Robert F. Kennedy, Jr. snakker med støttespillere på et valgkampmøte ved Legends Event Center i Phoenix, Arizona. Foto av Gage Skidmore, lisensiert under CC BY-SA 2.0.
I en sterk kritikk av dagens demokratiske parti fremhever Robert Kennedy Jr. som er nevø av den tidligere presidenten John F. Kennedy og selv har vært en del av Demokratene hele sitt liv, hvordan partiet har fjernet seg fra sin historiske rolle som representant for arbeiderklassen, og i stedet blitt et redskap for de mektige elitene. Han trekker en direkte linje til neokonservative og deres innflytelse på partiets politiske retning.
Kennedy minner om hvordan det demokratiske partiet en gang i tiden var skeptisk til CIA og andre etterretningsorganisasjoners innflytelse på amerikansk politikk. I dag er situasjonen snudd, sier han, og refererer til hvordan 50 tidligere CIA-offiserer har offentlig støttet partiets kandidater. Det faktum at fremtredende skikkelser som Dick Cheney og John Bolton – arkitektene bak Irak-krigen og Patriot Act – nå støtter Demokratenes politikk, viser ifølge Kennedy en skremmende utvikling.
Han understreker hvordan denne krigen ikke bare kostet USA 4,6 billioner dollar, men også resulterte i destabilisering av hele Midtøsten, skapte flyktningkriser i Europa og førte til fremveksten av terrororganisasjoner som IS. Ifølge Kennedy har ikke Cheney eller Bolton endret synspunkter; de står fortsatt fast på at deres politikk var riktig, til tross for de enorme menneskelige og økonomiske kostnadene.
Kennedy hevder videre at det demokratiske partiet har gått fra å representere vanlige arbeidsfolk, som brannmenn, politimenn og fagforeningsledere, til å bli partiet for de rike elitene på Wall Street, Big Pharma, Big Tech og militærindustrien. Han peker på et historisk skifte da Teamsters Union, den største fagforeningen i USA, for første gang talte på et republikansk arrangement, noe han ser på som et symbol på hvordan arbeiderklassen har blitt forlatt av Demokratene.
Til slutt viser Kennedy til et klart bevis på partiets skifte mot elitenes interesser: I 2020 fikk Demokratene støtte fra en stor andel milliardærer, noe som ifølge Kennedy viser at partiet har gått fra å kjempe for vanlige mennesker til å beskytte de aller rikeste i samfunnet.
Denne artikkelen beskriver de sentrale temaene som Robert Kennedy Jr. tok opp i sin tale. Videoen kan sees nedenfor:
NEW: @RobertKennedyJr criticizes the modern Democrat Party for aligning with neoconservatives like Dick Cheney, who architected the Iraq War and the Patriot Act.
"These are the people who lied us into the Iraq War, which is the greatest cataclysm in foreign policy history, that… pic.twitter.com/w8qF4iane9
I denne episoden fortsetter UXA – Thomas Seltzers Amerika å utforske de systemiske problemene i USA, inkludert opioidkrisen og fattigdom. Seltzer setter fokus på individene som lider under disse krisene, men han overser viktige aspekter av hvordan statlige reguleringer og ineffektivitet har forverret situasjonen. La oss se nærmere på noen av disse utfordringene.
Opioidkrisen
Seltzer peker på farmasøytiske selskaper som en viktig årsak til opioidepidemien, men han unnlater å nevne hvordan statens inngripen gjennom reguleringsorganer som FDA (Food and Drug Administration) faktisk tillot krisen å utvikle seg. Statlige myndigheter, spesielt FDA, har monopol på å godkjenne legemidler, noe som har betydelige konsekvenser. For å forstå hvorfor dette systemet svikter, må vi se på hvordan et statlig monopol på legemiddelgodkjenning skaper feil insentiver.
Private aktører, som uavhengige sertifiseringsselskaper, opererer i et marked der de må konkurrere om tillit fra både produsenter og forbrukere. Hvis de sertifiserer et farlig produkt, risikerer de å miste sin troverdighet og kunder. Staten, derimot, har ingen konkurranse. FDA har monopol på godkjenning av legemidler, og insentivene deres er ikke rettet mot effektivitet. Dersom FDA godkjenner et farlig legemiddel, kan det få alvorlige konsekvenser for karrierene til de involverte byråkratene. Dette fører til overdreven forsiktighet og lange, kostbare tester. Disse forsinkelsene kan bety at livreddende medisiner ikke når markedet i tide, og pasienter som kunne ha blitt hjulpet, dør i stedet for å få den behandlingen de trenger.
I tilfelle opioidkrisen førte statlige reguleringer og godkjenninger til at legemidler som OxyContin ble markedsført uten adekvat risikovurdering. Videre ble CDCs retningslinjer for opioidforskrivning i 2016 implementert på en slik måte at mange pasienter ble fratatt nødvendig smertelindring. Dette har drevet noen pasienter til det svarte markedet, hvor de tyr til farligere, ulovlige opioider som fentanyl, noe som har økt overdosedødsfallene dramatisk.
Hvis markedet hadde vært mer desentralisert, med konkurranse mellom private sertifiseringsselskaper, ville det sannsynligvis blitt skapt mer ansvarlighet og bedre tilpasninger til pasienters behov.
Fattigdom og katastrofer
Når det gjelder Seltzers fremstilling av fattigdom i forbindelse med naturkatastrofer som orkanen Harvey, gir han et bilde av svikt fra både statlige og private aktører. Det han unnlater å nevne, er hvordan statlige reguleringer og ineffektivitet faktisk har forverret situasjonen for lavinntektsområder.
For eksempel pålegger staten gjennom byggekoder og miljøreguleringer strenge krav til hvordan boliger skal bygges. Mens intensjonen kan være å beskytte innbyggerne, gjør disse reguleringene det svært kostbart å bygge robuste hjem, spesielt for de som allerede sliter økonomisk. Dermed ender lavinntektsfamilier opp med dårligere bygg som er mer utsatt for skade under naturkatastrofer. I stedet for å gi dem fleksibiliteten til å finne løsninger som passer deres behov og ressurser, tvinger staten dem inn i et system som favoriserer dyre løsninger som mange ikke har råd til.
Dette er et klart eksempel på hvordan staten forhindrer markedet fra å tilpasse seg naturlig til menneskers behov. Hvis markedet var mindre regulert, kunne entreprenører i større grad tilpasse seg lokale behov og tilby rimelige løsninger for boligbygging som ville vært mer motstandsdyktige mot naturkatastrofer.
Industri og arbeidsmarked
Seltzer diskuterer også kullindustriens fall og de løftene om jobbskaping som ikke har blitt oppfylt. Men her igjen ignorerer han hvordan statlig inngripen har bidratt til kollapsen. Kullindustrien har i flere tiår vært gjenstand for betydelige subsidier fra staten, noe som har gjort det vanskelig for regioner som er avhengige av kull å utvikle seg og tilpasse seg nye økonomiske realiteter. Staten har holdt disse regionene fanget i avhengighet av subsidier, i stedet for å la markedet styre en naturlig overgang til nye industrier.
Videre har statlige miljøreguleringer og fagforeningslover bidratt til å gjøre det mindre attraktivt for industribedrifter å operere i USA. Mange bedrifter har flyttet produksjonen til andre land der de ikke er underlagt de samme strenge kravene. Dette er en påminnelse om hvordan statens innblanding ofte ødelegger mulighetene for økonomisk vekst og dynamikk i samfunnet.
I tillegg, som vist i tidligere økonomiske kriser, forverrer statens forsøk på å “hjelpe” med subsidier og skatteletter for utvalgte industrier ofte situasjonen. Roosevelt-administrasjonens New Deal på 1930-tallet, som på overflaten virket som en redningspakke, førte til en forlengelse av den store depresjonen gjennom ineffektive statlige intervensjoner. De samme mønstrene kan sees i dagens økonomiske nedgang i mange amerikanske regioner.
Oppsummering
Statlige reguleringer, ineffektiv byråkrati og monopoliserte reguleringsorganer som FDA har forverret mange av problemene Seltzer tar opp i dokumentaren. Fra opioidkrisen til industriens fall og utfordringer med fattigdom etter naturkatastrofer, har staten spilt en avgjørende rolle i å hindre markedet i å tilpasse seg på en måte som kunne ha løst mange av disse problemene. Seltzer overser hvordan mindre statlig inngripen og mer frihet til markedet kunne ha gitt langt bedre resultater for det amerikanske folket.
