Privat og offentlig er to ulike måter å organisere oppgaver i
samfunnet på som gir (for)brukerne ganske ulike økonomiske incentiver.
Noe av det som vanligvis karakteriserer henholdsvis private og offentlige løsninger er:
Privat:
Kunden betaler.
Når noen velger å handle med hverandre, er det frivillig for alle parter.
Det er ofte mange tilbydere av like eller lignende produkter og tjenester.
Offentlig:
Liten eller ingen direkte betaling.
Tvungen indirekte betaling (skatt).
Liten eller ingen reell konkurranse mellom tilbydere.
Det at det i det private er kunden selv som betaler, betyr at den som
betaler sannsynligvis bryr seg om både pris og kvalitet på det han/hun
kjøper. Det er tre andre måter man kan bruke penger
på: (1) Man kan bruke egne penger på andre, (2) man kan bruke andres
penger på seg selv, eller (3) man kan bruke andres penger på andre enn
seg selv. Den av disse måtene å bruke penger på, hvor du og jeg
sannsynligvis bryr oss minst om både pris og kvalitet på det vi kjøper,
er hvis vi bruker andres penger på andre enn oss selv. Det er denne
måten det offentlige som regel bruker penger på, og da er det ikke
overraskende at det blir mye sløsing, noe Sløseriombudsmannen på Facebook regelmessig dokumenterer.
Skatter og avgifter er den desidert største utgiftsposten for de
fleste nordmenn. Hvis vi kunne brukt våre egne skattepenger til å betale
for tjenestene som nå tilbys (nesten) gratis av det offentlige, ville
prisen vi betalte vært mindre enn prisen staten betaler idag (blant
annet siden det ville vært mindre sløsing), og da ville nok de aller
fleste sittet igjen med mye ekstra penger som vi kunne gjort hva vi
ville med.
Hvis handelen er frivillig for både kjøper og selger, betyr det at begge mener de vil “få det bedre” etter
handelen enn før. Handelen tilfører mer verdi til livene deres. Det er
ihvertfall det de tror før handelen finner sted, og i de aller fleste
tilfeller har de nok rett i det. Frivillig handel er et positive-sum-game,
og det betyr faktisk at frivillig handel er noe som bidrar til å øke
folks levestandard! Når man har tvungen “handel”, som når staten krever
inn skatt og gir oss offentlig helse, skole, pensjon og så videre, kan
det ikke garanteres for at den totale velstanden øker.
Hvis det er mange tilbydere som selger det samme eller nesten det
samme, får vi konkurranse mellom tilbyderne. Vi kan anta at de alle
ønsker å tjene mest mulig penger, men høyest mulig pris gir ikke
nødvendigvis høyest mulig inntekter. Hvis det er flere tilbydere, må de
konkurrere med hverandre om forbrukernes gunst. Lavere pris og bedre
kvalitet er to viktige områder de kan konkurrere på. Så når en selger
setter ned prisen, gjør han det ikke for å være snill – det er fortsatt
for å tjene mest mulig penger. Men konkurransen har ført til at den
prisen som gir mest mulig profitt er lavere enn den var før.
Hvis vi vil at den totale velstanden i verden skal øke over tid, ser
det altså ut til å være essensielt at vi har mange private løsninger.
Det er derfor synd at ordet “privat” ser ut til å ha blitt et negativt
ladet ord for mange mennesker, tenker jeg. Hva mener du?
6 kommentarer
20.06.2015 kl.12:17
Selv deler jeg ikke det samme synet som deg. Vi ser
jo hvordan det har gått i USA, der alt omtrent er privatisert.
Levestandaren for noen få er veldig høy, men for de fleste betyr dette
at en knapt har råd til mat, fordi de brukte mange tusentalls kroner på
en operasjon av fingeren. Ser vi derimot mot Norge, der vi har
blandingsøkonomi, har vi jo ett av verdens høyeste levestandarer, og jeg
tror ikke at de fleste går rundt og syter fordi de må betale skatt,
eller? Tror heller ikke levestandaren synker av den grunn, heller da at
man blir mer kravstor.
Men for all del, om vi skal ha et samfunn
der de ytterst få får den beste levestandaren, fremfor at alle kan oppnå
like høy velstand og levestandard, så vil det private være best! 😀
USA har også en
blandingsøkonomi hvor staten (og statene) tar inn ganske mye skatt, og
hvor, ikke minst, det er fryktelig mange statlige reguleringer.
Interesseorganisasjoner og store bedrifter har mye innflytelse på
politikerne. Så USA er ikke et privatisert land, slik jeg ser det. Blant
annet er helsevesenet i USA strengt regulert, noe jeg har skrevet litt
om her: http://haakonsk.blogg.no/1400445575_det_amerikanske_helse.html
(“Det amerikanske helsevesenet – statlig monopol på godkjenning av
medisiner”)
Jeg skrev også et innlegg som jeg kalte “Klarer
staten å utjevne forskjeller mellom fattige og rike?”
(http://haakonsk.blogg.no/1367334743_klarer_staten__utjevn.html) hvor
jeg argumenterte for at det var staten og ikke det frie markedet som
skapte og opprettholdt ulikheter. Ikke at alle ville vært like rike i et
helt fritt samfunn, men kanskje ville det faktisk vært mindre
ulikheter, ikke større?
Til slutt har jeg en utfordring til deg.
Du trenger ikke svare, men det er ihvertfall noe du kan tenke litt på:
Hvilke mekanismer (incentiver) mener du fører til at offentlig løsninger
(eller blandingsøkonomi-løsninger) fungerer bedre enn private?
20.06.2015 kl.14:31
“jeg tror ikke at de fleste går rundt og syter fordi de må betale skatt, eller?”
Nei,
det har du nok rett i. Men for de som ikke liker å betale skatt, er det
ganske ekstremt at staten tar ca halvparten av det de tjener i skatter
og avgifter. (Onar Åm regnet seg frem til at det var ganske mye mer enn
50%, men jeg tror han har overdrevet litt:
http://onarki.no/blogg/2010/08/dette-betaler-du-i-skatt/)
Siden
de fleste synes det er greit å betale så mye skatt, mener jeg den beste
løsningen er å tillate folk å melde seg ut av staten, slik at de som
melder seg ut ikke betaler f eks inntektsskatt, mot at de må betale for
offentlige tjenester selv:
http://haakonsk.blogg.no/1374096754_konkurranseutsett_sta.html
20.06.2015 kl.22:08
Hei, unnskyld for sent svar!
Mekanismer må
jo være at alle får de samme mulighetene, i form av utdanning, samt at
alle skal ha en viss “levelig” levestandard. Det er også tryggere i form
av at det sjeldent eller aldri fører till at noen mister jobben sin.
Også gratis/billig når det gjelder sykehus. Jeg er veldig for den
løsningen vi har i Norge i dag!
20.06.2015 kl.22:19
Det hadde kanskje vært en løsning det og, men hadde
ikke det ført til at de som betaler skatt får en enda dårligere
løsning/på vei mot et privatisert samfunn? Disse som da ikke betaler
skatt ville jo heller ikke ha betalt for offentlige løsninger, men
private.
21.06.2015 kl.10:39
“Hei, unnskyld for sent svar!” Ikke noe å unnskylde for. Jeg klarer ikke alltid å svare så fort, jeg heller, som du ser.
“Mekanismer
må jo være at alle får de samme mulighetene, i form av utdanning, samt
at alle skal ha en viss “levelig” levestandard.” En mekanisme skal
forklare hvorfor vi kommer til å oppnå ønsket resultat, så at alle skal
ha like muligheter og ha en viss levestandard er vel kanskje heller mål
enn mekanismer?
Men når du skriver “alle”, mener du sikkert alle i
verden – ikke bare nordmenn. Det er mye norsk og vestlig politikk som
gjør det vanskeligere for fattigere utlendinger å få en høyere
levestandard. Eksempler på dette er toll på importvarer, subsidier til
norsk industri og innvandringsrestriksjoner.
“Det er også tryggere i form av at det sjeldent eller aldri fører till at noen mister jobben sin.” Samfunnet
er i stadig forandring, og det endrer seg fortere nå enn tidligere. At
folk ikke skal miste jobben sin er dermed urealistisk fordi firmaer må
gå konkurs når det ikke lenger er behov for dem. Vi får nye behov som da
må dekkes av nye firmaer.
“Også gratis/billig når det gjelder sykehus.” Sykehus
er egentlig ikke så billig. Dvs, du betaler ikke mye for offentlig
helsehjelp når du blir syk, men du betaler veldig mye i skatter og
avgifter for å få den lave prisen på direktebetaling. La oss si du
tjener 400.000 kr i året, brutto. Da betaler du kanskje ca
150.000-200.000 av disse til staten gjennom skatter og avgifter. Nå får
man selvfølgelig ikke bare sykehjelp for disse pengene, men jeg mener
likevel det er en relativt høy pris å betale. I tillegg risikerer man å
bli stående i helsekø i det offentlige systemet, et problem man stort
sett unngår i et privat system siden tilbudet der justerer seg etter
etterspørselen.
“Det hadde kanskje vært en løsning det og, men
hadde ikke det ført til at de som betaler skatt får en enda dårligere
løsning/på vei mot et privatisert samfunn? Disse som da ikke betaler
skatt ville jo heller ikke ha betalt for offentlige løsninger, men
private.”
Ja, jeg tror også de heller ville betalt for private
løsninger enn offentlig der det var et alternativ. Om det ville blitt et
dårligere tilbud til de som betaler skatt er jeg usikker på, siden
konkurransen fra det private gir staten et incentiv til å forbedre sine
tjenester slik at ikke altfor mange skal melde seg ut av staten.
Internett er en fantastisk oppfinnelse. Det verdensomspennende
nettverket serverer all slags digital informasjon fritt til alle slags
folk. Er du på sjekkern, finnes det datingsider. Er du på jakt etter
kunnskap, finnes steder som Khan Academy og Wikipedia. Er du ute etter
middagsoppskrifter, kan du besøke nettsider som Matprat. Vil du se
bilder og videoer om alt mellom himmel og jord, kan du stikke innom
YouTube eller Flickr. Men noe truer visstnok i horisonten. I USA
vil tjenesteleverandører ta seg ekstra betalt av visse nettsteder,
men motstanderne advarer og hevder at vi må innføre nettnøytralitet.
De fleste redaksjonelle teknologinettsteder er varme forsvarere av
nettnøytralitet, og det samme gjelder storheter som Google og Netflix.
Kampen står visstnok for «et fritt og åpent Internett», og hvem kan vel
være imot noe sånt, bortsett fra tyranniske regimer som Iran og
Nord-Korea? Hva er imidlertid nettnøytralitet, og hva har det egentlig å
si? For å få svar på det, må vi vite mer om Internetts natur.
Open source og leverandører
Selv om informasjonsflyten på Internett er åpen og mer eller mindre
fritt tilgjengelig, er den fysiske teknologien bak alle de flotte
nettsidene og tjenestene alt annet enn gratis. HTML, HTTP, TCP/IP
(protokollen bak datapakkene som sendes) og mye annen nødvendig kode for
at Internett skal fungere er «open source», noe som betyr at ingen eier
det og at alle kan bruke og videreutvikle det som de vil. Datamaskiner
og kabelnett er imidlertid ikke «open source». Den fysiske driften av
Internett må vedlikeholdes og driftes av noen, og dette er
internettjenesteleverandørenes jobb.
På samme måte som at PC-en, nettbrettet eller smarttelefonen din har
kostet deg, familien eller arbeidsgiveren din penger, koster servere,
kabler, satellitter og alt annet utstyr tjenesteleverandørene benytter
seg av penger. Leverandørene bidrar med utstyr som gjør deg i stand til å
bruke Googles søkemotor for å besøke akkurat den nettsiden du er på
jakt etter. Leverandørene må vedlikeholde og videreutvikle tjenestene
sine, ellers får de misfornøyde kunder, som kanskje bytter over til en
konkurrent hvis problemene vedvarer.
Tjenesteleverandører driver med andre ord en privat forretning som de
fleste andre, som rørleggere, elektrikere, fiskere, bakere og
butikkmedarbeidere. Driver du en bedrift, må du få penger inn i kassa,
og det gjør tjenesteleverandører ved å ta seg betalt av alle som
benytter seg av datatrafikken, enten det er vanlige nettsurfere eller
tjenester som Amazon og Google.
