling innen det offentlige.

Denne eksperimenteringen hvor man prøver og feiler, er helt vesentlig, og den finnes i det frie markedet, hvor bedrifter som prøver ting som ikke fungerer, raskt må endre kurs, eller finne på noe annet å gjøre. Privatpersoner risikerer egne penger, og ikke felleskapets penger på å teste ut sine ideer. Er det slik at en hver som ønsker å starte en bedrift må søke i et byråkratisk system, og så måtte vente i noen måneder for tilatelse f.eks.? Hvordan fungerer dette når rødt styrer? Hvor mange bedrifter starter opp i løpet av et år? Skal alle kunne søke staten om å starte bedrifter? Er det krierier osv for å få startet en bedrift? Hvordan skal hele dette systemet fungere?

«Hørt om produce on order? Just in time production?»

Nei. Jeg har kun hørt om JIT, i forbindelse med vareleveranser.

«Nå har jeg aldri hevdet at at skal planlegges og bestilles sentralt.»

OK. Fair enough. Mitt mål med denne samtalen er å bli klokere på norske moderne sosialisters faktiske meninger og syn. Deres reele politikk. Jeg er sjøl lei av at folk angriper stråmenn og dikter opp min liberalisme. Og jeg skal selvsagt sørge for å ikke begå samme feilen selv. Heller ikke kritisere. Målet mitt er ikke å “vinne” en diskusjon med deg, men å bli klokere. Sette meg inn og forstå ideene til den sosialistiske bevegelsen i Norge.

Dagens velferdsstat er ekstremt sentralisert. Alt det offentlige styres i praksis topp ned, etter at vi har valgt vår regjering. De som skal bestemme over oss.

I dag kjøres samme offentlige opplegget over alt. Det er ikke et hav av mangfold og variasjon, med ulike aktører som forsøker masse ulike ting. Alt blir styrt på samme måte.

«Men planlagt produksjon med slik det har utviklet seg er bedre tilrettelagt for planlegging enn den gamle måten å bare produsere masse og satse på at det blir solgt.»

Men jeg er litt ute etter å forstå prosessen. Gangen i det hele.
Jeg forstår ikke helt hva du skriver her. Kan du omformulere deg?

«Planlagt produksjon med slik det har utviklet seg»

Tenker du da på måten de gamle sosialistene i sovjet gjorde tingene? I det samfunnet så ble ingen ting solgt, da det ikke var noe marked å selge til. Fordi prismekanismene uteble helt, og man ikke fikk noen feedback/informasjon (priser gir svært viktig informasjon) fra markedet om hva og hvor mye folk trenger av ulike varer og tjenester, så førte dette til overproduksjon og underproduksjon. Og feilalokeringer…

«Hva er da best tilpasset en tid med Internett? Planlagt produksjon eller din måte?»

Fri konkurranse, og fri etablering vil nå jeg tro. Og så får vi forbrukere et hav av ulike tilbud å velge mellom. Vi velger da etter våre egne prefferanser.

Alle bedrifter må planlegge. Men det er ikke alt som er planlagt godt som lykkes. Noe lykkes tilfeldig og er til et enormt stort gode for mennesker.

Skal alt være avhengig av hva et flertall til en hver tid måtte ha troen på?

«Har svart på alle spørsmål jeg.»

Dette er spørsmål fra artikkelen:

«Hvordan kunne “folket” ha administrert “deres” økonomi sammen? Skulle vi alle samle oss i en stor kjent park, og debattert hvor mange tannbørster og hvor mange skrutrekkere vi burde ha produsert? Hvordan skulle vi bestemme hvem som skulle få hva? Hvordan skulle vi bestemt hvem som gjør hva? Hva om det viser seg at vi i realiteten ikke er enige om så veldig mye?

«Så du sover ikke godt om nettene hvis rødt hadde flertall aleine?»

Ikke om Rødt ikke kan gi svar på disse helt grunnleggende spørsmålene på en grundig måte. Når jeg i min tid konfronterte liberalister sterkt på alle mulige fronter, så utdypet de absolutt alt i stor detalj. Jeg angrep dem hele tiden, til alle mine bekymringer ble tilintetgjort.

«Skummel holdning igjen.»

Frykten for det ukjente… Jeg kan ikke forstå hvordan deres system i det hele tatt kunne ha ledet til et bedre samfunn. Sosialister har jo fått prøve seg over hele verden helt siden ideen dukket opp. Og sosialister har også i mange land fått frie tøyler. Du har også hatt demokratisk sosialisme, som f.eks. i Venezuela, hvor Hugo Chaves ble valgt osv. Ingen av forsøkene har lykkes. Men Rødt skal altså klare dette. Det kan være at de får til det. Det skal jeg ikke nekte for.

For meg holder det ikke med flotte ord og begreper. Soundbeats. For mange gjør det det. For meg gjør det ikke det. Just in time production, høres sikkert flott ut og sånt, men innenfor et sosialistisk system? Hvordan? Det beskriver jo ikke hvordan dette fungerer helhetlig sett?

«Hadde du støttet militær kupp for å hindre rødt fra å vinne demokratisk?»

Overhodet ikke! Det er MEGET viktig at ingen hindrer dere i fra å vinne demokratisk gjennom kupp eller sabotasje, eller vold. Vinner dere ved valg, så er er det svært viktig at liberalister, konservative og alle andre samarbeider og jobber for det best tenkelige samfunn i samarbeid med dere sosialister om dere vinner.

«Slik såkalte liberalister i mange land har gjort?»

Kan du underbygge den påstanden? Komme med eksempler og redegjøre?

Dette er jo en påstand om at sosialister over alt de har forsøkt å innføre sosialisme, har misslykkes på grunn en ekstremt liten minoritet klassiske liberalister…

Gjerne underbygg hele nederstre avsnittet med konkrete eksempler?

Historisk sett har vel ikke det vært problemet? Problemet har vel vært at sosialister har klamret seg ved makten når de har kommet til makten? Ikke fordi det var intensjonen, men pga all maktsentraliseringen og at feil person har kommet til makten?

«Hva er viktigst demokrati eller at Rødt holdes unna makten?»

Det er viktig at vi respekterer utfallet av valg.

«Så kalte liberalister har alltid ønsket og jobbet for fredelig styresett, helt til de ser de taper den demokratiske kampen. Så kastes det prinsippet ut vinduet»

Kanskje SÅKALTE liberalister (ikke liberalister) har gjort det? Men jeg har lest utrolig mye historie, og kan ikke huske å ha lest noe om at klassiske liberalister som meg selv har kastet prinsippene ut vinduet når sosialister har vunnet. Snarere tvert i mot, så har vi lidd sammen med befolkningen når sosialister har fått makten. Problemet har vel ikke vært at sosialister ikke har fått makt, men at det historisk sett har vært vanskelig for dem å forlate makten etterpå. Historisk sett så har de fredlige allrighte sosialistene, som deg selv vil jeg tro, blitt fjernet med makt av autoritære sosialister etter at makten har blitt sterkt sentralisert.

Forskjellen på liberalister og sosialister, er jo at sosialister ønsker å styre mest mulig, og bestemme mest mulig. Mens liberalister ønsker at befolkningen skal styre direkte over sine egne liv, og sterkt begrense og redusere statsmakten. Vi er ekstremt kritiske til hvordan makt utøves, og har klare tanker om hvor statens makt skal gå. Har sosialister klare tanker om hvor statens makt bør begrense seg?

Partiet Rødt gratulerte for en tid tilbake Venezuela med seieren. Hva skjedde ved neste valg, og ved neste der igjen? Hvem sitter med makten nå, og er det slik at hele befolkningen elsker ham?

I Sør-Amerika har du for øvrig, hatt både sosialistisk (Venezuela) og liberalistisk (Chile) diktatur. For øvrig et ekstremt selvmotsigende siden liberal skal stå i motsetning til autoritær. Men det var altså en mix mellom liberal markedsøkonomi, og sterkt autoritært politisk styresett i Chile.

Diktaturer er avskyelige og må unngåes for en hver pris!
Men Chile er det rikeste landet i Sør-Amerika. Venezuela er det fattigste. Forteller det oss noe som helst?

Årsaken til det er at FRIHET genererer velferd. Liberalister som meg ønsker BÅDE sosial og økonomisk frihet, fordi vi oppfatter det slik at det ene er helt avhengig av det andre. Har du ikke det ene, kan du ikke ha det andre.

