Hva er egoisme?

Posted By: Onar Åm 30. juli 2015

For mange betyr «egoisme» å være en hensynsløs bølle, men vi skal se at dette slettes ikke er tilfellet.

Jeg fikk en forespørsel om å fortelle litt om egoisme som etisk system og det syntes jeg var et glimrende tema som jeg ikke har snakket om på en stund.

De aller fleste opplever egoisme som et skjellsord. Skjellsord oppstår ved at folk som har en svært negativ innstilling til noe bruker ord på en bjeffende og snerrende måte. Dersom mange nok gjør det over lang nok tid vil ordet bli et skjellsord og deres betydning av ordet vil bli det dominerende. For eksempel har afrikanere arbeidet seg gjennom en rekke navn som opprinnelig kun var en nøytral navnelapp (“neger,” “farget,” “svarting” etc.) men som gjennom å bli sagt på en snerrende måte av mange nok over lang nok tid ble skjellsord.

Ordet “egoist” har blitt et skjellsord på samme måte, nemlig ved at det dominerende flertallet av altruister har brukt ordet på en snerrende måte. (“Din egoist!” sier gjerne noen mens de fråder av avsky og forakt.) Siden det er flertallet som får lov til å definere begreper har egoist blitt brukt i betydningen narsissist eller sosiopat, altså som en ekstremt hensynsløs og til dels ond person, fullstendig blottet for empati og sympati for sine medmennesker, en som bare bryr seg om seg selv.

Egoistenes variant av egoisme er som følger: egoisme er livets filosofi. Alle levende vesener er per definisjon egoistiske. Det å være levende er å være egoistisk, og det å være egositisk er å leve. Det er ikke tilfeldig at de fleste religioner både er altruistiske og dyrker et dødsrike: himmelen, nirvana, Valhall, de evige jaktmarker osv. Altruismen er dødens filosofi og altruistiske religioner er essensielt dødskulter. De fordømmer det jordiske liv (fordi det er egoistisk) og lengter etter døden (“komme til himmelen”).

Før jeg snakker mer om hva egoisme er bør jeg si litt mer om hva altruisme ikke er. Altruisme brukes i dag nærmest som synonym for å være hjelpsom mot andre, men hvis dette virkelig er dette altruisme betyr burde John D. Rockefeller vært den største altruisten på planeten siden han gjennom sin oljevirksomhet hjalp millioner av mennesker til å få råd til billig og trygg belysning, samt var med på å skape grunnlaget for bilen som daglig gjør livet bedre for milliarder av mennesker.

Men Rockefeller regnes ikke som en altruistisk helt selv om han hjalp millioner av mennesker. Tvert i mot regnes han av altruistene som en ond skurk som “stjal fra fellesskapet.” Hvorfor? Fordi han tjente på handlingene sine. Han ble rik på å hjelpe andre. Han var ikke ulykkelig. Hjelpen hans var ikke selv-ofrende. Derfor og bare derfor er han en skurk i altruistenes øyne.

Med andre ord, altruismen dreier seg ikke om å hjelpe andre, men om å ha det vondt for andre. Kun hvis man lider for andre mennesker kan man sies å være altruistisk, selv om man overhode ikke hjelper dem. Derfor er medlidenhet (= å lide sammen med) altruismens høyeste dyd.

Egoisme som biologisk begrep

Alle levende vesener og bare levende vesener er egoistiske. For å forstå hvorfor er det viktig å forstå levende veseners grunnleggende natur. Når man ser på en plante eller et dyr får man et inntrykk av at man ser på et objekt, slik som en stein. Men organismer har mer til felles med en tornado, en elv eller en flamme enn de har med steiner. Felles for alle organismer er at de er prosesser. De er i stadig endring og forbruker hele tiden energi og masse som kontinuerlig strømmer gjennom dem. For å illustrere dette fornyes alle cellene i kroppen vår hvert syvende år. Det er altså en kontinuerlig strøm av atomer og energi gjennom kroppen vår, og dette gjelder alle levende vesener.

Men prosesser har normalt ingen vel-definert identitet. Det går ikke an å si at en flamme er en ting, nettopp fordi den stadig endrer form og oppbygning. Når du tenner en fyrstikk er flammen du ser bygget opp av helt forskjellige atomer enn flammen du ser på fyrstikken et par sekunder senere.

Mangel på identitet betyr at flammen kan slukne og blusse opp, den kan være liten og stor og den kan ha masse forskjellige former. Kort sagt mangler den definisjon.

Levende prosesser er som flammer og tornadoer, bortsett fra at de har en meget kuriøs egenskap: prosessene danner et sirkulert nettverk av prosesser hvor prosessene støtter opp om hverandre og bidrar til at nettverket av prosesser som helhet opprettholdes. Levende prosesser er selv-genererende, selv-opprettholdende og selv-produserende. Sammen gjør dette at levende prosesser er selv-definerende. I motsetning til flammer har levende vesener en vel-definert egenprodusert identitet, et ego.

