Category: Uncategorized

Jeg kom nylig over en video publisert av Civita som er en norsk tenketank som ofte knyttes til partiet Høyre. Videoen som er laget i samarbeid med International Churchill Society, markerte 150-årsjubileet for Winston Churchills fødsel. Dette reiser spørsmålet: Hvorfor denne interessen for Churchill i Norge? Et land som har lite til felles med hans politiske kontekst? Hvorfor velger Civita å bruke tid og ressurser på å fremheve en kontroversiell britisk statsleder fra forrige århundre?

Hvorfor er Churchill relevant for Norge i 2024?

Konservative i Norge synes å ha et nesten romantisk forhold til Churchill. De fremhever hans lederskap under andre verdenskrig, hans motstand mot sosialisme, og hans imponerende retoriske evner. Men er det egentlig meningsfullt å idealisere en et britisk statsoverhode fra 1940-tallet i dagens norske politiske landskap?

Tidløse ideer vs. historiske figurer

Når det først er sagt, skal det også sies at liberalister som meg selv setter pris på tidløse ideer, og derfor forholder vi oss mye til tenkere fra både før og etter den tiden. Vi fremmer store filosofer og økonomer som Ludwig von Mises (1881-1973), Jean-Baptiste Say (1767-1832), Frédéric Bastiat (1801-1850), John Locke (1632-1704) – tenkere med ideer som er like relevante i dag som da de først ble utviklet. Disse ideene utgjør en sammenhengende tradisjon som bygger på og kompletterer hverandre.

John Locke, for eksempel, født hele 242 år før Churchill, la grunnlaget for moderne liberalisme med sine ideer om naturlige rettigheter og samfunnskontrakten. Jean-Baptiste Say, født 107 år før Churchill, var en pioner innen økonomisk teori med sin lov om markedet. Frédéric Bastiat, født 73 år før Churchill, var en forkjemper for økonomisk frihet og rettsstaten, og hans verk “The Law” er en klassiker som argumenterer for begrenset statlig innblanding. Ludwig von Mises, født syv år etter Churchill, utviklet omfattende teorier om fri markedsøkonomi som fortsatt er grunnleggende for liberalistisk tenkning i dag.

Disse tenkerne, sammen med mange andre, har skapt et solid fundament for liberalistisk ideologi som er tidløst og konsistent, og ingen fremmedfiendlige holdninger til tross for at de var produkter av sin tid. Ludwig von Mises, for eksempel, måtte flykte fra nazistene på grunn av sin jødiske bakgrunn og sitt engasjement for frihet. . John Locke utfordret det absolutte monarkiet og argumenterte for naturlige rettigheter i en tid hvor absolutt monarki var normen. Frédéric Bastiat kritiserte åpenlyst statlig intervensjon og kjempet for individuell frihet i en tid preget av sterk statlig kontroll. Jean-Baptiste Say fremmet økonomisk frihet i en tid hvor merkantilisme dominerte.

Churchill og konservatismen

Konservatismen i Norge, derimot, synes ofte å fokusere på enkeltfigurer fra fortiden som fikk politisk makt. Burke (1729-1797) og Churchill (1874-1965) er eksempler på slike figurer. Er fokuset rettet mot disse fordi de er kjente personer som appellerer til normies? Disse konservative heltene er ofte politikere med ulik politikk, som ikke nødvendigvis bygger på hverandre eller kompletterer hverandre i en helhetlig idétradisjon. Dette reiser spørsmål om sammenhengen og dybden i de konservative ideene som fremmes. Mens liberalister har en sammenhengende tradisjon av ideer som utfyller hverandre, virker det som om konservative plukker helter fra historien uten hensyn til en gjennomgående ideologisk tråd.

International Churchill Society

Det eksisterer til og med en internasjonal organisasjon dedikert til å fremme arven etter Winston Churchill, med en egen norsk avdeling. Hva er poenget med å hedre en tidligere kontroversiell britisk statsleder i en norsk kontekst?

Churchills problematiske sider

Denne organisasjonen ser ut til å romantisere en person med mange uheldige holdninger og handlinger. For eksempel, under Bengal-sulten i 1943, mens millioner av mennesker sultet i hjel, nektet Churchill å omdirigere matforsyninger til Bengal, til tross for gjentatte appeller fra flere hold. Han avfeide lidelsene med å si at inderne selv var skyld i katastrofen fordi de «avlet som kaniner». Churchills rasistiske holdninger kom også tydelig frem da han uttalte: «Jeg hater indere. De er et dyrisk folk med en dyrisk religion». Å bortforklare dette med at han var et produkt av sin tid holder ikke mål, for det fantes både samtidige og tidligere tenkere som aktivt motarbeidet slike moralsk fordervede oppfatninger.

Kvinnelig stemmerett og sosial urettferdighet

Churchill motarbeidet aktivt kvinners kamp for stemmerett. Han uttalte at «den moderne feministbevegelsen er en forbannelse for alle mennesker» og brukte sin politiske innflytelse til å forhindre at kvinner fikk stemmerett så lenge som mulig. Dette står i skarp kontrast til moderne verdier om likestilling og menneskerettigheter. Mens andre samtidsledere beveget seg mot en mer inkluderende samfunnsstruktur, holdt Churchill fast ved utdaterte og undertrykkende holdninger.

Imperialisme og kolonialisme

Churchills syn på imperialisme og kolonialisme førte til store lidelser for mange nasjoner. Hans faste tro på det britiske imperiets overlegenhet gjorde at han aktivt motarbeidet frigjøringsbevegelser i koloniene. Dette resulterte i voldelige undertrykkelser og undergravde de kolonisertes kamp for selvstendighet. For eksempel, i Kenya under Mau Mau-opprøret, støttet Churchill bruk av brutale metoder som inkluderte tortur og henrettelser uten rettssak.

For de som ønsker å lese mer om de mindre flatterende sidene ved Churchill, anbefales boken “Winston Churchill: His Times, His Crimes” av Tariq Ali. Denne boken gir et mer nyansert bilde av en leder som ofte blir fremstilt som en ufeilbarlig helt.

Hvit overlegenhet

Churchill mente at koloniserte folk skulle adlyde hvite imperialister. Han sa en gang at: «Jeg innrømmer ikke for eksempel at det er gjort en stor urett mot de røde indianerne i Amerika eller de svarte i Australia ved at en sterkere rase, en rase med høyere standard, en mer verdensklok rase for å si det slik, har kommet inn og tatt deres plass».

I sine siste uker i Downing Street var Churchill fast bestemt på å forhindre innvandring fra Vest-India og Sør-Asia. Hans forsvarsminister, Harold Macmillan, skrev i sin dagbok 20. januar 1955: «P.M. [Winston Churchill] mener ‘Hold England hvitt’ er et godt slagord».

Churchill trodde på rasehierarkier og beskrev ofte ikke-hvite raser i nedsettende termer. Han beskrev palestinere som “barbariske horder som ikke spiste annet enn kamelmøkk” og motsatte seg indisk selvstendighet, i frykt for at det ville føre til «et underdanig samfunn».

Churchill hadde også rasistiske holdninger overfor irer og afrikanere. Han forsvarte britiske grusomheter i Kenya og hadde en rekord med å undertrykke irske uavhengighetsbestrebelser. Dette reflekterer hans vedvarende imperialistiske og rasistiske holdninger.

Churchill var en beundrer av Cecil Rhodes, en kjent imperialist og slaveeier. Hans statue ble merket med rød maling for å minnes ofrene for imperiet. Churchill mente at koloniserte folk skulle respektere statuene av deres undertrykkere, og han forsvarte ofte rasistiske og imperialistiske ideologier som rettferdiggjorde slaveri og kolonialisme.

Churchill foretrakk å bruke vold for å opprettholde britisk kontroll. Han hadde ingen betenkeligheter med å bruke ekstreme metoder for å oppnå politisk stabilitet, noe som inkluderte bombingen av sivile områder og undertrykkelse av opprør.

Winston Churchill, i sin rolle som statssekretær for krig i 1920, viste en skremmende entusiasme for bruk av ekstrem vold mot uskyldige sivile. Han ikke bare tillot, men aktivt støttet terrorbombing av kurdiske og arabiske landsbyer som motarbeidet britiske koloniplaner. Ikke nok med det, han godkjente også bruk av kjemiske våpen mot disse befolkningene. Churchill beskrev brutalt behovet for å “spanke deres bakdeler” med bomber og våpen, og avslørte en fullstendig mangel på respekt for menneskeliv og en forferdelig vilje til å bruke barbariske metoder for å oppnå politiske mål.

Churchill støttet Franco og hans fascistiske styrker under den spanske borgerkrigen, og ignorerte de mange grusomhetene som ble utført av Francos styrker. Churchill beskrev Francos styrker som “all-weather friends” og forsvarte dem mot sine egne landsmenns kritikk.

Churchill uttrykte beundring for Mussolini og Hitlers organisering, og var en sterk motstander av sosialistiske bevegelser i Europa. Han støttet også bruk av vold mot irske Sinn Féin-supportere og undertrykkelse av arbeiderklassen i Storbritannia.

Churchill var en tilhenger av eugenikk og argumenterte for sterilisering av “de mentalt svake” for å forbedre den genetiske kvaliteten på den britiske befolkningen. Hans synspunkter var i tråd med de pseudovitenskapelige raseteoriene som var utbredt på begynnelsen av 1900-tallet.

Pragmatisk vingling

Churchill er kjent for å vingle mellom konservative og liberale partier, avhengig av hva som passet hans mål best. Hva er det med denne evnen til å vingle som konservative beundrer? Forsøker konservative med dette å appellere til Venstres velgere? Dette var litt humoristisk ment. Men det finnes utallige andre tenkere og ledere som konsekvent har forsvart fri markedsøkonomi og individuell frihet uten å skifte standpunkt etter politiske vinder og som hadde sitt menneskesyn på det rene, og de var også produkter av sin tid, og da gjerne samme tid eller tidligere enn Churchill, slik som Ludwig von Mises. Så hvorfor akkurat Churchill?

Hvorfor en norsk organisasjon for Churchill?

Det er påfallende at det eksisterer en egen norsk avdeling av International Churchill Society. Hva er hensikten med en slik organisasjon i Norge? Har vi virkelig behov for å hedre en britisk statsleder i en norsk kontekst? Dette kan virke som en refleksjon av en nostalgi for en tid hvor konservative verdier dominerte. Men er dette virkelig noe vi bør etterstrebe i dagens samfunn? Fokuset på Churchill kan ses som en idealisering av en figur med dypt problematiske synspunkter og handlinger.

Søren Jaabæk Instituttet

I kontrast til Churchill-hyllesten har norske liberalister dannet Søren Jaabæk Instituttet, oppkalt etter politikeren Søren Jaabæk (1814–1894). Jaabæk, født 1. april 1814 i Holum ved Mandal, var en norsk politiker og gårdbruker som viet sitt liv til å kjempe for liberalistiske verdier som begrenset statlig makt og økt individuell frihet. Han grunnla bondevennbevegelsen i 1865, en landsomfattende bevegelse som fremmet sparsommelighet og motarbeidet statlig sløseri. Jaabæk var kjent som “Neibæk” for sin konsekvente motstand mot økte offentlige utgifter og pensjoner til embetsmenn.

Jaabæks politiske filosofi var dypt forankret i demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme, inspirert av tenkere som John Stuart Mill. Han hevdet at staten ikke burde påta seg oppgaver som private initiativer kunne løse bedre. Hans standhaftige krav om “sparsommelighet i statshusholdningen” og motstand mot privilegier for embetsmenn gjorde ham til en kontroversiell, men populær skikkelse blant mange bønder og småkårsfolk.

Søren Jaabæk Instituttet hedrer en person som sto for idealer om frihet, sparsommelighet og ansvar, uten de problematiske sidene som preget Churchills virke. Dette instituttet viser hvordan man kan løfte frem personer som virkelig reflekterer våre beste verdier og prinsipper uten å måtte ty til moralsk heller tvilsomme historiske figurer. Jaabæks kamp for folkestyre, motstand mot embetsmannsvelde og hans arbeid for allmenn stemmerett og like rettigheter gir oss et forbilde som er verdt å huske og hedre.