Fortsettelse av diskusjonen her i: Diskusjon med Rødtpolitiker Del 2

Jeg tenkte i dag å skrive litt om det som på engelsk kalles «Rent seeking», og på norsk kalles tilkarringsvirksomhet, eller politisk profittsøking.

Utgangspunktet for dette var at jeg tok en titt inne på Sløseriombudsmannens facebookside, og det slo meg at han på ingen måte kritiserer kunstnere, eller kunstmiljøet som sådan, men kun og utelukkende politiske profittsøkere!

Indirekte kan man si at han også kritiserer kunst, men kun en bestemt type kunst, og det er den kunsten det som ingen eller ekstremt få liker, og derfor ikke ville ha brukt sine egne penger på å betale for frivillig.

Men selv det å kalle det «kritikk» av kunst, mener jeg er noe feil, i og med at han kun beskriver kunsten slik den er, og sper på med litt fakta rundt hvor mye kunstnerne mottar for å utføre denne kunsten. Dette har skapt sterke reaksjoner blant folk som følger siden, og de gir kraftig uttrykk for at de ikke ønsker å finansiere noe sånt over skatteseddelen.

Som en direkte konsekvens av de reaksjonene folk som følger sløseriombudsmannen har gitt yttrikk for i kommentarfeltene, samt antallet mennesker som kommenterer og følger Sløseriombudsmannen, kan vi tydelig se at dette bekymrer den politisk profittsøkende delen av kunstmiljøet. Det er jo kanskje ikke så rart, ettersom de er helt avhengige av å bli finansiert av folk som ikke ville ha betalt for kunsten deres frivillig, og den eneste måten å gjøre det lovlig på er å tvinge folk til å betale for kunsten gjennom skatteseddelen.

Som en direkte konsekvens av dette igjen, så har de selvfølgelig et sterkt incentiv å forsvare ordningene med nebb og klør, og det nytter jo kanskje ikke med saklig argumentasjon her, da det nok trolig ikke eksisterer noen gode argumenter for å tvinge folk til å betale for kunst de ikke liker, og derfor ikke vil betale for se.

Og nettopp det å forsvare det med nebb og klør, kan man trygt si de har gjort. De har vist seg å være ganske så ekstreme i denne sammenhengen. De ønsker ikke bruke saklig argumentasjon i møte med Are Søberg og andre som måtte være enig med ham.

Snarere tvert i mot, så har de som en respons på Ares fritidssysler på facebook laget overskrifter som dette: «Hva skal vi gjøre med Are Søberg?» Eller som kommunistblekka Klassekampen selv skrev i sin overskrift: «Hva gjør vi med Søberg?»

Det må ha føltes litt ubehagelig for Are Søberg selv å lese en slik overskrift, skrevet av folk som mange oppfatter som politiske ekstremister som ikke ser ut til å ha de store begrensningene i hva de kan finne på å foreta seg, selv ikke i offentligheten.

Og de har jo også foretatt seg ganske mye i et forsøk på et skikkelig karakterdrap på Are Søberg.
De har forsøkt å stoppe hans virksomhet på mange sosialt uakseptable måter. Ikke gjennom saklig argumnentasjon, men gjennom demonisering og gjennom å vise avsky til alt som kan assosieres med Are og Sløseriombudsmannen.

De startet et opprop for å få med seg fagforeninger, som for eksempel forfatterforeningen, i et forsøk på å få stoppet Are. Selv det at han har vært “listefyll” for Liberalistene ble trukket inn som noe negativt. Og Liberalistene ble beskylt for å være høyreekstremt, enda partiet er for åpne grenser og et fargerikt mangfoldig og tolerant samfunn.

Det ble løyet om at han var en finansmegler med adresse i Bærum i et forsøk på å gjøre et skille mellom vanlige folk, og Are. Et forsøk på å appelere til den typiske venstresiden som gjerne har store motforestillinger og forrakt for rike mennesker.

De nektet delta i arangementer de har blitt invitert til, for siden å klage over at deres stemmer ikke ble hørt på de samme arrangementene. De arrangerte selv møter hvor Are ikke ble invitert, men hvor de snakket stygt om han bak hans rygg på talerstol. Ikke bare det, men det såkalte “kunstmiljøet” skal til og med ha truet og hetset unge studenter som åpnet en kunstforestilling, så disse unge kunstnerne hadde behov for politibeskyttelse.

Ellers har de vist, sammen med en rekke fagforeninger at de ikke er i stand til å forstå hva ytringsfrihet faktisk er. De tror det handler om at det er statens oppgave å beskytte dem mot mot kritikk og diskusjon rundt hvorvidt det er fornuftig å bruke statsmakten til å tvangsfinansiere disse menneskenes hobbyer.

Den skattefrie kunsten

Jeg har tidligere sett Sløserikommisjonen på NRK med Are Søberg, og der kommer det ganske klart frem at Are setter stor pris på god kunst, og har latt seg imponere over svært gode kunstverk. Et eksempel jeg så nå nettopp var dette bildet, i et innlegg han la ut på facebook for noen timer siden. Her poserer han ved siden av et flott stykke kunst. Han skrev følgende som kommentar til bildet: «Godt å se at noen nyter å skape noe helt selv, og at det når ut til folk som oppleve kunsten av fri vilje. Min sjette sans som «lukter» skattefinansering kicket ikke inn i går»…

Jeg klarte ikke dy meg. Jeg måtte kommentere følgende: «Dette er kunst som er for bra til å motta statstøtte. Det er kun det som ingen / ekstremt få liker og ingen vil betale for frivillig, som enkelte (gjerne de politiske profittsøkerne selv) krever skal være skattefinansiert.»

Ikke bare kunst

Tilkarringsvirksomhet, eller politisk profittsøking er jo ikke noe som kun er forbeholdt en mulighet for kunstnere som ikke er i stand til, eller villige til å produsere kunst folk er villige til å betale for. Det gjelder også veldig mye annet. Eksempler på det vil du få beskrevet i videoen under.

Liberalerens redaktør Bent Johan Mosfjell inviterte en gang Pål Foss til sitt eget lille hjørne, og hadde en samtale om nettopp rent-seeking, og de nevner ikke kunst i det hele tatt. Se video her:

Med tvang skal landet bygges?

En av arsakene til at jeg ble liberalist, var at det gikk opp for meg på et tidspunkt at det verken er høyest nødvendig, fornuftig eller moralsk riktig å basere samfunnet grunnleggende sett på tvang og overformynderi for å ivareta dem samme befolkningens interesser.

Samfunnet vårt styres av ideer, og akkurat nå i denne tiden vi lever i, så er sosialdemokratiske ideer dominerende i samfunnet. Ideer om en sterk stat som skal forsøke å gjøre alle til lags, og det nødvendigvis gjennom en omfattende bruk av statlig makt og tvang. Men er det strengt tatt nødvendig? Overhodet ikke, og her er jeg godt støttet av professorer i økonomi fra hele verden som deler mine syn.

Måten å få flest mulig til å bli fornøyde på, er å la hver enkelt få mest mulig makt over sine egne liv.
At min frihet slutter der din begynner er en fin tanke. Og det innebærer at jeg ikke har noen rett til å ta dine penger med makt for å lage kunst jeg og ingen andre liker, eller motsatt. Alle mellommenneskelige aktiviteter skal være frivillige. Dosen av tvang og overformynderi i samfunnet bør reduseres så langt det lar seg gjøre.

Kunst og kultur er i utgangspunktet noe som oppstår av seg selv som et direkte resultat av menneskers kreativitet, og impulser i et fredlig samfunn, og er slettes ikke avhengig av statlig bruk av makt mot innbyggerne. Og det gjelder nok egentlig det meste.

Dette er en kommentar til artikkelen i dagens VG.

Gro Harlem Brundtland: Glad jeg ikke styrer i dag

– Synes synd på de som styrer i dag, sa Gro Harlem Brundtland da hun ble intervjuet åp scenen under Arendalsuka onsdag.

Det er helt absurd å synes synd på folk som jobber som politikere og tjener over en mill i året på å gå rundt å mene ting, samt få gjennomslag for sine egne meninger. Det er mer synd på de som står utenfor å ser på det politiske sirkuset men ikke får gjort noe for å stoppe det.

– De har noe lignende som det jeg hadde da jeg ble statsminister for andre gang i 1986 – da hadde vi stor ledighet, underskudd på handelsbalansen og høy prisstigning.

