Artikkelforfatter: Richard M. Ebeling Opprinnelig publisert på Aier.org Oversatt av Lars Jøran Nordberg og gjengitt med forfatterens tillatelse.
Originalartikkel her.
Enda det er offentlig erklært at Federal Reserve er «uavhengig» direkte politisk kontroll av både Kongressen og Det hvite hus, er USAs sentralbank likevel en gren av den amerikanske regjeringen. Den er ansvarlig for pengepolitikken i landet, fører tilsyn med en rekke bankreguleringer og påvirker markedsrenten.
Resultatet er at politikken alltid er tilstede når vi snakker om Federal Reserve. Det ble vi igjen vitne til ved nominasjonen av Judy Shelton da hun ble en del av sentralbankens styre.
Både som et resultat av at Donald Trump nominerte henne til å sitte i styret til Federal Reserve, og fordi hun lenge har vært en offentlig stemme for å returnere til en eller annen form for gullstandard, så er Shelton blitt en rød klut for en illsint opposisjon. Gullstandarden fungerer slik at den begrenser det skjønnsmessige styringsverktøyet til sentralbanken som et slags “anker”.
Et flertall av samfunnsøkonomer med interesse for politikk er tilsynelatende både sjokkert og redde for at hun faktisk kan forsøke å begrense den tilnærmet ubegrensede rekkevidden som sentralbanken i øyeblikket har til å trykke penger og bankkreditt i praktisk talt ubegrensede mengder, og i prosessen, påvirke nivået av rentene som bankene gjør tilgjengelige for utlån.
Det som helt klart er skremmende for så mange i hovedstrømmen innen økonomifaget, er forestillingen om en begrensing av makt og privilegier i systemet som utgjør USAs sentralplanlagte pengepolitikk. Uansett er selve poenget med et råvarebasert pengesystem, slik som gullstandard, nettopp å begrense misbruk av seddelpressen.
Muligheten til å politisk påvirke pengemengden og verdien på pengene i økonomien, vil bli minimert dersom det er etablert en vekslingsrate mellom pengesedler og innskuddskontoer mot en mengde gull som er deponert hos bankene.
Slik vil det være så lenge det er etablert en regel som gir rett til fritt å eksportere og importere gull fra ens eget land til resten av verden, og gitt at den politiske myndigheten som har ansvar for landets pengesystem ikke tukler med disse betingelsene og reglene.
Gullstandarden i praksis
I andre halvdel av 1800-tallet la alle de store landene til grunn et nasjonalt pengesystem som var basert på gull. At så mange land knyttet sine respektive valutaer til gull for en viss fast innløsningskurs på denne måten, sørget for at det oppstod en internasjonal gullstandard.
En person kunne gå inn i utallige etablerte og autoriserte banker i hvilket som helst av disse landene, og handle i en bestemt mengde sedler for en fastsatt sum gull. De kunne gjøre det i form av enten mynter eller barrer. Vedkommende kunne transportere den summen gull til hvilket som helst annet gullbasert land, og enkelt konvertere det til en fast vekslingskurs til den valutaen som fantes i det landet han reiste til.
Hvorfor anerkjente myndighetene (med noen få unntak) reglene for gullstandarden gjennom gjennom mesteparten av tiden i denne delen av 1800-tallet? Jo, nettopp fordi gullstandarden ble betraktet som en integrert del av datidens regjerende politiske filosofi, nemlig klassisk liberalisme.
Som den tyske frimarkedsøkonomen Wilhelm Röpke (1899-1966) forklarte i International Order and Economic Integration i 1959:
«Det internasjonale ‘åpne samfunnet’ på 1800-tallet var etableringen av den ‘liberale ånden’ i videste forstand. . . [ledet av] det liberale prinsippet om at økonomiske anliggender skal være fri fra politisk styring, prinsippet om et tydelig skille mellom stat og økonomi. . . Den økonomiske prosessen ble dermed fjernet fra (…) myndighetenes sfære til markedet, privatretten og eiendomsretten, kort sagt til samfunnets sfære». (s. 75)
På samme tid, sa Röpke,
«Dette [liberale] prinsippet løste også et ekstremt viktig spesialproblem med internasjonal integrasjon. . . dvs. problemet med et internasjonalt pengesystem. . . i form av en gullstandard. . . Det var et pengesystem som hvilte på den strukturelle likheten mellom de nasjonale systemene, og som gjorde valutaene gjensidig avhenngige av hverandre. Ikke på grunn av politiske beslutninger i nasjonale regjeringer og deres retning, men på grunn av objektive økonomiske lover, som ble gjort gjeldende med en gang en nasjonal valuta ble knyttet til gull . . . Men samtidig så var det et fenomen som hadde et moralsk fundament. . . Forpliktelsene (…) som en samvittighetsfull konformitet med pålagte gullstandarder overfor alle deltakerlandene; dannet samtidig som en del av dette systemet, skrevne og uskrevne normer som . . . omfattet den [internasjonale] liberale orden. » (pp. 75-76)
I stort sett mesteparten av tiden gjennom det nittende århundre hadde ‘frihet’ vært den dominerende ideen.