Konsekvensene av statlig inngripen på arbeidsmarkedet
I denne delen av episoden utforsker Seltzer videre hvordan det amerikanske arbeidsmarkedet har utviklet seg, spesielt i lys av kullindustriens kollaps og tapet av tradisjonelle arbeidsplasser. Men det er viktig å forstå hvorfor den økonomiske stagnasjonen i disse områdene er en direkte konsekvens av statens konstante inngripen. Subsidier, reguleringer og overbeskatning har i stor grad forhindret regioner fra å tilpasse seg nye økonomiske realiteter og har skapt en kunstig avhengighet til ulønnsomme sektorer.
Reguleringenes negative effekt på vekst
Seltzer unnlater å belyse hvordan miljøreguleringer har forårsaket økonomisk stagnasjon. Miljøvernlover og energiindustrien har i årevis vært underlagt strenge statlige krav som gjør det mindre attraktivt å investere i kull- og energiressurser innenlands. Dette har ikke bare drevet jobber ut av USA, men også gjort det svært kostbart for selskaper å operere effektivt. Et eksempel på dette er hvordan EPA (Environmental Protection Agency) implementerer miljøstandarder som krever enorme investeringer i ny teknologi, noe som gjør det umulig for små og mellomstore selskaper å konkurrere.
I stedet for å tillate et marked hvor energiindustrien kan tilpasse seg gjennom naturlig innovasjon, har statens håndheving av disse reguleringene ført til ineffektivitet og hindret nødvendige skift til alternative, mer bærekraftige energiformer. Ironisk nok har denne inngripen holdt regioner som er avhengige av tradisjonelle energikilder, fanget i en syklus av subsidier og stagnasjon.
Subsidier og statlig avhengighet
Et sentralt poeng som Seltzer ikke tar opp, er hvordan statlige subsidier har hindret vekst i regioner som tidligere var avhengige av kullindustrien. Staten har holdt liv i ulønnsomme industrier gjennom omfattende subsidier, noe som har utsatt nødvendige økonomiske omstillinger. For eksempel har subsidiene som tilbys til kull- og oljebransjen ofte vært en redningsbøye, men de har også hindret disse bransjene fra å modernisere og utvikle seg på egne premisser. Slike statlige inngrep har hatt samme effekt som tidligere historiske eksempler, som Franklin D. Roosevelts New Deal som forlenget den store depresjonen ved å forstyrre markedets naturlige selvregulering. Dette mønsteret gjentar seg nå i moderne tid, hvor industriområder forblir avhengige av midlertidig statsstøtte uten en klar fremtid.
I stedet for å åpne opp for fri konkurranse, hvor selskaper kunne tilpasset seg ved å gå over til mer konkurransedyktige industrier, har statlige støtteordninger stilt disse regionene i en økonomisk avhengighetsposisjon som forhindrer langsiktig vekst. Dette er ikke et problem skapt av markedet, men et resultat av en økonomisk politikk som belønner ineffektivitet.
Det globale arbeidsmarkedet og skattlegging
Videre diskuterer Seltzer hvordan arbeidsplasser har blitt flyttet utenlands, noe som har rammet mange amerikanske arbeidere. Det er imidlertid viktig å forstå hvorfor dette skjer. Høye skatter, reguleringskostnader og strenge arbeidslover gjør det svært kostbart å drive bedrifter i USA. Bedrifter flytter derfor produksjonen til land med lavere skatter og færre reguleringer, noe som skaper en massiv jobbflukt fra regioner som tidligere var avhengige av tungindustri.
Her unnlater Seltzer å påpeke hvordan statens konstante økning i skattlegging har ført til at små og mellomstore bedrifter ikke klarer å vokse. Bedrifter i industribyer som Detroit har lidd under de tunge byrdene fra skatter og fagforeningspress. Hadde disse regionene fått operere fritt uten så mye statlig inngripen, kunne de ha tilpasset seg en ny økonomisk virkelighet, i stedet for å forbli fanget i fortiden.
Konklusjon
Det Seltzer overser, er hvordan statens politikk, enten det er i form av strenge miljøreguleringer, ineffektive subsidier eller økt skattlegging, har ødelagt for den naturlige dynamikken i det frie markedet. USA’s økonomiske utfordringer er ikke resultatet av kapitalismens svikt, men av statens vedvarende forsøk på å kontrollere markedet og holde liv i ulønnsomme industrier. Dersom staten hadde trukket seg tilbake og tillatt markedet å finne sine egne løsninger, kunne USA’s økonomi ha opplevd vekst og dynamikk som ville hjulpet de regionene som nå sliter.
I denne første delen (Sesong 1 episode 1) av UXA – Thomas Seltzers Amerika åpner Seltzer med spørsmålet: «Hvordan har årene med Trump vært?» En karakter svarer raskt: «Supre. Jeg skal stemme på ham igjen».
Dette svaret er bemerkelsesverdig kortfattet, noe som gir inntrykk av enkel tilfredshet med Trumps tid som president uten noen dypere refleksjoner. Når Seltzer lar karakteren uttrykke dette uten videre utforskning av hvorfor, kan det virke som en bevisst redaksjonell avgjørelse for å fremstille Trump-tilhengere på en overfladisk måte. Dette er en teknikk som ofte brukes i media for å unngå å engasjere seg i de mer komplekse årsakene bak politiske standpunkt og støtte.
Hvis man ser nærmere på hvorfor noen opplever Trumps tid i embetet som “supre”, må man ta i betraktning at mange amerikanere faktisk opplevde økonomiske forbedringer, lavere arbeidsledighet, og en styrket følelse av nasjonal selvråderett under hans administrasjon. Under Trump nådde arbeidsledigheten rekordlave nivåer, spesielt blant minoriteter, og mange følte at USA igjen var i stand til å styre sin egen økonomiske skjebne. Dette, sammen med hans aggressive forhandlinger rundt internasjonal handel, førte til reelle fordeler for mange arbeidere i tradisjonelle industristater som Michigan og Ohio, som lenge hadde sett sine arbeidsplasser bli flyttet til utlandet.
Men Seltzers valg om ikke å utdype eller forklare karakterens tilfredshet, skaper en ensporet fremstilling. Dette kan bidra til en unødvendig polarisering, der det legges vekt på enkelhet i motsetning til de mer nyanserte aspektene ved Trumps politikk som tilhengere finner tiltrekkende. Dette er et typisk grep i mediedekningen, hvor motstandere av etablerte venstreorienterte synspunkter ofte presenteres som naive eller lite reflekterte.
Forståelse av støtten til Trump
En mer balansert fremstilling ville ha sett nærmere på hvordan mange amerikanere opplevde konkrete fordeler under Trump-administrasjonen. Eksempelvis fikk mange arbeidere i industrien ny tillit til fremtiden på grunn av hans politikk for å bringe jobber tilbake til USA. Trump fikk også gjennom en betydelig skattelettelse for selskaper og arbeidere, noe som ble møtt med kritikk fra enkelte hold, men som ble ansett som et sterkt insentiv for bedrifter til å reinvestere i USA. Dette ga konkrete økonomiske resultater, som mange amerikanere følte på kroppen. Disse realitetene blir ikke utforsket i UXA, noe som etterlater seeren uten innsikt i hvorfor mange så Trump som en suksessfull president.
Manglende dybde og selektiv vinkling
Når Seltzer lar karakteren uttrykke sin støtte uten videre refleksjon, bidrar han til å bygge opp et narrativ der de som støtter Trump fremstilles som naive eller lite reflekterte. Dette er en typisk teknikk som ofte brukes i politiske dokumentarer der den ene siden i debatten blir fremstilt som “opplyst” og den andre som uinformert. Denne tilnærmingen gjør at dokumentaren unngår en dypere analyse av de politiske og sosioøkonomiske realitetene som drev millioner av amerikanere til å støtte Trump i både 2016 og 2020.