Alle disse konsekvensene kommer av politisk innblanding i økonomien. Forstår du som leser hva “underskudd på handelsbalansen” er? Hvordan har man underskudd på en handelsbalanse? Og på hva slags måte er dette negativt? Trump var også en som messet om dette. Og dyktige økonomer verden rundt kritiserte det massivt. Det er bare tull. All handel er lønnsomt. Begge parter tjener på handelen, om det ikke er tvang involvert.

Ledighet kommer av at det ikke er nok arbeidsplasser. For at arbeidsplasser skal oppstå må man senke skattene og fjerne reguleringer/hindringer som gjør det vanskelig å starte opp nye virksomheter. Så mye privat kapital som mulig bør være på private hender, og bli brukt til å starte nye arbeidsplasser. Alt det staten konfiskerer i skatter og avgifter, det er potensielle nye arbeidsplasser. I økonomifaget er det noe som heter “the seen and the unseen”. Det sette og det usette. Det du ser er at det bygges en gulldass et eller annet sted, men du ser ikke de arbeidsplassene som ikke har blitt skapt fordi pengene gikk til gulldassen og andre statlige sløseprosjekter i stedet.

Da fikk jeg masse kjeft fra LO, som ville stoppe prisstigningen med en prislov. Det gikk jo ikke.

Nei det går ikke. Det er veldig bra at Gro stoppet LO på dette. LO har ikke noen som helst forståelse av hva slags skade de ville påført samfunnet ved å innføre slikt. På samme måte som fagforeningen i Detroit ikke hadde noen forståelse av at de ville totalt rasere Detroit da de gjennomførte sine ønsker med makt og tvang.

Men etter hvert fikk vi økonomien i god stand. I alle år senere har det vært gode tider, men unntak av finanskrisen.

Det er ikke politikerne som fikk økonomien i god stand. Men det politikerne ikke gjør er også svært viktig. De innførte ikke priskontroll, og skapte dermed ikke nye kriser utover det de hadde skapt. Med unntak av finanskrisen, som også ble skapt av politikerne…

Men nå er det verre for de som styrer i dag. Det er det viktig at befolkningen er klar over – det finnes ingen quick fix – vi kan ikke bare bruke mer penger, advarte Gro i samtalen med Anne Grosvold.

Det er helt korrekt.

Hun la til at hun slett ikke misunner de som sitter med regjeringsansvaret nå. – Jeg er glad jeg ikke sitter der beslutningene tas. Jeg tror det er veldig krevende å ha regjeringsansvar i disse årene, hvor vi har hatt covid, krig i Ukraina og den økonomiske krisen, sa Gro.

Man bør ha mindre politikk, og politikerne bør beslutte mye mindre enn de gjør. Da blir det enklere for både politikerne og befolkningen. Problemet er for mye politikk og politiske beslutninger. For mye fokus på at ting skal løses av staten.

Forrige onsdag stilte Robert Bang i et leserbrev et spørsmål i Oppland Arbeiderblad om hva Liberalistene ønsker å oppnå med skatte og avgiftslette. Han uttrykte så en skepsis over at vi ikke beskrev intensjonen vår noe videre, sånn rent bortsett fra en slankere stat, og underforstått at befolkningen får bedre råd. “Se, det sier de ikke noe om” skrev han.

Han stiller så spørsmålstegn om hvorvidt folk rent faktisk får økt sin disponible realinntekt betydelig med Liberalistene, eller om deres skattelette blir spist opp av inflasjon forstått som prisvekst. Han kommer deretter med en uriktig påstand om at “all økonomisk teori” hevder at skattelette gir inflasjon, og han bruker begrepet inflasjon om prisvekst. Det er faktisk ingen økonomisk teori som hevder dette. 

I stedet for begrepet inflasjon, mener jeg for øvrig man bør skrive ‘økning av den totale  pengemengden’, og/eller ‘prisvekst/prisøkning i stedet, da selve begrepet har en forvirrende dobbelt betydning, i det man kan bruke det om både økning av den totale pengemengden, og prisøkning, som jo er forskjellige ting! Det fører jo også til at man ikke forstår sammenhengene.

Det ene (prisøkning) kommer som en konsekvens av det andre (økning av den totale pengemengden), men begrepet “inflasjon” blir brukt om begge deler som om det var det samme, noe som gir folk en langt dårligere forståelse.

Økning av den totale pengemengden, fører til økning av prisene, fordi de nye pengene som Sentralbanken/Staten (Den Norske Bank) pumper inn i økonomien stjeler kjøpekraften fra de pengene som allerede er i omløp. Hvis man har skatte og avgiftslette, så er det ikke slik at pengene taper verdi. Det er ingen nye penger som vanner ut verdien av de gamle. Kun inflasjon forstått som en økning av den totale pengemengden, vanner ut verdien av pengene våre og sørger for at flere penger jager de samme varene og tjenestene noe som igjen fører til prisvekst. 

Jeg mener Robert Bang, og de som måtte være enige med ham, bør kunne beskrive hvorfor han mener at skatter og avgifter fungerer som en slags økonomisk kondom mot prisøkning. Det strider mot all logikk, og økonomi er logisk. Skatter og avgifter gjør naturligvis alt som er pålagt skatter og avgifter mye dyrere. Konkurransen presser prisene ned, slik at ingen av aktørene på markedet kan ta det de selv ønsker uten å risikere å bli presset ut av markedet. 

Når staten pålegger skatter og avgifter, gjelder det alle aktørene i markedet (om ikke vil det jo være kompiskapitalisme, og slå skjevt ut til fordel for noen få), og alle utgifter, uavhengig av hva det måtte være, eiendomsskatt næringslivet må betale, moms, arbeidsgiveravgift, og så videre; alt dette vil bli lagt på prisen på varene og tjenestene vi kjøper og gjør alt unødvendig mye dyrere. Fjerner man all skatt på drivstoff, vil man kun oppnå en halvering i prisen. En halvering i prisen her, betyr at folk som er avhengig av å bruke bil, men som for eksempel ikke har råd til å kjøpe en splitter ny elbil, får beholde vesentlig andel av sin inntekt i året. Fjerner man avgiftene på elektrisitet, og fjerner stat og kommunes eierskap over mesteparten av energi produksjon og distribusjon og innfører et fritt marked vil det bli produsert mye mer energi, noe som vil presse prisene sterkt nedover. Vi har et politikerstyrt og sterkt ufritt marked, innen “Olje og energi” og har til og med et eget politisk “Departement” som heter “Olje og Energidepartementet”. Alt staten holder på med, blir dyrt.

Konsekvensene av Liberalistenes skatte- og avgiftslettelser blir at folk får større kjøpekraft, at prisene på varer og tjenester vil synke betraktelig. Liberalistenes politikk har en gradvis skritt for skritt politikk, i retning av større økonomisk og sosial frihet. Det betyr en rikere befolkning, som for øvrig også vil komme seg raskere inn i nullutslippssamfunnet.

Einar Førde mente at skatter og avgifter er sivilisasjon. Jeg vil nok heller mene at sivilisasjon beskriver samfunn hvor mennesker lever fredelig side om side, og respekterer hverandres rettigheter, herunder eiendomsretten. Skatter og avgifter er tvangsinndrivelse av folks eiendom, produktet av deres arbeid, uavhengig av deres samtykke, og virker ikke særlig diplomatisk eller fredelig. Over tid, fører det til interessekonflikter i samfunnet. Drakamper om hvem som skal ha makten, og hvordan de samme pengene skal disponeres. Det er vel gjerne det som har ført til at sivilisasjoner har blitt revet fra hverandre.

I mange år har vi forsøkt å sende inn leserinnlegg i Morgenbladet men alltid har det blitt refusert. Det har virket som om avisen ikke har ønsket at leserne skal vite noe om partiets politikk, eller til og med dets eksistens, og hva vi står for. Men nylig så gav de partiet oppmerksomhet. Bladet gav partiet oppmerksomhet i en artikkel med overskriften: “Liberalistenes ideologiske kløft, og interne drama”.

Med tanke på at Morgenbladet aldri har nevnt liberalistene som parti før, så tenkte jeg bare å kommentere en del punkter i artikkelen. Gå igjennom det, og reflektere litt.

Innledningsvis, forteller forfatterne Vegard Møller, Odin Drønen, og Christian Belgaux at de synes det virker som at “alt er lov for liberalistene”, ettersom partiet ønsker å gjøre hele tre ting lovlig.