Velstanden som landene hadde opparbeidet seg oppstod, slik de oppfattet det, som en direkte følge av individuell frihet i en samfunnsorden hvor man respekterte at produksjonsmidlene eksisterte i form av privat eiendom.
Det var en tro på at mellommenneskelige relasjoner skulle være basert på frivillig handel for gjensidig nytte. På samme måte som at det ikke var noe iboende fiendskap blant folk i et fritt marked i samme nasjon, var det ikke noe iboende fiendskap mellom folk i forskjellige nasjoner.
Den gjensidige nytten ved handelen kunne bli langt større gjennom å utvide prinsippet om arbeidsdeling til en global skala. Hvis folk skulle tjene noe på disse mulighetene, så måtte en stabil, ekte, og troverdig pengepolitisk orden bistå i internasjonaliseringen av handelen.
Opp gjennom tidene så er det gull som er blitt regnet for å være den råvaren som beviselig utførte denne jobben best. Og opprettholdelse av gullstandarden ble derfor gitt en fremtredende plass blant de begrensede pliktene som ble tilskrevet den klassisk-liberale staten i denne tidlige epoken.
Hovedsakelig var det også en langt større ydmykhet gjennom en god del av 1800-tallet blant de som utformet og innførte ulike typer økonomisk politikk.
Det var i overensstemmelse med Adam Smiths (1723-1790) observasjon i ‘The Wealth of Nations’ (1776) at statsmannen som skulle forsøke å veilede privatpersoner på en slik måte at de satte kapitalen sin i arbeid, ikke bare ville utsette seg selv for uønsket oppmerksomhet, men kunne være trygg på og stole på, ikke bare på en person, heller ikke på et råd eller senat, og ingenting ville vært så farlig som i hendene på en mann som i sin dårskap antok at han ville være i stand til å utøve den.
Gullstandarden var et statsstyrt pengesystem.
De klassiske liberalistene var dypt mistenksomme til statlig misbruk av seddelpressen. De mente at et monetært system kun ville være sikret mot misbruk og devaluering av pengene dersom de bankutstedte pengesedlene, sjekkene, og andre innskuddskrav kunne innløses i gull på forespørsel, og at dette ville fungere som en tilstrekkelig beskyttelse mot misbruk og devaluering av pengene. Men selv når den klassiske liberalismen stod som sterkest i det 19. århundre, så mente praktisk talt alle tilhengerne av fritt marked og frihandel at penger var det eneste unntaket for prinsippet om privat næringsliv.
Den tidlige epokens internasjonale pengepolitiske orden, som Wilhelm Röpke omtalte med glødende iver, var uansett et resultat av en planleggingsmentalitet. Avgjørelsen om å innføre gullstandarden i de større vestlige nasjonene var et spørsmål om statlig politikk. En sentralbankstruktur for ledelse og kontroll av gullstøttet valuta var etablert i hvert av landene av myndighetene. Enten ved å gi en privat bank monopol over kontrollen med gullreservene, samt utsteding av pengesedlene, eller ved å etablere en statlig institusjon som fikk oppgaven å administrere det monetære systemet innenfor nasjonenes grenser.
Av de store vestlige landene, var USA det siste landet som etablerte en sentralbank. Dette skjedde ikke før 1913. Sentralbankens myndigheter ble gitt makt og ansvar for å kunne administrere gullreservene til deres disposisjon, samt mengden av sedler og andre bank deposit claims for å opprettholde soliditeten i pengesystemet og for å motvirke ulike kortsiktige svingninger i den nasjonale valutaens valutakurs, betalingsbalansen og mengden finansiell kreditt tilgjengelig i landets økonomi. Deres politiske “verktøy” inkluderte manipulasjon av kortsiktige rentesatser, samt kjøp og salg av handels- og verdipapirer i privat sektor.
Selv om formålene med pengepolitikken kan ha vært ansett som beskjedne og begrenset i øynene til de klassiske liberalistene i det 19. århundre var det fortsatt et faktum at valutasystemet var gjenstand for den nasjonale regjeringspolitikken. I en tid med relativt ubegrenset og fri markedsøkonomi, var pengene og pengesystemet en “nasjonalisert industri”.
Så slik sett så argumenterte selv tilhengerne for økonomisk frihet for det som faktisk var monetær sosialisme og monetær sentralplanlegging. De feilet i å adressere og forsvare privatiseringen av den aller viktigste handelsvaren i markedsøkonomien, nemlig byttemiddelet.
Pengenes tapte uskyld, og pengepolitiske mål i forandring
Det de glemte, var at med en gang myndighetene fikk kontrollen og ansvaret for det monetære systemet, så var det lite igjen som myndighetene ikke hadde makt til å påvirke og manipulere.
Dette ble tydelig illustrert av en fremtredende tysk økonom, Gustav Stopler (1888-1947) i hans bok This Age of Fable (1942), som han hadde skrevet som flyktning i USA etter at han hadde flyktet fra et krigsherjet Europa under andre verdenskrig.