Hva er nettnøytralitet?
Nettnøytralitet betyr at tjenesteleverandører må behandle all
datatrafikk likt, og ikke gi visse produkter og tjenester prioritet over
andre, eller å ta seg ekstra betalt av en aktør for at den for eksempel
skal få tilgang til økt konsum av båndbredde.
Tilhengere av nettnøytralitet sidestiller «open source»-delen av
Internett med den privateide delen – utstyret tjenesteleverandørene har
investert i med egne midler. Internett bør være i fellesskapets eie,
ifølge dem, og derfor må staten regulere nettet til å være en «nøytral
plattform». Tjenesteleverandører skal som nevnt ikke kunne prioritere
visse datapakker over andre på sine egne nett, og all informasjon skal
behandles likt. Enorme datapakker fra Netflix, YouTube eller
torrentnettverk, som legger beslag på store deler av nettverkstrafikken,
skal med andre ord behandles på samme måte som vanlig surfing.
I stedet for å håndtere sin private eiendom slik de mener er best for
kundene, må tjenesteleverandører danse etter statens pipe og lage et
«dumt» Internett, hvor alt behandles likt – uavhengig av konsekvensene
for sluttbrukerne. Se for deg at private utbyggere av jernbaner ikke får
lov til å bestemme selv hva slags tog, last, hastighet og så videre som
er tillatt på sine spor. Dét er nettnøytralitet.
Konsekvenser av nettnøytralitet
La oss si at vi har full nettnøytralitet: Tjenesteleverandørene har
ikke lov til å prioritere viss datatrafikk over annen eller ta seg
ekstra betalt av spesielt belastende trafikkskapere. Hva kan være
følgene?
Hvis for eksempel 10 % av kundene konsumerer 80 % av all båndbredden via BitTorrent, får ikke leverandøren lov til å identifisere dette og nedprioritere hastigheten til torrentbrukerne, slik at de resterende 90 % får en bedre surfeopplevelse
Videotjenester som YouTube, telefonitjenester som Skype og onlinespill som World of Warcraft er avhengige av konstant strømming for å kjøre smidig, men blir ustabile hvis de mister prioritet i datatrafikken over tjenester som ikke er avhengig av konstant strømming
Dersom en tjenesteleverandør må oppgi mesteparten av båndbredden til en liten minoritet, forsvinner lønnsomheten og motivasjonen til å investere videre
Hvis kun en brøkdel av brukerne står for nesten all trafikken (lav lønnsomhet), må prisene økes for alle for å gi alle en sømløs opplevelse
Innovasjoner blir kvalt: En ufri leverandør kan blant annet ikke gi sykehus prioritet, slik at de kan drive med videokonsultasjon og andre teknologiske nyvinninger som gagner kirurgi og pasienter
Forskjellige tilbud til forbrukerne for ulik bruk, som ved premiumkanaler i TV-verdenen, blir ikke tillatt for tjenesteleverandører ved nettnøytralitet
Samme (dyre) pris på servere kan stenge ute nye, potensielle konkurrenter til selskaper som Google, mens i et fritt Internett kan små aktører inngå gjensidig lukrative avtaler med leverandørene
Nettnøytralitet vs. nettfrihet
Hvis leverandører tvinges til å behandle all data nøytralt, mister de
grunnlag og motivasjon for å lage et bedre nett for sine kunder, noe de
kunne ha gjort ved å iverksette tiltak, tilby ekstratjenester eller
bruke teknologi og forskning i tråd med det de mener er best. Resultatet
er et tregere Internett for de fleste, ustabil bruk, redusert
lønnsomhet og motivasjon for leverandøren, økte priser, kvalt
innovasjon, mindre mangfold og et vanskeligere marked å komme seg inn i
for nykommere.
Nettnøytralitet vil gjøre Internett dårligere, men først og fremst er
det et overgrep mot privat eiendomsrett og menneskets livsviktige evne
til å tenke og handle selvstendig. Nettnøytralitet er umoralsk og
upraktisk, og må derfor bekjempes. Et fritt Internett, der et mylder av
aktører går sammen eller konkurrerer for å finne løsningene kundene
faktisk vil ha, er det eneste moralske og praktiske. Si nei til
nettnøytralitet, og ja til nettfrihet!
Går det an å kombinere egoisme og frivillig arbeid? Liberalisme og kapitalisme handler om å maksimere profitt (koste hva det koste vil), og hensynsløst utnytte de svake i samfunnet. Eller kanskje ikke?
Liberalisten Bjørnar Marcelius kommer fra Stjørdal og har en
bachelorgrad i ernæring. Nylig kom han hjem fra Filippinene, hvor han
har hjulpet barn frivillig, selv om han som student knapt eier nåla i
veggen selv. Radkap tok en prat med Bjørnar, for å blant annet høre
hvordan frivillig arbeid og veldedighet er i tråd med liberalisme.
Mange mener at de svake og fattige vil sulte i hjel og dø i et liberalistisk samfunn. Beviste du nettopp at dette ikke er tilfellet? Befolkningen i Filippinene er fullstendig avhengig av frivillige, spesielt i de mest fattige provinsene. Etter tyfonen Haiyan fikk man opplevd statlig korrupsjon på sitt verste. Millioner av dollar gitt av andre stater forsvant sporløst i hendene på den sittende regjeringen. Dette er informasjon vi fikk av den frivillige organisasjonen vi jobbet for der nede. Det viste seg at den sittende presidenten holdt pengene tilbake på grunn av en uoppgjort stammekonflikt mellom ham og forfedrene til ordføreren i den rammende byen Tacloban. Uten frivillig hjelp hadde byen Tacloban mest sannsynlig fortsatt vært i ruiner og sivilbefolkningen ville sultet.
Hva gjorde du konkret nede på Filippinene, og hva fikk deg til å begi deg ut på et slikt oppdrag? Jeg og min samboer var på Filippinene høsten 2013 og dro derfra rett før tyfonen Haiyan rammet østkysten. Vi ble sjarmert av både land og folk, og ønsket å gi noe tilbake. Siden vi begge har en bachelor i ernæring, så fikk vi gjennom en frivillig organisasjon kalt «Atlantis» muligheten til å drive et ernæringsprosjekt kalt «Cangumbang Feeding» i området Palo, Leyte. Dette prosjektet har som mål å takle underernæring i det landlige området Palo, med fokus på å gi ett varmt måltid om dagen til barna i lokalsamfunnet. Alle måltidene vi serverte ble gjennomgått og ernæringsmessig analysert av oss for sikre at barna mottok tilstrekkelig med næringsstoffer og energi. Vi ble gitt et daglig budsjett som var penger vi selv hadde betalt inn til organisasjonen før vi dro, og disse pengene holdt til 5 av 7 dager i uken og skulle dekke matbehovet for 36 barn. Vi tok antropometriske mål for å følge vekst og høyden til barna i de 4 ukene vi var der. Gjennom oppholdet bodde vi hos en lokal vertsfamilie som serverte oss 2 måltider om dagen, frokost og middag.
Hvordan tror du økt liberalisering av samfunnet vil hjelpe de svake og fattige? En økt liberalisering vil føre til at menneskene der nede vil få større muligheter til å løfte seg selv ut av fattigdom. Staten har vist seg udugelig, og er preget av både korrupsjon, interne stammekonflikter og politiske drap. Landet er sterkt religiøst, mye på grunn av fattigdommen og elendighetene som stadig rammer landet. Alle disse faktorene fører til at frivillig hjelp er nødvendig for at landet i det hele tatt skal gå rundt. Private eiendommer for utlendinger er ulovlig å eie, med mindre man er gift med en filippiner og setter eiendommen i deres navn. Dette fører til at det er mye vanskeligere for selskaper å etablere seg og skape arbeidsplasser.
På hvilken måte er frivillig arbeid i tråd med liberalisme og kapitalisme? Nå er det ofte slik at de fleste som jobber frivillig har et rimelig liberalt syn på verden. Å jobbe frivillig innebærer å bruke sine egne penger og tid på å gi noe, og belønningen kommer i form av glede, livserfaring og nye innholdsrike opplevelser. Enten det å hjelpe mennesker i nød i et fremmed land eller stille opp på dugnad i lokalsamfunnet man bor i. Når det gjelder kapitalisme, så ser man at mennesker med mye ressurser og penger gir mest til nødhjelp og oppstart av frivillige organisasjoner. Penger er en ressurs som får verden til å gå rundt, og man forvalter disse best selv.
Hva fikk du selv ut av oppholdet nede på Filippinene?
Det er så mye av jeg er usikker på hvor jeg skal starte. Først å fremst
utvikler man seg mye som person ved å dra til et katastroferammet
område. Fordommer og idiotiske holdninger forsvinner, og man lærer seg
at Norge faktisk ikke er verdens navle. Filippinene er et land med
relativ høy toleranse for andre kulturer, bortsett fra de sørlige
delene, hvor muslimske separatister holder til. Dette smitter over på en
selv. Befolkningen ser alltid positivt på ting, smiler og er glad selv
om forferdelig ting har skjedd. Vertsfamilien hvor vi bodde mistet mange
eiendeler under tyfonen, blant annet en TV. Ingen TV betyr ingen
karaoke, og det er kritisk under festligheter. Vi vurderte om vi skulle
kjøpe en 40 tommers flatskjerm, men fant ut av vi ikke hadde budsjett
til dette. De fikk uansett til slutt lånt seg både en TV og
karaokesystem, og dette var en stor begivenhet for hele familien. Uten å
overdrive, så kan jeg si at syngingen pågikk 12 timer i strekk hver dag
i to dager. Det får en virkelig til tenke på hvor mye verdt små
materialistiske ting faktisk er. Mange sier at penger ikke er lykke, vel
det er rett å slett veldig ignorant. For mennesker som ikke har så mye,
så er penger og andre småting veldig mye verdt. Vi kjøpte ting, som
ofte for oss er helt ubetydelige, og ga til lokalbefolkningen. Den
takknemlighetene de uttrykte er enorm, og man ser virkelig hvordan små
teknologiske utviklinger kan hjelpe og gjøre livet enklere og bedre for
folk flest.
Har du lyst til å reise tilbake? Hva ville du eventuelt ha gjort annerledes? Jeg vil absolutt tilbake, og det er en mulighet for at vi gjør allerede nå til våren. Hvis vi kunne gjort noe annerledes, så ville det vært å øke lengden på oppholdet, større budsjett, og skaffet mer forkunnskaper om landet og befolkningen generelt.
Noen argumenter går ofte igjen mot fred, og alle disse kan besvares med ett motargument.
Det er tre argumenter som går svært ofte igjen mot fred, og de er som
følger: 1) “du kan jo bare flytte,” 2) “du må betale svært høye skatter
fordi du får så mange indirekte fordeler av å bo i et sosialdemokrati”
(lav kriminalitet, høyt utdannet befolkning etc.) og 3) “fred er
udemokratisk.” Jeg skal i dag besvare alle disse argumentene med ett og
samme argument, nemlig at alle disse tre argumentene bygger på
vilkårlige nasjonale landegrenser. Et godt prinsipielt moralsk argument
bør være uavhengig av hvordan verden er inndelt i nasjonalstater.
“Du kan jo bare flytte”-argumentet fungerer bare så lenge det finnes
nasjonalstater og steder utfor en nasjon som man kan flytte til. Dersom
det dannes en verdensregjering fungerer ikke dette argumentet lenger. Da
kan man ikke flytte, ergo er ikke dette en prinsipiell konsistent måte å
argumentere på. Rett og galt avhenger av hvor landegrensene går.
Min mistanke er at de fleste som bruker “du kan jo bare
flytte”-argumentet kun bruker det som en pen måte å si “hold kjeft og
adlyd.” Dersom vi faktisk fikk en verdensnasjon vil de samme menneskene
da si “tough luck” og bevege seg over til neste argument, nemlig “du må
betale skatter fordi du får så mange indirekte fordeler av å bo i et
sosialdemokrati.” La oss derfor se nærmere på dette argumentet.
Sett nå at vi deler Norge inn i to stater, Vestlandet og Rest-Norge.