Fagforeningenes rolle i Detroits kollaps
Seltzer peker på Detroits økonomiske fall som et resultat av bilindustriens kollaps og 2008-finanskrisen, men han ignorerer den langt dypere systemiske årsaken: fagforeningenes innflytelse over flere tiår. United Auto Workers (UAW) kjempet frem svært gunstige avtaler for sine medlemmer, med høye lønninger og dyre pensjons- og helsefordeler. Dette økte produksjonskostnadene dramatisk for bilprodusentene i Detroit, som etter hvert slet med å konkurrere med utenlandske produsenter som Toyota og Honda. Disse utenlandske aktørene opererte med lavere kostnader og kunne produsere biler av tilsvarende eller bedre kvalitet, noe som gjorde det vanskelig for de amerikanske bilprodusentene å holde tritt.
I stedet for å tilpasse seg det globale markedet, ble Detroit-baserte produsenter tvunget til å påta seg stadig større forpliktelser overfor fagforeningene. Dette førte til at mange av dem valgte å flytte produksjonen til land med lavere lønninger for å kutte kostnader, noe som resulterte i en betydelig arbeidsledighet i Detroit og forverret byens økonomiske tilstand ytterligere.
Statlig politikk og boligkrisen i 2008
En annen betydelig faktor som Seltzer unnlater å nevne, er statens innblanding i boligmarkedet gjennom programmer som Fannie Mae og Freddie Mac. Disse statlige institusjonene spilte en nøkkelrolle i å overbelåne lavinntektsfamilier med usikre lån, noe som førte til boligboblen som sprakk i 2008. Da markedet kollapset, mistet mange innbyggerne i Detroit hjemmene sine, og skatteinntektene byene var avhengige av, ble kraftig redusert. Dette førte til ytterligere nedgang i offentlig tjenestetilbud og forverret den økonomiske situasjonen.
Ved å utelate disse vesentlige økonomiske faktorene, som fagforeningenes rolle og statens innblanding i boligmarkedet, gir Seltzer en forenklet analyse av Detroits økonomiske nedgang.
Statlig innblanding og Trumps proteksjonisme
Selv om Seltzer ikke går dypt inn i dette, er det verdt å nevne at Trumps proteksjonistiske politikk, inkludert økte tollsatser på utenlandske biler, var ment å beskytte amerikansk industri og støtte byer som Detroit. Selv om dette ikke nødvendigvis var en langsiktig løsning (proteksjonisme hindrer sunn konkurranse og fri handel), var intensjonen å gi amerikanske produsenter en midlertidig fordel ved å fremme amerikansk produksjon. Trumps politikk klarte imidlertid ikke å revitalisere Detroit over natten, men den forsøkte å gi et pusterom til industribyer gjennom å begrense utenlandsk konkurranse.
Denne analysen kunne ha vært diskutert videre i dokumentaren, men Seltzer holder seg til en snever fortelling om industriens nedgang, uten å tilby en bredere analyse av tiltakene som ble iverksatt for å redde den.
De økonomiske ulikhetene
Samtidig som Seltzer fortsetter å peke på sosiale og økonomiske ulikheter, unngår han helt å diskutere hvordan statens inngripen i økonomien har forsterket disse problemene. Et kritisk aspekt som blir oversett er hvordan omfattende statlige reguleringer har hemmet entreprenørskap og innovasjon, spesielt for de som allerede befinner seg i de lavere samfunnslagene. Mange av de tiltakene som er ment å hjelpe de fattige, ender opp med å gjøre det vanskeligere for dem å komme seg ut av fattigdom.
Et godt eksempel på dette er minimumslønnslover, som Seltzer ikke nevner, men som har hatt alvorlige konsekvenser for sysselsettingen blant lavtlønnede arbeidere.
Disse lovene ble fremmet som et tiltak for å beskytte arbeidere, men i praksis har de ekskludert de med lav kvalifikasjon fra arbeidsmarkedet. Økonomer som Milton Friedman har påpekt at ved å sette en minimumslønn, gjør man det ulønnsomt for bedrifter å ansette de minst kvalifiserte, som ofte er ungdom, minoriteter og de med lav utdanning. Dette fører til høyere arbeidsledighet blant disse gruppene, og bidrar til å opprettholde fattigdommen i stedet for å bekjempe den.
Seltzer nevner heller ikke hvordan de mange reguleringene som har blitt innført i ulike sektorer, særlig under Demokratiske administrasjoner, har presset småbedrifter ut av markedet. Store selskaper, som har ressursene til å håndtere byråkratiske krav, overlever og trives i slike miljøer, mens småbedrifter blir overveldet av kostnadene ved å følge alle reglene. Dette skaper en urettferdig konkurransefordel for de store aktørene, noe som igjen øker ulikheten. Det er nettopp denne statlige beskyttelsen av de store aktørene som hindrer mindre, innovative bedrifter fra å utfordre dem. I et virkelig fritt marked, uten statlig favorisering og tung regulering, ville småbedrifter hatt en langt bedre sjanse til å konkurrere og vokse.
Når Seltzer også peker på hvordan økonomisk ulikhet har ført til en “splittelse” i det amerikanske samfunnet, unngår han igjen å diskutere hvordan statlige utdanningssystemer har bidratt til dette. Offentlige skoler, særlig i fattige områder, har vært fanget i ineffektivitet og byråkrati i tiår. Foreldre i disse områdene har liten til ingen kontroll over hvor deres barn kan få undervisning, ettersom det ikke finnes noe reelt skolevalg.
Resultatet er at barn fra lavinntektsfamilier blir sittende fast i skoler som ikke gir dem den nødvendige utdanningen for å lykkes senere i livet. Økonomer som Milton Friedman har lenge argumentert for skolekuponger og større valgfrihet innen utdanning som en løsning på dette problemet, men slike tiltak blir motarbeidet av lærernes fagforeninger og den offentlige sektoren som ønsker å bevare status quo.
Et annet aspekt Seltzer ikke går inn på er hvordan USAs skattemodell under Demokratisk ledelse har gjort det vanskeligere for arbeidere og bedrifter å vokse. Høye skatter, som ofte retorisk fremstilles som “rettferdig” for å omfordele rikdom, har den faktiske effekten av å kvele investeringsviljen. Når bedrifter, spesielt små og mellomstore, må betale høyere skatter, har de mindre kapital til å reinvestere i utvidelse, ansettelser og innovasjon. Dette fører til færre jobbmuligheter, særlig i lavinntektsområder som er avhengige av slike bedrifter for sysselsetting.
En av de mest alvorlige manglene i Seltzers analyse er hvordan han overser statens rolle i å skape økonomiske bobler som den finanskrisen i 2008, som han ser på som et symptom på kapitalismens grådighet. Virkeligheten er at det var statens inngrep i boligmarkedet, gjennom programmer som Fannie Mae og Freddie Mac, som førte til krisen. Disse statlig støttede organisasjonene presset banker til å gi subprime-lån til mennesker som ikke hadde økonomisk grunnlag for å håndtere slike lån. Når markedet kollapset, var det disse risikable lånene som var den utløste faktoren. Krisen hadde ikke vært mulig uten statens massive intervensjon i boligmarkedet.
I tillegg har de føderale velferdsprogrammene, som har blitt utvidet under flere Demokratiske presidenter, skapt en avhengighetskultur der mennesker i stedet for å delta aktivt i arbeidsmarkedet, blir oppmuntret til å bli værende på statlig hjelp. Dette har ført til lavere arbeidsdeltakelse og redusert økonomisk mobilitet. Mens slike programmer hevdes å være nødvendige for å hjelpe de svakeste, har de faktisk forverret situasjonen ved å gjøre det mer lønnsomt å motta velferd enn å ta lavtlønnede jobber.
Dette er ikke feil i markedet, men systemiske feil i statens håndtering av økonomien. Seltzer ser på staten som løsningen på ulikhet, men i virkeligheten har det vært statens inngripen og overstyring av markedet som har skapt de problemene han beskriver. Fra boligmarkedet til arbeidsmarkedet og utdanningssystemet, har det vært staten som har lagt begrensningene og hindringene som har gjort det vanskelig for mange å komme seg frem i samfunnet.
Seltzers ensidige kritikk av kapitalismen, uten å ta hensyn til hvordan statens grep har forsterket ulikhetene, gir et skjevt bilde av virkeligheten. Det er ikke markedet som har sviktet, men staten som har forhindret markedet fra å fungere slik det skal. Dette er en dypere sannhet som dokumentaren fullstendig ignorerer.