Avsluttende kommentarer

Når jeg ser på historiske figurer, fremstår Søren Jaabæk som et ekte forbilde. Hans dedikasjon til individuell frihet, sparsommelighet og personlig ansvar er tidløse verdier som fortsatt inspirerer. Snarere enn å fokusere på makt og innflytelse, imponerer Jaabæk meg med sin evne til å kombinere politisk besluttsomhet med en urokkelig forpliktelse til moral og rettferdighet. Hans arbeid for økonomisk ansvarlighet og allmenn stemmerett er eksempler på verdier som fortsatt er relevante og viktige. Jaabæk står som en påminnelse om at integritet i lederskap er mulig og verdt å strebe etter, noe som gir inspirasjon til dagens og fremtidens politiske landskap.

I sterk kontrast til Winston Churchill, som neglisjerte menneskelig lidelse og viste en dyp forakt for andre folkeslag gjennom sin håndtering av Bengal-sulten og sine rasistiske uttalelser, representerer Jaabæk et lederskap som setter menneskelig verdighet og rettferdighet først. Mens Churchill var villig til å ofre moralske prinsipper for politisk gevinst, var Jaabæk konsekvent i sin innsats for å begrense statens makt og fremme likhet og frihet for alle.

Jeg vil innledningsvis påpeke at ord og begreper betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. Liberalisme betyr noe annet for Lars Peder Nordbakken enn for meg og mine likesinnede. Liberalisme kan bety liberalt sosialdemokrati, og det kan også bety sosialisme. Mange konservative i USA bruker liberalisme som et synonym til sosialisme. Jeg leste for en stund siden en bok som het “Liberal Fascism” av Jonah Goldberg som handler om “Den skjulte historien til den amerikanske venstresiden, fra Mussolini til meningspolitikk.” …

…Så det er tydelig at vi legger ulike ting i begrepene. Bruken av begrepet Libertarianisme likeså, og jeg mener at Lars Peders bruk av begrepet Libertarianisme er ganske problematisk, ettersom blant annet Objektivistiske tenkere har distansert seg fra og ofte skriver negativt om Libertarianismen, som for eksempel Vegard Martinsen i følgende innlegg: Libertarianismen: et Objektivistisk perspektiv.

Jeg mener at han har et ganske så lemfeldig forhold til begrepet, ettersom han bare samler alle liberale retninger han misliker under paraplyen “libertarianisme”. Jeg oppfatter det slik at han anser forskjellene som uvesentlige da de alle jo er “ekstreme” ut i fra hans syn. Uten at han for øvrig redegjør for hvorfor de er ekstreme med saklige og logisk konsistente argumenter. Jeg omtaler meg selv som klassisk liberalist, minarkist, eller bare liberalist.

Problemet meg meg er at jeg ikke klarer å plassere meg selv noe konkret sted 100%. I de skjæringspunktene hvor de ulike liberale retningene er uenige, så sitter jeg ofte å er litt usikker på hva jeg mener. Det er gode argumenter på begge sider, tenker jeg. Det er litt vanskelig å velge. Jeg forstår logikken bak det han sier der, og den er jo god, tenker jeg, men også logikken til meningsmotstanderen gir også mening. Så hvilket argument er sterkest? Det er ikke alltid like enkelt å vurdere. Men jeg sniffer ganske raskt ikke-argumentasjon som ubegrunnede påstander og logiske feilslutninger.

Med dette som bakteppe tenker jeg å ta fatt på innlegget til Lars Peder. For at det skal være litt slagkraftig og oppmuntre til refleksjon og debatt, så har jeg krydret det med ramsalt kritikk. Jeg er ikke så sint og bastant som jeg kanskje gir uttrykk for når jeg skriver, men jeg liker å skrive slik. Litt hardt, og rett på sak. Jeg tviler ikke på at Lars Peder er en trivelig fyr. Men for å sparke i gang en debatt velger jeg altså en posisjon der hvor jeg går rett på sak, og aggressivt går rett til kjærnen uten å snakke rundt grøten i vage formuleringer og høffelighetsfraser. 🙂

Stråmannsargumenter og logiske feilslutninger

Så, min påstand er at Lars Peder Nordbakkens artikkel er full av stråmannsargumenter, logiske feilslutninger og forvrengninger av meningsmotstanderes synspunkter. Det er tydelig at Nordbakken ikke har gjort noe forsøk på å forstå eller representere de faktiske meningene til det han kaller “libertarianere”, men i stedet skaper et karikert bilde for å fremme sitt eget syn.

Nordbakken hevder at libertarianismen har hatt en uheldig utilsiktet konsekvens: å fungere som et tildekkende slør som har avskjermet mange fra å bli kjent med den “ekte liberalismens” forutsetninger, innhold, fremtidsmuligheter og menneskeverdige motivasjon.

Dette er en klassisk stråmannsargumentasjon. Han beskriver en forvrengt versjon av libertarianismen for å kunne angripe den lettere. Istedenfor å adressere de faktiske argumentene, velger han å male et bilde av libertarianismen som ekstrem og avstumpet. Dette er ikke en ærlig debattform.

Han påstår videre at den amerikanske libertarianismen har ført til en form for institusjonell likegyldighet, likegyldighet overfor sosiale utfall, aversjon mot politikk og internasjonalt samarbeid, samt uberettiget statsskrekk. Dette er en ubegrunnet generalisering. Libertarianismen fremmer frivillig samarbeid og respekt for individuell frihet, og den avviser statlig tvang som et middel for å oppnå sosiale mål. Nordbakkens beskrivelse viser en manglende forståelse av de grunnleggende prinsippene i libertarianismen.

Ayn Rand vs Rothbard

Når han diskuterer Ayn Rand og Murray Rothbard, gjør Nordbakken flere feil. Han påstår at Rand delte Rothbards ikke-aggresjonsprinsipp (NAP), noe som er direkte feil. Rand aksepterte en minimal stat for å beskytte individets rettigheter, mens Rothbard fremmet anarkokapitalisme og avskaffelse av staten.

Dette er en betydelig filosofisk forskjell som Nordbakken enten ignorerer eller misforstår. Videre hevder han at Rothbards ideer om frihet er rent teoretiske og formalistiske, uten praktisk betydning. Dette er en grov misrepresentasjon. Rothbard mente at individuell frihet, forstått som frihet fra tvang, er både praktisk og håndgripelig. Denne friheten manifesterer seg i frivillige interaksjoner hvor mennesker inngår avtaler, bytter varer og tjenester, og lever uten frykt for statlig inngripen.

Nordbakken bruker begrepet ekstrem hele 7 ganger i sitt innlegg der han angriper sine liberale meningsmotstandere. Det er typisk å bruke hyperbolske uttrykk for å demonisere motstandere uten å engasjere seg i reell argumentasjon. Han bruker begrepet blant annet i følgende sitat:

«Problemet er at denne implisitte retten til liv, frihet og eiendom tolkes i en så ekstrem retning at all beskatning og alt som har med staten å gjøre blir å betrakte som forbrytelser, som en form for aggresjon mot individets liv og eiendom.»

Det jeg leser her er først og fremst at det skal forligge et problem, ettersom sitatet her jo begynner med en påstand om at “problemet er(…)”. Problemet mitt med dette, er at det ikke redegjøres for hvorfor det er et problem. Han forklarer heller ikke hvor mye av det jeg har tjent på mitt arbeid som er hans eiendom. Han forklarer ikke hvorfor det er ekstremt å mene at det å ta andres eiendom mot deres samtykke er tyveri. Hvis man mener at staten ikke er et unntak når det kommer til rett og galt, så er man altså ekstrem. Spurte jeg han hvorfor, så får jeg en følelse av at svaret ville ha blitt: “Fordi det er bare sånn det er…”, eller “det det sier jo seg selv”, som jo er verdens beste forklaring som er logisk vanntett.

Han unnlater å gå i dybden på hvorfor disse prinsippene, som bygger på frivillighet og respekt for eiendomsrett, skal anses som ekstreme. Uten en klar redegjørelse blir påstanden bare en ubegrunnet merkelapp. Litt tidligere i teksten skrev han at en mann og hans bok illustrerer feil ved en hel bevegelse.

Faktisk er det statlig tvang og beskatning som representerer aggresjon og brudd på individuell frihet, og kan betraktes som ekstremt. Hvorfor mener jeg det er ekstremt? fordi det å bruke uforholdsmessig unødvendig makt over fredlige individer nødvendigvis må være ekstremt. Er det nødvendig å bruke tvang mot en hel befolkning for å utføre den samme befolkningens vilje? For å tjene befolkningens interesser? Eller kan man ha et samfunn er ulike aktører konkurrerer på like vilkår om å ivareta interessene til flertallet?

Når ble fysisk maktbruk utøvd over fredelige lovlydige borgere nødvendig? Hvis det ikke er nødvendig å ta resurser med makt fra hele befolkningen, og man ser for seg at det er ødeleggende for folks velstandsnivå, skaper dårligere inneffektive systemer, velferdsstilbud osv. Er man da ekstremistisk? Nei. Overhodet ikke.

Videre hevder Nordbakken at Ayn Rand så på “egoistisk grådighet” som en moralsk dyd. Dette er en forvrengning av Rands filosofi. Rand fremmet rasjonell egoisme, som innebærer at individet skal handle i sin egen rasjonelle egeninteresse, noe som er helt forskjellig fra hensynsløs grådighet. Rasjonell egoisme krever integritet, ærlighet, produktivitet og rettferdighet. Å sette egne behov foran andres rettigheter er noe Rand sterkt avviste.

Nordbakken benytter guilt by association (en logisk feilslutning) som en taktikk for å diskreditere libertarianismen ved å knytte den til ekstreme og negative elementer som rasisme og autoritarisme. Libertarianismens prinsipper står i direkte motsetning til autoritære ideologier. Å likestille libertarianisme (alt det han kategoriserer som det) med slike bevegelser uten å skille mellom de grunnleggende prinsippene og deres misbruk, er uærlig. Selv om noen libertarianere kan ende opp med å tiltrekkes andre ideologier, har dette mer å gjøre med ytre påvirkninger og personlige tilbøyeligheter enn libertarianismens faktiske standpunkter og prinsipper.

Han hevder også at libertarianismen er politisk irrelevant og sammenligner den med anarkistisk science fiction. Dette er en stråmannsargumentasjon som ignorerer de reelle bidragene libertarianisme har gitt til diskusjoner om frihet, eiendomsrett og begrenset statsmakt. Libertarianismen har hatt en betydelig innflytelse på økonomisk teori og politisk filosofi, og dens prinsipper er høyst relevante i diskusjoner om statens rolle og individets frihet.

Avslutningsvis

Innlegget til Nordbakken er preget av en rekke logiske feilslutninger, inkludert stråmannsargumentasjon, guilt by association, og en manglende vilje til å engasjere seg med de faktiske argumentene fra libertariansk tenkning. Dette underminerer troverdigheten hans som en ærlig kritiker av Rothbard, Ayn Rand og liberalistisk tenkning generelt. For å fremme en konstruktiv diskusjon om frihet og statens rolle, er det nødvendig å gå dypere inn i argumentene og unngå forenklede karikaturer og feilaktige assosiasjoner.

I møte med slike feilrepresentasjoner, er det viktig å påpeke at libertarianismen, som Rothbard og Rand representerer, handler om å fremme individuell frihet og frivillighet. Denne filosofien argumenterer for at mennesker er best tjent med å gjøre egne valg uten statlig innblanding, og at frivillige interaksjoner skaper et mer dynamisk og rettferdig samfunn. Ved å ignorere disse prinsippene og fremme en forvrengt versjon av libertarianismen, viser Nordbakken enten en manglende forståelse eller en bevisst misrepresentasjon av disse ideene.

Libertarianismen er langt fra død. Den fortsetter å være en viktig del av den økonomiske og politiske diskursen, og dens prinsipper er mer relevante enn noensinne i en tid hvor statlig makt og innflytelse stadig øker. Det er nødvendig med en ærlig og informert debatt, ikke stråmannsargumentasjon og misrepresentasjoner, for å kunne diskutere disse viktige spørsmålene på en meningsfull måte.

Med vennlig hilsen en meget engasjert misesianer =)

Geir Ivar Jørgensen skrev: «Kapitalismens grønne illusjon Kapitalismens grønne skifte er i realiteten bare kulisser, designet for å selge en illusjon til folket. Skjult bak disse kulisser fortsetter kapitalismens pengemaskiner sitt uhemmede forbruk av natur og naturgitte ressurser. Dette skjer uten hensyn til en bærekraftig balanse, langt over hva naturen er i stand til å regenerere hvert år. Resultatet er en økende utarming av våre planetariske ressurser, hvor de økonomiske gevinstene akkumuleres i hendene på en liten elite, mens resten av samfunnet står overfor de langsiktige konsekvensene av miljøødeleggelsene.»