“Forkjemperne for fritt marked har knapt noen sinne innsett i hvor stor grad deres idealer ble pervertert på den tiden da staten tok kontroll over det monetære systemet. . . En “fri” markedsøkonomi der staten har ansvaret for pengene og kreditten har mistet sin uskyld. Fra og med dette tidspunktet, var det ikke lenger snakk om et prinsipp, men heller et spørsmål om hvor langt myndighetene var villige til å gå i den hensikt å blande seg inn i økonomien. Kontroll over pengene er det aller viktigste og mest omfattende av alt det staten har kontroll over (s. 59)
Derfra er ikke lenger prinsippet viktig, men hvor langt og effektivt man ønsker og tillater statlig innflytelse. Kontroll på pengebeholdingen er den viktigste og mest omfattende av alle statlige inngrep, med unntak av ekspropriasjon.
Etter at økonomisk kollektivisme, sosialisme og intervensjonisme ble populært, og fikk makten i tidligste tiårene i det 20. århundre, kom det sentrale planleggingsidealet seirende ut når det gjaldt pengene.
I mer enn hundre år hadde USA tatt det for gitt at staten burde ha enten direkte eller indirekte monopolkontroll over tilførselen av pengene i økonomien.
I litt over hundre år siden den første verdenskrigen, ble målene som ble tilskrevet monetær sentralplanlegging forandret, men verktøyet de anvendte forble det samme, nemlig sentralbanken som styrer pengemengden.
I 1920-årene hadde Federal Reserve et sterkt fokus på stabilisering av prisnivået; det førte til en rekke finansielle ubalanser mellom sparing og investering som i sin tur la til rette for den store depresjonen.
I begynnelsen av 1930-årene, under den Keynesianske økonomiens voksende popularitet og innflytelse, var målet å påvirke det samlede sysselsettingsnivået og produksjonen i økonomien
Etter den katastrofale erfaringen med “stagflasjonen” som ble skapt av keynesianismen på 70-tallet satte de pengepolitiske myndighetene seg som mål å hemme og kontrollere inflasjonen på 80- og 90-tallet.
På slutten av 1990-tallet, gikk Federal Reserve tilbake til en mer “aktivistisk” pengepolitikk som matet ut overskuddet til “high tech”-boblen som sprakk kort tid etter det nye århundreskiftet. Se min eBok Monetary Central Planning and the State [2016].
Deretter, altså i 2003 da de var redde for de hypotetiske deflasjonskreftene, så gikk Federal Reserve over til en pengepolitisk ekspansjon som skapte de penge- og kredittmidlene som sørget for den forbruks-, investerings-, og boligbobla som dramatisk sprakk i 2008.
Den tok det over ti år å komme seg ut av. Spesielt i form av sysselsetting der hvor pengepolitisk ekspansjon fortsatte å gjenta seg under frasen “kvantitative lettelser” i de etterfølgende årene etter finanskrisen. (Se artikkelen min, “Ten Years On: Recession, Recovery, and the Regulatory State”.)
Nå i disse dager, i forbindelse med koronaviruset, har Federal Reserve gitt opp alle forestillinger om pengepolitiske begrensninger, og økt pengemengden gjennom flere måneder siden begynnelsen av 2020.
Dette har medført at en enorm mengde kapital er blitt gjort tilgjengelig: Ikke bare for å finansiere de mer enn to tusen milliardene dollar som føderale myndigheter har i ekstrautgifter, men for å gjøre klart, og tilgjengeliggjøre pengesedler til husholdninger, private virksomheter, finansmarkeder, samt statlige og lokale myndigheter.
Når sant skal sies, så økte Federal Reserve sin portefølje av verdipapirer og andre eiendeler fra 3900 milliarder til 6100 milliarder fra midten av mars til juni i 2020; noe som er nær 57 % økning på bare tre måneder.
På samme tid ble rentene presset ned til nærmest null gjennom politikken til Federal Reserve. Man har fullstendig glemt at rentene er ment å tjene samme funksjon som alle andre priser i en fungerende markedsøkonomi: Å fortelle folk forholdet mellom tilbud og etterspørsel.
Når rentene blir redusert til så og si til null av de pengepolitiske sentralplanleggerne, hvordan skal folk kunne forstå noe om de underliggende forhold? Hvordan kan låntakere i privat sektor foreta en rasjonell økonomisk beregning av hva som er en reell markedsbasert kostnad å låne i forhold til en potensiell lønnsomhet for en investering? (Se artikkelen min, “Interest Rates Need to Tell the Truth”)
Dette har blitt gjort mulig på grunn av det faktum at regjeringer – inkludert USAs regjering – gjennom det siste århundre, har løst opp de grensene som gull hadde lagt på sentralbankenes muligheter til å utvide pengemengden og manipulere mengden kreditt som ble opprettet og utstedt gjennom banksystemet for å lette endring av pengemessige og finanspolitiske mål. I flere tiår har nå regjeringer – inkludert USAs regjering – fullstendig eliminert dette “bruddet” når det gjelder deres skjønnsmessige pengepolitikk ved å avslutte enhver juridisk forbindelse mellom papirvalutaene de kontrollerer og gull.
Verdensøkonomien opererer i et økonomisk miljø av papirmengder under monopolkontroll av sentralbanker.