Michelangelo Buonarroti‘s The Creation of AdamTreenigheten: Det hebraiske navnet er skrevet i midten av bildet.En drakme (kvart shekel) mynt fra 400-tallet fvt. fra den persiske provinsen Yehud Medinata, som representerer יהוה (Yahweh) sittende på en bevinget og hjulgående soltron.
Mytene om skapelsen og de tidlige fortellingene i Bibelen har dype røtter i de gamle polyteistiske tradisjonene fra Midtøsten. Før ideen om en allmektig, monoteistisk Gud ble etablert, eksisterte det et sammensatt panteon der Yahweh (Hebraisk: יהוה), som vi i dag kjenner som “Gud” i Bibelen, ikke var den eneste guden. Yahweh var en del av en guddommelig familie, der hans far, El (Hebraisk: אֵל), var den øverste guden i det kanaaneiske panteonet. Yahweh ble opprinnelig sett som en krigsgud og hadde sin plass blant andre guder som Baal, kjent som storm- og fruktbarhetsgud, og gudinnen Ashera, som var en viktig kvinnelig guddom og ifølge tidlige inskripsjoner også ble sett på som Yahwehs partner.
Når vi ser på fortellingen om Moses og frigjøringen fra Egypt, er det tydelige paralleller til eldre historier fra Mesopotamia. Fortellingen om Moses som barn i en kurv på Nilen har klare likheter med den sumeriske legenden om Sargon av Akkad, som også ble reddet fra elven som spedbarn. Disse fortellingene vitner om en felles mytologisk arv i regionen, hvor historier ble tilpasset og endret over tid for å speile og forsterke den religiøse og kulturelle identiteten til ulike folkeslag. Moses som frigjører og leder for israelittene er et kraftig symbol, men elementene i hans fortelling har tydelig blitt lånt fra eldre myter og tilpasset for å styrke det jødiske folkets samhold og troskap mot Yahweh.
Hvordan Yahweh ble en universell Gud
Guden EL (אֵל), som i navnet ISRAEL (Fra Isis, Ra, og El?)
Over tid, og særlig etter eksilet i Babylon, ble Yahweh fremstilt som den eneste sanne Gud, en prosess som medførte at de andre gudene i panteonet ble demonisert eller glemt.
Under eksilet var israelittene presset til å bevare sin religiøse identitet, og derfor ble Yahweh løftet frem som den universelle og eneste guden for hele verden. Denne endringen var langt fra tilfeldig – den ble drevet av behovet for samhold og enhet i møte med fremmede kulturer.
Da israelittene returnerte til sitt land etter eksilet, ble denne monoteistiske tradisjonen ytterligere befestet. Tekstene ble redigert for å sikre at de nye, enhetlige forestillingene om Yahweh reflekterte den religiøse og sosiale virkeligheten i det nye Israel. De opprinnelige polyteistiske røttene til Yahweh ble tonet ned, og de overlevende tekstene reflekterte i stedet en tro på en allmektig Gud som regjerte alene.
Kristendommens utvikling og konsolidering av troen
Moderne bilde av en hvit Jesus Kristus
I tiden som fulgte, spesielt under den andre tempelperioden, utviklet det seg en rekke sekter og trosretninger som tolket de hellige tekstene på ulike måter. I dette mangfoldige landskapet oppsto fortellingen om Jessus (Hebraisk: יֵשׁוּעַ, Yehoshua eller Yeshua, som betyr “Jahve/YHWH (Gud) er frelse”), fremstår som en mosaikk skapt av mytologiske elementer fra både jødiske og nærliggende kulturelle tradisjoner. Han ble fremstilt som en messiansk figur med et budskap om frelse, men det er tydelig at hans karakter er satt sammen av trekk hentet fra andre kjente frelserskikkelser. For eksempel finner vi klare likheter mellom fortellingen om Yeshua og guddommer fra mysteriereligionene, som Mithras og Dionysos, som begge symboliserte død og gjenfødelse.
AI-generert bilde inspirert av rettsantropologiske rekonstruksjoner som antyder hvordan Jesus kunne ha sett ut, med utgangspunkt i typiske trekk for menn fra Galilea-regionen i det første århundret. Se mer om originalstudien her.
Etter hvert som fortellingene om Yeshua ble utformet, tok hans tilhengere til å spre historier om mirakler og hans angivelige oppstandelse. Disse tekstene, som senere skulle bli del av det nye testamentet, ble redigert og tilpasset slik at de passet inn i en ny religiøs kontekst. Men det eksisterte også mange alternative skrifter som tilbød ulike perspektiver på Yeshua. De gnostiske evangeliene, for eksempel, presenterte ham som en figur som åpenbarte hemmelig kunnskap, og ikke nødvendigvis som en fysisk frelser. I løpet av kirkemøtene på 300- og 400-tallet ble det avgjort hvilke tekster som skulle anses som autoritative, og mange av disse gnostiske og alternative skriftene ble avvist til fordel for et mer ensartet bilde.
Da kristendommen spredte seg til ulike deler av verden, tilpasset kulturer og samfunn Jesus-figuren etter sine egne normer og forestillinger. I Europa, for eksempel, ble hans utseende gradvis endret slik at han reflekterte trekk som var mer gjenkjennelige og ideelle for de som tilba ham. Dette førte til en fremstilling av Jesus med lys hud, ofte blå øyne og lysebrunt eller blondt hår, trekk som lignet mer på en nordisk eller vesteuropeisk person. Denne tilpasningen handlet ikke bare om estetikk, men også om å gjøre Jesus mer relatert til det europeiske folkets egen oppfatning av skjønnhet og verdighet.
Slik ble den historiske, jødiske skikkelsen Yeshua, som levde i Midtøsten, gradvis forvandlet til et ikon som gjenspeilet kulturelle idealer langt fra hans opprinnelige hjemland. Dette fenomenet viser hvordan bildet av Jesus er blitt formet av ulike kulturer, som ofte har projisert sine egne forestillinger om hellighet og menneskelighet på hans skikkelse.
Hvordan bibelske tekster ble formet av historien
Prosessen som førte til den Bibelen vi kjenner i dag, var preget av både religiøse og politiske behov. Fra de polyteistiske tradisjonene der Yahweh var én blant flere guder, til den monoteistiske troen som dominerte etter eksilet, ble de bibelske tekstene kontinuerlig formet og tilpasset for å styrke samhold og autoritet. De gamle mytene og trosforestillingene ble gradvis integrert i en større fortelling som passet den skiftende kulturelle og sosiale konteksten.
Kraftig kost: 1. Samuelsbok 15:3 Her blir folkemordet på amalekittene påbudt, inkludert dreping av kvinner, barn og dyr.
Fra et bredere perspektiv viser dette hvordan religiøse forestillinger har blitt endret og videreutviklet gjennom historien, og hvordan gamle myter ble omdannet til en enhetlig tro som kunne appellere til et bredt publikum. Religionene vi kjenner i dag, inkludert de monoteistiske tradisjonene i Bibelen, er resultatet av en lang og kompleks prosess der ulike ideer og fortellinger ble tatt opp, justert og integrert for å skape en sammenhengende helhet som reflekterer menneskehetens søken etter mening og orden i en stadig skiftende verden.
Kilder
For å sette sammen artikkelen “Det bibelen ikke forteller”, brukte jeg en rekke akademiske kilder som utforsker Yahwehs polyteistiske bakgrunn og utviklingen fra en lokal krigsgud til en monoteistisk Gud. Her er noen av hovedkildene som dokumenterer disse funnene:
From Yahwism to Judahism beskriver utviklingen fra en polyteistisk tro til en monoteistisk struktur, der Yahweh ble etablert som en allmektig Gud gjennom en rekke tilpasninger og redigeringer under eksilperioden i Babylon.
Disse kildene gir innsikt i hvordan Yahwehs rolle endret seg, fra å være en krigsgud i et panteon til å bli sett som den ene sanne Gud i det bibelske narrativet.
Dette innlegget har jeg formet ved å først lese bøkene, så forklare kunstig intelligens hva slags informasjon det skal grave frem og så få den til å formidle mine kunnskaper og innsikter fra bøkene.