Jeg skrev: «Å hevde at kapitalismens grønne skifte er en illusjon, er både misvisende og urettferdig. Kapitalismen, drevet av konkurranse og innovasjon, har faktisk vist seg å være et av de mest effektive systemene for å utvikle teknologiske løsninger på miljøproblemer. Påstander om at kapitalismens grønne initiativer bare er kulisser, ignorerer realiteten av betydelige investeringer i fornybar energi og bærekraftig teknologi. For det første, kapitalismens drivkraft for profitt fører til kontinuerlig innovasjon. Mange av de mest lovende grønne teknologiene, som solenergi, vindkraft og elbiler, er utviklet og kommersialisert av private selskaper som ser økonomisk potensial i bærekraftige løsninger. Dette er ikke en illusjon, men konkrete fremskritt som bidrar til å redusere avhengigheten av fossile brensler. Videre, argumentet om at kapitalismen fører til uhemmet forbruk av naturressurser uten hensyn til bærekraft, er en forenkling. Det frie markedet har en innebygd mekanisme for å håndtere ressursknapphet: prissignaler. Når en ressurs blir knapp, øker prisen, noe som både begrenser forbruket og stimulerer til utvikling av alternativer. Dette er en dynamikk som fremmer effektiv bruk av ressurser over tid. Påstanden om at økonomiske gevinster kun akkumuleres hos en liten elite, mens resten av samfunnet lider under miljøødeleggelsene, er også misvisende. Kapitalismen har løftet millioner ut av fattigdom og forbedret levestandarden globalt. Dessuten er det en økende bevissthet og etterspørsel fra forbrukere etter bærekraftige produkter, noe som tvinger selskaper til å tilpasse seg og implementere grønnere praksiser. Det er også viktig å påpeke at statlig inngripen ofte har en rolle i miljøproblemer. Subsidier til fossile brensler og overreguleringer kan forvrenge markedet og hindre innovasjon. I stedet for å avvise kapitalismen som system, bør vi heller fokusere på å justere rammebetingelsene slik at de fremmer bærekraftig vekst og innovasjon. Kapitalismens evne til å tilpasse seg og innovere gjør det til et kraftig verktøy i kampen mot miljøproblemer. Å avvise dette som en illusjon er ikke bare feilaktig, men det underminerer også de reelle fremskrittene som har blitt gjort og potensialet for fremtidige løsninger.»

Geir Ivar Jørgensen svarte: «Å hevde at kapitalismen har vært effektiv i å håndtere miljøproblemer ved å fremme teknologiske løsninger, er en overfladisk og risikabel forenkling. Selv om private selskaper har utviklet og kommersialisert teknologier som solenergi og elbiler, skjer dette ofte ikke primært av hensyn til miljøet, men for profitt. Dette fører til en fundamental konflikt mellom kapitalismens mål om umiddelbar økonomisk gevinst og behovet for langvarige bærekraftige investeringer som kan synes ulønnsomme på kort sikt. For det første, kapitalismens drivkraft for profitt har ikke nødvendigvis ført til kontinuerlig innovasjon i miljøets tjeneste. Historien viser at mange av de teknologiske fremskrittene i grønn energi, som vind- og solkraft, i stor grad er drevet frem av statlige subsidier og reguleringer, ikke av markedskrefter alene. Markedet har en tendens til å undervurdere miljøgoder som ren luft og vann, fordi disse ikke lett kan prissettes og derfor ofte blir ignorert i kapitalistiske beregninger. Videre er argumentet om at markedsmekanismene effektivt kan håndtere ressursknapphet, som gjennom prissignaler, altfor forenklet. Prisøkninger som respons på knapphet kan forsinke, men erstatter ikke nødvendigheten av aktiv statlig inngripen for å forvalte ressurser bærekraftig. Markedet alene kan ikke sikre en rettferdig fordeling av ressurser eller beskytte miljøet mot overforbruk og utnyttelse. Påstanden om at kapitalismen har løftet millioner ut av fattigdom og forbedret levestandarder må også nyanseres. Økende ulikhet, både innad i og mellom land, er en direkte konsekvens av kapitalistisk drift. Rikdomsakkumulering i hendene på en liten elite, samtidig som mange samfunn lider under destruktion av deres naturgitte miljø, viser kapitalismens manglende evne til å distribuere sine “fordeler” rettferdig. Det er også kritisk å vurdere kapitalismens rolle i å fremme et forbrukerdrevet samfunn, hvor kontinuerlig forbruk og vekst blir sett på som nødvendigheter. Dette fører til en uholdbar belastning på jordens ressurser og økosystemer. Bærekraft krever en grundig revurdering av hvordan vi definerer vekst og fremgang. I stedet for blindt å promotere kapitalismen som løsningen på miljøkrisen, bør vi kreve en grundig omstrukturering av vårt økonomiske system til å omfavne ekte bærekraftige prinsipper som prioriterer planetens helse fremfor umiddelbar økonomisk gevinst. Dette vil innebære en radikal endring i både politikk og praksis, en endring som går langt utover kapitalismens nåværende rammer.»

Jeg skrev: «Effektiviteten av kapitalistisk innovasjon blir konsekvent undervurdert av dine påstander. Kapitalismen har vært den drivende kraften bak teknologiske fremskritt som har revolusjonert miljøteknologier. Du hevder at utviklingen av solenergi og elbiler kun skyldes statlige subsidier og reguleringer. Dette er en grov forenkling. Subsidiene kan ha hjulpet med å kickstarte disse teknologiene, men det er markedskreftene som har drevet den kontinuerlige innovasjonen og forbedringen som har gjort dem kommersielt levedyktige. Markedet belønner effektivitet og innovasjon, noe som har ført til rask utvikling og kostnadsreduksjon i fornybare energikilder. Profittmotivet som du kritiserer for å føre til kortsiktige beslutninger, er faktisk det som driver bedrifter til å investere i langsiktige bærekraftige løsninger. Historisk har mange bedrifter som har prioritert bærekraft sett langsiktig økonomisk gevinst nettopp fordi forbrukerne etterspør miljøvennlige produkter. Eksempler som Tesla og Google viser hvordan selskaper kan kombinere profitt med bærekraft. Du påstår at markedet ikke kan håndtere miljøgoder som ren luft og vann. Dette viser en mangel på forståelse for hvordan markedsmekanismer kan inkludere miljøkostnader gjennom prising og handel med utslippskvoter. Disse mekanismene gjør det mulig å internalisere miljøkostnader og drive innovasjon i bærekraftige teknologier. Markedet er langt mer tilpasningsdyktig og effektivt enn statlige reguleringer som ofte forvrenger økonomiske insentiver. Når det gjelder statlig inngripen, er det ironisk at du bruker subsidier til fossile brensler som et eksempel på dårlig politikk. Dette bekrefter bare at statlige reguleringer ofte fører til ineffektivitet og miljøproblemer. Hadde markedet fått operere fritt, ville det naturlig ha beveget seg mot mer bærekraftige energikilder, drevet av forbrukernes etterspørsel og økende priser på fossile brensler. Din bekymring for ulikhet under kapitalismen er også grunnløs. Kapitalismen har løftet millioner ut av fattigdom og skapt økonomisk vekst globalt. Selv om det finnes ulikhet, er dette en naturlig konsekvens av frihet og muligheten til å lykkes basert på egen innsats og innovasjon. Økonomisk vekst i land som Kina og India har ført til betydelige forbedringer i livskvalitet, til tross for miljøutfordringer som stammer fra dårlig regulering, ikke fra kapitalismen i seg selv. Å hevde at kapitalismen fører til overforbruk og miljøødeleggelse er en annen feilslutning. Forbrukere blir stadig mer miljøbevisste, noe som driver markedet mot grønnere alternativer. Kapitalismens fleksibilitet og tilpasningsevne gjør det mulig å møte disse kravene og fremme bærekraftige løsninger. Å tro at mer statlig regulering og inngripen vil løse miljøproblemene er naivt. Kapitalismen, drevet av forbrukernes ønsker og behov, er den beste garantien for en bærekraftig fremtid. Dine argumenter faller fra hverandre når man ser på de reelle resultatene av markedsdrevne løsninger kontra statlig inngripen.»

Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg – Effektivitet av kapitalistisk innovasjon: Mens det er sant at kapitalisme har fremmet utviklingen av noen miljøteknologier, har dette ofte vært drevet av omfattende statlig støtte og reguleringer, ikke bare av markedskrefter. For eksempel har utviklingen av solenergi og elbiler vært tungt subsidiert av regjeringer verden over. Uten disse inngrepene ville slike teknologier kanskje ikke ha blitt kommersielt levedyktige gitt deres oppstartskostnader og konkurranse fra etablerte fossile brensler. Kapitalismen og profittmotiv versus langsiktige bærekraftige investeringer: Profittmotivet fører ofte til korttenkte beslutninger som undervurderer langsiktige miljøkostnader. Historisk har mange industrielle katastrofer og miljøødeleggelser vært resultatet av at bedrifter har prioritert umiddelbar økonomisk gevinst fremfor bærekraft og folkehelse. Markedets evne til å håndtere knapphet gjennom prissignaler: Selv om markedet kan reagere på knapphet gjennom prissignaler, fører dette ikke nødvendigvis til bærekraftig eller rettferdig ressursutnyttelse. Mange miljøgoder, som ren luft og rent vann, er ikke tilstrekkelig priset inn i markedsøkonomien, noe som resulterer i overforbruk og degradering. Markedets effektivitet versus statlig inngripen: Det er mange eksempler på at statlig regulering er nødvendig for å korrigere markedssvikt, spesielt når det gjelder miljøvern. Subsidier til fossile brensler er et eksempel på dårlig politikk, men dette understreker behovet for smartere, ikke mindre, statlig inngripen. Kapitalismen, ulikhet og økonomisk vekst: Mens kapitalismen har bidratt til økonomisk vekst, har denne veksten ofte ført til økte ulikheter og ikke nødvendigvis ført til forbedringer i miljøstandarder. Land som Kina og India har opplevd betydelig miljøødeleggelse sammen med deres økonomiske vekst. Kapitalismen og forbrukersamfunnet: Økt forbrukerbevissthet om miljøspørsmål har ledet til en viss grad av grønn innovasjon, men kapitalismens natur oppmuntrer fortsatt til overforbruk og konstant økonomisk vekst, som er grunnleggende uforenlig med planetens bærekraftige grenser. I stedet for å overlate miljøproblemer til kapitalismens ustabile markedskrefter, bør vi vurdere et system som balanserer nødvendig økonomisk aktivitet med strengere miljøreguleringer og investeringer i offentlige goder, for å sikre en rettferdig og bærekraftig fremtid for alle.»

Jeg svarte: «Det er en feilslutning å tro at kapitalismen trenger statlige subsidier for å utvikle miljøteknologi. Statlig støtte har utvilsomt spilt en rolle, men det er kapitalismen som har skapt et konkurransedyktig miljø hvor innovasjon blomstrer. Tesla er et perfekt eksempel på dette. Selv om selskapet mottok noen subsidier, er det det frie markedet og forbrukernes etterspørsel som driver suksessen deres. Subsidiene var bare en katalysator, mens kapitalismens iboende konkurranseevne og profittmotiv drev den reelle innovasjonen. Din påstand om at profittmotivet fører til kortsiktige beslutninger ignorerer eksempler på bedrifter som lykkes ved å fokusere på bærekraftige løsninger. Bedrifter som Patagonia og Interface er kjent for sine langsiktige miljøstrategier som også gir økonomisk gevinst. De viser at det er fullt mulig å kombinere profitt med bærekraft. Profittmotivet fremmer innovasjon og effektivitet, noe som også gjelder for miljøteknologier. Du hevder at markedet ikke klarer å prise miljøgoder som ren luft og rent vann. Dette overser de mekanismene som allerede er på plass i markedet for å takle slike utfordringer. Karbonkredittsystemer og andre markedsbaserte løsninger er eksempler på hvordan markedet kan internalisere miljøkostnader og oppmuntre til bærekraftige praksiser. Markedet har vist seg å være langt mer fleksibelt og tilpasningsdyktig enn tungrodd statlig regulering. Når du sier at statlig regulering er nødvendig for å korrigere markedssvikt, overser du de mange eksemplene på hvordan statlig inngripen skaper flere problemer enn de løser. For eksempel har subsidier til fossile brensler forvrengt markedet og hindret overgangen til fornybar energi. I stedet for å avvise kapitalismen som system, bør vi fokusere på å justere rammebetingelsene slik at de fremmer bærekraftig vekst og innovasjon. Kapitalismen har en unik evne til å tilpasse seg og finne løsninger på komplekse problemer, inkludert miljøutfordringer.»

Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg – Mine tidligere svar holder fortsatt, og jeg har ikke interesse av å videreføre denne gjentagende dialogen, som du tydeligvis mangler evnen til å avslutte. Derimot, besitter jeg fortsatt denne evnen, og derfor velger jeg å avslutte diskusjonen her. Det er ikke fruktbart å fortsette på denne måten.»

Jeg svarte: «Dine tidligere svar holder overhodet ikke. Det du gjør, er å generere et AI-svar og så lese det, og du blir så overbevist om dette at du ikke gidder å lese svaret til motstanderen. Du er uvillig til å besvare spørsmålene, men kommer med bastante påstander som om alt er avgjort. Slik fungerer det ikke. Man kan ikke bare generere et svar og tro man har vunnet. Man må faktisk lese og engasjere seg med motstanderens argumenter.

Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg- Jeg er tilfreds med å ha avslørt din AI-drevne retorikk, og at du selv ikke er i stand til å oppdage når den ender opp i en loop, bare gjentakende de samme argumentene som allerede er tilbakevist. Du leser enten ikke svarene du mottar, men lar AI-en repetere dem, eller så mangler du kompetansen til å forstå AI-ens begrensninger og hvor lett den kan manipuleres i sin nåværende tilstand.»

Jeg skrev: «Geir Ivar Jørgensen, det er nesten komisk hvordan du forsøker å avlede oppmerksomheten fra dine egne feil ved å anklage meg for å bruke AI. Du brukte AI til å generere svar på min kommentar som for øvrig også undergraver din opprinnelige kommentarer, men uansett så er du så fornøyd med dem at du ikke engang gidder å lese motargumentene. Det er du som er fanget i en loop, gjentakende dine feilaktige påstander uten å engasjere deg i de grundige tilbakevisningene jeg har presentert. Dine argumenter er gjendrevet med solide fakta og logikk, men du velger å ignorere dem. Er du virkelig tilfreds med å avsløre din egen uvitenhet og mangel på evne til å føre en meningsfull diskusjon? Det er enkelt å anklage andre for AI-drevet retorikk når man selv ikke har noe substansielt å bidra med. Hvis du virkelig hadde forstått argumentene, ville du ha adressert dem i stedet for å komme med tomme beskyldninger. Så la oss prøve igjen: Hvor er de faktiske motargumentene dine? Eller er det slik at du faktisk ikke har noen og bare stoler på at AI-en din skal gjøre jobben for deg?»

Geir Ivar Jørgensen skrev: «Lars Jøran Nordberg- Jeg er tilfreds med å ha avslørt din AI-drevne retorikk, og at du selv ikke er i stand til å oppdage når den ender opp i en loop, bare gjentakende de samme argumentene som allerede er tilbakevist. Du leser enten ikke svarene du mottar, men lar AI-en repetere dem, eller så mangler du kompetansen til å forstå AI-ens begrensninger og hvor lett den kan manipuleres i sin nåværende tilstand.»

Jeg svarte: «Loop? Bare innrøm det. Du er ikke interessert i en diskusjon, kun i å forkynne dine dogmatiske påstander. Du trekker deg med halen mellom beina når du får kritiske spørsmål. Jeg har stilt deg spørsmål som du ikke vil svare på. Du bruker ikke-argumenter som “AI-drevet” retorikk uten å engasjere deg med innholdet i dem.»

Geir Ivar Jørgensen, hvis du leser dette, vil jeg påpeke at jeg gjentok mine poenger fordi du gjentok dine. Hver gang du presenterte de samme argumentene uten å ta hensyn til mine motargumenter, følte jeg behov for å tydeliggjøre og forsvare mine standpunkter på nytt. Gjentagelsen i denne debatten er derfor ikke en loop fra min side, men et svar på din egen gjentakende retorikk. Hvis du er interessert i en ærlig og konstruktiv diskusjon, inviterer jeg deg til å engasjere deg med innholdet i mine argumenter og ikke bare avfeie dem som “AI-drevet”.

Produsert av

Jødiske flyktninger fra Midtøsten

---

“Den grusomme fordrivelsen av 850,000 jøder som ble født og vokste opp i deres eldgamle samfunn i arabiske land … bør undersøkes grundig av seriøse akademikere. … For å kunne nå en fredelig løsning, må den tvungne migrasjonen av jøder fra arabiske land anerkjennes som en av tragediene i denne lange og smertefulle konflikten.”
—Professor Ada Aharoni

Hvem er en flyktning?
“En flyktning er noen som har blitt tvunget til å flykte fra sitt land på grunn av forfølgelse, krig eller vold.”
—United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR) definisjon

Historien om jøder tvunget ut av arabiske og muslimske land før og etter 1948 er ikke godt kjent. Omtrent 850,000 jøder ble flyktninger. Noen ganger referert til som “de glemte flyktningene,” mottok de aldri anerkjennelse eller hjelp fra det internasjonale samfunnet eller kompensasjon for deres store tap.

“Når den siste jøden dør, vil templene og de religiøse artefaktene og bøkene som var eiendommen til det som en gang sannsynligvis var Middelhavets rikeste jødiske samfunn gå til den egyptiske regjeringen—ikke til meg, mine barn eller noen av de utallige etterkommerne av egyptiske jøder.”
—Andre Aciman, jødisk flyktning fra Egypt

---

Jøder: Urfolk til Midtøsten

Det jødiske folket er urfolk til Midtøsten. Jøder har hatt en kontinuerlig tilstedeværelse i Israel og andre steder i regionen i over 3000 år. Ordet “jødedom” er direkte knyttet til regionen Israel, kalt på hebraisk Yehudah (dvs. Juda).

Mens sentrum for det gamle jødiske livet var i Israel, utviklet diaspora-samfunn seg i Babylon (Irak), Damaskus (Syria), Libya, Egypt, Den arabiske halvøy, og deler av det romerske imperiet.

Etter at Roma knuste jødiske opprør i 70 og 135 e.Kr. og ødela Jerusalem, vokste diasporaen ytterligere. Roma omdøpte Juda til Syria-Palaestina for å viske ut alle spor av jødisk sivilisasjon. Jødisk liv fortsatte i den nordlige delen av landet i århundrer til tross for Romas innsats, men til slutt ble jødene en undertrykt minoritet i sitt forfedreland.

Noen overlevende ble brakt til Roma som slaver, og dannet kjernen av europeisk jødedom. I mellomtiden forble mange jøder i Midtøsten og kom til å bli kjent som “Mizrahim” eller “østlige jøder.” Selv om jøder overalt har røtter i Midtøsten, er Mizrahi-jøder de som aldri forlot regionen.

---

Kolonisering

På 600-tallet e.Kr. feide arabiske hærer ut av Arabia under banneret av en ny religion, islam, og erobret store regioner i Midtøsten og Nord-Afrika. De kom til å herske over kurdere, jøder, Amazigh-folk og andre urfolk. Gjennom århundrene, gjennom en prosess av kolonisering, ble disse regionene kjent som “den arabiske verden.”

Etter denne kolonisering ble jøder og kristne i regionen juridisk klassifisert som dhimmis, et arabisk ord som betyr “beskyttet person.” Til gjengjeld for denne “beskyttelsen” ble jøder og kristne forventet å betale en spesiell skatt og opptre som en underlegen, underlagt befolkning.

---

Røtter til forfølgelse og utvisning av jøder fra Midtøsten

Fordrivelsen av jøder fra arabiske stater var ikke bare en urettferdig og rasistisk reaksjon mot gjenopprettelsen av Israel i 1948. I motsetning til gjeldende myter, levde ikke jøder og arabere alltid i harmoni i århundrer. Jødiske samfunn blomstret til tider og på visse steder og produserte noen av jødedommens mest innflytelsesrike rabbinere, lærde og ledere. Under andre perioder led de alvorlig marginalisering, diskriminering og til og med massakrer, selv om dette ikke skjedde like ofte som i Europa. Gjennom det hele var jøder alltid annenklasses borgere på sitt beste og brutalt undertrykt på sitt verste. Deres utvisning av arabiske regjeringer på 1900-tallet var forankret i denne historiske undertrykkelsen.

“Jødenes tilstand er en annen form for slaveri.” —Rev. Lancelot Addison, britisk kapellan i Tanger, Marokko, 1662–1669

---

19.–20. århundre: Slutten på dhimmi-reglene

Under europeisk kolonistyre i Midtøsten ble dhimmi-reglene stort sett avskaffet. Jøder begynte å delta fullt ut i økonomisk, politisk og kulturelt liv. De ble advokater, bankfolk og embetsmenn og, i noen tilfeller, steg til høye regjeringsposisjoner. Denne forbedrede statusen bidro imidlertid også til å øke misnøyen og fiendtligheten mot jøder i noen tilfeller.

---

20. århundres intoleranse og marginalisering av ikke-arabere

Nyutnevnte arabiske stater marginaliserte og undertrykte kulturene til ikke-arabiske og/eller ikke-muslimske folk som koptere, assyrere, kurdere og Amazigh-folk.

---

Nazismens innflytelse

Nazi-Tyskland fikk betydelig innflytelse i Midtøsten på 1930-tallet. Det muslimske brorskap, grunnlagt i Egypt i 1928 og senere subsidiert av tyske midler, gjorde antijødisk rasisme sentral i sin ideologi.

Den palestinsk-arabiske lederen Haj Amin al-Husseini samarbeidet med Adolf Hitler under andre verdenskrig og sendte nazi-propaganda over hele den arabiske verden fra en radiostasjon i Berlin. Han håpet å bringe “den endelige løsningen” til Midtøsten, og hans rasistiske propaganda førte til mer antisemittisme i den arabiske verden.

Denne rasismen mot jøder forblir en betydelig innflytelse i Midtøsten i dag. Det muslimske brorskap er en mektig organisasjon over hele regionen. Hamas, som styrer Gaza, er den palestinske grenen av det muslimske brorskap (Hamas-charteret, artikkel 2). Hamas er utpekt som en terroristorganisasjon av EU, USA, Canada, Japan og Jordan.

---

Ødeleggelsen av Mizrahi-jødedommen

På midten av 1900-tallet førte de doble kreftene av panarabisk nasjonalisme og politisk islamisme til Mizrahi-jødiske samfunns undergang. I dag eksisterer fullt 99 prosent av disse samfunnene ikke lenger.

Før og etter at Israel erklærte uavhengighet i 1948, steg fiendtligheten mot jøder dramatisk over hele Midtøsten. Arabiske regimer, koordinert av Den arabiske liga, vedtok lovgivning som nektet jøder menneskerettigheter og sivile rettigheter. Som et resultat av diskriminering, vold, utvisning og frykt, ble 850,000 Mizrahi-jøder flyktninger, tvunget til å forlate alt bak seg.

---

Jødisk befolkning i Midtøsten og Nord-Afrika

Land	1948	2016	Prosentandel igjen
Algerie	140,000	50	0.1%
Egypt	75,000	100	0.2%
Iran	100,000	9,000	9%
Irak	150,000	0	0%
Libanon	20,000	200	1%
Libya	38,000	0	0%
Marokko	265,000	2,300	0.9%
Syria	30,000	2,300	0.4%
Tunisia	105,

000 | 1,100 | 1.1% |
| Jemen | 55,000 | 50 | 0.1% |

---

Forsøk på å undertrykke frigjøringen av det jødiske folket • 1947–1972

“Livet til en million jøder i muslimske land vil bli satt i fare av opprettelsen av den jødiske staten.”
—Heykal Pasha, FN’s egyptiske delegasjon, 1948

---

Politikk mot jøder i arabiske stater: 1948–1972

• Fratakelse av statsborgerskap: Alle arabiske land unntatt Libanon og Tunisia.
• Arrestasjoner og internering: Alle arabiske land unntatt Libanon og Tunisia.
• Opptøyer/pogromer: Alle arabiske land. Ingen unntak.
• Religiøse restriksjoner: Algerie, Egypt, Marokko, Tunisia og Jemen.
• Kriminalisering av sionisme: Egypt, Irak, Libanon, Libya, Marokko og Syria.
• Restriksjon av bevegelsesfrihet: Irak, Libya, Marokko, Syria og Jemen.
• Sysselsettingsdiskriminering og oppsigelse: Jøder ble sparket og/eller forbudt fra visse yrker i Egypt, Irak, Libanon, Marokko, Syria og Jemen.
• Frysing av eiendeler: Alle arabiske land unntatt Marokko.
• Eiendomskonfiskasjon: Alle arabiske land unntatt Marokko.