Dette er blitt gjort mulig gjennom det faktum at gjennom det siste århundre, så har myndighetene, inkludert USA, løsnet opp i begrensningene som gull hadde når det gjaldt mulighetene sentralbankene hadde til å øke pengemengden og manipulere mengden kreditt som ble skapt og utstedt gjennom banksystemet for å legge til rette for endring av pengemessige og finanspolitiske mål.
I flere tiår har myndighetene – inkludert amerikanske myndigheter – gjennomført et fullstendig brudd med sin skjønnsmessige pengepolitikk gjennom å avslutte enhver juridisk tilknytning mellom den papirvalutaen de kontrollerer og gull. Verdensøkonomien opererer i et økonomisk miljø der hvor papirpenger blir er styrt og kontrollert gjennom sentralbankenes monopolkontroll.
Sentralbankvirksomheten er en form for sentralplanlegging – med de samme defektene.
En av de aller største fordelene med økonomisk frihet er at det desentraliserer de negative effektene som kan oppstå som resultat av menneskelig svikt. Hver enkelt av oss foretar valg som vi tror vi vil like.
Til tross for dette, så er de faktiske resultatene av våre handlinger, ofte helt annerledes enn de intensjonene som motiverte oss til å foreta handlingene i utgangspunktet. En foretningsmann som missforstår markedstrendene i sin planlegging av selskapets produksjons- og markedsføringsstrategier, kan oppleve tap som krever at han må kutte ned på aktivitetsnivået. Dette vil igjen lede til at flere av hans ansatte miste jobben. Et annet resultat vil være at hans ressursforvaltere vil oppleve færre salg på grunn av at de tapslidende forretningsfolkene må redusere innkjøpene sine.
Men de negative ringvirkningene fra hans feilgrep som entreprenør vil kun berøre en knøttliten del av markedet i sin helhet. Andre sektorer i markedet må ikke nødvendigvis bli direkte straffet eller bli berørt av de uheldige effektene av hans sviktende vurdering.
Lønnsomme bedrifter kan fritt få ansette, produsere og deretter selge varene som de har hatt mer rett i at konsumerende offentligheten faktisk ønsker å kjøpe.
Under myndighetenes sentrale planlegging derimot, vil feil som blir begått av sentralplanleggerne ha en påvirkning på absolutt hele økonomien. Hver eneste sektor av økonomien er direkte knyttet i sammen innenfor den sentralplanlagte planen for tildeling av ressurser, og distribusjonen av det som skal gå til den konsumerende offentligheten.
Sentraliserte feil i ressursbruk eller produksjonsbestemmelser sørger for en langt mer direkte effekt på hver eneste sektor i økonomien, siden ingenting kan skje i noen av de statlig styrte industriene uavhengig av hvordan sentralplanleggerne forsøker å fikse sine feilgrep. Alle som direkte føler på konsekvensene av sentral-planleggerens feil, må vente på disse planleggerne skal utarbeide en revidert sentral plan for å rette opp problemet.
Sentralbankvirksomhetens feil og konsekvenser
Pengepolitisk sentralplanlegging lider under den samme type svakheter. Forandring i pengemengden kommer fra en sentral kilde og er bestemt av de sentrale planleggeres oppfatninger av det som skal være optimalt, eller ønskede mengde penger som burde være tilgjengelig i økonomien. Deres sentrale avgjørelser påvirker mønsteret av renter (i alle fall på kort sikt) og markedsstrukturen av relative priser og uunngåelig skape forandringer i den generelle verdien, eller kjøpekraften hos pengeenheten.
De pengepolitiske sentralplanleggerenes politikk, arbeider seg gjennom hele økonomien, og skaper en runddans med inflasjons-genererte bobler etterfulgt av økonomisk nedgang eller til og med depresjon.
Det å holde igjen en inflasjon som skaper en boble som ikke er bærekraftig for økonomien, avhenger av de pengepolitiske sentralplanleggerens oppdagelse av at ting “kan ha gått for langt” samt at de faktisk foretar en beslutning om å endre pengepolitikken.
Mange, om ikke de fleste sektorer i markedet; vil da måtte endre og rette på investerings-, produksjons- og sysselsettelsesbeslutningene som ble foretatt under falske inflasjonsmessige prissignaler som sentralplanleggerens pengepolitikk skapte på en kunstig måte.
Kapital-, formues- og inntekts forbruksmønsteret i markedet, ville ha blitt feil dirigert og delvis gått til spille, som et resultat av feil som er blitt begått av de pengepolitiske sentralplanleggerne.
Motstandere av sentralbanken har hevdet at forekomsten av slike feil ville vært sjeldnere og oppdaget raskere under et alternativt system med fri og konkurransedyktig bankvirksomhet.
Enhver privat bank som “overutstedte” valutaen sin ville raskt oppdaget sine mangler ved tilbakemeldinger om tap av gull eller andre reserver gjennom “interbank clearing-prosessen” og uttak fra innskytere.
Banken ville innsett behovet for å snu valutakursen for å sikre at gull og andre reserveposisjoner ikke ble alvorlig truet og for å unngå risiko for å miste tilliten til egne kunder på grunn av store uttak fra innskyterne.