Levende vesener er altså grunnleggende ustabile, flyktige prosesser, og den eneste måten de klarer å opprettholde seg stabileover tid er ved å produsere sin egen identitet, arbeide aktivt for å opprettholde seg selv. Med andre ord, levende veseners ego er definert ved at det må være egoistisk, dvs. handle i sin egeninteresse for å opprettholde sin identitet. Egoisme og liv er en og samme sak.

Legg dog merke til at vi nå har en ny biologisk måte å definere egoisme på: å være egoistisk betyr å opprettholde sin identitet, dvs å handle i samsvar med sin grunnleggende natur.

Sosial egoisme

En konsekvens av dette er at forskjellige organismer har forskjellige måter å være egoistiske på. Kattedyr har jegerinstinkter som gjør at de finner stor glede i å jakte på ting og drepe dem. Dette er deres natur og for dem er dette derfor riktig.

Men det finnes en hel gruppe organismer hvor slik atferd er unaturlig, især mot artsfrender. Denne gruppen organismer kalles sosiale organismer. Deres egoisme er definert ved at de lever fredelig sammen uten å sloss, uten å drepe hverandre, uten å spise hverandre, uten å true hverandre. De mest kjente eksemplene på sosiale vesener er de sosiale insektene (bier, maur, teremitter), flokkdyrene (gnuer, sauer) og mennesker. Den definerende egenskapen, dvs. det essensielle fellestrekket for alle sosiale vesener, er fredelig sameksistens.

Som sosialt vesen er derfor fredelig sameksistens en viktig komponent i menneskets måte å være egoistisk på.

Rasjonell egoisme

I tillegg til å være sosiale vesener har vi også utviklet dyrerikets beste hjerne som har evnen til rasjonell tenkning, konseptualisering, verdiskapning og kreativitet. Så viktig er denne egenskapen for oss at den har påvirket resten av vår biologi. Hjernen vår krever enorme mengder energi og hormoner for å vokse og derfor har 1 million års evolusjon gjort at kroppene våre har krympet og blitt svakere. Vi har mistet muskelmasse og tennene våre har blitt mindre. Vi fødes teknisk sett som fostre, og i motsetning til alle andre dyr fortsetter hjernen vår å vokse og utvikle seg i lang tid etter fødselen. Så viktig er hjernens utvikling for oss at vi lever som hjelpeløse vesener i mange år før vi er klare til å greie oss på egenhånd.

Denne utviklingen har skjedd fordi det er i vår egeninteresse å tenke og handle rasjonelt. Vi har mistet mye av våre naturlige redskaper og forsvarsmekanismer fordi vi bruker hjernen vår til å bygge alt vi trenger: klær, hus, våpen, internett, måneraketter.

Når vi blander vår sosiale natur med vår rasjonelle natur er resultatet en helt bestemt måte å leve sammen med andre mennesker: via argumentasjon. Sosialitet + rasjonalitet = argumentasjon.

For at noe skal være et argument er det altså ikke bare nok at det er en setning med en logisk struktur. Det er helt essensielt at motparten har muligheten til å si “nei, jeg lar meg ikke overbevise at dette argumentet” og får lov til å leve i fredelig uenighet med andre. På dette punktet er det svært mange som synder fælt. De forveksler ekte argumentasjon, som forutsetter fredelig sameksistens, med begrunnet tvang.

Her er et eksempel: “vi trenger en velferdsstat for å ta vare på de som faller utenfor.” Dersom dette brukes som begrunnelse til å tvinge alle til å være med i velferdsstaten er dette ikke et argument, men en begrunnet tvang, altså antisosial atferd pakket inn i pene ord.

Selv om de som bedriver den slags begrunnet tvang gjerne har gode intensjoner strider denne atferden med menneskets natur og det har derfor svært skadelige konsekvenser for alle. For mennesket er det naturlige å være sosial, dvs. å leve fredelig sammen, og det betyr at den naturlige måten å forholde oss til andre mennesker rasjonelt på er via overbevisning ved bruk av argumenter.

Naturrett versus plikt

At noe er i samsvar med menneskets natur oppleves naturlig. Det medfører handlinger som “glir av seg selv.” Ting som strider mot vår natur oppleves derimot som et ork, som urettferdig, som plikter.

Altruismen, som jo er dødens filosofi, strider mot menneskets natur, og er derfor enpliktetikk. Egoismen, som er livets filosofi, spiller på lag med menneskets natur og det gir opphav til naturrett. Naturrettighetene er simpelthen en beskyttelse av egoet og dens identitet, det vil si rett til å bestemme over eget liv, egen kropp og egen eiendom, så lenge man respekterer andre tilsvarende rett.