---

Eksempler på ødelagte samfunn

Irakiske (babylonske) jøder

Det irakiske jødiske samfunnet var et av verdens eldste. I 586 f.Kr. erobret det babylonske riket Juda og ødela Jerusalem. De fleste jødene ble eksilert til Babylon (Irak).

Omtrent 50 år senere ble Babylon erobret av perserne, hvis hersker, Kyros den store, bestemte seg for å frigjøre alle eksilfolk. Mange jøder vendte tilbake til Juda for å gjenoppbygge Jerusalem og gjenopprette jødisk suverenitet, men noen ble værende. Etter at Roma ødela Jerusalem i 70 e.Kr., flyttet jødisk liv til Galilea og Babylon. Babylonske jøder produserte mange store lærde som fortsatt har innflytelse på jødedommen i dag. På 1900-tallet bodde omtrent 150,000 jøder i Irak og spilte en viktig rolle i å forme landet etter dets uavhengighet i 1932.

I 1933 kom nazistene til makten i Tyskland. Nøkkelirakiske arabiske nasjonalister, som søkte en anti-britisk alliert, kontaktet tysk etterretning. Nazi-propaganda dukket snart opp i Bagdad og påvirket irakiske regjeringspolitikker. I 1934 ble titalls jøder sparket fra stillinger i Iraks regjering, og antijødiske kvoter ble introdusert på universiteter og i siviltjenesten.

I 1941 styrtet pro-nazistiske irakiske offiserer, kjent som “Den gylne firkant,” Iraks regjering med betydelig folkelig støtte. Fra 1. til 2. juni 1941, inspirert av antijødiske sendinger, bevæpnet tusenvis av irakere seg og angrep jøder i Bagdad og Basra, drepte hundrevis og såret 2,000. En massegrav for 600 jødiske kropper ble gravd.

I 1948 vedtok den irakiske regjeringen en serie rasistiske lover som fratok jøder deres levebrød. Mange jøder begynte å flykte, og i 1951 lanserte Israel operasjonene Ezra og Nehemja for å hjelpe dem å flykte. Omtrent 120,000 til 130,000 irakiske jøder ble fløyet til den jødiske staten. Da de dro, fratok Irak dem deres statsborgerskap og konfiskerte deres eiendom. I dag er det ingen jøder igjen i Irak. Deres etniske rensing er fullført.

---

Egyptiske jøder

Parafrasert fra “Jewish Refugees from Arab Countries: The Case for Rights and Redress” av Justice for Jews from Arab Countries:

I 1937 var det 63,500 jøder i Egypt—et sted hvor jødiske samfunn hadde eksistert siden bibelske tider. På 1940-tallet bidro økningen i egyptisk nasjonalisme til en økning i antisemittisme. I 1945 brøt det ut opptøyer—ti jøder ble drept; 350 skadet, og en rekke jødiske institusjoner ble brent ned.

Mellom juni og november 1948 engasjerte regjeringen seg i vold og undertrykkende tiltak. En rekke bombinger drepte mer enn 70 jøder og såret nesten 200. Opptøyer de neste månedene resulterte i mange flere jødiske dødsfall. To tusen jøder ble arrestert, og mange fikk eiendommene sine konfiskert.

I 1956 sendte den egyptiske regjeringen 1,000 jøder til fengsler og interneringsleirer og utviste 25,000. De fikk bare lov til å ta med én koffert, en liten sum kontanter og ble tvunget til å signere erklæringer som “donerte” eiendommene deres til den egyptiske regjeringen.

I 1957 var den jødiske befolkningen i Egypt bare 15,000. Etter seksdagerskrigen i 1967 fornyet Egypt sin forfølgelse, og samfunnet falt til 2,500. På 1970-tallet, etter at de resterende jødene fikk tillatelse til å forlate landet, ble samfunnet redusert til bare noen få familier.

---

Jødiske flyktninger fra arabiske og muslimske land • 1948–1978

I 1948 bodde nesten 1 million jøder i arabisk-muslimske land. Jøder er et urfolk til Midtøsten som har bodd i regionen siden før islams grunnleggelse. Bagdad var 40 prosent jødisk på begynnelsen av 1900-tallet. Disse jødiske samfunnene ble ødelagt etter 1948. Jøder ble fratatt statsborgerskap og i de fleste tilfeller eiendom. Omtrent 650,000 jødiske flyktninger dro tilbake til sitt hjemland i Israel, hvor de og deres etterkommere ble majoriteten av Israels befolkning og en integrert del av israelsk samfunn. Ytterligere 200,000 flyktet til Vesten.

---

Palestinske og jødiske flyktninger sammenlignet

I 1948 ble mellom 472,000 og 750,000 palestinske arabere flyktninger fra Israel, et antall som omtrent tilsvarer antallet jødiske flyktninger. Mens et lite mindretall av palestinske arabiske flyktninger ble drevet ut av israelske styrker, flyktet flertallet på egen hånd for å unnslippe krigssonen skapt av arabiske stater. Omtrent 165,000 av dem ble værende, ble likeverdige borgere i Israel, og utgjør nå omtrent 20 prosent av befolkningen. Hvis arabiske ledere hadde valgt kompromiss fremfor krig, ville det ikke vært noen palestinske flyktninger. Jødiske flyktninger fra arabiske land flyktet primært på grunn av den aktive undertrykkelsen de ble utsatt for av arabiske regjeringer.

---

Eksil og bosetting

Utviste jøder fra arabiske land, 1948–1972

“Vi ble fratatt vårt egyptiske statsborgerskap, som vi hadde hatt gjennom fem generasjoner. Våre personlige eiendeler—bankkontoer, hjem osv.—ble også konfiskert, og vi ble fortalt å aldri vende tilbake.”
—Henry Mourad, jødisk flyktning fra Egypt, 1956

“Min mor kunne ikke stoppe å gråte ved synet av sine uskyldige jødiske naboers liv i en tilstand av ødeleggelse.”
—Abdel, libysk muslim fra Benghazi, 1948

---

Kommer hjem til Israel

I Israel fant de jødiske flyktningene sikkerhet, frihet, rettferdighet og et sted å bygge en bedre fremtid for sine barn. Samtidig var livet der ikke alltid lett. Mange Mizrahi-jøder bodde i flyktningleirer i årevis og måtte overvinne diskriminerende holdninger, fattigdom og mangel på representasjon i regjeringen. Til tross for disse utfordringene

har disse jødiske flyktningene og deres etterkommere blitt en integrert del av israelsk samfunn, politikk og kultur.

---

Jødiske flyktninger: En uløst urettferdighet

Historien og rettighetene til jødiske flyktninger må anerkjennes. Selv om de til slutt ble absorbert i Israel og vestlige nasjoner, må den urettferdigheten de led bli adressert. De ble fordrevet; deres levende, rike kulturer ble ødelagt. Israel utpekte 30. november som minnedag for jødiske flyktninger fra arabiske stater og har begynt å øke bevisstheten gjennom arrangementer i FN.

---

Hvorfor er jødiske flyktninger så kritiske?

For mange mennesker ser på konflikten i Midtøsten gjennom en forvrengt linse. De er uvitende om lidelsene til jøder tvunget fra sine århundregamle samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika. I dag er det en voksende erkjennelse av at det er et moralsk og juridisk imperativ for rettighetene til jødiske flyktninger å bli satt på den internasjonale agendaen.

• I 2008 vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon som krever at jødiske flyktninger blir nevnt i alle offisielle dokumenter som refererer til palestinske flyktninger.
• I 2010 vedtok det israelske Knesset (parlamentet) en lov som sier at ingen fredsavtale kan signeres med mindre kompensasjon for jødiske flyktninger fra arabiske land er adressert.

“Vi ble opprotet og utvist. Vi har blitt nektet kompensasjon. Vi ser hjelpeløst på mens vår kultur, språk og arv forsvinner og vår del i historien systematisk blir slettet. Kort sagt, vi har blitt virkelig etnisk renset.”
—Raphael Luzon, libysk jøde hvis onkel og åtte søskenbarn ble myrdet i Libya i 1967

---

Hvorfor er jødiske flyktninger en nøkkel til fred og forsoning?

Minst halvparten av den jødiske befolkningen i Israel er sammensatt av jødiske flyktninger fra arabiske land og deres etterkommere. De fleste ønsker ikke å vende tilbake til landene hvor de led uutholdelig forfølgelse og vold. Det de ønsker er at det internasjonale samfunnet anerkjenner deres situasjon og integrerer full kompensasjon for tapt eiendom i enhver endelig fredsavtale for Midtøsten. De tapte eiendelene til jødiske flyktninger er anslått til å være 50 prosent mer enn de tapte eiendelene til palestinere.

“Bare erkjennelsen av den ubehagelige sannheten vil føre til forsoning, fordi uten sannheten kan det ikke være noen forsoning.”
—Gina Bublil Waldman, jødisk flyktning fra Libya

---

Ressurser om jøder fra arabiske land

Nettressurser

• Point of No Return: www.jewishrefugees.blogspot.com
• Justice for Jews from Arab Countries: www.justiceforjews.com
• JIMENA (Jews Indigenous to the Middle East and North Africa): www.jimena.org
• Resources on Sephardic Communities: www.columbia.edu/cu/lweb/indiv/mideast/cuvlj/sephardic.html

Bibliografi

• Levin, Itamar. Locked Doors: The Seizure of Jewish Property in Arab Countries. Praeger, 2001.
• Lewis, Bernard. The Jews of Islam. Princeton University Press, 1987.
• Shulewitz, Malka Hillel. Forgotten Millions: The Modern Jewish Exodus from Arab Lands. Continuum, 2000.
• Stillman, Norman A. The Jews of Arab Lands in Modern Times. Jewish Publication Society, 2003.
• Zohar, Zion. Sephardic and Mizrahi Jewry: From the Golden Age of Spain to Modern Times. NYU Press, 2005.

---

Jødiske flyktninger fra Midtøsten: En uløst urettferdighet

Sponsorer: EVELYN & DR. SHMUEL KATZ

---

www.standwithus.com • info@standwithus.com
P.O. Box 341069, Los Angeles, CA 90034-1069
Produsert av StandWithUs. © 2019 SWU416US 1/19

Som klassisk liberalist og bussjåfør motsetter jeg meg sterkt ideen om at buss og kollektivtransporten generelt skal være noe vi skal bli tvunget til å betale staten for gjennom skatteseddelen. Jeg har derfor i denne artikkelen tenkt å argumentere for hvorfor jeg mener det er en dårlig idé å gjøre busstilbude “gratis”, som noen missvisende velger å kalle det.

Gratis?

Vi blir stadig forsøkt narret til å tro at vi skal kunne få noe gratis av de tradisjonelle partiene på stortinget. Vi godtar det gjerne underbevisst, da vi forstår at “gratis” bare betyr skattefinansiert og at vi dermed ikke trenger å fysisk dra opp betalingsmidlene ut av lommen og betale direkte for tjenestene. Altså opplever vi det som noe vi faktisk ikke betaler for. Vi er gode til å lure oss selv slik. For hva med de svake? Hva med de som ikke har råd? Vel det er et helt enkelt svar på det. Storsamfunnet kan enkelt og greit gi de som har sliter med ulike utfordringer, og som har et behov, midler så de har råd.

Men det er viktig å påpeke at alt har en kostnad.
Vi liberalister har et uttrykk for det, nemlig TANSTAAFL.

Dette begrepet har vi liberalister har brukt i alle fall siden 1966 da science-fiction boken The Moon Is a Harsh Mistress av Robert A. Heinlein ble utgitt.

TANSTAAFL er et akronym som står for: “There Ain’t No Such Thing As A Free Lunch” («Det finnes ikke noe slikt som en gratis lunch»).

