02.02.2015 kl.15:03 i gamel blogg
Jeg kom over denne artikkelen på radkap.no i dag, skrevet av Vegard Martinsen. Måtte bare få den inn her 🙂
Velferdsstaten er et samfunnssystem som består i at folk betaler en del av sin inntekt til staten, og så skal staten til gjengjeld sørge for velferdsordningene (skole, helsevesen, trygdeordninger, pensjoneordninger, barnehaver, fritidsklubber, pensjonistforeninger, osv.). Velferdsstaten er altså ikke det samme som et velferdssamfunn. Et velferdssamfunn er et samfunn med et høyt velstandsnivå, uavhengig av hvem som står for tilbudet av velferdsordningene.
Velferdsstaten har i dag nesten universell opplsutning: en ordning som innebærer at man betaler en del av det man tjener til staten, og så skal man slippe selv å sørge for slike ting som tilgang til skole, sykehus, pensjonsordninger, osv. – staten ordner alt dette – en slik ordning er det lett å være tilhenger av.
Men dette systemet kan ikke fungere – det kan ikke gi gode resultater over tid. Systemet vil føre til at flere og flere blir uansvarlige – byrdene ved dårlige valg veltes jo over på andre, og de negative konsekvensene blir mindre for en selv.
Dessuten er det ingen grense for gode tiltak som staten kan iverksette, og da vil politikere ved hvert valg love mer og mer. Dette fører til at skattene stadig øker, noe som blir mer og mer byrdefullt for skattebetalerne. En følge av dette er at verdiskapningen blir mindre og mindre effektiv – mye tid går med til å fylle ut skjemaer og å sette seg inn i en stadig voksende mengde lover og regler. Et annet resultat av dette er at mer og mer av verdiskapningen blir presset over i den illegale sonen som omtales som «svart arbeid». Dette er ille, siden det medfører en redusert respekt for de legitime lover som finnes (dvs. de lover som beskytter oss mot ran, innbrudd, overfall, svindel, etc.). En annen ting som skjer er at kvaliteten på alle tilbud fra staten stadig synker.
I avisene daglig
Eksempler på dette kan man se i alle aviser hver dag. La meg her nevne et par eksempler:
Staten ved Helsedepartementet har oppfordet sykehus til å behandle færre pasienter. Grunnen er at sykehusene får betalt av staten for hver pasient de behandler, og da blir det slik at jo flere pasienter som behandles, jo dyrere blir det for staten. For å spare utgifter, har altså den som betaler – staten – bedt sykehusene om å la syke mennesker være syke i en lengre periode.
Et annet eksempel: Enkelte kommmuner klager nå over at norske menn gifter seg med utenlandske kvinner og så skiller seg fra dem. Dette overlater forsørgelsesbyrden for den skilte kvinnen til kommunen, og kan gi kommunen en utgift på kr. 160.000 per år. Kommunene ønsker at eksmannen skal fortsette å forsørge sin tidligere hustru.
Dette er to eksempler, men det finnes mange flere: dårlig kvalitet i skolen, som innebærer alt fra forfalne skolebygninger via foreldrede lærebøker og dårlige lærere og til at de yngste lærerne sies opp når det er innskrenkninger i lærerstaben; dårlig kvalitet i eldreomsorgen; kutt i pensjonsordningene, osv.
Motgiften er mer frihet
Alle disse problemene ville ha vært langt mindre dersom man hadde hatt frihet, dvs. at folk hadde fått beholde sine egne penger, og så kunne de kjøpt seg velferdstilbud på et fritt marked (syke- og pensjonsforsikringer kan da ordnes f.eks. via forsikringsselskaper.)
Et viktig element ved dette frie systemet er at den som mottar en tjeneste, og den som betaler for tjenesten, er den samme. I velferdsstaten er det slik at staten betaler uansett hvem som mottar tjenesten, og da står mottageren langt svakere enn han gjør dersom den som mottar en tjeneste er den samme som den som betaler. For å få inntekter, må en tilbyder alltid være velvillig overfor den som betaler, og hvis kunden betaler, må tilbyderen levere en kvalitet til kunden som kunden er tilfreds med. Men hvis det ikke er kunden, men staten, som betaler, da er det viktigst at tilbyderen har et godt forhold til byråkratene, og da blir hensynet til kundene mindre viktig.