Videre ville effekten av en slik privat bank etter en “løs” og “enkel” pengepolitikk bli lokalisert av den enkle grunn at bare sedlene og sjekkpengene ville øke tilbudet på grunn av ekstrautgiftene til dem som banken hadde utvidet tilleggslån.
Det kunne verken tvinge en økonomi-bred monetær ekspansjon gjennom hele banksystemet eller skape en økonomi-bred pris-inflasjonseffekt. Eventuelle negative konsekvenser, selv om de er uheldige, vil være begrenset til en relativt smal arena for markedsavgjørelser og transaksjoner.
Fritt bankvesen og fordelene med markedskonkurransen
Ett av de sterkeste argumentene som har blitt til gjennom mer enn de siste 200 årene, og som sterkest argumenterer for det frie markedet, har vært å peke på fordelene med konkurranse samt vise hvor skadelig regjeringsstøttet monopol er.
I et konkurransedyktig marked, er individene frie til å forandre de eksisterende produksjonsmønsterene samt konsumere på måter som de tror passer seg selv ut i fra hva de selv anser vil gjøre livene sine bedre, samt gjøre det billigere for seg selv og andre samfunnsmedlemmer som helhet.
Overalt hvor det finnes juridiske monopoler, er de privilegerte produsentene beskyttet mot potensielle konkurrenter som vil komme inn i deres del av markedet og tilby et alternativt produkt eller tjeneste til de forbrukerne som kanskje foretrekker det fremfor det som markedsføres av monopolisten.
Innovasjon og muligheter blir enten hindret eller utsatt fra å utvikle seg, i disse politisk beskyttede sektorene av økonomien. Produksjonsmetoder forblir uforandret eller de forandrer seg svært sakte. Produktforbedringer utvikles og introduseres svært sakte.
Det blir ikke lagt noe press på kostnadseffektivitet som sørger for at de nødvendige insentivene blir tatt, og når de benyttes, blir de ofte bare sendt sakte videre til forbrukerne i form av lavere salgspriser.
De som har en visjon, og som våger å tre inn i markedet, og som lykkes i å innovere og skape nyere eller bedre produkter enn de eksisterende tilbyderne tilbyr blir hindret eller blokkert fra å gjøre dette i de beskyttede sektorene av økonomien.
De er tvunget til å bruke sin gründerkraft på mindre lønnsomme virksomheter eller de gir opp på grunn av de politiske restriksjonene som gjør det vanskelig å i det hele tatt forsøke seg. Produktforbedringene som de ville ha tilbudt sine forbrukere ville forblitt kun “noe som kunne-ha-vært”, altså usynlig for samfunnet.
Det Friedrich A. Hayek (1899-1992) la spesielt vekt på, var at markedskonkurransen er den store oppdagelsesprosedyren som avdekker hvem som kan produsere de beste produktene med de sterkest ønskede egenskapene og kvalitetene, samt til den laveste mulige pris, til hvilket som helst tidspunkt.
Det er den fredelige markedsmetoden hvor hver eneste deltager i det sosiale systemet med arbeidsdeling hvor man finner den mest verdifulle bruken vurdert ut i fra det relative mønsteret og styrken på forbrukernes etterspørsel for de ulike varene og tjenestene som blir tilbudt.
Konkurransens dynamiske kvalitet er at det er en prosess som aldri stopper. På utvekslingsarenaen så byr hver dag på muligheter og tillater gründere og innovatører å skape nye muligheter som de står fritt til å teste ut på markedet med tanke på en mulig lønnsomhet.
Ethvert politisk hinder eller barriere som stikker kjepper i hjulene for konkurransen, lukker derfor døren til potensielle kreativ-, risikotakende-, gründeroppdagelse som sørger for mer effektiv og rasjonell bruk av arbeidere, materialer og penger i de gjensidig avhengige og gjensidig fordelaktige forholdene som markedsspesialisering og samarbeid medfører.
Valget er alltid mellom markedsfrihet og politisk begrensning, mellom konkurranseprosessen og statlig skapt monopol.
Dette generelle argumentet som favoriserer markedeskonkurransen og i mot politisk gitt monopol, er ikke noe mindre gyldig når det kommer til pengearenaen og bankvirksomheten.
Deltakerne i et fritt pengemarked ville ha hatt friheten til å velge de pengene de finner mest fordelaktige å bruke; eller, i stedet, myndighetene kan påtvinge bruken av et byttemiddel på samfunnet og monopolisere kontroll over dets mengde og verdi. Fordelen med markedsvalgte penger som reflekterer preferanser og bruk av utvekslingsdeltakerne selv.
Deltakerne i markedsprosessen vil finne ut hvilke varer som tilbyr de kvaliteter og egenskaper som er de mest praktiske og nyttige som byttemiddel.
Som økonomer av den østerrikske skolen overbevisende har demonstrert: mens penger er en av de etablerte institusjonene oss mennesker imellom som er et resultat av menneskelige handlinger, men ikke av menneskelig design, forblir de likefullt også det spontane og sammensatte utfallet av et mangfold av individuelle valg fritt gjort gjennom kjøp og salg i markedet.