På grunn av frihandelsavtaler handler disse to statene med hverandre
nøyaktig som før. Forskjellen er bare at nå betaler ikke vestlendingene
skatt til Rest-Norge eller omvendt. Hva skjedde med alle de indirekte
fordelene? Er de liksom forsvunnet nå plutselig? Nei, vi nyter fremdeles
like godt av dem på grunn av frihandel. Det eneste som har endret seg
er at vi har flyttet landegrensa, og vips så forsvant det argumentet.
Det er nemlig slik at vi i Norge har enorme indirekte fordeler av å
handle med Kina. Hvorfor er ikke dette da et argument for at vi bør
betale masse skatt til Kina? Fordi det tilfeldigvis er en landegrense
som skiller oss. Hadde vi fjernet denne ville plutselig de indirekte
fordelene blitt skattbare. Men hvis vi kan dele opp Norge i 2 stater,
hvorfor da ikke i 5 millioner stater? En for hver nordmann. Da har man
bare frihandelsavtaler mellom landene og så er hver av statene suverene.
Gjør vi dette forsvinner plutselig alle de såkalte indirekte fordelene.
Akkurat som vi ikke skatter til Kina skatter vi da ikke til det norske
“fellesskapet” fordi nasjonen Norge ikke finnes, kun en hel haug med
selvstendige småstater.
Nøyaktig samme argument — inndeling i 5 millioner småstater — kan
brukes til å besvare det siste argumentet også, nemlig at liberalismen
ikke er demokratisk. Overtallet får ikke lov til å bruke sin overmakt
til å undertrykke de som er i undertall og dette er fryktelig
udemokratisk, får vi høre. Vel, hvis vi deler inn landet i 5 millioner
små stater, nemlig en for hvert individ og hans eiendom så er hver og en
av disse statene fullstendig demokratiske hver for seg. Sett fra et
slikt perspektiv er flertallsstyret mellom 5 millioner uavhengige stater
en form for imperialisme.
Med andre ord, disse tre argumentene har store problemer med å takle
et tilfelle der hvor hver og en var sin egen nasjon og man hadde
frihandelsavtaler mellom statene. Dette er jo nettopp laissez-faire. Det
finnes kun tre konsistente løsninger til dette:
internasjonalsosialisme, nasjonalsosialisme og liberalisme.
Internasjonalsosialismens løsning er en verdensregjering. Den vil
rettmessig si at dersom vi virkelig mener alvor med at sosialisme er for
alle så er et sosialistisk verdensdiktatur den eneste logiske
løsningen.
Den andre løsningen er at Norge er kun for nordmenn:
nasjonalsosialismen, hvor sosialismen ikke er universell men er avhengig
av hudfarge og etnisitet. Det er denne løsningen de fleste jeg støter
på heller i retning av. De vil ha stengte nasjonalgrenser, høye
tollmurer for å beskytte nasjonal industri og arbeidsplasser og stenge
for innvandrere. Disse menneskene hyler og skriker som stukne griser
over at noen nordmenn som bor innenfor de hellige landegrenser nyter
godt av de indirekte fordelene med å bo i Norge samtidig som de ikke har
dårlig samvittighet et sekund med å benytte seg av de indirekte
fordelene av å importere teknologi fra friere land eller billige varer
produsert av små barnehender i sweatshops i uland.
Felles for internasjonalsosialistene og nasjonalsosialistene er at de
mener at makt gjør rett. Deres beste argument er en klubbe og måten de
vinner en diskusjon på er å vifte truende med klubba og å si “hold kjeft
og adlyd.” Den tredje løsningen derimot, liberalismen, er uavhengig av
størrelsen eller antallet stater. Den er universell og fungerer like
godt uansett hvor man setter landegrensene. Dersom både Sverige og Norge
er 100% liberalistiske ville nordmenn knapt ha merket noen forskjell om
landene slo seg sammen eller ble delt opp i 20 land. Liberalismen er
genuint uavhengig av landegrenser, samtidig som den ikke er fascistisk
slik som internasjonalsosialismen.
For mange betyr «egoisme» å være en hensynsløs bølle, men vi skal se at dette slettes ikke er tilfellet.
Jeg fikk en forespørsel om å fortelle litt om egoisme som etisk
system og det syntes jeg var et glimrende tema som jeg ikke har snakket
om på en stund.
De aller fleste opplever egoisme som et skjellsord. Skjellsord
oppstår ved at folk som har en svært negativ innstilling til noe bruker
ord på en bjeffende og snerrende måte. Dersom mange nok gjør det over
lang nok tid vil ordet bli et skjellsord og deres betydning av ordet vil
bli det dominerende. For eksempel har afrikanere arbeidet seg gjennom
en rekke navn som opprinnelig kun var en nøytral navnelapp (“neger,”
“farget,” “svarting” etc.) men som gjennom å bli sagt på en snerrende
måte av mange nok over lang nok tid ble skjellsord.
Ordet “egoist” har blitt et skjellsord på samme måte, nemlig ved at
det dominerende flertallet av altruister har brukt ordet på en snerrende
måte. (“Din egoist!” sier gjerne noen mens de fråder av avsky og
forakt.) Siden det er flertallet som får lov til å definere begreper har
egoist blitt brukt i betydningen narsissist eller sosiopat, altså som
en ekstremt hensynsløs og til dels ond person, fullstendig blottet for
empati og sympati for sine medmennesker, en som bare bryr seg om seg
selv.
Egoistenes variant av egoisme er som følger: egoisme er livets
filosofi. Alle levende vesener er per definisjon egoistiske. Det å være
levende er å være egoistisk, og det å være egositisk er å leve. Det er
ikke tilfeldig at de fleste religioner både er altruistiske og dyrker et
dødsrike: himmelen, nirvana, Valhall, de evige jaktmarker osv.
Altruismen er dødens filosofi og altruistiske religioner er essensielt
dødskulter. De fordømmer det jordiske liv (fordi det er egoistisk) og
lengter etter døden (“komme til himmelen”).
Før jeg snakker mer om hva egoisme er bør jeg si litt mer om hva altruisme ikke
er. Altruisme brukes i dag nærmest som synonym for å være hjelpsom mot
andre, men hvis dette virkelig er dette altruisme betyr burde John D.
Rockefeller vært den største altruisten på planeten siden han gjennom
sin oljevirksomhet hjalp millioner av mennesker til å få råd til billig
og trygg belysning, samt var med på å skape grunnlaget for bilen som
daglig gjør livet bedre for milliarder av mennesker.
Men Rockefeller regnes ikke som en altruistisk helt selv om han hjalp
millioner av mennesker. Tvert i mot regnes han av altruistene som en
ond skurk som “stjal fra fellesskapet.” Hvorfor? Fordi han tjente på handlingene sine. Han ble rik på å hjelpe andre. Han var ikke ulykkelig. Hjelpen hans var ikke selv-ofrende. Derfor og bare derfor er han en skurk i altruistenes øyne.
Med andre ord, altruismen dreier seg ikke om å hjelpe andre, men om å ha det vondt for andre. Kun hvis man lider for andre mennesker kan man sies å være altruistisk, selv om man overhode ikke hjelper dem. Derfor er medlidenhet (= å lide sammen med) altruismens høyeste dyd.
Egoisme som biologisk begrep
Alle levende vesener og bare levende vesener er egoistiske. For å
forstå hvorfor er det viktig å forstå levende veseners grunnleggende
natur. Når man ser på en plante eller et dyr får man et inntrykk av at
man ser på et objekt, slik som en stein. Men organismer har mer til
felles med en tornado, en elv eller en flamme enn de har med steiner.
Felles for alle organismer er at de er prosesser. De er i
stadig endring og forbruker hele tiden energi og masse som kontinuerlig
strømmer gjennom dem. For å illustrere dette fornyes alle cellene i
kroppen vår hvert syvende år. Det er altså en kontinuerlig strøm av
atomer og energi gjennom kroppen vår, og dette gjelder alle levende
vesener.
Men prosesser har normalt ingen vel-definert identitet. Det går ikke
an å si at en flamme er en ting, nettopp fordi den stadig endrer form og
oppbygning. Når du tenner en fyrstikk er flammen du ser bygget opp av
helt forskjellige atomer enn flammen du ser på fyrstikken et par
sekunder senere.
Mangel på identitet betyr at flammen kan slukne og blusse opp, den
kan være liten og stor og den kan ha masse forskjellige former. Kort
sagt mangler den definisjon.
Levende prosesser er som flammer og tornadoer, bortsett fra at de har
en meget kuriøs egenskap: prosessene danner et sirkulert nettverk av
prosesser hvor prosessene støtter opp om hverandre og bidrar til at
nettverket av prosesser som helhet opprettholdes. Levende prosesser er
selv-genererende, selv-opprettholdende og selv-produserende. Sammen gjør
dette at levende prosesser er selv-definerende. I motsetning til flammer har levende vesener en vel-definert egenprodusert identitet, et ego.
Levende vesener er altså grunnleggende ustabile, flyktige prosesser,
og den eneste måten de klarer å opprettholde seg stabileover tid er ved å
produsere sin egen identitet, arbeide aktivt for å opprettholde seg
selv. Med andre ord, levende veseners ego er definert ved at det må være egoistisk, dvs. handle i sin egeninteresse for å opprettholde sin identitet. Egoisme og liv er en og samme sak.
Legg dog merke til at vi nå har en ny biologisk måte å definere egoisme på: å være egoistisk betyr å opprettholde sin identitet, dvs å handle i samsvar med sin grunnleggende natur.
Sosial egoisme
En konsekvens av dette er at forskjellige organismer har forskjellige
måter å være egoistiske på. Kattedyr har jegerinstinkter som gjør at de
finner stor glede i å jakte på ting og drepe dem. Dette er deres natur
og for dem er dette derfor riktig.
Men det finnes en hel gruppe organismer hvor slik atferd er unaturlig, især mot artsfrender. Denne gruppen organismer kalles sosiale
organismer. Deres egoisme er definert ved at de lever fredelig sammen
uten å sloss, uten å drepe hverandre, uten å spise hverandre, uten å
true hverandre. De mest kjente eksemplene på sosiale vesener er de
sosiale insektene (bier, maur, teremitter), flokkdyrene (gnuer, sauer)
og mennesker. Den definerende egenskapen, dvs. det essensielle
fellestrekket for alle sosiale vesener, er fredelig sameksistens.
Som sosialt vesen er derfor fredelig sameksistens en viktig komponent i menneskets måte å være egoistisk på.
Rasjonell egoisme
I tillegg til å være sosiale vesener har vi også utviklet dyrerikets
beste hjerne som har evnen til rasjonell tenkning, konseptualisering,
verdiskapning og kreativitet. Så viktig er denne egenskapen for oss at
den har påvirket resten av vår biologi. Hjernen vår krever enorme
mengder energi og hormoner for å vokse og derfor har 1 million års
evolusjon gjort at kroppene våre har krympet og blitt svakere. Vi har
mistet muskelmasse og tennene våre har blitt mindre. Vi fødes teknisk
sett som fostre, og i motsetning til alle andre dyr fortsetter hjernen
vår å vokse og utvikle seg i lang tid etter fødselen. Så viktig er
hjernens utvikling for oss at vi lever som hjelpeløse vesener i mange år
før vi er klare til å greie oss på egenhånd.
Denne utviklingen har skjedd fordi det er i vår egeninteresse å tenke
og handle rasjonelt. Vi har mistet mye av våre naturlige redskaper og
forsvarsmekanismer fordi vi bruker hjernen vår til å bygge alt vi
trenger: klær, hus, våpen, internett, måneraketter.
Når vi blander vår sosiale natur med vår rasjonelle natur er
resultatet en helt bestemt måte å leve sammen med andre mennesker: via argumentasjon. Sosialitet + rasjonalitet = argumentasjon.
For at noe skal være et argument er det altså ikke bare nok at det er
en setning med en logisk struktur. Det er helt essensielt at motparten
har muligheten til å si “nei, jeg lar meg ikke overbevise at dette
argumentet” og får lov til å leve i fredelig uenighet med andre. På
dette punktet er det svært mange som synder fælt. De forveksler ekte
argumentasjon, som forutsetter fredelig sameksistens, med begrunnet
tvang.
Her er et eksempel: “vi trenger en velferdsstat for å ta vare på de
som faller utenfor.” Dersom dette brukes som begrunnelse til å tvinge
alle til å være med i velferdsstaten er dette ikke et argument, men en
begrunnet tvang, altså antisosial atferd pakket inn i pene ord.