I USA er medielandskapet sterkt dominert av et fåtall store selskaper som eier majoriteten av de nasjonale nyhetskanalene og avishusene. Faktisk er det bare fem store selskaper som eier og styrer en mesteparten av mediemarkedet: Comcast, Warner Bros. Discovery, The Walt Disney Company, Paramount Global, og Fox Corporation, de første er venstreorienterte, mens den siste er høyreorientert. Disse selskapene har en enorm innflytelse på hvordan informasjon formidles til befolkningen, og de bruker en rekke taktikker for å forsøke å forme, manipulere og kontrollere den offentlige opinionen.
Dette er ikke bare et spørsmål om eierskap; det handler om makten til å manipulere virkeligheten, styre narrativer, og påvirke offentligheten på måter som direkte tjener disse selskapenes politiske og kommersielle interesser (mer om dette senere). Denne makten brukes med stor presisjon, gjennom en rekke taktikker som er utformet for å forme publikums oppfatninger og holdninger, ofte på en subtil, men effektiv måte. Disse mediehusene har stor makt når det gjelder å forme hvordan nyheter presenteres og forstås av det amerikanske publikum. Når disse nyhetene deretter når Norge, har de allerede passert gjennom et sterkt venstreorientert filter, der begivenheter og uttalelser er blitt tolket og omformulert av disse interessene før de ukritisk blir gjengitt av norske medier og gjerne filtrert enda mer. Samt kanskje litt mer overdrivelse for å gi enda mer klikk. Jeg leser ofte desinformasjon i norske medier.
Her er en liste over noen av de mest kjente mediene i USA, deres eiere, og deres politiske orientering:
NBC, MSNBC, CNBC, Telemundo, Bravo, Syfy, USA Network, Universal Pictures, DreamWorks Animation eid av Comcast. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.
CNN, HLN, Warner Bros. Pictures, HBO, TBS, TNT, Cartoon Network, DC Entertainment eid av Warner Bros. Discovery. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.
ABC, ESPN, Disney Channel, FX Networks, National Geographic, Hulu, 20th Century Studios, Marvel Studios, Lucasfilm eid av The Walt Disney Company. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.
CBS, Showtime, MTV, VH1, Nickelodeon, Comedy Central, BET, Paramount Pictures eid av Paramount Global. Politisk orientering: Venstreorientert.
Fox News, Fox Business, Fox Broadcasting Company, Fox Sports eid av Fox Corporation. Politisk orientering: Høyreorientert.
The New York Times eid av The New York Times Company. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.
The Washington Post eid av The Washington Post Company (Jeff Bezos). Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.
Flere medieprofessorer og forskere er dypt bekymret over den økende mediekonsentrasjonen og hvordan dette påvirker den offentlige debatten. De peker på at når noen få mektige selskaper kontrollerer det meste av nyhetsstrømmen, skapes det en skjevhet som undergraver demokratiet. Disse professorene advarer om at når alternative synspunkter blir marginalisert eller ikke får like mye plass i mediene, mister publikum muligheten til å få en balansert forståelse av komplekse problemer. Dette fører til en fragmentering av offentligheten der folk blir låst i sine egne ekkokamre, uten å bli utfordret av andre perspektiver.
De hevder at denne konsentrasjonen av mediemakt ikke bare svekker ytringsfriheten, men også skaper et miljø hvor journalistikkens integritet blir kompromittert. Mediene blir mer opptatt av å fremme visse politiske agendaer enn å rapportere objektivt. Dette er farlig fordi det forvandler nyhetsformidling til et verktøy for propaganda, noe som skader det offentlige rommet som skal være grunnlaget for demokratisk diskurs.
Professorer uttrykker særlig bekymring for hvordan dette kan føre til en forverring av den politiske polariseringen i samfunnet. Når ulike grupper kun eksponeres for informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter, uten å bli utfordret av motstridende fakta eller analyser, skapes det en splittelse som er vanskelig å overvinne. Dette gjør det nærmest umulig å ha en felles plattform for diskusjon og debatt, noe som er essensielt for et fungerende demokrati.
Denne situasjonen understreker viktigheten av å være kritisk til kilden til nyhetene, forstå hvem som eier og kontrollerer mediekanalene, og reflektere over hvordan informasjonen kan være farget av de politiske interessene til de som eier mediene. Det er avgjørende å være bevisst på hvordan denne mediekonsentrasjonen i USA kan påvirke vår oppfatning av verdensbegivenheter, og hvorfor det er viktig å søke informasjon fra flere kilder for å få et mer nyansert og balansert perspektiv.
This is a montage of the Media calling Kamala "the border czar" then later denying she was ever called "the border czar!"
Mediekonsentrasjonen i USA har gjort det mulig for disse store nyhetskanalene å ha betydelig innflytelse på utfallet av valgkamper. Gjennom dekning, analyse, og ikke minst, valg av hvilke saker som skal fremheves, kan mediene i praksis drive valgkamp for det partiet de støtter.
Mediene rapporterer ikke bare nyheter; de aktivt former og manipulerer politiske hendelser for å tjene sine egne agendaer. De bruker ofte overdrevne, fryktbaserte taktikker for å skremme publikum, samtidig som de utnytter sensasjonelle overskrifter for å tiltrekke seg klikk og oppmerksomhet. I tillegg tar de ofte uttalelser eller hendelser ut av kontekst, spinner videre på dem, og vrir dem til noe som passer deres narrativ. Gjennom strategiske redaksjonelle valg, hvor de bestemmer hvilke historier som skal prioriteres og hvordan de skal presenteres, driver mediehusene en bevisst kampanje for å påvirke hvordan velgere ser på verden og hvilke politiske valg de tar.
We talk about narratives every show. Here is a great montage showing the OBVIOUS coordination of the media and the White House.
Det som gjerne blir skrevet i mediene som absolutte sannheter, når man går dem i sømmene, og går nøye igjennom konteksten viser seg ofte å være missvisende. Og det fremtrer ganske latterlig for meg når de samme mediene som gjengir feil ukritisk er de samme som skal faktasjekke andre.
Økonomiske interesser
I “Trust Me, I’m Lying: Confessions of a Media Manipulator” av Ryan Holiday, blir det avslørt hvordan mediekonglomerater bevisst bruker frykt og sensasjonalisme for å fremme historier som er designet for å få klikk og engasjement, mens de samtidig skjuler eller undertrykker historier som kan skade deres økonomiske forbindelser. Holiday skriver: “The news is not a neutral medium. It has an agenda, whether that agenda is driven by profit, political bias, or something else. The media is not a public service; it’s a business, and businesses exist to make money” (s. 32). Han fremhever hvordan mediene ofte lar seg styre av økonomiske bånd, og hvordan dette påvirker hvilken informasjon som når offentligheten.
Når mediehusene og de store selskapene samarbeider, blir informasjon en form for valuta i maktspillet. Dette samarbeidet er ikke begrenset til innhold i mediene, men strekker seg til politiske arenaer, hvor mediekonglomerater støtter politikere som fremmer deres økonomiske interesser. Denne støtten kan inkludere alt fra økonomiske bidrag til kampanjer, til gunstig dekning i mediene, noe som gir disse politikerne en urettferdig fordel. Dette samspillet resulterer i en situasjon hvor både medier og politikere handler i tandem for å opprettholde en struktur som favoriserer de rike og mektige, på bekostning av offentlighetens interesser.
I “The New Media Monopoly” av Ben Bagdikian, vises det hvordan mediekonsentrasjon gjør det lettere for noen få store aktører å dominere både markedet og den offentlige debatten. Bagdikian skriver: “The relentless concentration of media ownership…is creating a world where a handful of corporations…control the global flow of information” (s. xii). Han argumenterer for at når mediehusene ikke lenger er uavhengige vaktbikkjer, men snarere samarbeidspartnere med andre store selskaper, blir demokratiet undergravd, og det blir stadig vanskeligere for alternative stemmer å få gjennomslag.
Disse mekanismene sikrer at de store mediehusene og deres partnere ikke bare beskytter sine eksisterende privilegier, men også utvider dem, ofte på bekostning av offentlig interesse og demokratisk transparens. Dette skaper en ond sirkel hvor makt konsentreres mer og mer, og offentligheten stadig får mindre tilgang til objektiv, kritisk informasjon.