Alt har en kostnad

Alt har selvsagt en kostnad. Sjåfører skal ha betaling. De som setter opp rutene. De som driver med administrasjon. De som vasker bussene. Alt dette koster penger. «Ja, selvfølgelig», tenker du kanskje… Og «gratis betyr bare betalt gjennom skatteseddelen! Alle forstår dette» …

Joda, men det er også andre kostnader. Og nei, det er nok ikke slik at alle virkelig forstår dette.

Se for deg busser som kjører tomme, eller nesten tomme dagen lang, eller store deler av dagen.
Hva slags samfunnsnytte har dette? Er det ikke sløsing med resursene? Jo selvsagt. Når noe er skattefinansiert, så blir det raskt feil alokering av resurser. La meg forklare dette nærmere:

Busselskapet vil jo tjene penger uavhengig av hvor de måtte legge rutene. For dem er ikke lenger passasjerene kunder. For dem er fylkeskommunen kunden. Vi kan dermed se for oss en del dårlige incentivstrukturer. Ta et hypotetisk eksempel der det faktisk vil lønne seg for busselskapene å legge rutene dit de vet de får ferre passasjerer. Bussene blir lettere uten passasjerer, og på den måten kan busselskapet spare utgifter på drivstoff ved å legge om rutene så de får færre passasjerer. Dette perverse incentivet vil jo ligge der når kundene ikke er selve passasjerene, brukerne av tjenesten, men staten.

Det var kanskje et absurd eksempel, men det illustrerer et poeng likevel. Det illustrerer at busselskapet ikke tjener penger på de som direkte bruker tjenesten, men en tredjepart. Man har ikke de incentivstrukturene som trengs for å alokere resursene der de kommer mest til nytte. Vi vet ikke hvor bussene trengs mest i et system uten at kundene betaler direkte. Når kundene betaler direkte selv, så sender de flere signaler. De sender signaler om at de har et reelt behov, noe de viser ved å bytte verdi mot verdi.

Videre, selskapene drives av profitt, og vil derfor forsøke å tilpasse rutene slik at de får mest mulig profitt. Det kan de bare gjøre ved å utforske ulike ruter over tid, og se hvor de får flest mulig passasjerer mesteparten av tiden. Kanskje de setter opp midlertidige ruter her og der, i perioder det er større trafikk akkurat her. F.eks. La oss nå si at en strekning har mange brukere på våren og om sommeren, men nesten ingen om vinteren. Dette vil busselskapet kunne finne ut, og så utnytte muligheten ved å sette opp flere adganger i disse periodene. Flest mulig passasjerer betyr høyest mulig profitt, så fremt busselskapet tjener direkte på kundene da. Det er ikke slik i dag.

I dag er det slik at det er blodpris på bilettene, samtidig som at busselskapet ikke tjener på bilettsalget. Flere eldre har fortalt meg at bussruter som var svært befolket, har blitt lagt ned, og de har vist meg frustrasjon på dette. “Hvorfor la dere ned den ruta? Den som var så populær?”. Jeg vet ikke svaret på akkurat det spørsmålet, men jeg har en anelse om hva som er rotårsaken til det. Busselskapet tjener ikke direkte på passasjerene.

Alle billettintektene går til fylkeskommunen. Hadde busselskapet selv tjent på bilettutsalget, ville trolig bilettene vært billigere, for å lokke til seg flere brukere, videre ville selskapet brukt store resurser på å finne ut hvor det er mest behov.

Busstilbud i grisgrente strøk

Kan samfunnet betale busselskapet for å ha ruter andre steder som kanskje ikke er like lønnsomme?
Ja absolutt… Målrettede tiltak, der det er nødvendig, og hvor det kanskje ikke, helt uten videre, er lønnsomt for selve busselskapet kan jo fint ordnes. Da kan man eksempelvis spleisefinansiere de rutene som ellers ikke ville vært lønnsomme å drifte ved ren brukerfinansiering, som ved eksempelvis skoleskyss for barn som bor langt utenfor byene og tilsvarende.

Men at all buss skal være skattefinansiert er en dårlig ide. Feil alokering. Unødvendig overforbruk i byene, som igjen kan føre til at de som virkelig har et reelt behov ofte vil møte overfylte busser. Det å gå, sykle, skate, rulle og tilsvarende, bør jo være mer økonomisk besparende enn å ta bussen? Dessuten vil det oppmuntre til bedre folkehelse.

Mange tar bussen

Mange tar bussen. Det skjer ganske ofte at bussen er fylt til randen av f.eks. skoleungdom som skal hjem, eller det er barnehager som skal ut på tur osv. La oss nå si at de som i dag går og sykler, eller bare skal svært korte strekninger, tar bussen fordi det er gratis, da vil de som virkelig trenger bussen ofte kanskje møte mange overfylte busser. Problemet som mange er kjent med i sosialistiske ordninger, er nettopp overforbruk, lange køer osv. Altså er over og underproduksjon et kjennemerke ved sosialismen. Sosialistiske Venezuela nasjonaliserte nylig all papirproduksjon. Alle har jo rett på gratis toalettpapir må vite(!), men vi kunne raskt lese om konsekvensene. Venezuela dreit seg ut, og hadde ikke toalettpapir å tørke seg med grunnet ekstrem mangel… Kostnadene av sosialisme kommer først og fremst til syne i form av store kødannelser, innefektivitet, sløsing av resurser. “Gratis kolektivtransport” er ikke annet enn sosialistisk løsning. Og sosialistiske løsninger, får som regel sosialistiske konsekvenser. Historien viser oss at det ikke er noe å trakte etter.

Det er ikke nok bussjåfører i samfunnet til å håndtere all etterspørselen. Det er en stor mangel på sjåfører!
Jeg har flere forslag til løsning her.

1. Sørg for at busselskapene tjener penger direkte på kundene, ved at busselskapet tjener på bilettsalg.
2. Busselskapet bør øke lønningene til bussjåførene.
3. Busselskapet bør sørge for bedre arbeidstider, som f.eks. kortere utstrekk.
4. At busselskapet bestemmer bilettprisene.

Punkt 1, vil føre til en eksprimentering med bilettpriser, og vil sørge for at busselskapet vil få incentiver til å markedsføre seg i ulike sosiale kanaler, med tilbud til ulike kundegrupper osv. For å mate bevisstheten til folk om at det finnes et busstilbud. Dette vil sannsynligvis føre til flere passasjerer. Man øker bevisstheten gjennom å gjøre folk bevisst på at buss er et alternativ. På samme måte som at andre markedsfører sine produkter, og får økt salg av dette, kan busselskaper gjøre det.

Videre vil en eksprimentering med priser fører til at flere tar bussen. Lokketilbud kan få folk til å begynne å ta bussen, og kanskje fortsette å ta bussen etter tilbudets slutt.

Punkt 2 og 3 vil gjøre det mer attraktivt å investere i bussjåførutdannelse og jobbe som bussjåfør. Dette vil igjen lede til at flere velger å ta jobb som bussjåfører, samt at vi beholder de som allerede jobber som dette. Det vil på sikt kunne bety et bredere tilbud, flere adganger, flere ruter. Flere kunder, og igjen høyere profitt for bussselskapene. Det private er dynamisk og tilpasser seg forholdene. Tilpasser seg behovet til folk. Tilpasser seg lommebøkene til folk. Er noe for dyrt, velger kundene det vekk, og selskapet får mindre profitt.

Stor etterspørsel etter bussjåfører!

Er det tilpasset brukernes lommebøker derimot, så vil flere ta bussen, noe som betyr at man vil tjene mer, ved å kreve mindre. En viss fordel er det jo at det å ta buss, er vesentlig billigere enn å ta bilen. Videre trenger jo ikke staten å ta høye drivstoffavgifter fra busselskapene. Fjern avgiftene på drivstoff, og du halverer utgiftene til busselskapene som igjen kan føre til billigere biletter, samme gjelder eiendomskatt og annet, som busselskapet ellers bare overfører til bilettprisene. Alle utgifter selskaper må betale, som skatter og avgifter vil alltid bli overført til deres kunder. Så nordmenn skyter seg selv i foten ved å ønske at private selskaper skal betale mer i skatt…

“La det være Gud: Hvordan Yahweh ble ‘Allmektige Gud’”
Ifølge Moseboken, som er en del av Torah og Det gamle testamentet i den kristne Bibelen, var Moses den første personen som Gud Abrahams åpenbarte sitt navn for. I de originale tekstene ble dette guddommelige navnet skrevet som YHWH. Forskere sier at YHWH mest sannsynlig er avledet fra det hebraiske verbet “hayah,” som betyr “å være.” Dette passer bra, siden Guds første svar til Moses var: “Jeg er den jeg er.” I virkeligheten eksisterte navnet YHWH, som ofte skrives som Yahweh, allerede før Moses, som antas å ha levd rundt det 13. århundre f.Kr. Denne slutningen er basert ikke bare på arkeologisk bevis, men også på Skriftene selv. Navnet Yahweh kan faktisk bli funnet i Første Mosebok. I samme bok blir vi også fortalt at folk begynte å påkalle Yahwehs navn så tidlig som i Enos’ tid, lenge før Moses.

Dette reiser spørsmålet: Hvor (og når) oppstod tilbedelsen av Yahweh først? Det er ikke et enkelt spørsmål å besvare. Teologiprofessor Lowell K. Handy, forfatter av “Among the Host of Heaven: The Syro-Palestinian Pantheon as Bureaucracy,” sier at du ikke engang bør bry deg om det; de fleste religiøse tradisjoner går så langt tilbake i tid at all informasjon om dem blir så fragmentert at den er nesten ikke-eksisterende.

En god del studier som er tilgjengelige om emnet, lider også av bekreftelsesbias, der forfattere strekker seg langt for å knytte opprinnelsen til de abrahamittiske religionene til sine egne kulturelle, etniske eller religiøse bakgrunner. Noen troende kan hevde at å studere Guds “fødsel” som en sosial konstruksjon i seg selv er en blasfemisk handling. Men mye av tiden kommer slike studier likevel fra en interesse for emnet heller enn vantro.

Opprinnelsen til Yahweh-tilbedelsen
Det første historiske dokumentet som peker mot eksistensen av Yahweh-tilbedelse, er en egyptisk inskripsjon som dateres til styret til farao Amenhotep III, som levde omtrent samtidig med profeten Moses. Inskripsjonen inneholder frasen “Shasu of Yhw.” Shasu var en nomadisk stamme som bodde i nordlige Arabia. Yhw, derimot, var navnet på et sted som lå et sted i den regionen. Den nederlandske religionshistorikeren Cornelis Tiele, som studerte Shasu, foreslo at tilbedelse av Yahweh ikke oppsto i landet Kanaan, slik det beskrives i Bibelen, men ble adoptert av proto-israelittene gjennom vedvarende kontakt med innbyggerne på Den arabiske halvøya. Hans hypotese støttes ikke bare av arkeologisk bevis. I Andre Mosebok (Exodus) åpenbarer Yahweh seg for Moses mens sistnevnte er i selskap med de nomadiske Kenittene.

Kenitt-hypotesen, som Tiele’s forslag nå er kjent som, ble bredt akseptert av religiøse forskere på slutten av 1800-tallet og det 20. århundre. Dette inkluderte egyptologen Eduard Meyer, forfatteren av “The Origins of Judaism,” og teologen Hugo Gressmann, som forsket på historien til De Ti Bud. I 2008 uttalte den avdøde Joseph Blenkinsopp, professor i bibelstudier ved Notre Dame, at Tiele’s hypotese “gir den beste forklaringen som for øyeblikket er tilgjengelig.

Én gud blant mange
Tilbedelse av Yahweh har også sine røtter i en gammel religion i Kanaan, det landet som Gud lovte Abraham. Innenfor denne polyteistiske religionen var Yahweh bare en av mange guddommer som var samlet under en figur kjent som El. På det nordvestlige semittiske språket som ble snakket i Kanaan, hadde “El” flere betydninger: Det var ordet for “gud”, navnet på en spesifikk gud, og tittelen til en gud som sto fjernet fra andre, mindre guder.

Disse mindre gudene inkluderte Yahweh, Asherah (Els ektefelle så vel som religionens hovedmor-gudinne), og Baal, hvis tilbedere senere utfordret Yahwehs overherredømme i Israel. Yahweh og Baal var bare to av Els 70 barn. Ifølge mytologien fikk hvert av Els barn et område å ta vare på. Baal hersket over Kanaan mens Yahweh, skjebnesvangert, ble tildelt landet Israel.