Selv om de som bedriver den slags begrunnet tvang gjerne har gode
intensjoner strider denne atferden med menneskets natur og det har
derfor svært skadelige konsekvenser for alle. For mennesket er det
naturlige å være sosial, dvs. å leve fredelig sammen, og det betyr at
den naturlige måten å forholde oss til andre mennesker rasjonelt på er
via overbevisning ved bruk av argumenter.
Naturrett versus plikt
At noe er i samsvar med menneskets natur oppleves naturlig. Det
medfører handlinger som “glir av seg selv.” Ting som strider mot vår
natur oppleves derimot som et ork, som urettferdig, som plikter.
Altruismen, som jo er dødens filosofi, strider mot menneskets natur, og er derfor enpliktetikk. Egoismen, som er livets filosofi, spiller på lag med menneskets natur og det gir opphav til naturrett.
Naturrettighetene er simpelthen en beskyttelse av egoet og dens
identitet, det vil si rett til å bestemme over eget liv, egen kropp og
egen eiendom, så lenge man respekterer andre tilsvarende rett.
Naturrett er rettigheter uten plikter. Det oppleves som helt naturlig
å respektere andre menneskers naturretter. Normale mennesker opplever
det ikke som ork eller en plikt å ikke drepe andre mennesker, ikke
voldta, ikke plyndre, ikke svindle osv. Tvert i mot faller det helt
naturlig å oppføre seg sivilisert mot andre mennesker. Et samfunn bygget
på naturrettigheter har mindre friksjon og gnisninger mellom folk, og
folks energi og kreativitet kanaliseres da inn i produktivt,
verdiskapende arbeid, noe som gagner alle.
Et samfunn bygget på altruistiske rettigheter derimot oppleves som
urettferdige plikter. Ingen liker at noen andre kommer og sjefer i livet
sitt og tar kontroll over ens liv og eiendom. Et samfunn bygget på
plikter vil derfor gå tyngre. Folk har ikke samme motivasjon til å
utføre plikter som egoistiske handlinger, og en betydelig del av folks
energi kanaliseres inn i å forsøke å unngå pliktene (svart arbeid,
skatteunndragelse, skatteplanlegning, omgåelse av reguleringer,
korrupsjon etc.) I et slikt samfunn forsvinner derfor mye av folks
kreativitet og energi i svinn. Et slikt samfunn taper alle på i lengden,
hvilket er helt i tråd med altruismen, men uforenlig med egoismen.
Avsluttende ord
Egoismen kunne gått under navnet “naturisme” eller “identitetisme”
fordi kjernen i egoismen er at levende vesener er ustabile prosesser som
ene og alene har en identitet/natur fordi de aktivt arbeider for å
eksistere.
Nå er “naturisme” og “identitetisme” litt knotete navn, og det er
ikke meningen å komme med forslag til nye navn. Poenget er å illustrere
at det er vanskelig for folk i dag å forestille seg at noen ville brukt
“identitetist” som skjellsord. (Det ville til slutt ha blitt det, så
lenge altruismen dominerer.) Hva i alle dager er det som er så fryktelig
umoralsk med å opprettholde sin identitet, liksom?
Svaret på dette er at ved å opprettholde sin identitet — sitt liv —
forhindrer man seg å bevege seg mot dødens rike. Husk at lidelse og
døden er altruismens ideal og mål. Det er derfor altruister synes det er
så fryktelig når egoister insisterer på å leve selvstendige liv, med en
vel-definert grense som skiller individet fra alle andre.
En annen måte å si “identitet” på er for et levende vesen er “mitt er
mitt, og ditt er ditt” og ingenting setter sinnene i koke hos
altruister mer enn dette. Altruistene ønsker å viske ut grensene mellom
individene slik at alle sammen blir en eneste stor smørje, et såkalt
“fellesskap.” Å viske ut grensene mellom individene og å fjerne deres
private sfærer er en metode for å komme et steg nærmere døden, for når
man lever som en smørje hvor alt flyter i ett er man egentlig en levende
død. Hjertet slår, men man slutter å eksistere som individ. Det er det
nærmeste man kan komme dødens rike på jord. Derfor er altruister også
kollektivister.
Enkelte vil nå skyte inn at dette virker som en karikatur av
altruismen, og at de fleste altruister faktisk ikke tenker slik. Det er
riktig at altruismen er en så uhyrlig ideologi at den ikke tåler å
implementeres i sin rendyrkete form, men de fleste beundrer altruismen
selv om de ikke klarer å leve opp til den.
Videre er det en rekke mennesker som bruker altruismen og
kollektivismen som et skalkeskjul (gjerne ubevisst) for å skaffe seg
makt over andre mennesker. Det er ikke tilfeldig at de som snakker aller
ivrigst om “fellesskap” er de som sitter med alle skattepengene og kan
tillate seg å bevilge seg privilegier som andre “vanlige” mennesker ikke
kan tilses. Slik korrumpering av altruismen er helt normalt og, vil jeg
legge til,naturlig. Altruismen er en pervers ideologi, og den
eneste måten å overleve innenfor rammene av altruismen er å pervertere
altruismen slik at den blir litt mer levelig.
Men det finnes et alternativ til pervertert altruisme, nemlig
egoisme, og det politiske systemet som bygger på egoismen er
laissez-faire kapitalisme, altså et system som legger opp til å beskytte
identitetene til alle individer (dvs. både deres kropp og deres
eiendommer). Et slikt system, hvor folk får lov til å være mest mulig
seg selv fører til det beste mulige samfunn med minst mulig friksjon og
mest mulig verdiskapning og kreativitet.
Onar Åm er en forfatter, blogger og
samfunnsdebattant. Han har gitt ut flere bøker, deriblant «Kampen om
klimaet», og jobber blant annet med sosialt entreprenørskap på
Filippinene.
Tilstanden til kunnskapen i Vesten er i forfall, og noe må gjøres før det er for sent.
”Sokrates og sjøpungen” er den litt spesielle tittelen på en ny bok
av Bjørn Vassnes, en bok hvor forfatteren spør om vi ”flykter fra
kunnskapen”, dette fordi kultur- og samfunnseliten har ødelagt mye av
respekten for kunnskap i Norge.
Disse to poengene er hentet fra en artikkel i Aftenposten i går 8/11,
og sitatene ovenfor er hentet fra den. Vi siterer videre fra
Aftenposten: Vassnes sier at ” Norge er et teknologidrevet
kunnskapssamfunn, men et land uten stor nok respekt for kunnskap”. Før
vi går videre vil vi bare si at Vassnes ser ut til å være en mann det er
verd å lytte til: Han er opprinnelig litteraturviter, men er blitt
Norges fremste vitenskapsjournalist innen naturvitenskap og teknologi.
Han har TV-bakgrunn og startet suksessprogrammet Schrödingers katt på
NRK. Vassnes er blitt berømmet for sin aktivitet; han har bla. fått
Gullpennen og Fritt Ords honnøpris.
Noen momenter:
”Norges sterkt nedslitte infrastruktur i samferdsel og kraft er et
symptom på nedvurderingen av naturvitenskap og teknologi. Kunnskapen
blir for ofte styrt og overstyrt av forvaltning og politikk, ….
Resultater fra oppdragsforskning er blitt endret når de ikke har passet
oppdragsgiverne”
”Skole: Få land bruker mer penger på skole. Men skolen er
byråkratisert og lærernes autoritet ødelagt ved at elevene er gjort
«ansvarlige for egen læring». Respekten for konkret kunnskap er svekket.
Det har ført til dårlige ferdigheter i norsk og matematikk for en stor
del av elevene, som nasjonale og internasjonale tester har vist.”.
”… hovedarkitekten bak ødeleggelsen av lærerrollen [var] SV, …”
”Høyere utdannelse: Skoleproblemene forplanter seg til universiteter
og høyskoler. … [hele] en av tre studenter som startet i 1999 [hadde]
ikke fullført ti år senere. Realfagene er i særlig trøbbel, og
ingeniørstudenter har kritisk dårlige mattekunnskaper”.
” Hva er forklaringen? … Han finner mye av forklaringen på
mentaliteten som [nå] preger norsk samfunnsliv … [i holdninger som
dominerte] noen tiår tilbake, da marxist-leninistene hadde meget stor
innflytelse på akademia, medier og forlag. Naturvitenskap og teknologi
ble betraktet som liksom-objektive instrumenter for maktutøvelse.
Miljøkrisen og atomtrusselen ble indikasjoner på dette. «Alternativ»
kunnskap, humaniora og samfunnsfag ble hevet opp. Ideologi ble dyrket,
ikke kritisk holdning til fakta.
Slik ble kunnskap kraftig relativisert, og ideologi fikk overstyre
vitenskap for en hel generasjon unge mennesker. Det forklarer hvorfor
kunnskapskrisen ikke er et større tema i kultur- og samfunnseliten i
dag: Det er de samme sekstiåtterne som styrer mye av norsk politikk,
akademia og forvaltning i 2011” (sitat slutt).
Artikkelen inneholder dog noen punkter som skal innebære at det nå
ikke er så ille som Vassnes beskriver, det skal være tatt grep for å
rette opp mange av de feil som han påpeker.
Vassnes påpeker altså en rekke uheldige forhold, forhold som
fundamental sett er et opprør mot og en avstandtagen til de ideer som
opplysningstiden bygget på. Opplysningstiden sto for sekularitet,
rasjonalitet individualisme og til en viss grad egoisme. Tilhengere av
de gamle ideer likte ikke dette, og de laget sin motbevegelse, med
tenkere som Kant og Hegel og Nietzsche og Kierkegaard og Marx i spissen,
og en rekke som intellektuelle som bygget på disse. Det ble utviklet
teorier som i en ekstrem form førte til Sovjet-Russland og
Nazi-Tyskland, men som i en mildere form preget Vesten i mye av det
tyvende århundre og resulterte i den velferdsstaten som i dag har
nærmest universell oppslutning. Blant disse ideene er de ideer som
Aftenposten gjengir fra Vassvik: relativisme, nedvurdering av kunnskap,
nedvurdering av realfag, svekkelse av autoritet, ideologi trumfer fakta,
osv. (mer om denne utviklingen kan man finne i Leonard Peikoffs bok
”The Ominous Parallells”.)
De holdningene Vassvik tar opp (og vi bygger kun på artikkelen i
Aftenposten) er grunleggende filosofiske holdninger, og de danner
grunnlaget for venstreorienterte stanpunkter og preger da alt politisk
liv (den preger alt som slipper til i de store fora, som akademia,
aviser, TV, etc.) Disse holdningene preger i dag altså alt intellektuelt
liv, og de som har andre meninger og andre perspektiver slipper i alt
for liten grad til.
Hele debatten foregår blant en utvalgt gruppe, og de diskuterer seg
imellom hvordan de riktige standpunktene ikke har fått tilstrekkelig
gjennomslag; det er derfor det går dårligere og dårligere. Jeg vil si at
de tiltakene som tas for å rette opp tilstanden og den negative
utviklingen er bare er overfladiske, og at de ikke vil ikke ha noen
betydelig effekt hvis vi ser et stykke frem .
Men uansett så er det bra at det iblant kommer til orde noen som på enkelte viktige områder har andre konklusjoner enn de som nærmest har monopolisert all debatt gjennom flere tiår. Vi får håpe at det som gjengis fra Vassnes’ bok i Aftenposten er et tegn på at andre som har avvikende standpunkter på viktige saksområder i økende grad vil slippe til i debatten i de store foraene.
Vegard Martinsen er en norsk forfatter og
politiker, og har skrevet flere bøker om blant annet Objektivismen. Han
er ansatt ved voksenopplæringsinstituttet VOX i Oslo.
Hellas er i et økonomisk uføre. Hva skyldes dette, og hva kan gjøres?
Hva kan man lære av Hellas? Og da tenker vi ikke på hva man kan lære
av den greske antikkens helter Sokrates, Platon og Aristoteles, som det
er mye å lære av (spesielt Aristoteles), vi tenker på hva man kan lære
av den meget alvorlige økonomiske krisen som Hellas nå er i.
Som kjent har den greske staten enorm gjeld, og den har vanskelig for
å få lån av sine medsammensvorne lidelsesfeller i EU for å betale
tilbake – hvem vil låne bort penger til en som er nedtynget i gjeld og
som ikke vil redusere sine utgifter?