Men det er ikke tilfellet at vi vil gjøre “alt lov“, eller at “alt er lov for liberalistene“.
Liberalister baserer seg på noen helt grunnleggende prinsipper, og har klare tanker om hva statens oppgaver skal bestå av, og hvor statens makt skal gå, noe som står i en sterk kontrast med de andre partiene.

Disse tre tingene som Morgenbladets journalister nevner, er tre ting som går på hvorvidt staten eier borgerne i samfunnet eller ikke. Liberalistene er et parti som mener at staten ikke har noen eiendomsrett over borgerne i samfunnet. Et individs kropp, er det individets kropp, ikke statens eiendom, dermed kan ikke staten, om man skal følge dette prinsippet om at et hvert individ eier sin egen kropp; nekte et individ å gjøre med kroppen sin som vedkommende selv vil. Heller ikke når det dreier seg om at individer tar dårlige valg når det kommer til helse.

Narkotika, sexkjøp og polygami

De tre journalistene nevnte disse tre tingene: Narkotika, sexkjøp, polygami. Siden partiet ønsker å legalisere disse tingene, så virket det for dem som om vi ønsket lovløse tilstander. La meg nå forklare hvorfor det ikke er tilfellet, og hva slags lover vi faktisk ønsker å ha.

Jeg tenkte å begynne med sexkjøp:

Liberalistene mener at et hvert individ har rett til å bestemme 100% over seg selv og sin egen kropp. Det er også grunnen til at voldtekt er strengt forbudt i et liberalistisk samfunn. Hvis et invidid sier «Nei, jeg vil ikke ha sex”, så er det strengt forbudt for et annet individ å bryte med det individets vilje. Da krenker vedkommende rettighetene til individet som sa nei.

Retten individet har til å bestemme over sin egen kropp er absolutt innenfor liberalistisk tenkning, og er også årsaken til at vi ikke kan tillate staten å straffeforfølge voksne mennesker for å ha hatt samtykkende sex på de premissene de selv ønsker, selv om enkelte premisser som penger er ekstremt tabu og blir oppfattet som sterkt umoralsk.

At en av partene etter sexuelt samleie har oppnådd en økonomisk gevinst, kan vi selvagt oppfatte som noe uønsket noe, som vi ikke liker, men bør være totalt revende likegyldig stilt overfor et lovverk i en rettstat som respekterer individets eierskap over egen kropp.

Liberalister var også de som tilslutt greide å avskaffet slaveriet: Tanken om at noen har rett til å eie andre mennesker ble sterkt utfordret. Liberalister har alltid stått for disse rettighetene, alltid stått fast ved individualismen, og det akter vi fortsatt å gjøre. Selv i en tid hvor kollektivisme slår stadig sterkere rot, og stat og politikere stadig ønsker mer og mer makt over individenes selvbestemmelsesrett og autonomi. I dag har politikerne kanskje gode intensjoner bak det å skulle bestemme, men intensjoner gir en jo ikke noen rett til å eie andre mennesker.

I dag er sexkjøploven ekstremt irrasjonell og prinsippløs: Det er lov å selge sex, men ikke lov å kjøpe.

Det siste bryter med et annet viktig liberalistisk prinsipp, nemlig prinsippet om at det skal være likhet for loven. I dagens samfunn så har man ulike lover for ulike grupper for å gjøre nøyakig samme tingen. Fredelige handlinger som begge parter har samtykket i. Liberalistene ser ikke på sexkjøp som noe kriminelt som må straffes. Det må altså være opp til de myndige partene å avgjøre premissene for sexuelt samkvem, ikke staten.


Om jeg ikke tar helt feil, så er vel ikke liberalistene det eneste partiet som ønsker å fjerne forbudet? Høyre er vel også for å oppheve sexkjøpsloven? Da blir spørsmålet: Oppfatter da treenigheten fra Morgenbladet det slik at også Høyre ønsker lovløst samfunn?

Det andre jeg tenkte å ta opp er narkotika. Narkotika er i all hovedsak noe man kan ruse seg på.
Mennesker har til alle tider hatt et behov for å ruse seg, og det er enormt populært. Jeg selv er totalt avoldsmann og drikker ikke alkohol. Jeg liker ikke alkohol og den rusen alkoholen gir, og mener den har en ekstremt kortvarig glede, men langvarig plage. Uansett hvor lite jeg drikker, så kommer en garantert hodepine som varer i timesvis, kanskje i dagesvis. Derfor holder jeg meg unna. Men jeg har faktisk ingen rett til å bestemme hva andre mennesker skal putte i sin egen kropp. Jeg respekterer at andre tar andre valg enn det jeg gjør. Og når jeg ikke føler at jeg har noen rett til å bestemme over hva du skal få drikke, men kun føler at jeg har rett til å bestemme hva jeg kan drikke, så føler jeg det er helt riv ruskende galt at staten skal bestemme det. Bare fordi man er flere gir en ikke rett på andres liv og deres valg. Så selv om jeg hater alkohol, så ønsker jeg altså ikke som politiker å forby alkohol. Det er forskjell på hva jeg ikke liker, og det jeg vil forby.

Det som er så utrolig avslørende med dagens politikk, er at det rusmidlelet som er populært, er lov, selv om det er et av de aller farligste rusmiddelet som finnes. Langt farligere enn det meste av det som går under paraplybegrepet “narkotika”.

Hvorfor er ikke alkohol, som et av de aller mest helseskadelige rusmidlene forbudt, med tanke på mentaliteten folk har til rusmidler? Med tanke på moralismen folk inntar overfor hva andre skal kunne ruse seg på? Fordi det er for populært til at det er mulig å forby det. Og når det er populært, er det også slik at politikerne (som lever av sin popularitet) liker å skryte av at de har opprettet et statlig monopol/enerett på salg av det, og at de har sørget for et bredt utvalg, som overgår markedet.

De gjør mye for å reklamere/markedsføre alkoholen sin, både på TV og andre steder. «Fantastisk utvalg», sier dem. Vinmonopolet får også ofte dekning på statens egen kanal NRK. Skryter vinmonopolet opp i skyene. Det er helt patetisk sant? Du har et lovverk hvor alkohol er lov, mens stoffer som er langt mindre helseskadelig, og som det er umulig å dø av om du tar for mye av det, er strengt forbudt, og gir deg årevis i fengsel og store bøter for besitte. Så loven er altså i dag, totalt irrasjonell og fjern. Moralisten: “Det jeg ruser meg på, altså alkohol, det er greit, men det du ruser deg på, hasj, det skal være forbudt”. Det virker som om lovene har blitt skrevet av fulle folk på et julebord… Selv om folk blir alkoholikere, og dør av å drikke for mye alkohol, så er det ikke slik at det er ekstremt populært å ville forby alkohol, og det er ekstremt få politikere som tar til orde for å forby det. Selv innerst inne i KRF sitter det nok langt inne å skulle forby noe som kunna ha betydd slutten på altervinet.

Folk gjør usunne valg. Folk dør av matvaner, livsstilsykdommer osv. Drar man dette langt, så vil man måtte forby mange matretter, drikkevarer. Man må hele tiden være overformynder og bestemme hva folk til en hver tid skal og ikke skal gjøre, og passe på at det lever sundt. Bestemme at folk skal gå på gym to ganger i uken, og så videre. Om man drar det langt. Staten har jo, og fått i stor grad akksept for det, tatt på seg ansvaret for at vi skal leve sunne liv. De eier kroppene våre, og kan si hva vi skal gjøre med kroppen vår, og hva vi ikke skal kunne gjøre med kroppen vår. Det er absurd sett fra et liberalt perspektiv.

Man kan jo få et inntrykk av at Morgenbladet ønsker å gjøre “Alt” forbudt…. Fordi det å tillate fredlige handlinger, som kun går ut over en selv, vel det skal være forbudt. Tenk på alle de tingene som staten må forby dersom staten skal forby alt det som kan potensielt sett være farlig for oss? Alt vi KAN dø av, skal den gjøre forbudt? Narkotika er ikke nødvendigvis farlig. Hvis en person røyker hasj i ny og ned, så er ikke dette farligere enn om en person drikker alkohol i ny og ned. Eller en som tar andre usunne valg… Det blir ikke lovløse tilstander verken av å tillate voksne å ha sex på de premissene de selv ønsker, eller ruse seg på politisk ukorrekte rusmidler.