“Politiske penger” vs. markedsbaserte penger og bankvirksomhet
Alternativet er det den amerikanske økonomen Francis A. Walker (1840-1897) refererte til i sin bok Political Economy (1887) som “politiske penger.” Politiske penger er det som staten har bestemt at skal bli brukt som penger, hvis forsyningen med penger “er laget slik at den avhenger av loven eller herskernes vilje”.
Han advarte mot at under de beste forutsetningene ville en vellykket administrasjon av en statskontrollert pengeenhet, være avhengig av en øvelse i aktsomhet, dyd og selvkontroll, utover det som man innenfor rimelighetens grenser kan forvente av helt vanlige folk, herskere og lovgivere. Myndighetene ville, i det lange løp, alltid bli fristet til å misbruke seddelpressen for ulike politiske grunner (pp. 352-353)
Men utover farene med politisk ugagn, så er det et faktum at myndighetenes pengepolitiske monopol forhindrer markedet i å oppdage om hvorvidt markedets deltagere ville finne det mer nyttig å bruke spesifikke råvarer, eller flere alternative råvarer som ulike typer byttemiddel for å tjene ulike typer formål, på sikt.
Den “optimale” pengemengden blir her en arbitrær beslutning tatt av den sentrale pengepolitiske myndigheten med monopol over byttemiddelet snarere enn det langt mer naturlige resultatet man får i det frie markedet, som da består av samhandlingen mellom etterspørrere, som ønsker å bruke penger til forskjellige formål, og tilbydere som leverer mengden av råvare-penger som gjenspeiler lønnsomheten i å utvinne forskjellige metaller og gjøre dem til mynter som fungerer som penger.
Historien har vist oss at råvare-penger har sine ulemper i daglig bruk. Det finnes fordeler med finansielle institusjoner som mellommenn av sikkerhetsgrunner, og fordi det sørger for lavere transaksjonskostnader. Men hva slags type finansielle- og bankinstitusjoner ville markedets deltagere finne mest nyttig – og ønsket – i et samfunn hvor man hadde penge- og bankfrihet?
Svaret er at vi på dette tidspunktet ikke kan vite dette, nettopp fordi myndighetene har monopolisert pengetilførselen.
Det tvinger gjennom ulike statlige (og føderale) reguleringer, hvilket fungerer som en institusjonell tvangstrøye som forhindrer oppdagelsen av det faktiske og hele spekteret av de preferansene og mulighetene som et fritt marked innenfor sektorene hvor monetære institusjoner ville fått mulighet til å tilby over tid.
De siste tiårene med økende globalisering av handel og finansiell tjenesteyting har tydelig illustrert at det er et langt større spekter av muligheter leverandører i markedet av disse tjenestene kunne ha tilbudt, og hvor det helt klart og tydelig finnes en lønnsom etterspørsel fra markedet enn det man tradisjonelt trodde for 20 eller 30 år siden.
Men selv i dette dynamiske globale markedet som i utgangspunktet er preget av fri konkurranse, er det fortsatt slik at de nye mulighetene som har vokst frem har måttet gjøre det innenfor rammene av restriktive reguleringer fra nasjonale myndigheter og internasjonalt avtaleverk. Det virker åpenbart at myndigheter verden over ønsker å knuse markedsbaserte kryptovalutaer i fødselen fordi disse i sitt vesen vil ligge utenfor deres kontroll.
De som satte inn penger i banken ville bestemt reservekrav under fritt bankvesen
Sett at vi hadde hatt frihet innen penge- og bankvesenet. Hva slags type banksystem ville da ha oppstått i markedet? Noen av de som er tilhengere av monetær frihet har insistert på at et system med fritt bankvesen burde være 100% råvarebasert pengereserve.
Andre mener et system med fritt bankvesen ville være basert på en form for fraksjonsreservebankvirksomhet, med konkurransen bankene mellom (for å bevare et godt navn og rykte og tillit til betalingsmiddelet bl.a) som garantist for nødvendig moderasjon for institusjoner som utsteder egne betalingsmidler uten full dekning.
Inntil den dagen du har et fritt penge- og bankvesen, så har vi ikke noen muligheter for å vite hvilke av de to alternativene som ville blitt foretrukket.
Dette kommer av den enkle grunnen at under det eksisterende system, med statsadministrert og statsplanlagt penge- og bankvesen, så får ikke markedskonkurransen lov til å demonstrere hvilke valgmuligheter tilbydere av finansielle tjenester kan finne det lønnsomt å tilby, og hvilke valgmuligheter brukerne av penger og finansielle tjenester ville valgt som mest passende for seg selv og sine behov.
Med tanke på variasjonen i folks smak og preferanser, de ulike gradene av risk som folk er villige til å bære for en lovet renteavkastning på pengene deres, og variasjonen til situasjoner som oppstår i markedet hvor forskjellige typer penge- og finansielle instrumenter kan være mest nyttige for bestemte innenlandske og internasjonale overføringer, det vil trolig være slik at et helt spekter av finansinstitusjoner ville oppstå side om side.