Hva bør Hellas gjøre? For det første bør regjeringen redusere de
statlige utgiftene. Dvs. den må redusere pensjonsutbetalinger, og den må
redusere lønningene til offentlige ansatte. Den må også si opp folk som
har ikke-produktive jobber, dvs. den må ikke si opp leger og lærere og
politifolk, den må si opp byråkrater og papirflyttere.
Videre må produktive deler av den statlige virksomheten privatiseres:
offentlige skoler og sykehus må privatiseres, men dette er en prosess
som må ta noe tid. Samtidig som dette skjer må skatter og avgifter
settes ned slik at de som benytter disse tjenestene kan betale for dem
selv (og ikke som i dag hvor de kan få dem ”gratis” fordi de er betalt
over skatteseddelen, noe som er en svært ineffektiv måte å betale for
tjenester på.) Og: den greske staten må ikke ta opp flere lån. Flere lån
vil bare gjøre problemene enda større i fremtiden – men slike lån vil
også innebære at dagens politikere kan skyve problemene (som da er blitt
enda større) over på sine etterfølgere.
Hellas må også sørge for å få en stabil valuta, en som ikke kan
manipuleres av politikerne, dvs. Hellas må over på en gullstandard.
Det som har skjedd i Hellas er det som må skje når man har en
velferdsstat*. Utviklingen i Hellas er uunngåelig i et samfunn hvor man
betaler høy skatt og hvor man får mye av staten og hvor mange er ansatt i
staten. Selv om ikke Hellas er alene om dette er det Hellas som ligger
lengst frem i løypa. En rekke andre land er i samme situasjon, men noe
lenger fra stupet enn Hellas er. Spania, Frankrike, England, Irland, og
Italia er bare noen av de landene som om noen tid kommer til å lide
samme skjebne som den vi ser i Hellas i dag.
Kort fortalt er problemet at i en velferdsstat er sammenhengen mellom
produksjon/verdiskapning og forbruk brutt. Derved blir alle fristet til
å bruke mer enn de produserer. Politikerne er de som sier ”bruk mer!”,
og de (politikerne) kan låne penger for å la karusellen gå mye raskere
enn den burde. Resultatet er økende gjeld, en gjeld som etter hvert blir
for stor, og karusellen bryter da sammen. Som Margaret Thatcher
visstnok sa det: ”The problem with the welfare state is that sooner or
later they run out of others people’s money”.
Den som vil lese en litterær fremstilling av dette problemet kan lese
Ayn Rands “Atlas Shrugged”. I denne romanen forklares i detalj hva,
hvordan og hvorfor det som skjer med velferdsstaten må skje. Men vi
oppsummerer Rands poeng svært kort med følgende sitat fra Hellas’ aller
største helt: Aristoteles. I sin bok ”Politikken” (bok 2, kap. 3) sier
han: ”det som eies i fellesskap er der ingen som tar vare på”.
La oss også ha sagt et par ting om Norge: Pga de enorme
oljeinntektene ligger velferdsstatens problemer et stykke frem i tid for
oss. Vi vil i mange år til råd til å ha en langt høyere levestandard
enn vi, i forhold til vår egen produktive innsats, fortjener. Vi har råd
til å la nesten alle nordmenn bli akademikere, byråkrater eller
trygdemottagere, samtidig som vi kan la utlendinger (svensker, polakker,
asiater) utføre mye av den produktive innsats som trengs. Men selv om
velstandsnivået holder seg så vil vi rammes av en rekke andre problemer
som hører velferdsstaten til: korrupsjon, byråkrati, inkompetanse,
kriminalitet, politikerforakt.
La oss til slutt noen ord om læring: Mht å lære så er det tre
kategorier: De som lærer ved innsikt, de som lærer av erfaring, og de
som ikke lærer.
Ang velferdsstaten så har vi de som ved innsikt har forstått at dette er
et system som ikke kan fungere. Liberalistene befinner seg i denne
kategorien. Så har vi de som av den siste tids utvikling i Hellas (og
andre land) innser at velferdsstaten ikke kan fungere. Så har vi de som
tross alt det som har skjedd allikevel tror at velferdsstaten kan
fungere godt over tid.
Hvordan folk fordeler seg i de to siste gruppene skal vi ikke ha sagt noe om, men jo færre det er i det to første kategoriene, jo verre vil det bli.
*Velferdsstat: et samfunnssystem som innebærer at alle som er i
arbeid betaler mesteparten av det de tjener til det offentlige i skatter
og avgifter, og at alle som oppholder seg lovlig i landet til gjengjeld
får mer eller mindre gratis alt som de trenger: skole, barnehave,
infrastruktur, pensjoner, sosialhjelp, kulturopplevelser, osv. Videre er
all produktiv virksomhet utsatt for stadig større reguleringer fra det
offentlige.
Velferdsstaten fører derfor nødvendigvis til stadig høyere skatter og
avgifter, til stadig mer byråkrati og skjemavelde, til stadig mer
kriminalitet og korrupsjon, til stadig større politikerforakt, til
stadig synkende kvalitet på offentlige tilbud, til stadig dårligere
statsfinanser, til stadig flere på trygd, til stadig færre i produktive
jobber, til stadig flere offentlig ansatte, osv.
Del 1: Det frie markedet gjør oss til bedre mennesker
Mange tilhengere av sosialismen og sosialdemokratiet mener nok at sin
ideologi er mer moralsk enn den «kyniske» liberalismen, og at det frie
markedet/kapitalismen/markedsøkonomien – kall det hva du vil – kanskje
fører til at folk blir grådige og skeptiske til andre. Stemmer dette?
Talk about free markets and capitalism to almost any
intellectual and even many businessmen, and you’ll get the idea that
although capitalism delivers the goods, it’s short on virtue. This view,
more than any other, explains why advocates of government control over
people’s lives so often are conceded the high moral ground. Yet the
exact opposite is closer to the truth. Markets teach or encourage at
least three virtues: tolerance, honesty, and compassion.
– David R. Hendersons, The Joy of Freedom, kapittel 11: Market Virtues and Community
Henderson sier altså at markedsøkonomien – i motsetning til hva de
fleste kanskje tror – fører til at mennesker blir ærligere, mer
tolerante og utviser mer medfølelse med andre mennesker.
Ærlighet og tillit
Har du noen gang tenkt over hvor fantastisk det er at vi i de fleste
situasjoner kan stole på at mennesker vi aldri har møtt før er ærlige og
ikke prøver å lure oss? Og ikke bare i landet man selv bor i, men også i
mange fremmede land?
La oss skru tiden tilbake til steinalderen.
Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer.
Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på
arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom
folk.
Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med
mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i
steinalderen.
På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser
høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i
dag? Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at
kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er
gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi
har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle
tipsregler. Gjensidig tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og
trolig aldri kommer til å møtes igjen.– Sigve Tjøtta (Markedet fremmer tillit)
Hvorfor kan vi i dagens samfunn ha så stor grad av tillit til fremmede? Ifølge Sigve Tjøtta, professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, er det sannsynlig at den kommersielle markedsøkonomien spiller en viktig rolle her. Forskning har, ifølge Tjøtta, vist at samfunn med større grad av markedsøkonomi har mer tillit mellom folk.
Han antyder også en mekanisme for hvorfor dette er tilfelle, nemlig at man i markedsøkonomier får negative reaksjoner hvis man gjør noe som mange andre misliker – gjennom (profitt og) tap, naturligvis, men også fordi folk i samfunn med stor grad av markedsøkonomi er villige til å straffe andres normbrudd selv om det innebærer en kostnad for en selv. 1) Ved at uønsket oppførsel straffes, får vi incentiver til å gjøre «gode» ting, og hvis folk stort sett gjør gode ting, er det liten grunn til å ha mistillit til andre, inkludert fremmede.
En annen mulig forklaring, som Tjøtta ikke nevner i sin artikkel, til
at tilliten mellom folk er så stor i markedsøkonomierer, er at når man
selger noe, ønsker man mange kunder, slik at man kan tjene mye penger.
For å få mange kunder, er det for de fleste viktig å ha et godt rykte,
noe man kan få ved å yte god service – ved å tilby kundene det de vil
ha. En forbruker kan dermed ha tillit til at en selger ikke prøver å
lure han/henne. Noen ganger skjer det likevel at man blir lurt, men det
er overraskende sjelden.
Svindel og tyveri straffes dessuten av rettsvesenet, noe som
selvfølgelig også er med på å bidra til å holde folk mer ærlige ved å
gjøre denne type oppførsel mindre lønnsomt.
David Friedman har også skrevet litt om hvordan markedsøkonomien i
større grad en tradisjonelle og sentralstyrte samfunn gir mennesker
incentiver til å være ærlige. Markedsøkonomier vil, ifølge han, gi flere
ærlige mennesker og færre bøller enn alternativene. Dette kan du lese
om i kapittelet The Economics of Virtue and Vice i tredje utgave av boka
The Machinery of Freedom, eller du kan lese et utkast til kapittelet her.
Toleranse
På hvilken måte fører så markedsøkonomien til at vi blir mer tolerante
overfor andre mennesker? Hvorfor blir vi for eksempel mindre rasistiske i
et kommersielt samfunn?
The single most important factor that has broken down
racial discrimination is free markets. [W]hen people are free to trade,
it is costly to discriminate on the basis of personal characteristics
that [have] nothing to do with productivity or the product being
exchanged. People respond by discriminating less, by paying less
attention to racial characteristics that disturb them. And, as they come
to see that the people against whom they had discriminated are human,
then – surprise, surprise – some of them eventually don’t care about
differences at all.
– David Henderson
Dette er igjen et sitat fra boka The Joy of Freedom hvor forfatteren
har viet et helt kapittel til temaet diskriminering (Free Markets Versus
Discrimination). I tillegg til at det altså er ganske logisk at det
blir mindre diskriminering i frie markeder, viser han til flere
eksempler hvor statlig innblanding har forsterket rasistisk
diskriminering. Eksempler er Nazi-Tyskland, Apartheid i Sør-Afrika og
slaveriet i USA. Selv Ku Klux Klan, som er en privat organisasjon, fikk
tidlig god hjelp av staten ved at det fra 1870-tallet ble innført lover
som tillot hvite, men ikke svarte å eie våpen.
Medfølelse/generøsitet
Det er naturlig for mennesker å ha medfølelse med andre mennesker,
særlig sine nærmeste, og når vi donerer til en god sak, fører vissheten
om at vi har vært med på å bidra til noe positivt til at mange av oss
får en god følelse i kroppen. Mange mennesker har altså en
egen-interesse av å gi penger til gode saker. Men når staten gir penger
til en sak, gis det mindre penger privat til samme sak. Vi er altså mer
generøse når staten ikke bestemmer hvilke gode formål som skal få
penger. (Det kan også nevnes at det blir mer konkurranse mellom
veldedige organisasjoner når hver enkelt selv kan velge hvem pengene
skal gå til enn når staten bestemmer på alles vegne.)
Overraskende for mange er det kanskje at amerikanere er så generøse, men ifølge britiske The Economist (1997):
The average American gives a little over one weekly pay
cheque a year to charity, the highest rate in the world. Moreover, half
the country does volunteer work, averaging more than four hours of it a
week.
David Henderson forklarer:
Why does the United States exhibit more feeling of
community and more generosity than other wealthy nations do? One of the
main reasons is that governments in the United States take less
responsibility for people’s lives than governments in most other
countries. This leaves room for communities to develop and support their
members. People want to feel important when they help others. When
governments take over, people who would help often feel that their own
help is redundant and futile.
Samtidig er det slik at jo rikere man er, jo mer gir man (i snitt) til veldedige formål. 2) Det betyr at desto rikere et samfunn er, desto mer vil det gis til gode formål, og det
vil sannsynligvis være fordelaktig også for de fattigste i samfunnet.
Det viser seg dessuten at de frieste samfunnene er de rikeste, så
antageligvis vil de fattigste i et fritt samfunn være rikere enn de
fattigste i et mindre fritt samfunn, noe som faktisk ser ut til å stemme godt (i snitt). 3)
Til slutt håper jeg du har lyst til å se følgende korte, tankevekkende video, hvor Walter Williams forklarer at «[T]he
great virtue of the free market system is [that] the way you get more
for yourself is by serving your fellow man, making your fellow man
happy, and that’s what the free market is about. […] Profit motivation gets people to try to please their fellow man«. Hvor utrolig fantastisk er det ikke at vi har funnet en så positiv måte å gjøre seg selv rikere på? Er du ikke enig?