Polygami. Okei, hvorfor er det kriminelt? Jeg har aldri hørt argumentene for forbudet.
Så monogami er absolutt å foretrekke. Jeg lever selv i et monogamt forhold, og kunne ikke tenke meg noe annet. Men bare fordi jeg ikke liker det, så har jeg ingen rett til å nekte andre det. Og ikke ser jeg for meg lovløse tilstander selv om tre damer gifer seg heller. Ikke fire heller. Ikke fem, ikke ti… For min del kan man gifte seg med hvem og hva man vil. Jeg har jo ikke noe med det. Har en person lyst til å gifte seg med bilen sin, eller med et bord, eller funglene i hagen sin eler what not. Så ser jeg ingen grunn til å nekte dem det. Det er ikke slik at jeg ser for meg totalt kaos og lovløshet for det. Og kan ikke forstå Morgenbladets treenighet når det kommer til deres uttalelse.

«Det kan virke som alt er lov for Liberalistene.»

Så alt som handler om fredlige samtykkende handlinger, og alle handlinger individet begår mot sin egen kropp, skal være lov. Og å gifte seg med flere enn en person er lov i et helt fritt samfunn. Det er totalt uproblematisk for meg, fordi jeg uansett ikke tar del i et polygamt forhold. Og de som ønsker det, og som inngår et polygamt forhold, de har heller ikke noe problem med det. Det er totalt irrelevant om jeg liker det eller ei.

Inflasjon er en økning av pengemengden.
Det er da sentralbanken, Norges Bank i Norge, og FED (Federal Reserve i USA), som stadig øker mengden penger i økonomien. I dagens keynesianske økonomi, som da er den politiske motstanderen til den østerriske økonomien, så er det slik at sentralbankene gjerne har et såkalt inflasjonsmål på 2%. Det betyr at sentralbanken forsøker å øke størrelsen på den totale pengemengden med cirka 2 prosent i året.

Om man bruker Bitcoin sjargong, så er måten man miner/utvinner nye fiatpenger på, å ta opp lån i banken. Derfor kalles det pengesystemet vi har i dag for et gjeldsbasert pengesystem. Nye penger blir altså skapt i det noen tar opp et lån i banken.

Hva gir pengene våre verdi?

Verdi og pris er ikke det samme. Fiatpenger har reelt sett ingen verdi, da det enten kun er papir, metallmynter eller noen digitale tall på en skjerm. Jeg velger å omtale «norske kroner», «dollar», «pund» og andre sentralutstedte myndighetspenger for fiatpenger, om du måtte lure på hva jeg mener med uttrykket. Det hevdes at disse pengene ikke har noen iboende verdi, blant annet på wikipedia, men strengt tatt har ingenting noen iboende verdi.

Alt har sin verdi i form av knapphet, og tilbud og etterspørsel. Altså det har verdi etter hvor mange som ønsker varen, og hvor mye de er villige til å betale for den, og det kommer jo an på kjøpekraften til de som ønsker å kjøpe.

Tilbudet kan repressentere knapphet, altså at det tilbys lite av det (for eksempel olje og energi), og etterspørselen kan være stor. Når etterspørselen er stor etter et knapphetsgode, vil prisene øke i takt med den høye etterspørselen. Og motsatt: Jo mer det blir produsert av noe (f.eks. strøm, eller olje, eller fiatpenger) jo mindre verdi får det.

Hvis det kommer en astroide av gull på størrelse med månen forbi, og vi enkelt kan utvinne dette gullet, vil gull utsettes for en massiv inflasjon og dermed tape seg sterkt i verdi. Dobles mengden med gull i verden, vil prisen på gull sterkt reduseres. Hvis fiatpengene våre, de norske kronene, blir utsatt for inflasjon, og man for eksempel dobler den totale mengden med fiat i økonomien, mens gullet ikke gjør det, så vil prisen på gull målt i norske kroner dobles. Alt som har verdi, har verdi i forhold til hverandre. Ingenting har en iboende verdi, altså isolert fra alt annet. Alt måles og sees opp i mot hverandre.

Fiatpengene tilhører det gamle og nåværende sentralbank-styrte pengesystemet, tilknyttet de gamle finansielle institusjonene, mens kryptovaluta tilhører fremtiden og det nye pengesystemet som automatiser og effektiviser bank- og pengevesenet. Kryptovaluta er desentralisert og er ikke tilknyttet noen sentralbank, men mange kryptovalutaer er utsatt for inflasjon, dvs. en økning i pengemengden.

Jeg har tidligere skrevet innlegg om bitcoin og kryptovalutta, blant annet denne: «BI-professor tar feil om Bitcoin, Senator særdeles positiv til Bitcoin, Bitcoins enorme strømforbruk og En finansverden i sjokk. Det sagt tenker jeg å fra nå av fokusere kun på fiatvaluta.

Det som gir fiatvalutaen verdi, er det samme som det som gir kryptovaluta, og alt annet verdi: Knapphet. At det er en begrenset pengemengde. Den begrensede og totale pengemengden skal reflektere den samlede verdien av alt som eksisterer i samfunnet.

Øker man pengemengden, vil flere penger jage etter de samme varene og tjenestene, og da vil prisene øke. Du trenger flere penger for å få få kjøpt de samme produktene. Melk og brød går opp i verdi, når flere penger kommer inn i økonomien.

Men dette alene gir ikke pengene verdi. Noen hevder at “tro” gir pengene verdi. Strengt tatt er det riktig, for om ingen bruker pengene, vil de jo tape helt sin verdi. Men en annen årsak til at pengene får verdi er at de er et påbudt betalingsmiddel. Staten har bestemt at næringsdrivende skal akseptere det som betalingsmiddel.

Siden alle private aktører på markedet er tvunget av staten til å ta i mot norske kroner som betalingsmiddel/byttemiddel i bytte mot deres varer og tjenester, og også lønne sine ansatte med disse pengene, vil det eksistere både tilbud og etterspørsel etter norske kroner. Det er ikke så mye et spørsmål om tro.

Norske kroner er altså et knapphetsgode, med sterk etterspørsel. Men det er et knapphetsgode som i f.eks. motsetning til bitcoin, ikke har noen iboende absolutt knapphet, men som man kan skape ut av ingenting. Bitcoin er det ingen som tvinger deg til å kjøpe, men det er attraktivt på markedet fordi det har en absolutt knapphet og dermed vil den ha en sterkt deflatorisk natur:

Den vil kun øke i verdi jo flere som bruker den som et verdilageringsmedium. Jo flere som kjøper. Folk vil by over hverandre for den begrensede mengden som til en hver tid finnes, og presse prisen oppover.

De nye pengene vanner ut verdien av de pengene som allerede er i omløp

Det er ikke slik at det er prisøkning, altså at ting blir dyrere, som reelt sett er inflasjon, men inflasjon beskriver en økning i pengemengden. Og en økning i pengemengden fører til at flere penger jager de samme varene og tjenestene, som igjen fører til økte priser. Når milliardærerne i Norge, tar opp enorme lån, vil dette vanne ut verdien på alle småsparenes sparepenger, sakte men sikkert. Derfor er pengesystemet rigget slik at det stimulerer til forbruk, og ikke sparing.

Når sentralbanken derimot skrur opp styringsrenta, så betyr det at sentralbanken suger til seg pengene våre i form av å skru opp prisen på lånene våre, for å fjerne penger fra økonomien. De tar altså pengene fra våre sparekontoer og lønninger ved å øke prisen på lånene våre. Dette fører til at pengemengden begrenses sterkt, (det blir færre penger i omløp: knapphet), og dette skal da i teorien stagge inflasjonen.

Alt dette skjer på bekostning av vanlige folk som sparer og forbruker fiatvaluta. Først vannes pengene dine ut av at folk og næringsliv landet rundt tar opp lån i banken, og så når olja går opp i pris på grunn av krig og alle varer og tjenester som konsekvens blir dyrere (alt må fraktes,og det meste skjer med diesel og bensindrevne biler, og fraktkostnadene blir lagt på alle varene), så oppfatter sentralbanken denne økningen i pris som inflasjon, og øker kunstig prisen på lånet ditt, for å ødelegge kjøpekraften din. Dette gjør de for å begrense dit forbruk. De gjør det for å bremse økonomien. For at du skal forbruke mindre strøm, mindre olje.