Hvis ikke staten, men mottageren av tjenesten, betaler, vil pasienten selv betale for sin sykehusbehandling, og staten vil da ikke be sykehusene om å la de syke vente ekstra i sykehuskø. Og kommunen vil ikke bli nødt til å pålegge skattebetalerne å forsørge fraskilte. Videre kan man selv velge skole for sine barn, og hvis lærerne er dårlige eller bygningen er forfallen eller lærebøkene er foreldet, vil man velge en annen.
Hva med de svake?
Men hva med de svake i et fritt samfunn uten statlige støtteordninger? I et fritt samfunn uten høye skatter og avgifter, uten et regelverk på mange millioner sider, og uten et skjemavelde som ingen klarer å trenge igjennom, vil det bli svært lett å få seg en jobb, også for de som har noe begrensede talenter. For de meget få som ikke på noe vis er i stand til å arbeide, og som ikke er dekket av forsikringsordninger, for disse vil det finnes private veldedige ordninger. Folk flest er meget velvillige, og praktisk talt alle vil være med på frivillig å betale et lite bidrag en gang i blant for å hjelpe de meget få som ikke kan klare seg på egen hånd.
Dessuten er et fritt samfunn, et samfunn hvor statens eneste oppgave er å beskytte individers rettigheter ved å stå for politi og domstoler etc., det eneste moralske samfunn. Det er umoralsk, som i dag, at staten tvinger penger fra folk, uansett hva motivet er. Og som i dag, hvor hjelp til de svake brukes som påskudd for at det offentlige tar ca. 70 % av det som de fleste tjener*, og hvor de svake forsatt har det dårlig mens f.eks. tusenvis av byråkrater har god betaling for behagelige, men for det meste helt unyttige jobber, det er spesielt ille.
Nesten alle de norske partiene er tilhengere av velferdsstaten. Men velferdsstaten er et system som vil ødelegge velferden. Kun et system med full frihet og fullt ansvar, dvs. kun laissez-faire-kapitalisme, er forenlig med et velferdssamfunn. Kun konsekvente liberalister står for dette. De andre partiene vil ha mer av den medisin som de later som om de tror virker, men som egentlig er i ferd med å ta livet av samfunnet.
*De som har vanlige inntekter i Norge i dag, de som tjener omkring 300.000 – 500.000 kr. per år, betaler totalt sett ca. 70 % av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. De som tjener mer enn dette, og de som tjener mindre enn dette, betaler mindre enn 70 %.
INNVENDINGER
«Regner med at du ikke forsikrer dine eiendeler da Lars Jøran, for forsikringspoliser er bygget på samme tanke/system som velferdsstaten.»
Sosialdemokrat
Her er noen korte punkter:
Velferdsstaten er man tvunget til å være medlem i, og man kan ikke:
- velge hva man vil forsikre.
- lete etter og finne et tilbud som passer blant flere tilbydere,
- velge hva man vil betale og hvor stor utbetaling man skal få dersom ulykken inntreffer.
Velferdsstaten utbetaler også til de som ikke har betalt inn, og hva som dekkes er avhengig av hvilke pressgrupper politikerne vil hente stemmer fra.
Dessuten vil et forskringsselskap tilpasse sine satser slik at det vil være solvent over tid, mens velferdsstaten må bli et konkursbo siden politikerne må love å dele ut for bli valgt mens de er noe mer forsiktige med å kreve inn skatter og avgifter – derfor tar de opp lån og alle velferdsstater har enorm gjeld (idag fra ca 60-80% til ca 150% av BNP) som vil bli pålagt fremtidige generasjoner.
2 kommentarer
Liberalist1
04.02.2015 kl.07:57 Ja dette er veldig bra skrevet av Vegard Martinsen, håper bare at flere leser det han skriver. Kanskje det er en tanke å starte en tråd på diskusjon.no hvor du legger inn innlegget hans? 🙂
Lars Jøran
05.02.2015 kl.23:23 Liberalist1: Ja. Har linket til det alerede der. Kan ikke du lage en tråd der med link? Så skal jeg være med på debatten jeg 😉
Leave a Reply