Avsluttende refleksjoner
Når nyheter fra USA når norske skjermer og avissider, har de allerede gått gjennom flere lag av filtrering og manipulering. De fleste norske medier gjengir ukritisk det som presenteres av de store amerikanske nyhetskildene, som ofte har klare politiske og kommersielle interesser. Dette betyr at den informasjonen nordmenn mottar, ikke bare er formet av de politiske agendaene til amerikanske mediehus, men også av de redaksjonelle prioriteringene til norske medier, som ofte speiler de samme venstreorienterte perspektivene.
Resultatet er at norske seere og lesere sitter igjen med en nyhetsformidling som er sterkt forvrengt, både i innhold og tone. Historier som presenteres som objektive sannheter, kan i realiteten være nøye utvalgte narrativer som tjener bestemte interesser, mens alternative synspunkter blir marginalisert eller helt ignorert. Denne forvrengningen bidrar til at nordmenn får et ensidig bilde av komplekse politiske situasjoner i USA, noe som kan føre til feilaktige oppfatninger og en svekket evne til å forstå de underliggende dynamikkene som former verdensbildet.
I en tid hvor mediekonsentrasjonen er sterkere enn noensinne, er det avgjørende at vi som forbrukere av nyheter blir mer bevisste på kildene våre. Vi må stille kritiske spørsmål til det vi leser og ser, og søke informasjon fra et bredere spekter av kilder for å få en mer balansert og nyansert forståelse av verden. Bare slik kan vi motvirke den ensidige påvirkningen som ellers truer med å forme vår virkelighetsoppfatning på en snever og feilaktig måte.
Ønsker du å lese bøker om dette kan du lese bøkene til disse professorene og forskerne:
Robert McChesney – En av de mest fremtredende kritikerne av mediekonsentrasjon. I sin bok “Rich Media, Poor Democracy: Communication Politics in Dubious Times”, argumenterer McChesney for at konsentrasjonen av eierskap i medieindustrien undergraver både journalistikkens integritet og offentlighetens tilgang til variert informasjon. Han hevder at denne utviklingen fører til en svekkelse av demokratiet fordi det hindrer mangfoldet av stemmer og perspektiver som er nødvendig for en sunn offentlig debatt.
Noam Chomsky – En kjent lingvist og politisk aktivist, har skrevet omfattende om medienes rolle i samfunnet. I boken “Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media”, som han skrev sammen med Edward S. Herman, diskuterer Chomsky hvordan mediekonsentrasjon og økonomiske interesser former nyhetsdekningen til å tjene makthavernes interesser. Han advarer om at denne dynamikken fører til en homogenisering av informasjon og en marginalisering av kritiske perspektiver.
Ben Bagdikian – I sin klassiske bok “The New Media Monopoly”, beskriver Bagdikian hvordan mediekonsentrasjon har redusert mangfoldet av synspunkter i det offentlige rom. Han fremhever hvordan få selskaper kontrollerer nesten all nyhets- og informasjonsspredning, noe som han mener truer demokratiets grunnlag ved å gi disse selskapene uforholdsmessig stor makt over offentligheten.
Todd Gitlin – I boken “The Whole World is Watching: Mass Media in the Making and Unmaking of the New Left”, diskuterer Gitlin hvordan mediene former politiske bevegelser og offentlig diskurs. Han advarer mot hvordan mediekonsentrasjon kan føre til en skjevhet i hvordan nyheter rapporteres, og hvordan dette kan forme og til og med undergrave sosiale og politiske bevegelser.
Disse professorene peker på at når medieeierskap er konsentrert hos et fåtall store aktører, blir det mindre rom for alternative perspektiver, noe som svekker offentlighetens mulighet til å få en balansert og mangfoldig forståelse av komplekse problemer. Dette er en utvikling de mener undergraver demokratiet, ettersom et velinformert publikum er avgjørende for en sunn demokratisk prosess.
Det er vanskelig å forestille seg noe mer skadelig for et fritt samfunn enn når staten begynner å infiltrere og kontrollere private selskaper for å fremme sitt eget agenda. Og det er akkurat dette som har skjedd under COVID-19-pandemien, da det ble avdekket at Centers for Disease Control and Prevention (CDC) systematisk samarbeidet med Meta – selskapet bak Facebook og Instagram – for å regulere hva som kunne sies på deres plattformer. Mark Zuckerberg, Metas toppsjef, har tilstått at selskapet hans bøyde seg for statlig press, men det som er enda mer sjokkerende er hvordan denne makten ble misbrukt til å kvele fri debatt og undertrykke alternative synspunkter.
Under pandemien ble det tydelig at den amerikanske regjeringen ikke bare var interessert i å fremme folkehelsen, men også i å kontrollere narrativet. Hemmelige e-poster, innhentet gjennom Missouri-statens søksmål mot Biden-administrasjonen, avslører at CDC var i konstant kontakt med Facebook-moderatorer for å sikre at kun det som passet regjeringens fortelling fikk lov til å bli stående. Denne intime forbindelsen mellom en offentlig etat og en privat teknologigigant er et skremmende eksempel på hvordan staten kan bruke sin innflytelse for å kvele uenighet og kritikk.
Det som gjør dette enda mer urovekkende, er måten Meta lot CDC diktere hva som skulle anses som “falsk” informasjon, og hva som kunne “skade” samfunnet. Hvem var det som fikk makten til å definere hva som var sannhet, og hva som var farlig feilinformasjon? Jo, det var en statlig byråkratisk maskin, som alltid er mer interessert i å beskytte seg selv enn i å beskytte folks frihet. Denne misbrukte makten ble brukt til å undertrykke enhver diskusjon om COVID-19-vaksinens opprinnelse, om tiltak som maskebruk, og til og med om sikkerheten ved vaksinering av barn.
Det er også verdt å merke seg at Meta, langt fra å motstå dette presset, aktivt samarbeidet med CDC og andre statlige instanser. Zuckerberg og hans team takket sine “kolleger” i CDC for deres hjelp med å “avkrefte” påstander, som om det å bøye seg for statlig press var en slags dyd. Denne serviliteten er et klart svik mot de millioner av brukerne som stolte på Facebook som en plattform for fri meningsutveksling.
I tillegg til CDC’s rolle, kom det frem at Meta også holdt kontakten med Det hvite hus og andre statlige organer, som FBI. Det er nesten umulig å ikke se ironien i at et selskap som skryter av å være en vokter av informasjon, samtidig blir en villig håndlanger for statlig propaganda. Facebook gikk til og med så langt som å informere CDC om kritikk rettet mot Anthony Fauci, den nasjonale helterådgiveren, og spurte om hvordan de best kunne håndtere dette.
Denne typen samarbeid mellom stat og privat sektor minner om noe som hører hjemme i en dystopisk roman, hvor staten ikke bare kontrollerer folket, men også de plattformene folket bruker til å uttrykke sine tanker. Når vi ser på historien, vet vi at når staten får smaken på sensur, stopper den ikke der. Den vil fortsette å presse sine tentakler inn i alle områder av samfunnslivet, til den til slutt kontrollerer hver eneste aspekt av borgernes liv.
Zuckerbergs tilståelse om at Meta gav etter for press under pandemien er ikke bare en innrømmelse av feilvurdering, det er en avsløring av et dyptgående problem i dagens samfunn: den økende trusselen om statlig kontroll over ytringsfrihet. Vi bør være dypt bekymret når en statlig institusjon kan diktere hva som kan sies på en plattform som Facebook, og vi bør kreve at selskaper som Meta står opp for de frihetene de påstår å beskytte. Hvis vi ikke gjør det, kan vi snart finne oss selv i et samfunn der staten dikterer sannheten, og alle andre stemmer blir kvalt i stillhet.
Pavel Durov, grunnleggeren av Telegram, under TechCrunch Disrupt Europe i Berlin, 2013. Foto av Dan Taylor/Heisenberg Media, brukt under CC BY 2.0-lisens.
Telegrams Pavel Durov ble arrestert for ikke å sensurere
Arrestasjonen av Telegrams medgrunnlegger, Pavel Durov, i Frankrike på uklare anklager om manglende innholdskontroll og manglende samarbeid med politimyndighetene, har vakt bekymring verden over. Denne hendelsen kaster lys over hvordan europeiske land, inkludert Norge, håndterer ytringsfrihet i en digital tidsalder. Mens Norge har en sterk tradisjon for å forsvare ytringsfrihet, ser vi at andre europeiske land, som Frankrike, bruker strengere tiltak for å regulere innhold på nett og beskytte nasjonale interesser.