1) Men hva grunnen er til at man i større
grad er villig til å uselvisk straffe normbrudd i en markedsøkonomi har
jeg ikke funnet ut.
2) I kroner, ikke prosent. Linken viser tall fra USA.
3) Nå er det ikke slik at et land
plutselig blir rikt med én gang det har blitt fritt, men rikdommen og
velstanden øker fortere i friere samfunn.
Del 2: Sosialdemokratiet skal hjelpe fattige nordmenn, liberalismen hjelper fattigere utlendinger
Sosialdemokratiet tar vare på de fattige i samfunnet, sies det. Dette
er en viktig grunn til at nordmenn flest støtter opp om
sosialdemokratiet. Dette høres jo veldig moralsk og fint ut, og
liberalismen kan vel umulig måle seg med dette når det gjelder moral?
Eller kan den det?
Om staten faktisk hjelper de fattige i Norge på en god måte kan diskuteres, 1) men her og nå kan vi godt anta at den gjør det.
Men den norske stat skal først og fremst ivareta interessene til norske
borgere, ikke utenlandske. Dette kan jo teoretisk sett gå på bekostning
av utenlandske borgere. Og min påstand er at norsk politikk, hvor ett
av de uttalte målene er å hjelpe fattige nordmenn, gjør situasjonen
vanskeligere for enda fattigere utlendinger, som i en mer liberalistisk
verden kunne hatt et bedre liv enn de har nå.
Ta såkalt sosial dumping, for eksempel, som norske
myndigheter ønsker å bekjempe. Sosial dumping er (blant annet) når
utlendinger jobber i Norge til lavere lønn enn det som er vanlig for
norske arbeidstagere. Som en konsekvens kan norske arbeidere miste
jobben eller få dårligere lønnsbetingelser. Norske myndigheter begrunner
kampen mot sosial dumping med at vi ikke kan behandle utenlandske
arbeidere så dårlig, men jeg mistenker at det nok er norske
interesser som er mest tungtveiende. For en lav lønn etter norsk
standard kan likevel være veldig mye penger for en som kommer fra et
fattig land. Er det best for vedkommende å jobbe for relativt lav lønn i
Norge eller for mye lavere lønn i hjemlandet? Det spørsmålet er det
arbeideren selv som har best forutsetninger for å svare på – ikke norske
politikere.
Å frata utenlandske borgere muligheten til å jobbe i Norge for hva vi
anser å være dårlig lønn, gjør altså ikke situasjonen bedre for disse
menneskene – snarere tvert imot. Den norske politikken beskytter norske
arbeidere, og det går på bekostning av fattigere utlendinger når de
mister et alternativ som en del av dem anser som det mest attraktive. 2)
Det norske sosialdemokratiet hjelper norske arbeidere, liberalismen hjelper fattigere utlendinger.
Et annet eksempel er subsidiering av norsk industri, blant annet landbruk, noe som gjør det vanskeligere for bønder i fattigere land å få solgt varene sine til Norge. Toll på landbruksvarer har samme effekt. 3)
Sosialdemokratiet hjelper norske bønder, liberalismen hjelper fattigere utenlandske bønder.
Hadde mennesker kunnet bevege seg fritt i hele verden – det vil si hvis alle land hadde hatt åpne grenser og fri innvandring4) – har noen økonomer beregnet at verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP) kunne doblet seg:
The losses boggle the imagination. According to
economists’ standard estimates, letting anyone take a job anywhere would
roughly double global production – a bigger gain than any other economic reform known to man. This isn’t trickle-down economics; it’s Niagara Falls economics.
Økningen i levestandard dette tilsvarer vil i størst grad hjelpe de
fattige, men «alle» vil egentlig tjene på det. Én grunn til at åpne
grenser hjelper mennesker som nå bor i fattige land er at det er lettere
å være produktiv i et utviklet land enn i et land som er mindre
utviklet:
If you lived in Syria or Haiti, you wouldn’t be very productive either.
Bryan Caplan
Og når man er mer produktiv, tjener man som regel mer penger. Hvis verdens BNP dobler seg, vil også mennesker i de rikeste delene av verden kunne få det bedre. Høyere BNP betyr at det har blitt gjort mer arbeid, og en viktig og positiv effekt av arbeid er å tilfredsstille andre menneskers behov. Mer utført arbeid betyr at flere behov har blitt tilfredsstilt. Hvis innvandrere utfører jobber som nordmenn benytter seg av, har dette tilført disse nordmennene positiv verdi. Det kan være fordi prisen er lavere enn om nordmenn skulle gjort samme jobb, fordi det er en type jobb nordmenn sjelden utfører, eller kanskje til og med fordi kvaliteten er høyere. Positivt for de som bor i rike land kan det også være hvis innvandrere fra fattige land tar de minst attraktive jobbene i de rike landene, så de innfødte slipper. Fri innvandring vil dessuten føre til at de smarteste og mest ambisiøse menneskene som nå bor i fattige land får bedre muligheter til å bidra til innovasjon og teknologisk utvikling.
Ulempen for nordmenn med åpne grenser er at, selv om fri innvandring
er utjevnende globalt, vil vi få mer fattigdom innenfor Norges grenser.
Den fattigdommen som finnes andre steder i verden idag vil altså bli mer
synlig for oss. Men, som sagt, fri innvandring vil ha en sterkt
utjevnende effekt hvis man ser på hele verden samlet – og det bør vi vel
strengt tatt gjøre?
Det norske sosialdemokratiet holder fattige utlendinger utenfor, liberalismen slipper inn de som vil komme hit og søke lykken.
Og som en konsekvens av åpne grenser i hele verden ville menneskeheten blitt mye rikere!
1) Og det skal jeg gjøre i neste innlegg.
2) Å få et bein innenfor det norske arbeidsmarkedet kan være veldig verdifullt, med muligheter for bedre betingelser i fremtiden.
4) Det er ikke snakk om at alle som
kommer hit skal ha rett til å få penger fra staten, men staten skal ikke
hindre utlendinger i å jobbe for norske arbeidsgivere.
Del 3: Sosialdemokratiet gjør det vanskelig for fattige nordmenn å jobbe seg oppover
I forrige innlegg
skrev jeg at staten, som skal beskytte norske interesser, dermed bidrar
til å gjøre situasjonen vanskeligere for fattige utlendinger. I dette
innlegget skal jeg gi eksempler på at staten i mange tilfeller ikke
hjelper de fattige i Norge heller, men snarere gjør situasjonen
vanskeligere for dem.
Staten skal være et sikkerhetsnett for de som får problemer. Hvis man
ikke klarer å tjene penger selv, skal man få hjelp av staten, for
eksempel gjennom arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd. Ikke alle som
burde fått trygd får det, og ikke alle som får trygd burde fått det. Det
er forsåvidt forståelig, det er ikke alltid lett å finne ut hvem som
snakker sant og usant.
Trygdefellen
Men samtidig som staten gir trygd når man ikke klarer å tjene nok
selv, gjør staten det også vanskeligere å tjene (nok) penger selv, blant
annet gjennom regulering av hva slags type arbeid som er tillatt og til
hvilken pris. I tillegg er det lett å havne i velferdsfellen eller trygdefellen,
hvor man ved å jobbe litt mer mister store deler av trygden, slik at
man faktisk, ved å øke antall jobbtimer, får en lavere totalinntekt. De
fattige får dermed et sterkt incentiv til å forbli fattige (og avhengige
av staten).
Nå er det riktignok ikke helt trivielt å design’e et trygdesystem
hvor man alltid har incentiver til å jobbe hvis man kan. For eksempel
kan man tenke seg at man, istedenfor å miste all trygden når man tjener
for mye til å motta trygd, bare mister en andel av den, for eksempel
50%. Men det betyr, som Milton Friedman har forklart,
at en som har gått på trygd og en som ikke har det har ulik lønn selv
om de har nøyaktig samme jobb. Den som har gått på trygd vil faktisk ha
høyest inntekt av de to.
Milton Friedman foreslo derfor at en form for borgerlønn han kalte Negative Income Tax
kunne overta for alle dagens trygdeordninger. Med Negative Income Tax
behandles alle likt samtidig som mer arbeidsinntekt alltid gir høyere
totalinntekt. Så det er nok teoretisk sett mulig med et vesentlig bedre
system enn dagens. En så stor endring er nok riktignok ikke realistisk å
få implementert gjennom det politiske systemet.
Det kan også være problemer med en Negative Income Tax,
så det finnes helt sikkert bedre løsninger enn det også. Kanskje vil
entreprenører i et mindre statlig styrt trygdesystem finne noen av disse
løsningene?
Trygdesystemet gir uheldige incentiver til de fattige, men samtidig
er det en god ting å hjelpe folk som trenger hjelp. Spørsmålet er
hvordan de fattige kan hjelpes mest mulig effektivt. Er det gjennom
staten eller ikke? 1) Og er det best å bare gi penger, eller er det bedre å hjelpe de fattige til å klare seg selv uavhengig av staten?
Yrkeslisens
Som nevnt kan arbeidsreguleringer gjøre det vanskeligere for folk å
tjene penger. Riktignok virker det som norske reguleringer er mer
liberale enn amerikanske, men vi har fortsatt veldig mye å gå på i
frihetlig retning. I noen stater i USA er det blant annet ikke tillatt å
klippe eller flette (!) hår uten lisens, og barn har ikke lov til å selge saft, boller eller lignende uten å ha fått godkjenning på forhånd.
I både USA og Norge må man ha statens godkjenning (drosjeløyve) for å
kunne kjøre taxi lovlig. For å få drosjeløyve i Norge stilles det visse
krav, blant annet er det et «økonomikrav«:
Økonomikravet anses ikke å være oppfyllt dersom søkeren
har vesentlige forfalte, men ikke betalte gebyr-, avgifts- eller
skatterestanser eller er under konkursbehandling.
Her virker det som det er ekstra vanskelig for de som har dårlig
økonomi – de fattigste – å få jobb som taxisjåfør. Hadde hvem som helst
hatt lov til å kjøre noen fra ett sted til et annet mot betaling, hadde
en (lovlig) jobb i taxibrasjen blitt en reell mulighet for mange med
lite penger. Mange fattige i Norge har bil og smart-telefon med GPS, og
utenom å være hyggelig, er det strengt tatt ikke så mye mer som skal til
for å kjøre taxi.
På NRKs Brennpunkt
nylig kunne vi se hvor uheldig kravet om statlig godkjenning av
sykepleiere kan slå ut. Hvorfor skal Statens autorisasjonskontor for
helsepersonell (SAK) kunne nekte sykehusene å ansette en sykepleier hvis
sykehuset tydeligvis mener vedkommende er dyktig nok? For meg er det
ganske uforståelig.
Milton Friedman var også skeptisk til statlige lisensordninger, ikke
engang leger bør ha lisens, ifølge han. Grunnen er at lisensordningene
hindrer konkurranse og dermed gir høyere priser 2) og kanskje også lavere kvalitet. Hør hans argumentasjon i denne videoen:
Det en minstelønn sier er i praksis at du ikke har lov til å jobbe
hvis du er mindre verdifull for en bedrift enn hva minstelønnen
tilsvarer – for det er ikke mange som vil ansette noen de taper penger
på å ansette. (Ville du gjort det?) En minstelønn stenger altså de minst
produktive ute fra arbeidsmarkedet.
En minstelønn fjerner dermed også et alternativ for disse menneskene.
Å fjerne et alternativ som noen kunne tenke seg å benytte er vel
strengt tatt ikke den beste måten å hjelpe dem på?
En arbeidsgiver har ikke lov til å si opp hvem som helst uten at det er saklig begrunnet.
Jo vanskeligere det er å si opp en ansatt, jo større terskel blir det
også for arbeidsgiveren å ansette noen han/hun ikke vet helt sikkert om
kommer til å gjøre en god jobb. Som arbeidsgiver vil man helst ikke å
komme i en situasjon hvor man har ansatt en person som man ønsker – men
ikke har lov til – å si opp. Resultatet blir at de som har minst
utdanning, erfaring og kompetanse får en større utfordring med å komme
seg inn på arbeidsmarkedet.