Som i antikke nærorientalske myter fra samme periode, beskriver den tidligste bibelske litteraturen Yahweh som besittende spesifikke i stedet for generelle egenskaper. Han blir representert som en stormgud som marsjerer i kamp sammen med stjerner og planeter for å forsvare Israel mot fiender. Denne krigerske tolkningen av Yahweh kan forklare den brutale og volatile atferden han viser i Det gamle testamente, som er langt fra den allgode guddommen vi finner i Kristus.

Fra polyteisme til monoteisme
Da nasjonalstater først oppstod i Levanten i den sene jernalderen, ble Els vasaller forfremmet i sine respektive mytologiske hierarkier. Chemosh kom til å innta en viktig rolle i kongeriket Moab, fordi Moab opprinnelig var blitt tildelt ham av El. Det samme skjedde med Milcom og Quas, som var guder for henholdsvis ammonittene og edomittene. Som tidligere nevnt, ble Yahweh den fremste guden for Israel. Herredømmet til Yahweh i Israel ble ikke ukontroversielt. Da den israelske kongen Ahab giftet seg med den libanesiske prinsessen Jezebel på 700-tallet f.Kr., ble Yahweh-prestene sterkt forfulgt, samtidig som Yahweh selv ble erstattet av Baal og Asherah. Til slutt viste det seg imidlertid at troen på Yahweh var for dypt rotfestet til å utrydde: Ahab’s dynasti ble avsatt, og Jezebel døde ved defenestrasjon – det vil si å bli kastet ut av et vindu.

Yahweh-dyrkelsen kom tilbake sterkere enn noensinne. Deres makt ble gjenopprettet, og prestene fordømte offisielt tilbedelsen av andre, falske guder. Avguder av Baal og Asherah ble ødelagt. Etter hvert ble deres egenskaper assimilert i Yahweh, som begynte å bli referert til som El Shaddai: en tittel som omtrentlig oversettes til engelsk som “Allmektige Gud.”

I denne artikkelen har jeg tatt utgangspunkt i en artikkel jeg skrev 07.07.2014 kl.19:42 altså for 9 år siden i min tidligere blogg.no Jeg har forbedret/oppdatert den og lagt til mer innhold. 

Liberalister, spesielt de som identifiserer seg som klassiske liberalister eller objektivister, argumenterer for legalisering av alle rusmidler, inkludert de mest farlige som heroin. Dette kan virke motintuitivt, gitt at mange antar at samfunnet ville ha færre rusrelaterte problemer hvis slike stoffer var forbudt og de som brukte dem ble straffet. Men dette synspunktet er dypt forankret i liberalismens grunnleggende prinsipper og en forståelse av rusmiddelbruk og -politikk i en bredere sosial kontekst.

 

End the Drug War - YouTube spilleliste fra kanalen Learn Liberty med hele 33 videoer om temaet.

Liberalismen er i hovedsak basert på ideen om individets suverenitet over egen kropp, penger, eiendom og liv. Dette er ideer basert på individualisme, i motsetning til kollektivisme. Individualisme legger sterk vekt på personlig frihet, mens kollektivisme går ut på at du skal tjene flertallets og samfunnets interesser, fremfor deg selv og dine egne interesser. Liberalisme og anarkisme (anarko-kapitalisme) er såkalte individualistiske ideologier, mens sosialisme og sosialdemokrati er kollektivistiske ideologier .

Liberalister argumenterer for at staten ikke har rett til å diktere hva en person kan eller ikke kan gjøre med sin egen kropp, så lenge deres handlinger ikke skader andre. Dette inkluderer bruk av rusmidler. De mener at det å kriminalisere rusmiddelbruk ikke nødvendigvis forhindrer bruk, men heller skaper et sort marked der kriminalitet og vold blomstrer .

Historien om “krigen mot narkotika” i USA illustrerer noen av problemene med å kriminalisere rusmidler. Denne politikken, som begynte på 1970-tallet, har ført til dramatisk økning i fengselsstraffer for både narkotikaselgere og brukere. Til tross for disse strenge tiltakene, har rusmiddelbruk og -misbruk fortsatt, og mange har kritisert politikken for å ha rasistiske og politiske mål .

Det er viktig å merke seg at støtte til legalisering av rusmidler ikke nødvendigvis betyr at man støtter eller oppfordrer til rusmiddelbruk. Mange liberalister, som meg selv, er avholdsmennesker (jeg kjenner flere av dem personlig). Men de mener at det er opp til hver enkelt person å ta informerte beslutninger om sin egen kropp og helse.

Alkohol

Alkoholforbruk er et akseptert fenomen i mange samfunn, til tross for de kjente negative konsekvensene det kan ha. Alkohol kan føre til alvorlige helseproblemer og død, og det er en kjent faktor i mange tilfeller av vold i hjemmet og generell aggresjon.

Til tross for disse risikoene, har mange regjeringer valgt å regulere, snarere enn å forby, alkohol. I noen tilfeller, som i Norge, har dette resultert i et statlig monopol på alkoholsalg, kjent som Vinmonopolet.

Sammenlignet med alkohol, er cannabis generelt sett mindre skadelig. Til tross for dette, er det mange steder hvor cannabis er ulovlig, mens alkohol er lovlig. Dette fører til spørsmålet om hvorvidt politikken rundt disse stoffene er basert på deres relative helserisiko, eller om det er andre faktorer i spill.

En liberal narkotikapolitikk, som fokuserer på skadereduksjon og behandling snarere enn straff, vil ha svært mange positive effekter, inkludert redusert antall arrestasjoner og økt oppslutning om behandling. På den annen side, kan en autoritær narkotikapolitikk, som fokuserer på straff og avskrekking, ha negative effekter, inkludert stigmatisering og økt kriminalitet.

Når det gjelder kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, er det en bred enighet om at kvinner skal ha rett til å ta abort. Dette er basert på ideen om at fosteret er en del av moren, og ikke et selvstendig menneske med rettigheter, inntil det er født.

Imidlertid er det en tilsynelatende motsetning når det gjelder narkotikapolitikk. Til tross for at mange argumenterer for at individer skal ha rett til å bestemme over sin egen kropp når det gjelder abort, er det mange steder hvor individer ikke har rett til å bestemme over sin egen kropp når det gjelder bruk av narkotika.

Dette fører til en rekke problemer, inkludert dobbeltmoral og inkonsekvente beslutninger fra politikere

 

The unintended consequences of drug policies

De som lider under konsekvensene av alkoholmisbruk, et stoff som er lovlig i mange samfunn, blir ikke straffet med fengsel og bøter. Imidlertid blir de som lider under konsekvensene av å bruke ulovlige rusmidler, i tillegg til de problemene som rusavhengighet medfører, også straffeforfulgt og trakassert av myndighetene for deres egne valg. Dette er en inkonsekvens i narkotikapolitikken som fortjener ytterligere diskusjon og analyse.”

Controlled Substances: Federal Polices and Enforcement

Selvbestemt risiko:

Når individuelle handlinger primært påvirker de som utfører dem, i motsetning til å påføre skade på andre, blir disse handlingene ofte referert til som “forbrytelser uten offer”. Dette er et konsept som er sterkt forankret i liberalistisk tenkning. Hvis du utfører en handling som hovedsakelig påvirker deg selv, kan du betraktes som et offer for dine egne valg, eller til og med for din egen uforstand. Men du har ikke initiert tvang eller krenket andres rettigheter. Det du gjør mot deg selv, eller det andre velger å gjøre mot seg selv, bør ikke være statens ansvar å straffe.

Victimless Crimes

Liberalister, spesielt objektivister, argumenterer for at verken vi eller andre har rett til å bestemme hva voksne mennesker skal ruse seg på. Dette er en personlig beslutning som vi ikke har rett til å gripe inn i. Det vi derimot kan gjøre, er å tilby hjelp og støtte til de som ønsker det, og å legge til rette for at de kan gjøre livet sitt enklere. Dette prinsippet kalles ofte “hjelp til selvhjelp”.

Marijuana Legalization: Corporate America Now Leading the Way

Når noen argumenterer for at disse individene legger en byrde på samfunnet, siden de blir mindre produktive og belaster helsevesenet, er svaret vårt at dette ikke vil endre seg uavhengig av hvor restriktiv politikken er. I et liberalistisk samfunn vil det også være fellesskapsløsninger som tar hånd om de som ellers ville falt utenfor. Dette er et sikkerhetsnett som tar hånd om de som ellers ville falt utenfor, gitt at folk flest ønsker det.

Marijuana and Midterms

Men om folk spiser for mye usunn mat, og derfor belaster helsevesenet unødvendig mye, eller om det er rus, burde ikke ha noen innvirkning på lovverket. Man kan for eksempel ikke ha forbud mot å spise for mye usunn mat. Overforbruk av usunn mat kan på mange måter være like farlig som overdreven rusbruk, da begge deler kan føre til alvorlige sykdommer og død. Men vi må gi mennesker frihet til selv å velge, og tillate dem å gjøre dårlige valg.”

For ytterligere innsikt i emnet, kan du se følgende YouTube-videoer:

 

 

 

La oss ta for oss spørsmålet: Vil samfunnet oppleve færre rusrelaterte problemer hvis det er forbudt og vi straffer de som velger å bruke det staten har bestemt skal være ulovlig?

American History Reveals the Alternative to the Police State

Svaret er sannsynligvis nei. Norge er blant landene med høyest antall overdosedødsfall på verdensbasis, til tross for at vi har noen av de strengeste straffene for bruk og besittelse av narkotika. Land som har avkriminalisert narkotika, har generelt færre problemer enn oss.

Victimless Crime Laws Are a Blight on Humanity

Å straffe de som sliter med rusproblemer, vil ikke redusere deres problemer. Tvert imot, det kan forverre situasjonen. De som er avhengige av narkotika, opplever allerede straff gjennom de negative konsekvensene av deres avhengighet. Ytterligere straff vil bare være overflødig.

For de som bruker narkotika sporadisk og ikke har noen problemer med det, på samme måte som de fleste som drikker alkohol, hvorfor skal vi nekte dem å ta egne valg? Burde det ikke være opp til hver enkelt hva vi velger å gjøre med hensyn til vår egen helse?

Argumentene for å opprettholde forbudet mot lette stoffer som cannabis (hasj og marihuana) er svake. Hvis vi ønsker å bekjempe narkotikaproblemet, er det mest effektive å gjøre det gjennom opplysning, ikke vold og tvang. Riktig og god informasjon om de ulike rusmidlene er nøkkelen.

Vi må gjøre folk bevisste på hva narkotika kan føre til, hvilke problemer som vanligvis oppstår som et resultat, og hva slags liv man kan forvente. Straff i norske fengsler, med den høye kvaliteten vi har der, i motsetning til eldreomsorgen, er ikke nødvendigvis avskrekkende.

Et viktig poeng er hvor mange menneskeliv “krigen mot narkotika” i seg selv har kostet. Det er ikke ubetydelig. I vår iver etter å bekjempe alt som har med narkotika å gjøre, har vi blitt blinde. Vi ser ikke at vi bare heller bensin på bålet.

Hvis alt var lovlig, og folk fikk hele og fulle ansvaret selv, tror jeg folk hadde tatt mer ansvar også. Det ville ikke blitt noe “tøft”, siden man ikke bryter noen lover, og ting bare går ut over en selv.

Her er en dokumentar som viser hva legalisering har ført til i Portugal:

 

I denne videoen, tar en pensjonert politikaptein for seg alle aspektene ved vår katastrofale “krig mot narkotika”:

 

Her snakker Paul Larsson(politiprofessor) om politiets ressurser i forbindelse med temaet:

 

For å oppsummere den faktaen politiprofessoren kom med lister jeg dem opp i 7 punkter nedenfor:

1. 1. I 2010 var det 45 000 anmeldelser for narkotikakriminalitet i Norge, noe som utgjør 16% av den anmeldte kriminaliteten i landet. Dette er en økning sammenlignet med 15-20 år tidligere, da narkotikakriminalitet utgjorde omtrent 7-8% av den anmeldte kriminaliteten.

1. 1. Av disse 45 000 sakene, var over halvparten (22 600) anmeldt for brudd på Legemiddellovens paragraf 31, som omhandler bruk og besittelse av narkotika.

1. 1. Når det gjelder anmeldelser for brudd på Straffelovens paragraf 162, som omhandler narkotikakriminalitet, var det totalt 21 900 lovbrudd, hvor 20 600 av disse var for besittelse og oppbevaring av narkotika.