For å oppsummere: De pengene dine som allerede er blitt utsatt for inflasjon og tapt seg i verdi på grunn av at sentralbankene stadig utsteder nye penger, de taes til syvende og sist fra deg igjennom sentralbankens høye renter. Du betaler høye skatter og avgifter i tillegg til dette, for tjenester som ikke er utsatt for noen priskonkurranse, og som dermed er tjenester som kun blir dyrere og dyrere, men blir dårligere og dårligere. Sentralbanken gir og sentralbanken tar. Men måten den gjør det på er veldig skjev, og skaper store sosiale ulikheter. Vanlige folk, som jobber i vanlige jobber og som ikke har peiling på økonomi, og sparer pengene sine i banken, taper. De blir stimulert til forbruk, da pengene deres uansett vannes ut i banken.

De rike får enorme mengder penger nesten gratis fra staten på vår bekostning

De rike som tar opp store lån, vil jo over tid bare se at lånene stadig blir billigere, fordi pengene taper seg i verdi. De fikk jo disse pengene nesten gratis (de har jo ikke betalt det ned enda), men det er jo ingen ting som er gratis, de må taes fra et sted… Og de taes fra de som sparer i banken, fordi de nye pengene som blir lånt, vanner ut verdien på de allerede eksisterende.

Vanne ut er kanskje ikke det beste uttrykket, de nye pengene tar/stjeler kjøpekraften/verdien fra de allerede eksisterende pengene. Så de får altså gratis penger fra folk. I et liberalistisk system, som østerrikerne står for, ville disse bankene måttet ha betalt rentene direkte til småsparene. I dag er det bankene som tjener alle pengene, mens i et liberalistisk samfunn så er det de som eier pengene, dvs. deg og meg, som vil tjene pengene på at store selskaper tar opp enorme lån.

Inflasjon er ikke det samme som prisøkning

Prisøkning en konsekvens av at nye penger blir skapt ut av ingenting når folk tar opp lån. Inflasjon er ikke selve prisøkningen. De som hevder dette, blander årsak og konsekvens. Problemet med det, er at det sjuler sannheten. Det gjør sannheten obskur. Det gjør at vi får vanskeligere å definere ting på korrekt måte, slik at vi får den korrekte forståelsen. Det er litt som at man kaller tvungne betalingsløsninger for gratis.

Venstresiden har jo siden den oppstod hatt mange gode trollmenn, som gjennom bruk av språket klarer å få folk til å akseptere ting som dersom man kalte en spade for en spade, ikke ville klart å overtale dem om. Når sosialister og sosialdemokrater spør deg om du vil ha ditten og datten gratis, så er det et eksempel på dette, for det de faktisk spør om, er om du ønsker å bli tvunget til å betale for å få ditten og datten. Samme gjelder inflasjon.

Inflasjon er som sagt ikke prisstigning. Hvis olje og energi øker i pris, på grunn av at tilgjengeligheten blir mindre og mindre (knapphet) bl.a. pga krig, så er ikke dette inflasjon. Dvs. det er ikke inflasjon som er årsaken til prisoppgangen. Årsaken er at etterspørselen er stor og bare blir større og større, mens det blir mindre og mindre av olje og energi.

Vil økning av styringsrenta føre til at prisene går ned igjen?

Vil en reduksjon i pengemengden og dermed folks kjøpekraft redusere en prisøkning som kommer som en følge av knapphet i olje og gass? Det måtte i så fall ha vært fordi det reduserer folks kjøpekraft, slik at de ikke vil være i stand til å forbruke så mye olje. Jo mindre penger vi har, jo mindre får vi kjøpt. Så om prisene går ned, og vi har mye mindre å rutte med, så vil vel det bli hipp som happ. Man øker jo ikke mengden olje ved å redusere pengemengden. Oljen blir tilsynelatende kanskje billigere, fordi krona styrker seg mot oljen i det det blir færre kroner i omløp etter at sentralbanken har tappet økonmien for penger, men du har jo tapt enormt med kjøpekraft… Dette uavhengig av om du forbruker olje eller ei. Om du bare sparer penger i banken, og ikke forbruker olje, så vil du bli straffet for det på lik linje som alle andre.

Altså man gjør folk muligens bevisst mye fattigere, så de ikke får råd til å forbruke så mye. Alt er jo i dag avhengig av olje og energi. Reduseres kjøpekraften, reduserer man forbruket. Man reduserer forbruket gjennom å ta fra folk pengene og brenne dem. Det betyr at vi i utgangspunktet faktisk ikke tjener så mye penger vi tror vi tjener. Tjener du 40 000 kr? Det meste vil bli spist opp i inntektskatt, andre på forbruk (moms, og relaterte avgifter), og resten av sparepengene dine vil bli tatt i inflasjon og høyere renter.

Alikevel så er det vanskelig for folk å se for seg et system hvor vi kan være rikere gjennom å frigjøre økonmien fra politikerne. At vi blir rikere med liberalisme, klarer mange ikke se for seg. Sosialisme og sosialdemokrati gir oss et langt fattigere samfunn, med større sosiale forskjeller, og siden det er slik det fungerer, så var klimasaken en reddningspakke for sosialdemokratene og sosialistene, siden fattigdom fører til mindre forbruk. I alle fall retorisk så vinner de denne saken. Faktum er at liberalistisk politikk også i virkeligheten vil føre oss langt raskere inn i nullutslippsamfunnet.

Det sagt så skaper systemet hvor Norges bank og Federal Reserve, inflaterer pengemengden, det som i økonomien kalles booms and busts. Altså oppgangstider, og store finanskriser. Siden det alltid skjer noe der ute i verden, kan man altid skylde på helt andre ting enn sentralbank og politikernes gjenomførte politikk. Nå kan man skylde alt på Putin. Før kunne man skylde alt på Trump.

Det er alltid noe man kan skylde på, og årsaken til at man kan skylde på alt annet, er ofte at vi i befolkningen ikke har stor nok kunnskap om hva som er årsaken til at noe har skjedd. For eksempel så beskriver Richard Ebeling hva som er konsekvensen av finanskrisen i 2008 i detalj her.

Venstresiden har skylt på det “frie markedet”, “nyliberalismen”, de skylder det på ord og begreper nært knyttet til sine politiske meningsmotstandere, men etter du har lest hans forklaring på hva som har skjedd, og undersøkt sannhetsgehalten i det, vil du oppdage at sosialdemokratenes og sosialistenes forklaring på dette, er en lettvinn overfladisk bortforklaring og løgn på hva som har skjedd, noe som for øvrig er veldig typisk fra den kanten.

Et av de triksene som politiske formyndere tar i bruk er å insistere på at uansett hva slags feilslått økonomisk politikk man har ført, så er det et “bevis” på at markedsøkonomien har feilet. Enda en gang bruker Joseph E. Stiglitz det gamle møllspiste trikset. Hvilket som helst av disse antatte “markedssviktene” som Stiglitz nevner, nevner han under paraplybegrepet “nyliberalisme”.

Nyliberalisme har blitt et av de mest elastiske begrepene i det politiske formynderleksikonet. Det rommer hva det skulle være av det formynderne missliker, eller effektene av hvilken som helst intervensjonalistisk velferdsstatpolitikk som endte dårlig sett fra hans eget synspunkt, men som han ikke vil innrømme at har kommet som et resultat av deler av hans egen politiske agenda. Det å alltid kunne slippe å si at du beklager for dine egne sosiale ingeniørfeil er helt sentralt i hans måte å tenke på.

I en artikkel hos Project Syndicate, så etterspurte Stiglitz “Sjokkterapi for nyliberale.” (5 April 2022)
Han insisterer at i de siste tiårene, så har Amerika, og så absolutt h ele verden for øvrig blitt fanget av den facinerende tanken om at frie markeder fungerer. Og enda værre, at frimarkedsideologien har veiledet og ført USAs økonomiske politikk fra Ronald Reagan frem til i dag.

Neoliberalism has become one of the most elastic terms in the political paternalist lexicon. It amounts to whatever the paternalist dislikes or to any interventionist welfare-state policy that has turned out badly from his own point-of-view, but which cannot be admitted to have been caused by some aspect of his own policy agenda. Never having to say you are sorry for your own social engineering failures is central to this mindset.