Har man først kommet seg inn på arbeidsmarkedet, har man muligheten
til å jobbe seg oppover og få bedre betingelser hvis man er motivert for
det og gjør en god jobb.
Det er tydelig at yrkeslisenser og andre statlige arbeidsreguleringer
gjør det vanskeligere for folk å få seg en jobb. Det er dermed lett å
foreslå et tiltak som skal gi mindre arbeidsledighet – det er rett og
slett bare for staten å slutte å blande seg inn i hvilke arbeidsavtaler
det skal være tillatt å inngå.
Og hva skal vi leve av etter oljen?
-Det folk velger å jobbe med – enkelt og greit!
Boligpolitikk
Er det best for de fattigste i samfunnet om boligpriser og leiepriser
er høye eller lave? Det er selvfølgelig best om de er lave. Da vil
flere ha råd til et fint sted å bo. De siste par tiårene har dessverre
bolig- og leieprisene skutt i været i Norge, særlig i byene. Selv om noe
av prisøkningen nok skyldes innflytting til byene, spiller politikk en
viktig rolle:
Det er skattemessig lønnsomt å investere i bolig.
Lånerentene er lave.
Det er store begrensninger på hvor det er lov å bygge nytt og hvor høyt det er lov å bygge.
Det er strenge reguleringer på hvordan nye bygninger skal være.
Det er krav om universell utforming.
De høye prisene på boliger gjør at relativt fattige nordmenn ikke har
råd til å kjøpe bolig, noe som ikke er et problem i seg selv siden man
også eventuelt kan leie. Problemet, sett fra de fattiges ståsted, er at
«sparing» i bolig har vært så utrolig lønnsomt for de som har klart å
komme seg inn på boligmarkedet. Dette har dermed bidratt til å øke
forskjellen mellom fattige og rike – de som har hatt råd til å kjøpe
bolig og de som ikke har det.
Disse tre punktene (trygdefellen, arbeidsreguleringer og
boligpolitikk) er kanskje de mest effektive tiltakene staten bruker for å
gjøre livet vanskeligere for de fattige i Norge (selv om de fleste i
staten nok ikke ser det sånn selv). Er du enig? Eller er det andre ting
staten gjør som bør inn på topp 3-listen? Moms? Inntektsskatt? Høye krav
til å starte egen virksomhet? Begrunn svaret.
1) Hvis det først og fremst var private
organisasjoner som hadde hjulpet de fattige, hadde disse hatt bedre
incentiver til å faktisk hjelpe de fattige på en god måte enn det staten
har idag. (Og er incentivene bedre, så blir resultatet bedre også.)
Staten kan velge hvor mye penger den vil ta fra innbyggerne og velge
hvor mye som skal gå til de fattige.
Om det ikke blir færre fattige over tid, er ikke det så viktig, for
hvem i staten taper egentlig på det, utenom kanskje en og annen
politiker som lovte at det skulle bli færre fattige? Faktisk er det
kanskje sånn at staten tjener på at det er mange som får tilskudd fra
staten, for da vil mange av dem være takknemmelige og ønske å bevare det
eksisterende systemet. En privat organisasjon er avhengig av at folk
frivillig gir penger til den, så hvis folk mener den ikke gjør en god
jobb, vil den miste støtte, tjene mindre penger og kanskje gå konkurs.
En privat organisasjon vil dessuten prøve å tjene så mye penger som
mulig, hvilket betyr at den har et incentiv til å få folk til å klare
seg selv igjen så fort som mulig – så den vil antageligvis ikke bare gi
penger, men også gjøre en stor innsats for at folk kan komme tilbake i
arbeid så fort som mulig. (Staten har vel også noen slike ordninger, men
jeg vet ikke hvor effektive de er.)
2) Medisiner og medisinsk behandling har
på grunn av statlige reguleringer blitt så dyrt at de færreste har råd
til å betale for det selv. Man har dermed blitt avhengig av statlige
ordninger (ironisk nok) eller private forsikringer for å kunne betale.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg
om hvordan det amerikanske statlige monopolet på godkjenning av
medisiner bidrar til at prisene på medisiner blir ekstremt høye.
Del 4: Politikere er ikke guder – markedssvikt i det politiske systemet
There are some government programs that give money to the
poor […]. But such programs are vastly outweighed by those having the
opposite effect – programs that injure the poor for the benefit of the
not-poor. Almost surely, the poor would be better off if both the
benefits that they now receive and the taxes, direct and indirect, that
they now pay were abolished.
Hjelper egentlig sosialdemokratiet de fattige i Norge på en bedre måte enn hva tilfellet hadde vært i et liberalistisk samfunn? 1) Ifølge David Friedman ser svaret ut til å være nei, selv om han i sitatet over riktignok ikke refererte til Norge idag, men til USA i 1970. Men som jeg pekte på i forrige innlegg, har den norske staten laget en del lover og reguleringer som gjør ting vanskeligere for de fattige. Hvorfor klarer ikke staten å sette opp et system som fungerer godt for alle? Det skal jeg prøve å si litt om nå.
Mange argumenterer for at staten skal gripe inn i det frie markedet
for å omfordele penger fra rike til fattige. Det de fleste nok ikke
tenker så mye på er hvor sannsynlig det er at staten kommer til å gjøre
dette (og andre ting) på en god måte. Det virker som mange har en tanke
om hvordan samfunnet optimalt sett bør være, så tenker de at det frie
markedet ikke kommer til å produsere ønsket resultat, dermed må staten
gjøre det. Det er her det er viktig å vite litt om hvordan staten
fungerer – hvordan incentivene er for de som jobber i staten – for å
kunne si noe om hvorvidt det ønskede resultatet er realistisk eller
ikke.
Public choice theory er en retning innenfor økonomifaget som
analyserer incentivene i offentlig sektor, og det viser seg at de
sjelden er bedre enn incentivene i det frie markedet. I video-serien
under (4 videoer), som gir en god introduksjon til public choice theory,
sier Mark Pennington (i siste video, 2:43) at:
When you try to perfect [the market] with imperfect politicians, that’s when things really get screwed up.
Når man stemmer, stemmer man på partier – ikke på konkrete politiske
programmer. De konkrete programmene blir ikke til kun basert på hvordan
folk stemmer, men også på bakgrunn av politikernes forhold til
interesseorganisasjoner, lobbyister og hverandre. Politikerne er ikke
noe mer uselviske enn deg og meg, og hvis de får et godt tilbud fra noen
som har mye å tilby, kan det være vanskelig å si nei selv om det egentlig ikke er en politikk de i utgangspunktet ønsker å stå for. I likhet med det frie markedet er altså også det politiske systemet en slags markedsplass,
og det er ikke slik at alt man ønsker automatisk kommer til å skje bare
fordi det skjer gjennom staten – selv ikke hvis politikerne lover at
det kommer til å skje.
I det politiske markedet er det, som i det frie markedet, de fattige
som har minst å tilby. Derfor er det ikke unaturlig hvis det er andre
(rikere) grupper som får mer enn dem.
This is not to deny that poor people get some benefit
from some government programs. Everyone gets some benefit from some
government programs. The political system is itself a sort of
marketplace. Anyone with something to bid – votes, money, labor – get a
special favor, but the favor comes at the expense of someone else.
Elsewhere I argue that, on net, very nearly everyone loses. Whether that
is the case for everyone or not, it surely is the case for the poor,
who bring less to the bidding than anyone else.
One cannot simply say, ‘Let government help the poor’, ‘Reform the
income tax so that rich people really pay’. Things are as they are for
reasons.
-David Friedman
Den siste setningen er verdt å gjenta: Det er grunner til at ting er som de er. 2)
Det er lett å tenke at «bare staten kan justere litt på reglene sine,
så blir ting skikkelig bra,» men hvorfor har ikke staten fikset
problemet tidligere? Jo, det er ofte fordi incentivene til de involverte
parter er slik at det er lønnsomt for dem å velge en løsning som ikke
er optimal for folk flest (men for dem selv – selvfølgelig). Dette er jo
selve definisjonen på markedssvikt, 3) og
markedssvikt er utbredt i det politiske systemet – det politiske
systemet som ironisk nok sies å skulle fikse markedssvikt i det frie
markedet. For selv om markedssvikt er et argument for at staten bør
gripe inn, er det et enda bedre argument for at staten ikke bør
gripe inn, noe David Friedman sier mer om i foredraget i videoen under.
Mens markedssvikt er unntaket i det frie markedet (og i mange tilfeller
kan fikses av en smart entreprenør), er markedssvikt regelen i det politiske markedet.
Årsaken til at markedssvikt er så utbredt i det politiske systemet er
at de fleste politiske avgjørelser tas av folk som selv verken betaler
kostnaden for eller får fordelene av det som gjøres.
For eksempel får jeg som stemmeberettiget veldig lite igjen for å
sette meg grundig inn i politikk. Selv om jeg stemmer på riktig parti,
er sjansen minimal for at min stemme vil påvirke valgresultatet. Når man
derimot «stemmer» i det frie markedet ved å velge å kjøpe ett produkt
fremfor et annet, får man alltid det produktet man «stemmer på»
(kjøper).
Et annet eksempel hvor kostnader og fordeler ikke går til den som tar
avgjørelsen er når lovgivere vedtar en ny lov eller regulering. Loven
går ofte ut over noen, mens andre kan tjene på den. Lovgiveren selv kan
riktignok ha fordel av loven, men de største kostnadene og fordelene går
til andre. Det betyr at hvis loven for det meste har negative
konskvenser, er det ikke sikkert at feilen vil bli rettet opp.
Hvis man derimot som enkeltperson eller firma tar en dårlig eller god
avgjørelse, er det mye større sannsynlighet for at en selv merker
konsekvensene av avgjørelsen, positive eller negative, avhengig av
hvordan avgjørelsen blir mottatt av omverdenen. Dermed har vi i det
private normalt sett incentiver til hele tiden å prøve å ta gode
avgjørelser, mens man i det politiske systemet lettere kan komme unna
med mer «egoistiske» handlinger som en selv tjener på, men hvor
kostnaden for samfunnet som helhet er større enn fortjenesten.
Et eksempel på dette er at store firmaer ved hjelp av lobbyisme kan
kjøpe seg reguleringer som skader konkurrentene mer enn dem selv.
Politikerne tjener på tjenestene de kan få av lobbyistene, firmane
tjener ved at de får en fordel i konkurransen mot andre firmaer, mens
folk flest taper når det blir mindre konkurranse i markedet, noe som
normalt gir seg utslag i høyere pris og/eller dårligere varer og
tjenester. Siden det er store firmaer som har best råd til å
kjøpe seg innflytelse over nye reguleringer, vil man dermed få flere
store firmaer relativt til små enn hva tilfellet ville vært i et friere
marked:
Jeg har også tidligere skrevet litt om uheldige incentiver i offentlig sektor:
2) Hvis man synes det er rart at ting er
som de er, skyldes det at man ikke har nok kunnskap og informasjon.
Hadde man visst alt, hadde det man syntes var rart vært fullstendig
logisk. Så når man synes noe er rart, er det egentlig bare et tegn på at
man har mer å lære.
3) Markedssvikt er når resultatet totalt
sett blir negativt når vi som enkeltindivider handler i vår
egeninteresse. (Slik vi derimot ønsker at ting skal fungere er at når
hver og én av oss gjør det beste for oss selv, blir resultatet også det
beste for samfunnet (hele jordens befolkning) totalt sett.)
I dag har jeg tatt for meg noen spørsmål angående sosialt
sikkerhetsnett i et liberalistisk samfunn igjen. Virker som om mange
ikke har noen realistiske forestillinger om hva som ville blitt
tilfellet i et fritt samfunn, der hvor folk var av samme oppfatningen
som i dag: Altså at et sterkt sosialt sikkerhetsnett er nødvendig. Det
vil folk mene til enhver tid, av mange forskjellige grunner. Også dersom
man går ut i fra at folk er egosentriske og bare tenker på seg selv og
sitt, om man da ikke faktisk ønsker et samfunn der folk ikke får hjelp
da – å mene at flertallet vil være av den oppfatningen i fremtiden –
mener jeg er sterkt urealistisk.