Naturrett er rettigheter uten plikter. Det oppleves som helt naturlig å respektere andre menneskers naturretter. Normale mennesker opplever det ikke som ork eller en plikt å ikke drepe andre mennesker, ikke voldta, ikke plyndre, ikke svindle osv. Tvert i mot faller det helt naturlig å oppføre seg sivilisert mot andre mennesker. Et samfunn bygget på naturrettigheter har mindre friksjon og gnisninger mellom folk, og folks energi og kreativitet kanaliseres da inn i produktivt, verdiskapende arbeid, noe som gagner alle.

Et samfunn bygget på altruistiske rettigheter derimot oppleves som urettferdige plikter. Ingen liker at noen andre kommer og sjefer i livet sitt og tar kontroll over ens liv og eiendom. Et samfunn bygget på plikter vil derfor gå tyngre. Folk har ikke samme motivasjon til å utføre plikter som egoistiske handlinger, og en betydelig del av folks energi kanaliseres inn i å forsøke å unngå pliktene (svart arbeid, skatteunndragelse, skatteplanlegning, omgåelse av reguleringer, korrupsjon etc.) I et slikt samfunn forsvinner derfor mye av folks kreativitet og energi i svinn. Et slikt samfunn taper alle på i lengden, hvilket er helt i tråd med altruismen, men uforenlig med egoismen.

Avsluttende ord

Egoismen kunne gått under navnet “naturisme” eller “identitetisme” fordi kjernen i egoismen er at levende vesener er ustabile prosesser som ene og alene har en identitet/natur fordi de aktivt arbeider for å eksistere.

Nå er “naturisme” og “identitetisme” litt knotete navn, og det er ikke meningen å komme med forslag til nye navn. Poenget er å illustrere at det er vanskelig for folk i dag å forestille seg at noen ville brukt “identitetist” som skjellsord. (Det ville til slutt ha blitt det, så lenge altruismen dominerer.) Hva i alle dager er det som er så fryktelig umoralsk med å opprettholde sin identitet, liksom?

Svaret på dette er at ved å opprettholde sin identitet — sitt liv — forhindrer man seg å bevege seg mot dødens rike. Husk at lidelse og døden er altruismens ideal og mål. Det er derfor altruister synes det er så fryktelig når egoister insisterer på å leve selvstendige liv, med en vel-definert grense som skiller individet fra alle andre.

En annen måte å si “identitet” på er for et levende vesen er “mitt er mitt, og ditt er ditt” og ingenting setter sinnene i koke hos altruister mer enn dette. Altruistene ønsker å viske ut grensene mellom individene slik at alle sammen blir en eneste stor smørje, et såkalt “fellesskap.” Å viske ut grensene mellom individene og å fjerne deres private sfærer er en metode for å komme et steg nærmere døden, for når man lever som en smørje hvor alt flyter i ett er man egentlig en levende død. Hjertet slår, men man slutter å eksistere som individ. Det er det nærmeste man kan komme dødens rike på jord. Derfor er altruister også kollektivister.

Enkelte vil nå skyte inn at dette virker som en karikatur av altruismen, og at de fleste altruister faktisk ikke tenker slik. Det er riktig at altruismen er en så uhyrlig ideologi at den ikke tåler å implementeres i sin rendyrkete form, men de fleste beundrer altruismen selv om de ikke klarer å leve opp til den.

Videre er det en rekke mennesker som bruker altruismen og kollektivismen som et skalkeskjul (gjerne ubevisst) for å skaffe seg makt over andre mennesker. Det er ikke tilfeldig at de som snakker aller ivrigst om “fellesskap” er de som sitter med alle skattepengene og kan tillate seg å bevilge seg privilegier som andre “vanlige” mennesker ikke kan tilses. Slik korrumpering av altruismen er helt normalt og, vil jeg legge til,naturlig. Altruismen er en pervers ideologi, og den eneste måten å overleve innenfor rammene av altruismen er å pervertere altruismen slik at den blir litt mer levelig.

Men det finnes et alternativ til pervertert altruisme, nemlig egoisme, og det politiske systemet som bygger på egoismen er laissez-faire kapitalisme, altså et system som legger opp til å beskytte identitetene til alle individer (dvs. både deres kropp og deres eiendommer). Et slikt system, hvor folk får lov til å være mest mulig seg selv fører til det beste mulige samfunn med minst mulig friksjon og mest mulig verdiskapning og kreativitet.

Først publisert på Onarki.no.

• Previous post
• Next post

About the Author

Onar Åm

Onar Åm er en forfatter, blogger og samfunnsdebattant. Han har gitt ut flere bøker, deriblant «Kampen om klimaet», og jobber blant annet med sosialt entreprenørskap på Filippinene.