Ytringsfrihetens kamp: Fra trykkekunsten til internettalderen
Ytringsfrihetens kamp har dype røtter i europeisk historie. I England, på 1600-tallet, skrev John Milton Areopagitica, et lidenskapelig forsvar for en fri og uregulert presse. Dette verket ble et symbol på kampen mot sensur. I dag er denne kampen ikke mindre relevant; den har bare skiftet arena fra trykkeriet til internett. Vi ser nå myndigheter over hele verden som forsøker å balansere retten til fri tale med hensyn til nasjonal sikkerhet, beskyttelse mot hatprat, og kampen mot desinformasjon.
Et konkret eksempel er lovene som begrenser nettnøytralitet og forsøk på å regulere plattformer som Telegram, der myndighetene hevder at de ønsker å beskytte befolkningen, mens kritikere mener dette i praksis begrenser ytringsfriheten.
Durovs situasjon og europeiske paralleller
Pavel Durov, som har utfordret autoritære regimer før, har vært kjent som en forkjemper for digital frihet. Da han nektet å utlevere brukerinformasjon fra det russiske sosiale nettverket VKontakte til myndighetene, ble han tvunget til å forlate Russland. Nå, som fransk statsborger, opplever han lignende press fra myndigheter som påstår å beskytte ytringsfrihet, men som samtidig prøver å kontrollere informasjonen som deles på plattformen hans.
Denne situasjonen bringer frem eksempler fra andre europeiske land, hvor lignende tiltak har blitt iverksatt. I Tyskland ble det i 2017 innført en lov som krever at plattformer som Facebook og Twitter fjerner ulovlig innhold innen 24 timer, eller risikerer enorme bøter. I Storbritannia har regjeringen fremmet forslag om å innføre en “Online Safety Bill” som pålegger sosiale medier og nettplattformer å fjerne skadelig innhold eller møte strenge straffer.
Assange og Durov: Et felles mønster
Det er lett å se paralleller mellom Pavel Durov og Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, som har vært i ulike former for fengsling i over et tiår for å ha publisert konfidensielle statlige dokumenter. Begge har utfordret etablerte maktstrukturer ved å insistere på åpenhet og fri informasjonsflyt. For begge har konsekvensene vært alvorlige, inkludert isolasjon, forfølgelse, og juridiske strider.
I Norge har vi også sett tilfeller hvor myndigheter har reagert på utøvelse av ytringsfrihet. I 2019 ble det heftig debatt rundt NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen og hans forsvar av offentlig kringkastingens rett til å publisere kontroversielle nyheter, til tross for politisk press og trusler om budsjettkutt.
En pågående kamp for ytringsfrihet
Durovs arrestasjon viser hvor skjør ytringsfriheten er, selv i land som påstår å være forkjempere for denne retten. Selv om vi i Norge har en sterk beskyttelse av ytringsfriheten, må vi også forholde oss til internasjonale trender som kan påvirke vår egen praksis. Vi ser debatten om forbud mot visse typer uttrykk, særlig i sammenheng med spredning av desinformasjon og hatprat.
På den ene siden har vi argumenter for behovet for å beskytte samfunnet mot skadelige ytringer. På den andre siden er det viktig å anerkjenne at enhver restriksjon på tale også innebærer en fare for misbruk, spesielt når myndigheter bruker slike tiltak til å beskytte sine egne interesser.
Friheten må aldri tas for gitt
Det er fristende å tro at friheten vi nyter i dag er en gitt tilstand, men som Ludwig von Mises advarte, er frihet noe som må kjempes for i hver generasjon. Mises skrev: «Mennesket har bare én viktig fiende – staten. Uansett hva den kalles, uansett hvilke forandringer den går gjennom, vil den alltid forbli en trussel mot individets frihet.» Dette sitatet minner oss om at friheten alltid er under angrep fra de som ønsker å kontrollere og begrense den, ofte i statens navn.
Thomas Jefferson var USAs 3. president i 1801–1809. Han hadde en stor del av æren for utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen.
Frihetens verdi har også blitt understreket av andre tenkere gjennom historien. Thomas Jefferson sa en gang: “Frihetens tre må fra tid til annen vannes med patrioters og tyranners blod.” Dette illustrerer at frihet aldri er permanent sikret, men må kontinuerlig forsvares mot de kreftene som søker å undergrave den.
Friedrich Hayek, en annen fremtredende liberalist, påpekte også at frihetens største fiende er tankeløsheten: “Veien til slaveri er brolagt med gode intensjoner, men mangel på bevissthet om konsekvensene av våre handlinger kan lede til uønsket undertrykkelse.”
Dette minner oss om at friheten vi tar for gitt i dag, raskt kan forsvinne hvis vi ikke er årvåkne og villige til å stå opp mot dem som ønsker å begrense den. Det er vår plikt, både som borgere og som mennesker, å fortsette kampen for å bevare friheten, slik at den kan overføres til fremtidige generasjoner. I denne konteksten blir Pavel Durovs kamp ikke bare en kamp for sin egen frihet, men en påminnelse til oss alle om at frihetens flamme aldri må få lov til å slukne.
Arrestasjonen av Telegrams medgrunnlegger, Pavel Durov, i Frankrike på uklare anklager om manglende innholdskontroll og manglende samarbeid med politimyndighetene, har vakt bekymring verden over. Denne hendelsen kaster lys over hvordan europeiske land, inkludert Norge, håndterer ytringsfrihet i en digital tidsalder. Mens Norge har en sterk tradisjon for å forsvare ytringsfrihet, ser vi at andre europeiske land, som Frankrike, bruker strengere tiltak for å regulere innhold på nett og beskytte nasjonale interesser.
Pavel Durov, grunnleggeren av Telegram, under TechCrunch Disrupt Europe i Berlin, 2013. Foto av Dan Taylor/Heisenberg Media, brukt under CC BY 2.0-lisens.
Ytringsfrihetens kamp: Fra trykkekunsten til internettalderen
Ytringsfrihetens kamp har dype røtter i europeisk historie. I England, på 1600-tallet, skrev John Milton Areopagitica, et lidenskapelig forsvar for en fri og uregulert presse. Dette verket ble et symbol på kampen mot sensur. I dag er denne kampen ikke mindre relevant; den har bare skiftet arena fra trykkeriet til internett. Vi ser nå myndigheter over hele verden som forsøker å balansere retten til fri tale med hensyn til nasjonal sikkerhet, beskyttelse mot hatprat, og kampen mot desinformasjon.
Et konkret eksempel er lovene som begrenser nettnøytralitet og forsøk på å regulere plattformer som Telegram, der myndighetene hevder at de ønsker å beskytte befolkningen, mens kritikere mener dette i praksis begrenser ytringsfriheten.
Durovs situasjon og europeiske paralleller
Pavel Durov, som har utfordret autoritære regimer før, har vært kjent som en forkjemper for digital frihet. Da han nektet å utlevere brukerinformasjon fra det russiske sosiale nettverket VKontakte til myndighetene, ble han tvunget til å forlate Russland. Nå, som fransk statsborger, opplever han lignende press fra myndigheter som påstår å beskytte ytringsfrihet, men som samtidig prøver å kontrollere informasjonen som deles på plattformen hans.
Denne situasjonen bringer frem eksempler fra andre europeiske land, hvor lignende tiltak har blitt iverksatt. I Tyskland ble det i 2017 innført en lov som krever at plattformer som Facebook og Twitter fjerner ulovlig innhold innen 24 timer, eller risikerer enorme bøter. I Storbritannia har regjeringen fremmet forslag om å innføre en “Online Safety Bill” som pålegger sosiale medier og nettplattformer å fjerne skadelig innhold eller møte strenge straffer.
Assange og Durov: Et felles mønster
Det er lett å se paralleller mellom Pavel Durov og Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, som har vært i ulike former for fengsling i over et tiår for å ha publisert konfidensielle statlige dokumenter. Begge har utfordret etablerte maktstrukturer ved å insistere på åpenhet og fri informasjonsflyt. For begge har konsekvensene vært alvorlige, inkludert isolasjon, forfølgelse, og juridiske strider.