Dette er et tema som ofte
blir en konsekvens av en debatt når sosialister eller sosialdemokrater
vil prøve å lære oss liberalister om hvordan det liberalistiske
samfunnet vil se ut. Når de vil vise oss hvorfor det ikke kan fungere
osv. Det er jo ikke meningsforskjeller, men de tror de vet at det ikke
fungerer. Dette gjør de fordi politikerne har sagt dette, og de har fått
dette inntrykket over tid. De har ikke tenkt grundig over det,
reflketert over mulighetene som finnes i et fritt samfunn der
politikerne spiller mindre rolle. I dag bruker man stort sett tenkningen
på sosialdemokratiske spørsmål: Skal man ha åpne butikker på søndag,
eller skal man forby butikkeierne å ha oppe på søndager? Skal man eller
skal man ikke straffe foreldre som røyker i bil med barn til stede med
bøter.
Er det opplendinger eller hedemarkinger som burde ha
kortest vei til arbeid. Tja, det siste var vel bare noe jeg fant opp,
men folk skjønner nok tegninga. Det er politiske debatter som dette, som
gjør svært mange totalt uinteressert i politikk. Og i en hver sak, så
handler det om hvem som kan overkjøre hvem.
Vi mener
derimot at det enkelte menneskets liv ikke skal være gjenstand for valg.
Vi mener at man skal ha noen rettigheter, og at disse er ukrenkelige.
Det må nødvendigvis være et flertall som støtter oppom vår ideologi, og
som ønsker individualisme og frihet til å selv bestemme over sitt eget
liv osv. Og det vil bli slik at flertallet former samfunnet direkte uten
å gå omveien gjennom politikere og byråkrater, men det vil ikke være
lov til å initiere tvang mot fredlige mennesker. Man må respektere
andres eiendom, og rett til å bestemme over egen kropp, penger og så
videre (…).
Her er noen sitater som jeg har fra en annen debatt, som jeg da følte for å legge inn her:
“…konkurrerer om å hjelpe”. Alvorlig talt.
Ettersom staten ikke har penger kan det ikke være anbudskonkurranse du
mener her, men reelle “se, jeg ga ham/henne mer penger enn du gjorde”.
Du missforstår. Det vil være en konkurranse blant
hjelpeorganisasjonene om å ivareta befolkningens interesser på en best
mulig måte. Interessene til Ola Normann er jo i dag å ha et sterkt
sosialt sikkerhetsnett, det vil ikke forandre seg selv om hvert individ
får lov til å bestemme mye mer selv over sitt eget liv og eiendom. Det
finnes ingen anbudsrunder og sånt i et liberalistisk samfunn.
Problem 1: Ingen driver veldedighet slik. Og hvem skulle vurdere når mottakeren hadde fått tilstrekkelig
Hvem som vurderer det? Vel, det er jo folk som betaler for dette
da… De organisasjonene som vil overta dagens statlige oppgaver, må jo
love den norske befolkningen noe, for at folk skal betale til dem. De må
ha gode ordninger for syke, uføre, osv. som da folk ønsker å betale
for.
Problem 2: Hvor kommer pengene fra? Man må få penger
inn for å gi penger ut, og ingen vil støtte en organisasjon som slenger
penger etter folk.
Jo, det vil de selvsagt gjøre. Pengene kommer fra oss. Vi som
arbeider og tjener penger. Vi har interesse av å ha et velferdssamfunn
der de fattige og svake får hjelp. Det er svært få som ikke ønsker
dette. Liberalister møter sånne typer argumenter fra stort sett alle vi
diskuterer med, så det kan ikke være noe problem. Alle tenker på de
svakeste. Men vil staten være best til å ivareta våre interesser, enn
organisasjoner som konkurrerer om å levere best mulig tjenester til oss?
Jeg tror ikke det. Du vet at NAV driver for profitt? De som jobber der
skal ha penger, og noen skal finansiere det osv. Grunnen til at NAV
eksisterer er jo på grunn av flertallets interesser. Vi vil betale for
det.
Alle firmaer/organisasjoner jeg kjenner til går konkurs når pengesekken er tom…
Klart det. =)
Hvorfor virker ikke kommunismens grunntanke, “å yte etter evne, få etter behov”, i praksis? Fordi blod er tykkere enn vann.
Jeg er uenig. Det er ikke derfor det ikke fungerer. Du kan lese om
hva som gjør dette systemet umulig her:
http://www.vegardmartinsen.com/xmises.html Det er manglende
prisfunksjon, manglende konkurranse, manglende marked. Politikerne vet
ikke hva slags behov vi har, men markedet vet, fordi de får feedback. Vi
handler, og det som er lønnsomt å produsere, er lønnsomt fordi folk
kjøper det, dermed finner man ut hva folk har behov for. Produserer man
noe som det ikke er behov for, så vil de gå underskudd, osv. Det er et
system som da er basert på frihet, og menneskers frie valg, som vil
fungere best over tid. Dette vil allokere resursene korrekt, og på en
mest mulig effektiv og god måte. I kommunistiske økonomier vil det være
kjøttberg, melkehav osv, på grunn av voldsom overproduksjon av det ene
og det andre. Dette er jo noe av det samme man ser innen det offentlige i
dag. Dårlig kvalitet, og tjenestene koster svært mye osv. Det er et
kjent ordtak som heter: “Skattene er ikke for høye, men det er
statsutgiftene som er for store”… Noe i den duren der.
Mennesker vil prioritere å sikre egen og fremtidig families økonomi foran å hjelpe andre.
Det er nok der jeg og du skiller oss mest, ang. menneskesyn og forestillinger. Jeg tror at et liberalistisk samfunn er umulig dersom folk har den forestillingen. Man kan bare få det dersom befolkningen ser bedre muligheter i et fritt samfunn der de får mye større innflytelse og valgfrihet enn i dag. Jeg tror ikke folk forvandles til å bli kyniske og uten tanke for andre. Men man kan si det slik at dersom det er slik du sier, så vil politikerne bare gjenspeile denne typen folk til en hver tid, og man har et mye større problem.
Politikerne vil gjøre ting som bare gagner dem selv osv. Da får man korrupsjon, utnytting av systemet. (Det leser man jo om en del nå for tiden, med tanke på den katolske kirken som har lurt til seg millionervis av kroner osv som ellers kunne gått til bedre formål. Og mye annet. Det vil da være mye vennetjenester og nepotisme, etc som en følge av dette, og folk vil utnytte systemet. De rike med de beste politiske kontakter vil komme best ut. De vil bli beskyttet mot konkurranse fra fattige gjennom f.eks at man øker toll, og regulerer og gjør det vanskeligere for andre mindre bemidlet til å oppta konkurransen mot dem og så videre. Det ser man i Norge, og det ser man i USA. Cronyism. Dette systemet blir borte om man får en liberalistisk rettsstat som da ikke blander seg med økonomien. Da vil spillereglene være like for alle.
Se denne:
Ironisk og gjelder åpenbart sosialdemokratiet, og dens blandingsøkonomi; Ikke for et liberalistisk samfunn.
Av samme grunn vil frivillig støtte til alt fra forsvar via helse til innvandrere rimelig fort spille fallitt.
Det er svært lite sannsynlig. Man må tenke litt realistisk. Dersom et sånt samfunn blir til, og det blir ikke
til over natten, så blir det til gradvis, og det blir til som et
resultat av at folk ser at det fungerer. Det vil ikke være slik at vi i Liberalistene
vil røske vekk alle ordninger fra folk… Vi vil gradvis overføre
oppgavene, og folk vil jo over lang tid se om det fungerer eller ikke.
Vi vil først og fremst slippe til flere private aktører, og skape større
valgfrihet, i tillegg til de offentlige tjenestene. Alle de som har
fått innvilget trygd osv i dag, skal få dette livet ut, osv. Og så vil
man ha tvungen skatt på militærtjenester så fremt liberalistene da ikke
får langt over 80% av velgerne. Men dersom de har fått så mange stemmer,
så vil det si at stort sett hele befolkningen ikke ser noe problem med å
betale det på den måten der. Så ser man realistisk på det, så vil dette
være fint mulig. Du må huske på at samfunnet styres av våre ideer og
holdninger.
Men for all del, fortsett å publisere at dere ikke forstår dere på de mest grunnleggende problemstillinger i samfunnet
Hva om du tar feil? Vi har studert dette i lang tid. Altså de fleste
av oss. Vi har vært aktive i mange mange år, og vi har kommet til dette
standpunktet over lang tid. I alle fall jeg. Og de fleste andre
liberalister jeg kjenner, er som regel kommet dit gjennom mye lesing og
diskusjon. Dette rett og slett fordi det ikke er det som er naturlig med
en gang grunnet det sterke sosialdemokratiske presset som finnes i
Norge i dag. Propagandamaskineriet til enkelte partier osv. Media
generelt, er med på å styre våre holdninger og tanker. Disse
problemstillingene er jo ikke på noen måte ukjente for oss. Jeg har tatt
opp en god del problemstillinger i denne bloggen som ofte blir gjentatt
i debatter med sosialdemokrater og sosialister, og dette er også
grunnen til at jeg skriver blogg, for å kunne refferere til enkelte
blogginnlegg i detbatt, ofte i den hensikt å vise til at dette har jeg
tenkt på før. Det er ikke noe nytt. Jeg har blant annet skrevet blant
annet dette blogginnlegget: Religiøs tro på politikerne
Svar fra en annen debattant:
Dette var et etterlengtet saklig innlegg. Men tror
likevel du sliter litt med realitetene: Hvordan skal du eller jeg få tid
og mulighet til å vurdere (korrekt) hvilke personer eller saker som
trenger støtte og i hvilken grad?
Hyggelig å høre!! 🙂 (Du stiller selv gode og interessante spørsmål!)
Vi velger en organisasjon som tar for seg slike ting for oss. Tenk på
Staten som en organisasjon med partier, som er små underorganisasjoner.
Her kan du ikke velge hva du skal betale til selv, men det er avhengig
av hva flertallet vil du skal betale for, til en hver tid. Altså er det
flertallet som skal bestemme over dine penger, og ditt liv. Se så for
deg mange ulike organisasjoner og et samfunn basert på at du har rett
til å disponere produktet av ditt eget arbeid (penger) som du selv måtte
ønske. Hvis du er sosialdemokrat, vil du kanskje velge å betale til en
sosialdemokratisk organisasjon. Dvs en organisasjon som ivaretar
interessene til de som tenker slik, og så videre. De er ikke partier som
kan bestemme over deg lenger. Man har en rettsstat som ivaretar din
rettsikkerhet, og man har objektive og saklige lover basert på de
negative rettighetene/frihetene. Organisasjonene du betaler til, leverer
deg det de lover, og de konkurrerer mot hverandre om å levere best
mulige tjenester, til en best mulig pris. Da får man konkurransedyktige
priser og tilbud, altså helt annerledes enn i dag, hvor vi betaler
blodpris pga at prisfunksjonen i det offentlige uteblir, da det er
planøkonomisk styring.
100 kr til forsvar denne måneden, 150 til helse…
Ikke riktig slik. Du betaler en fast sum til staten. Så vil du betale
en fast sum til en organisasjon som har nøyaktig den samme rollen
staten har i dag med å levere deg helsetilbud. Dette kan være en
organisasjon som leverer deg og også de som ikke ellers ville hatt råd,
helsetjenester. Altså som også fungerer som veldedig.
Noen må ha oversikten, fordele midlene. Dette kalles staten. Og skatt. Pr. I dag, da…
Sterkt uenig, fordi dette vil hindre konkurranse. Det vil føre til at
de ulike tilbudene vi får (helsetilbud, skole osv) vil få penger
uavhengig av om de gjør en god jobb eller ikke, samtidig blir dette
svært dyrt for oss. Vi må betale mer for dette offentlige, enn for det
private. Jeg har eksempler til og med fra Dagbladet som viser det.
F.eks. at private sykehus er billigere, og at skoler er det… De må
konkurrere om deg og meg som kunder. Mens det offentlige bare vil
behandle oss som en utgift og ofte være motvillige til å hjelpe oss.
Dessuten er det helt tilfeldig om du får god hjelp i dag om du blir syk.
Det er mye inkompetanse. Jeg døde nesten selv som et direkte resultat
av dette. Svinaktig lange ventekøer og så videre. Jeg har mye større tro
på det private enn det offentlige. Så mener jeg at vi må ha et sterkt
sosialt sikkerhetsnett i bunnen. Det har jeg skrevet om her:
http://turbonelloliberalismen.blogg.no/1413649608_sosialt_sikkerhetsnet.html