Dette kommer nok som en overaskelse for alle de som har gjennomlevd Bill Clintons og Barack Obamas administrasjoner og oppfattet Obama som temmelig venstreorientert i sin agenda. Hjørnesteinen i hans verk var jo The (un)Affordable Care Act og dens mange falske løfter. Heller ikke de to Bush administrasjonene, eller Donald Trumps administrasjon oppfattet de vel som administrasjoner med noen særlig synlig frimarkedsagenda…

Stiglitz hevder at nyliberalismen har forårsaket alle krisene som nylig har rammet oss

Stiglitz peker i all hovedsak på finanskrisen i 2008-2009, de siste to årene med koronavirus, og nå krigen i Ukraina. Alle som eksempler på at markedsbasert nyliberalisme feiler i å styre unna ustabilitet og å gjenopprette og opprettholde økonomisk balanse. I Stiglitz versjon av det 21 århundres historie, ville du aldri fått vite at Federal Reserve (red.anm.: Sentralbanken) kunstig hadde manipulert styringsrenta ned til nesten null, og, når du justerer for inflasjon, reelt sett var i den negative skalaen mesteparten av tiden den gangen. Dette ble gjort mulig med en nær 50 prosent økning i pengemengden (M-2) gjennom dette halve tiåret.

På toppen av dette hadde myndighetene bidratt sterkt til et overopphetet boligmarked.
To føderale byråer, Fannie Mae (The Federal National Mortgage Association) og Freddie Mac (The Federal Home Loan Mortgage Corporation), hadde garantert og kjøpt opp enorme andeler av huslånmarkedet. Fannie Mae og Freddie Mac hadde fortalt boliglångivere i privat sektor at de kunne låne ut uten hensyn til konsekvenser, ettersom disse byråene ville bære mesteparten eller til og med hele risikoen om låntakerne ikke klarte å betjene lånene sine, eller om det skulle komme dårligere tider. Fannie Mae og Freddie Mac endte opp med å “dekke” omtrent halvparten av alle utestående boliglån i USA.

Finans og boligkrisen i 2008-2009 ble skapt i Washington, D.C. Ustabiliteten og de avdekte ubalansene i finans og boligmarkedene hadde fingeravtrykkene til Federal Reserve System og føderale byråer som sørget for å skape den “moralske risikoen” som kom som en følge av usikrede boliglån som ikke var bærekraftige da boblen sprakk (red.amn. Moralsk risiko, er et et begrep som i denne sammenhengen beskriver at noen ikke trenger å bry seg om risikoen, fordi de selv ikke må ta konsekvensene om det går galt. Staten lovet jo å bruke skattebetalernes penger om det gikk galt. Og galt gikk det. Selv skattebetalerne i Norge (Terra-kommunene) måtte betale enorme mengder amerikansk gjeld (1,4 milliarder kroner), fordi de invisterte i finansielle produkter de ikke forstod risikoen av å kjøpe, og dermed gjorde de ikke de undersøkelsene dette krever på forhånd. Det er jo ikke de som taper sine egne private penger, så norske byråkrater ble også rammet av den moralske risikoen som den amerikanske staten skapte).

Et fritt marked hadde ikke noe å gjøre med det, fordi disse markedene (og som fremdeles eksisterer) er giselene til myndighetenes kontroll og manipulasjon. (Se min artikkel: Ten Years On: Recession, Recovery and the Regulatory State)

Krisen knyttet til koronaviruset var skapt av myndighetenes restriktive planlegging

Når det kommer til Covid-19 katastrofen som startet i 2020, reffererer Stiglitz til “USAs økonomiers mangel på motstandsdyktighet. Amerika, en supermakt, kunne ikke engang produsere enkle produkter slik som masker og annet verneutstyr, eller mer sofistikerte ting som tester og ventilatorer.” Jeg frykter at Stiglitz er i ferd med å lide av et kort tids hukommelsestap, i alle fall når det kommer til økonomisk politikk. Det er bare to år siden føderale og statlige myndigheter bestemte seg for å følge den kinesiske totalitære modellen som bestod av omfattende nedstengninger og nedleggelser i forsøket på å stoppe spredningen av viruset.

Dette førte til en bråstopp i produksjonen og sysselsettingen i mange deler av den amerikanske økonomien. Det var et perverst system av myndighetenes sentralplanlegging designet for å å få det internasjonale samfunnet til å stoppe helt opp, for å sikre at ingen kom nærmere enn en meter nær et annet menneske.

Videre var det Sentre for sykdomskontroll og -forebygging (CDC) og Mat og Medisin administrasjonen (FDA) som sørget for å utsette og hindre entrepenørers innovative respons på den medisinske krisen. Disse offentlige etatene forbød private virksomheter å markedsføre improviserte, men ikke mindre effektive, erstatninger for mer standard ventilatorutstyr, ansiktsmasker, hånddesinfeksjonsmidler og testsett.

Uansett hvor alvorlig manglen var på medisiner og medisinsk utstyr, kunne ingen ting leveres uten de svært langsomme og saktegående tilatelsene til de restriktive og regulatoriske portvaktene. Flere liv ble satt i fare eller tapt, medisinske behov ble ikke tilfredsstilt over lengre tid, og menneskelig lidelse og angst økte som et direkte resultat av at motstandsdyktige og robuste konkurransemessige markedsreaksjoner på koronakrisen møtte de ugjennomtrengelige og lukkede dørene til det amerikanske regulatoriske byråkratiet i mange måneder i 2020. (Se artiklene mine, «Å drepe markeder er den verst mulige planen» og «Å la folk være i fred er den beste måten å slå koronaviruset» og «Erobringen av Amerika av det kommunistiske Kina».)

Krig og statlige sanksjoner skaper nye forstyrrelser

I disse dager, i kjølevannet av den Russisk-Ukrainske krigen, så forsøker Stiglitz å plassere skylden for de økende prisene og den voksende og potensielle mangelen på essensielle matvarer og energiforsyninger på svakhetene/feilene til det han kaller markedsliberalismen.

Europeiske myndigheter, ikke et konkurransedyktig olje- og gassmarked, knyttet sine økonomier til russiske energileverandører gjennom politisk drevne rørledningsavtaler. Det var Biden-administrasjonen som tidlig stengte Keystone-rørledningen og har begrenset ytterligere boring på statlig eiendom rundt omkring i landet.

Det var Joe Biden som mobbet og truet bilindustrien og relaterte industrier med å gå over til mindre kostnadseffektive transportmidler, som har skapt problemer for passasjerbil- og lastebiltransportindustrien. De mye omtalte ødelagte forsyningskjedene rundt om i verden ble avbrutt på grunn av de statlige forbudene som startet for to år siden. Ikke Det Frie Markedet (red.amn. markedsliberalismen).

Myndighetene har bestemt seg for å innføre strengere sanksjoner mot Putins Russland som straff for invasjonen av Ukraina. Uansett hva som er begrunnelsen eller fordelene ved en slik sanksjonspolitikk, tyder historien på at slike sanksjoner mislykkes i å oppnå målene sine oftere enn de lykkes. Samtidig kommer deres virkninger uunngåelig tilbake som en bumerang til landene som gjennomførte dem. Handel er jo gjensidig lønnsomt for alle partene som deltar i handelen. En beslutning om ikke å kjøpe fra eller selge til et sanksjonert land må påvirke alle de i sanksjonsnasjonene som tidligere handlet med den “straffede” parten.

All the rising relative price effects due to the current or expected lost supplies caused by the military conflict and the trade sanctions are being exacerbated by the arrival of generally rising prices resulting from years of post-2008-2009 monetary ease that was accelerated even more by central banks during the Covid-19 crisis. Absolutely none of this can be placed at the doorstep of a competitive market economy and some elusive “neoliberalism.”

Alle de prisøkningene som kommer som et resultat av nåværende eller forventede manglende forsyningene (som ble forårsaket av den militære konflikten og handelssanksjonene), vil komme til å bli forsterket av de kommende prisøkningene (som kommer som en direkte følge av årene med de kvantitative lettelsene etter 2008-2009, som ble fremskyndet enda mer av sentralbankene under Covid-19-krisen). Absolutt ingenting av dette kan man beskrive med begreper som “nyliberalisme”, “markedsliberalisme”, “laisses faire”, eller “frie markeder/det frie markedet”.

Kun frie markeder, ikke myndighetene, kan planlegge og tilpasse seg fremtiden

Årsaken til at vi lider, har ingen ting med en krise skapt av “kapitalismen”, frie markeder, eller “nyliberalisme”. Vi står ovenfor konsekvensene av den intervenerende reguleringsstaten.

Vi får smake på konsekvensene av den typen økonomisk politikk som blir fremmet av personer som Joseph Stiglitz, når politikken faktisk blir gjennomført. Og i kjølevannet av de forferdelige konsekvensene som disse politiske avgjørelsene fører med seg, hva er det egentlig Stiglitz da etterspør? Jo, han etterspør mer politisk overformynderi!