1. 1. Den alvorlige narkotikakriminaliteten, definert som tredjeleddskriminalitet, utgjorde bare 87 av de 45 000 sakene.

1. 1. Kripos’ tall for 2010 viser at 42% av beslagene var cannabis, 26% var amfetamin/methamfetamin, 16% var benzodiapiner, og 5% var heroin.

1. 1. De som blir tatt er ofte kjente for politiet fra før, og det er sjelden de store aktørene i narkotikahandel som blir tatt.

1. 1. Det er ingen klare tall på hvor mye ressurser politiet bruker på narkotikakriminalitet, men en undersøkelse i Sverige anslo at 6% av politiets ressurser ble brukt til narkotikarelatert arbeid. Hvis dette også er tilfelle i Norge, tilsvarer det et årlig beløp på 6-800 millioner kroner.

Disse faktaene viser at en stor del av politiets ressurser går til å håndtere mindre alvorlige narkotikasaker, som bruk og besittelse, mens de mer alvorlige sakene utgjør en liten del av det totale antallet saker. Dette viser meget tydelig at dagens narkotikapolitikk ikke er effektiv og at det er behov for en ny tilnærming til problemet.

Et innlegg av Sveinung Rotvatn (Venstre) om krigen mot Narkotika:

Her uttaler en eldre kriminolog seg om temaet:

 

Fiktiv tale fra kriminolog Nils Christie: Det er alltid nyttig å ha en solid forståelse av statistikken når vi diskuterer disse spørsmålene.

Men la oss ta et skritt tilbake og se på det større bildet. Vi har hørt om de store tallene, de store kostnadene, og den store innsatsen som går med til å bekjempe narkotikakriminalitet. Men hva er det egentlig vi bekjemper?

Er det ikke interessant at vi har valgt å kriminalisere visse stoffer, mens andre, som alkohol og tobakk, er lovlig til tross for deres dokumenterte skadevirkninger? Ironisk nok, er det ikke? Vi forbyr noen stoffer som kan være skadelige, men tillater andre som vi vet er skadelige.

Og hvem er det vi straffer? Som Paul påpekte, er det ikke de store “haiene” vi fanger. Nei, det er de små fiskene, de som allerede er kjent for politiet, de som er lette å dra inn. Vi bruker enorme ressurser på å straffe de som er mest sårbare, de som kanskje trenger hjelp mer enn straff.

Og hva oppnår vi med dette? Vi fyller opp fengslene våre, men løser vi problemet? Nei, vi skaper bare flere problemer. Vi skaper en ond sirkel av kriminalitet og straff, uten å adressere de underliggende problemene som fører til narkotikabruk og -handel i utgangspunktet.

Så, hva om vi tenker annerledes? Hva om vi ser på narkotikabruk som et helseproblem, ikke et kriminalitetsproblem? Hva om vi investerer i forebygging, behandling og rehabilitering, i stedet for straff? Hva om vi behandler narkotikabrukere med verdighet og respekt, i stedet for å stigmatisere og marginalisere dem?

Kanskje det er på tide å tenke nytt om narkotikapolitikken. Kanskje det er på tide å innse at krigføring ikke er løsningen på dette problemet. Kanskje det er på tide å innse at vi ikke kan arrestere oss ut av dette problemet. Kanskje det er på tide å innse at vi trenger en mer human, mer medfølende, mer effektiv tilnærming.

Takk for oppmerksomheten.

 

Her er den norske oversettelsen av sangteksten i videoen ovenfor:

Men deres hodelåser var bare ikke stramme nok! Og det er slik Dr. Ron Paul og jeg reddet et spedbarn fra en barfight… Nå skal vi snakke om narkotika.

Vi må avslutte hele krigen mot narkotika. Den fungerer ikke. Vi trenger ikke flere domstoler og flere fengsler. Dette må endres. Dette må endres.

Forbud har ikke fungert. Forbud mot narkotika fungerer ikke. Vi har brukt over 400 milliarder dollar. Det er bortkastede penger.

Vi må ta til fornuften. La oss legge ned våpnene og løsne knyttnevene. Vi må ta til fornuften. Ja, vi behandler ikke alkoholikere slik. Vi må ta til fornuften. Forbudet mislykkes mer enn i 1926. Vi må ta til fornuften. Vi behandler ikke alkoholikere slik.

For mange mennesker soner fengselstraffer. Når ble rekreasjon en forbrytelse? Det er lysøyd ungdom vi sender inn i fengsel. De går inn som superhelter og kommer ut som superskurker.

Kunne hatt flere som Einstein, flere Magellans, Men vi lagde tusen Al Capone nivå forbrytere. Ta ut en forhandler og ti flere dukker opp. Så la oss forby å kurere kreft, vi vil kurere det innen et år.

Vi må ta til fornuften. Vår fornuft. Våre fornuft.

Av 50 000 arrestasjoner var 82% svarte og hispanic. Disse arrestasjonene stigmatiserer, de kriminaliserer Gjør det vanskeligere å finne en jobb. Gjør det vanskeligere å komme inn på skolen. Gjør det vanskeligere å få livene deres på rett kjøl. Det må ta slutt, og det må ta slutt nå.

Krigen mot narkotika, selv om den var godt ment, har vært en fiasko. Vi lagrer avhengige mennesker hver dag i statlige fengsler. Gir dem ingen behandling, sender dem tilbake på gaten Og lurer på hvorfor de ikke blir bedre. Hvorfor de begår forbrytelser igjen. Vel, de begår forbrytelser for å støtte deres avhengighet.

Krigen mot narkotika er en fiasko. La oss legge ned våpnene og løsne knyttnevene. Krigen mot narkotika er en fiasko. Vi behandler ikke alkoholikere slik. Krigen mot narkotika er en fiasko. Forbudet mislykkes mer enn i 1926. Krigen mot narkotika er en fiasko. Vi behandler ikke alkoholikere slik.

Politiet har bedre ting å gjøre uansett. Som å stoppe ekte forbrytelser i stedet for å kaste bort tid. Jager etter de mary jane høye (ruset på hasj eller marihuana) menneskene som ikke starter noen slåsskamper. Nei, de gjør ikke det. Mennesker i hasjrus raner ikke banker. Ikke i det heletatt. De verste de berusede menneskene gjør er å stjele romkameratens oreokjeks.. Og det er en mindre forseelse. Bare en ørliten forseelse. Bare en mindre forseelse. Med mindre de stjeler romkameratens goldfish crackers Da er det en forbrytelse. Livstid i fengsel Uten snacks Snooch. Og så det er erfaringen fra New Jersey. Æh, og jeg er glad for å ta noen spørsmål med den tiden vi har igjen, tusen takk.

Medvirkende Kevin Smith og Jason Mewes Sjekk ut kanalen deres og deres nye film, “Jay and Silent Bob’s Super Groovy Cartoon Movie“

Relatert:

– Vi straffer ikke skadeutsatt idrett, ubeskyttet sex eller usunt kosthold. Men vi straffer rus

Dagfinn Hessen Paust, advokat og fagansvarlig i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR), er en sterk talsmann for avkriminalisering av narkotika. Han argumenterer for at dagens strafferettslige tilnærming til narkotikabruk er ineffektiv og fører til uforholdsmessige inngrep fra politiet. Paust påpeker at håndhevelsen av narkotikaforbudet krever et nivå av overvåking som hverken er realistisk eller ønskelig, og fører til risikabel rusmiddelbruk, gjengvold, politikorrupsjon og unødige fengselsår.

Paust trekker frem at argumentene for å straffe narkotikabruk lett kan overføres til andre risikofylte aktiviteter med et sosialt smittepotensial, som skadeutsatt idrett, ubeskyttet tilfeldig sex, alkoholbruk eller usunt kosthold. Han mener at en liberal rettsstat bør ha mer konsekvente skranker for hva slags atferd strafferetten kan regulere, for å unngå en autoritær utglidning.

Han er også kritisk til at rusavhengige fortsatt kan straffes for bruk av narkotika, og stiller spørsmål ved hvordan selvinkrimineringsvernet ivaretas når siktede kan slippe straff ved å innrømme rusavhengighet. Paust mener at for å virkelig løse problemene med dagens ruspolitikk, må det tenkes større og mer radikalt.

Dette kan vi knytte til det tidligere genererte innholdet ved å påpeke at Pausts argumenter gir ytterligere støtte til ideen om at dagens narkotikapolitikk er ineffektiv og kostbar. Som politiprofessor Paul Larsson påpekte, går en stor del av politiets ressurser til å håndtere mindre alvorlige narkotikasaker, mens de mer alvorlige sakene utgjør en liten del av det totale antallet. Pausts argumenter understreker behovet for en mer effektiv og rettferdig tilnærming til narkotikapolitikk, en som ikke bare straffer brukerne, men også tar hensyn til de bredere samfunnsmessige konsekvensene av narkotikabruk.

En psykedelisk åpenbaring: Vil legalisere LSD

Forskerne Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen ved Institutt for nevromedisin ved NTNU har fått internasjonal oppmerksomhet for sin forskning på LSD i medisinsk behandling. De mener at psykedeliske stoffer bør legaliseres. De argumenterer for at mennesker som har erfaring med psykedelika rapporterer om dypt meningsfulle og åndelige opplevelser, som kan sammenlignes med øyeblikket rett etter sine barns fødsel.

De forklarer at LSD påvirker en serotonin-reseptortype i hjernen, noe som stimulerer til nye forbindelser og mønstre, og åpner opp for nye perspektiver og handlingsmuligheter. Forskningen deres har vist at alkoholisme kan kureres av én dose LSD, da mange av pasientene som har fått psykedelika i avhengighetsbehandling sier at de fikk en ny forståelse for sitt alkoholproblem, og økt motivasjon for å løse det.

Krebs og Johansen mener at psykedelika ikke fører til avhengighet, abstinens eller tvangsmessig bruk, og at de ikke skader hjernen eller andre organer. De har lavere skadepotensiale enn så å si alle andre rusmidler, og en rekke rekreasjonelle aktiviteter. De mener at det ikke finnes gode medisinske argumenter for å forby psykedelika, og at dagens ruspolitikk ikke er basert på forskning eller vitenskap.

Dette er et interessant perspektiv som kan legges til diskusjonen om ruspolitikk. Det er tydelig at det er en økende interesse for å utforske potensialet til psykedeliske stoffer i medisinsk behandling, og det er viktig å ha en åpen og informert diskusjon om dette emnet. Det er også viktig å huske at selv om forskningen på dette området er lovende, er det fortsatt mange ukjente faktorer, og det er nødvendig med mer forskning for å fullt ut forstå de potensielle fordelene og risikoene.

Legaliseringen av pot i USA kveler kartellene. 

I denne artikkelen fra Vice diskuteres det hvordan legaliseringen av marihuana i noen amerikanske stater har påvirket de meksikanske narkotikakartellene. Det viser seg at legaliseringen har ført til en nedgang i kartellenes virksomhet, ettersom de ikke lenger kan importere like mye marihuana til USA. Dette har ført til at kartellene og deres bønder klager over at legaliseringen skader deres forretning.

Artikkelen nevner også at det er syv meksikanske karteller som lenge har kjempet om dominans i det ulovlige narkotikamarkedet i USA: Sinaloa, Los Zetas, Gulf, Juarez, Knights Templar, La Familia, og Tijuana. Disse kartellene har sett en nedgang i virksomheten som følge av legaliseringen.

En interessant observasjon er at marihuanabønder i Sinaloa-regionen har sluttet å plante på grunn av et massivt fall i engrosprisene, fra $100 per kilo ned til bare $25. En bonde er sitert på å si: “Det er ikke verdt det lenger. Jeg skulle ønske amerikanerne ville slutte med denne legaliseringen.”

Artikkelen nevner også at Drug Enforcement Agency (DEA) i USA ser ut til å være mer interessert i å beskytte de meksikanske kartellenes grep om marihuanahandelen enn å la den forsvinne. Dette antyder en mulig konflikt mellom DEA og legaliseringsbevegelsen.

Noen tankevekkende spørsmål:

1. 1. Hvordan vil legaliseringen av marihuana i flere amerikanske stater påvirke de meksikanske narkotikakartellene på lang sikt?

1. 1. Hva er konsekvensene for DEA hvis legaliseringen av marihuana fortsetter å ekspandere i USA?

1. 1. Hvordan vil endringer i narkotikapolitikken påvirke forholdet mellom USA og Mexico, spesielt med tanke på narkotikakartellene?