På slutten av dette spektrumet ville det muligens være 100 prosent reservebanker som garanterte en helhetlig og umiddelbar innløsning av alle råvarepengeavsetninger, selv om hver eneste innskyter skulle dukke opp i banken etter en svært liten stund.
Langs resten av spekteret, ville det være forskjellige fraksjonsbanker som tok lavere eller ingen gebyrer for å tjene som varehus-fasilitet for deponerte råvarepenger.
Deres sparekontoer kunne muligens tilby forskjellige rentebetalinger som var avhengig av brøkreserveringsgrunnlaget hvor de ble utstedt, og om graden av risiko eller usikkerhet om bankenes mulighet til å innløse alle innskudd umiddelbart under eksepsjonelle omstendigheter.
Noen banker vil kanskje tilby begge deler: De vil muligens kunne utstede sedler og tilby sparekontoer hvor man fikk 100% garanti for at man kunne innløse pengene i varepenger.
Og de kunne muligens tilby andre pengesedler og innskuddskontoer som, under spesielle omstendigheter, ikke var 100% innløsbare på samme tid.
Og disse bankene ville muligens kunne tilby “klausuler” som bestemte at hvis noen av de bestemte pengene eller innskuddene i bankkontoene ikke ble innløst ved etterspørsel i en begrenset tidsperiode, ville sedlene og kontoens eier motta en kompenserende rente for den ulempen og de kostnadene dette måtte medføre.
Om de fleste bankene ville ha vært nærmere 100 prosent reserveenden av dette spekteret eller lenger fra det, er ikke – og kan ikke være – kjent før penge- og banksystemet er satt fri fra myndighetenes reguleringer, planlegging og kontroll.
Så lenge myndighetene forblir den pengepolitiske monopolisten, er det simpelthen ingen måte man kan ha noen som helst viten om de mulighetene som markedet kunne, eller ville ha skapt.
For alt vi vet, kunne faktisk markedet ha oppfunnet og utviklet et penge- og banksystem som er forskjellig fra det de mest fantasifulle tilhengerne for fritt bankvesen har har kunnet sett for seg..
Konkurransen blir motarbeidet av de statlige monopoliserte pengene, og de kreative mulighetene som kun fri konkurranse kan oppdage, forblir usynlige “kunne-kanskje-eksistert”. Hvordan kan da det eksisterende systemet bevege seg mot et regime hvor du har fritt penge og bankvesen?
For et system med fritt penge- og bankvesen
Det 20. århundres største tragedie har vært den arrogante og fåfengte troen på at man kan mestre, kontrollere og planlegge samfunnet. Man har funnet det vanskelig å akseptere at ens sinn er for begrenset til å vite nok til å organisere og veilede alle sine sosiale omgivelser i tråd med et overordnet design.
Den berømte amerikanske journalisten, Walter Lippmann (1889-1974), forklarte på en fantastisk god måte dette problemets natur i sin bok skrevet i 1937; ‘An Inquiry into the Principles of the Good Society: Tenkeren, mens han sitter og studerer sine planer for samfunnets retning, vil ikke tenke dersom frokosten hans ikke er blitt produsert for ham av en sosial prosess som er utenfor hans detaljerte forståelse.
Han vet at frokosten hans er avhengig av arbeiderne på kaffeplantasjene i Brasil, sitruslundene i Florida, sukkerrørplantasjene på Cuba, hvetegårdene i Dakota, meieriene i New York; at det har blitt pakket og fraktet med skip, jernbane, og lastebiler, og at det har blitt kokt med kull fra Pennsylvania i redskaper laget av aluminium, porselen, stål og glass.
Men kompleksiteten til en frokost, hvis hver eneste prosess som brakte det på bordet, skulle ha blitt bevisst planlagt, ville vært utenfor forståelsen til et hvilket som helst sinn.
Bare fordi han kan regne med at et uendelig komplekst system av arbeidsrutiner, kan tenkeren spise sin frokost, og deretter tenke på en ny sosial orden. De tingene han kan tenke på, er få i forhold til de han må kunne forutse . . .
Av det lille han har lært, kan han uansett på hvilket som helst tidspunkt bare kunne forstå en liten del, og den lille delen han kan kun ivareta en brøkdel av.
Den vesentlige begrensningen er derfor – for all statlig politikk – at det menneskelige sinn må innta et svært ufullstendig og forenklet syn på tilværelsen. Et helt hav av erfaring, kan ikke fylt på flaskene av hans intelligens…
Folk lurer seg selv når de ser for seg at de kan innta en posisjon hvor de kan styre den sosiale ordenen. De kan aldri gjøre mer enn å bryte inn på et eller annet punkt og foreta en en skinnmanøver. (s. 30-31)
Penger er en av de institusjonene som skylder sitt opphav og sin tidlige utvikling til sosiale prosesser utenfor det individuelle sinn fullt ut kunne ha forutsett eller forstått.
Men pengenes evolusjon er blitt konstant “avledet” fra det som kunne ha vært dets markedsbestemte kurs av myndigheter og politiske autoriteter som i sin kontroll så sitt snitt til å plyndre rikdommen til hele befolkningen.