Han sier at vi trenger “industripolitikk og reguleringer” for å bevege “økonomien i riktig retning”, siden det kun er myndighetene som kan innta det forutseende og langsiktige perspektivet som det er behov for, og som private bedrifter aldri gir noen oppmerksomhet av betydelig. Man lurer på om Stiglitz noen gang har lagt merke til at private virksomheter foretar investeringer for flere millioner dollar i forskning og utvikling, i anlegg og utstyr, i opplæring og vedlikehold av dyktige arbeidsstyrker og i å bygge opp merkevareomdømme. Alt dette gir bare forventet avkastning for å tjene tilbake utgiftene, for deretter, forhåpentligvis, tjene penger over lengre sikt i fremtiden. Entreprenører og private virksomheter må planlegge for og fokusere på fremtiden, når de i dag veileder og former sine bedrifter.

På den annen side, hva er egentlig tidshorisonten til politikere som foreslår og gjennomfører regjeringens politikk? Deres visjon strekker seg ikke lenger enn til neste valgsyklus, når de håper å bli valgt eller gjenvalgt. I det øyeblikket et valg er over, fokuserer vinnerne og fremtidige utfordrere allerede på neste runde, og de kampanjebidragene og stemmene de trenger når velgerne igjen går til valgurnene og avgir sin stemme. Hvis de sløser bort andres penger gjennom skatter og omfordelinger eller implementerer reguleringer som øker kostnadene ved å drive forretning og hindrer innovasjoner og forbrukertilfredsstillende produktforbedringer, bærer de personlig ingen av de negative konsekvensene av de politiske beslutningene de påtvinger andre. For dem er fokuset på politikken og økonomien på kort sikt for å komme inn og bli i politiske verv. (Se artikkelen min, “The Bad Economics of Short-Run Policies“.)

Stiglitz avslutter artikkelen sin ved å skrive at han håper det amerikanske samfunnet lærer “leksjonene fra dette århundrets store sjokk”. I dette har han rett. Men leksjonenes lærdom er at det er den typen statlig økonomisk politikk som Joseph Stiglitz forfekter som har vært årsaken til de økonomiske ubalansene, forvrengningene og forstyrrelsene igjennom disse første tiårene av det 21. århundre. De ville ikke ha skjedd, eller eventuelle nødvendige justeringer ville vært lettere og smidigere tilpasset, hvis bare ekte frimarkeds-, klassisk-liberal politikk hadde blitt fulgt i stedet.

Teksten er oversatt av Lars Jøran Nordberg.

This post was written by: Richard M. Ebeling

Dr. Richard M. Ebeling is the BB&T Distinguished Professor of Ethics and Free Enterprise Leadership at The Citadel. He was formerly professor of Economics at Northwood University, president of The Foundation for Economic Education (2003–2008), was the Ludwig von Mises Professor of Economics at Hillsdale College (1988–2003) in Hillsdale, Michigan, and served as vice president of academic affairs for The Future of Freedom Foundation (1989–2003).

I Dagbladets lederartikkel den 21.07.22 skriver avisen at de rike må bidra med mer til fellesskapet. “Velferdsstaten vår har et alvorlig finansieringsproblem”, skriver avisen. Det er vanskelig å forstå den påstanden. Norge bruker cirka dobbelt så mye som eksempelvis Finland og Sverige i offentlige utgifter per innbygger. Argumentasjonen til Dagbladet minner om logikken til sheriffen av Nottingham i Robin Hood – det offentlige skal ese ut, og nordmenn flest skal beholde stadig mindre av egen verdiskaping.

Dagbladet må ha glemt at inntektene fra salg av norsk olje og gass er rekordhøye. I følge Nordea vil den norske staten tjene 1200 milliarder kroner på salg av olje og gass i 2022 alene. I 2021 hadde Norge en netto kontantstrøm på 287,5 milliarder kroner på petroleumsvirksomhet. Staten anslår at den vil ha 933 milliarder kroner i netto kontantstrøm i 2022. Med andre ord kan den norske stat bruke langt mer enn dobbelt så mye per innbygger i offentlige utgifter i 2022, sammenlignet med Finland og Sverige. Dette gjør det enda vanskeligere å forstå Dagbladets påstand om at den norske velferdsstaten har et alvorlig finansieringsproblem. 

Et annet argument som Dagbladet bruker, er at det er rettferdig å skattelegge de rike hardere. I Norge må man betale stadig høyere andel av inntekten i skatt, jo mer man tjener. Trinnskatten erstattet i 2016 toppskatten. I tillegg til den alminnelige inntektsskatten på 22 % og trygdeavgift på 8,0 % eller 11,2 % for næringsinntekt hvis man er selvstendig næringsdrivende, må man betale trinnskatt på opptil 17,4 %. Maksimal skattesats på inntekt er dermed 50,6 % for selvstendig næringsdrivende og 47,4 % for ordinære lønnstakere i Norge. Skattesatsen for lønnstakere inkluderer imidlertid ikke arbeidsgiveravgiften, som arbeidsgiveren må betale for å gi lønn. Arbeidsgiveravgiften utgjør de fleste steder i Norge 14,1 %, og regnes av brutto lønn. Arbeidstakere betaler på det høyeste 47,4 % av egen inntekt i skatt, i tillegg kommer 14,1 % av bruttoinntekten i arbeidsgiveravgift. For hver 100 kroner på høyeste trinnskatt-nivå betaler man altså 61,4 kroner i skatter og avgifter. Ut over at man  må betale inntektsskatt av pengene, hvorav noe blir igjen som formue i skattemeldingen, krever det offentlige årlig 0,7 % av formuen i formuesskatt. I tillegg betaler “de rike” skatt på utbytte på 35,2 %. Hvordan Dagbladet kan mene at “de rike” betaler for lite skatt, er vanskelig for meg å forstå. 

Hvordan er det for øvrig rettferdig at personer som velger å arbeide hardt og har høy utdannelse med mye ansvar og derigjennom høy lønn, må betale en stadig høyere andel av lønnen sin i inntektsskatt? Tjener man 2,3 millioner kroner slik som LO-leder Peggy Hessen Fælsvik gjorde i 2021, vil en flat skattesats på eksempelvis 30 % gjøre at man betaler 690 000. Det er mye mer enn hvis man tjener som Ola eller Kari Nordmann, med gjennomsnittlig lønn 610 000 kroner og betaler 183 000 kr.

Under den sosialdemokratiske Regjeringen til Støre og Slagsvold-Vedum har staten fått kraftig økning av inntekter fra salg av olje, men også inntekter fra strøm har økt kraftig.  Bare i perioden desember 2021-mars 2022 anslås det at staten får 24 milliarder kroner i økte strøminntekter.

I tillegg til formuesskatt og inntektsskatter, har vi også mange særavgifter i Norge. Bare for biler har man engangsavgift, vektavgift, effektavgift, trafikkregistreringsavgift (tidligere årsavgift), omregistreringsavgift, veibruksavgift, CO₂-avgift, NOx-avgift, smøreoljeavgift, piggdekkavgift, bompenger og merverdiavgift. Ser man på andre avgifter har vi eksempelvis merverdiavgift, avgift på elektrisk strøm, eiendomsskatt, dokumentavgift, avgifter på drikkevareemballasje, tobakksavgift, alkoholavgift, flypassasjeravgift og medieskatt.

Den tidligere nestlederen i Arbeiderpartiet, Einar Førde, illustrerer tankegangen til politikerne i blå, røde og grønne sosialdemokratiske stortingspartier godt: “Det å finne på lure avgifter som folk ikkje veit dei betalar, det er ein fin del av politikarlivet. Avgift er noko av det finaste i eit demokrati. Avgift er sivilisasjon”.

Med en stadig større stat, selv under Erna Solberg og hennes såkalte borgerlige regjeringer, er det på tide å prøve noe helt nytt. Det er på tide å ta inn over oss at private husholdninger har fått drastisk svekket økonomi som følge av økt rente, historisk høye strømpriser og drivstoffutgifter. Gjør som Robin Hood – la befolkningen slippe ikke bare drivstoffavgifter, men også strømavgifter og fordyrende avgifter på mat. Det beste valget nå  er å sette offentlig sektor på en historisk slankekur, og gi nordmenn skattelette og avgiftslette.