Uthuling og verdireduksjon av utvekslingsmedier gjennom pengemanipulering har vært kjennetegnet for den nedskrevne historien. For å unngå slikt misbruk, og påfølgende skadelige effekter, så støtter frihetens forkjempere gullstandarden for å kunne impose an external check on monetary expansion.
Papirpenger skulle være “konvertible“, og innløses på forespørsel til gull av alle seddel- og kontoinnehavere med et fast innløsningsforhold.
Men selv denne begrensningen på myndighetsadministrerte penger ble fjernet i det 20. århundre av overmotet sentralplanleggingsmentaliteten brakte med seg, hvor også pengene skulle komme til å bli helt og holdent underlagt kontrollen til pengeenhetenes sentralplanleggerne som en del av visjonen om å designe og dirigere samfunnets økonomiske anliggender.
Det faktum at selv om pengepolitikk på en eller annen måte kunne blitt skjermet fra pressingen og dyttingen fra ideologiske og politiske særinteresser ville det ikke vært noen måte å sentralt administrere pengesystemet på en vellykket måte.
Myndighetene har ikke noen større mulighet for å legge en plan for “optimal” pengemengde eller “stabilisere” den skikkelig i en generell prisskala, enn den kan planlegge for optimal forsyning og priser på sko, sigarer, såpe eller sakser.
Den beste pengepolitikken er derfor ingen pengepolitikk i det hele tatt. Behovet for pengepolitikk ville vært eliminert gjennom å fjerne myndighetenes monopol, kontroll og reguleringer over pengene og banksystemet.
Som den østerrikske økonomen Hans Sennholz (1922.2007) engang uttrykkelig uttrykte det,
“Vi søker ingen reformlov, ingen restaureringslov, ingen konvertering eller paritet, ikke noe regjeringssamarbeid: bare frihet….
Hvis man fikk frihet kunne penge- og banknæringen skape skikkelige og ærlige valutaer, akkurat som andre frie næringer kan tilby effektive og pålitelige produkter. Pengefrihet og bankfrihet, er prinsippene som må lede våre skritt. ”
En Agenda for Monetær Frihet
Så hva slags skritt kan bli foretatt for å bevege den amerikanske økonomien i retning av å etablere et regime av monetær frihet? Som et minimum burde de inkludere følgende:
- Opphevelse av Federal Reserve Act fra 1913, og alle utfyllende og tilhørende lovgivning som gir den føderale regjeringen myndighet og kontroll over penge- og banksystemet.
- Opphevelse av legal-tender laws, som gir myndighetene makt til å spesifisere byttemiddelet som all gjeld og andre økonomiske forpliktsler innen offentlig og privat sektor kan foreta oppgjør med. Individers utenlandske og innenlandske overføringer, ville avgjort gjennom en kontraktsinngåelse hvilken betalingsløsning de fant mest tilfredsstillende for å gjennomføre alt ansvar og alle økonomiske forpliktelsene de har inngått.
- Opphev alle begrensninger og reguleringer på den frie inngangen til bankvirksomhet samt praksisen med flerstatlig bankvirksomhet.
- Opphev alle begrensninger for private bankers rett til å utstede egne sedler og til å åpne kontoer i utenlandsk valuta eller i vekt av gull og sølv.
- Opphevelse av alle føderale og statlige myndigheters regler, lover og forskrifter om reservekrav, renter og kapitalkrav.
- Opphevelse av Federal Deposit Insurance Corporation. Eventuelle innskuddsforsikringsordninger, avtaler mellom banker og deres kunder, samt mellom bankforeninger ville vært privat, frivillig og markedsbasert.
Ved mangel på myndighetsreguleringer og monopolkontroll, ville det være et fritt penge- og bankvesen; det ville ikke vært noe behov for å opprette, designes eller å bli støttet.
Et markedsbasert system ville naturlig ha oppstått, tatt form og utviklet seg fra det eksisterende systemet med pengepolitisk sentralplanlegging.
Hvordan ville dets form og struktur sett ut over tid? Hvilke nyvinninger og variasjon av tjenester vil et nettverk av frie private banker tilbudt offentligheten med tiden? Hva slags sett med markedsbestemte råvarer kunne blitt valgt som det mest praktiske og nyttige byttemiddelet?
Hva slags typer pengeerstatninger ville blitt tilbudt og etterspurt i en fri markedsverden av handel og finans? Ville mange eller de fleste bankene ha operert på basis av brøkdeler eller 100 prosent reserver?
Det er ingen absolutte svar på disse spørsmålene, og det kan det heller ikke være. Det er villedende å tro, som Walter Lippmann forklarte, at vi kunne forstå og forutse alle resultatene som vil oppstå fra alle markedsinteraksjonene og oppdaget de mulighetene som de komplekse prosessene i det frie samfunn ville gitt.
Dette er årsaken til at frihet er så viktig. Det åpner opp for alle de mulighetene som bare har mulighet til å dukke opp når friheten får råde. Det er også grunnen til at monetær frihet må være på agendaen for økonomisk frihet i det 21. århundre.