I Norge har vi også sett tilfeller hvor myndigheter har reagert på utøvelse av ytringsfrihet. I 2019 ble det heftig debatt rundt NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen og hans forsvar av offentlig kringkastingens rett til å publisere kontroversielle nyheter, til tross for politisk press og trusler om budsjettkutt.
En pågående kamp for ytringsfrihet
Durovs arrestasjon viser hvor skjør ytringsfriheten er, selv i land som påstår å være forkjempere for denne retten. Selv om vi i Norge har en sterk beskyttelse av ytringsfriheten, må vi også forholde oss til internasjonale trender som kan påvirke vår egen praksis. Vi ser debatten om forbud mot visse typer uttrykk, særlig i sammenheng med spredning av desinformasjon og hatprat.
På den ene siden har vi argumenter for behovet for å beskytte samfunnet mot skadelige ytringer. På den andre siden er det viktig å anerkjenne at enhver restriksjon på tale også innebærer en fare for misbruk, spesielt når myndigheter bruker slike tiltak til å beskytte sine egne interesser.
Friheten må aldri tas for gitt
Det er fristende å tro at friheten vi nyter i dag er en gitt tilstand, men som Ludwig von Mises advarte, er frihet noe som må kjempes for i hver generasjon. Mises skrev: «Mennesket har bare én viktig fiende – staten. Uansett hva den kalles, uansett hvilke forandringer den går gjennom, vil den alltid forbli en trussel mot individets frihet.» Dette sitatet minner oss om at friheten alltid er under angrep fra de som ønsker å kontrollere og begrense den, ofte i statens navn.
Frihetens verdi har også blitt understreket av andre tenkere gjennom historien. Thomas Jefferson sa en gang: “Frihetens tre må fra tid til annen vannes med patrioters og tyranners blod.” Dette illustrerer at frihet aldri er permanent sikret, men må kontinuerlig forsvares mot de kreftene som søker å undergrave den.
Friedrich Hayek, en annen fremtredende liberalist, påpekte også at frihetens største fiende er tankeløsheten: “Veien til slaveri er brolagt med gode intensjoner, men mangel på bevissthet om konsekvensene av våre handlinger kan lede til uønsket undertrykkelse.”
Dette minner oss om at friheten vi tar for gitt i dag, raskt kan forsvinne hvis vi ikke er årvåkne og villige til å stå opp mot dem som ønsker å begrense den. Det er vår plikt, både som borgere og som mennesker, å fortsette kampen for å bevare friheten, slik at den kan overføres til fremtidige generasjoner. I denne konteksten blir Pavel Durovs kamp ikke bare en kamp for sin egen frihet, men en påminnelse til oss alle om at frihetens flamme aldri må få lov til å slukne.
Hvordan høyere priser kan sikre ressurser der de trengs mest og redde liv
Tenk deg at en kraftig snøstorm lammer området ditt midt på vinteren. Strømmen går, og temperaturen synker raskt. Du har en eldre slektning som er avhengig av strøm for å holde medisinsk utstyr i gang, eller kanskje bare for å sikre varme i hjemmet. Du trenger et bærbart strømaggregat, og du vet at slike aggregater vanligvis koster rundt 7 000 kroner. Men problemet er at jeg, som har et tilgjengelig, ikke vil selge det for den vanlige prisen. Jeg vil ha 12 000 kroner. Mange vil kanskje reagere negativt på dette, men det er verdt å stille spørsmålet: Er dette egentlig urimelig, eller kan det faktisk være en fordel for samfunnet?
Lovverket i mange land forbyr denne typen prisøkning, særlig under kriser. Det er vanligvis definert som å øke prisene på visse nødvendighetsvarer til et nivå som oppfattes som urettferdig eller altfor høyt. Men selv om loven er tydelig, er den moralske vurderingen av prisøkning mer kompleks. Er det alltid umoralsk? Og selv om vi skulle anta at det er umoralsk, bør det være ulovlig?
Hvordan tilbud og etterspørsel styrer prisøkning
Først og fremst er det viktig å huske at du ikke må kjøpe aggregatet fra meg for 12 000 kroner. Hvis du synes det er for mye, kan du velge å la være. Hvis du likevel bestemmer deg for å kjøpe det, er det fordi du mener at aggregatet gir deg mer verdi enn de 12 000 kronene du gir fra deg. I dette tilfellet kommer du ut av handelen med mer enn du ga fra deg.
For det andre, hva ville skjedd hvis jeg solgte aggregatet for 7 000 kroner? Du er sannsynligvis ikke den eneste som trenger strøm i denne situasjonen. Hvis prisen var lavere, ville aggregatet fremdeles vært tilgjengelig når du prøvde å kjøpe det, eller ville noen andre ha kjøpt det før deg? Høyere priser har den funksjonen at de reduserer etterspørselen og oppmuntrer til sparsomhet. Dette gjør at ressursene kan fordeles til de som trenger dem mest, og som er villige til å betale mer for dem.
For selgere gir høyere priser et insentiv til å frakte flere varer til områder hvor de trengs mest. Hvis bærbare strømaggregater kan kjøpes billig i et område som ikke er rammet av krisen og deretter selges for en høyere pris der behovet er størst, skaper det et insentiv for å flytte varer til der de gjør mest nytte.
Hvorfor prisøkning er en økonomisk nødvendighet
Alt dette fører til en overraskende konklusjon: Selv de som ikke har råd til å betale de høye prisene, kan ha nytte av et system der selgere har lov til å sette slike priser. Det er fordi profittmotivet i dette systemet skaper konkurranse, øker tilbudet, og til slutt presser prisene ned til et mer overkommelig nivå for alle. Når prisøkning er lovlig, kan markedet selv justere seg og sørge for at nødvendige varer blir tilgjengelige der de trengs mest.
Men hvis prisøkning blir forbudt, blir varene vanligvis solgt til dem som kommer først. Dette kan virke som en rettferdig løsning ved første øyekast, men i realiteten kan det føre til at ressursene ikke blir distribuert til dem som trenger dem mest.
Bør prisøkning forbys?
Selv om du mener at prisøkning er umoralsk, bør det være ulovlig? Svaret er nesten sikkert nei. Hvis prisøkning er galt, er det fordi det kan skade folk i sårbare situasjoner. Men å gjøre det ulovlig kan faktisk skade disse sårbare menneskene enda mer. Prisøkning skjer kun fordi en krise har økt etterspørselen eller redusert tilbudet på visse varer. Forbud mot prisøkning adresserer ikke denne grunnleggende mangelen, og kan til og med forverre situasjonen ved å fjerne insentivet for sparsomhet og økt tilbud.
I stedet for å fordømme prisøkning som umoralsk, bør vi forstå det som en mekanisme som, til tross for sine ubehagelige sider, kan være avgjørende for å sikre at nødvendige varer og tjenester blir tilgjengelige der de trengs mest under kriser. Ved å tillate markedet å fungere fritt, sikrer vi en mer effektiv fordeling av ressursene, noe som i siste instans kan redde liv.
1. Cast tie-breaking vote for the American Rescue Plan
Kommentar: Dette fremstilles som en heroisk innsats, men i virkeligheten var det et resultat av politisk spill, hvor det viktigste målet var å distribuere penger uten tilstrekkelig hensyn til langvarige økonomiske konsekvenser som inflasjon.
2. Passed the American Rescue Plan, resulting in $1.9 trillion in economic stimulus
Kommentar: Stimuluspakken bidro til massiv pengebruk som har økt den amerikanske statsgjelden, og har hatt begrenset langvarig positiv effekt for økonomien, noe som har ført til inflasjon og økonomisk usikkerhet.
3. Extended the Child Tax Credit through the American Rescue Plan
Kommentar: Denne utvidelsen bidro til kortsiktig lindring, men skapte også et avhengighetsforhold til statlige overføringer og reduserte incentivene for arbeid, noe som kan undergrave økonomisk selvstendighet på sikt.
4. Extended unemployment benefits through the American Rescue Plan
Kommentar: De utvidede arbeidsledighetsfordelene førte til arbeidskraftmangel i flere sektorer, ettersom folk hadde mindre insentiv til å returnere til arbeidsmarkedet.
5. Passed the $1 trillion bipartisan infrastructure bill
Kommentar: Infrastrukturprosjektene er ofte ineffektive, overpriset og lider under politisk påvirkning, noe som fører til en svært lav avkastning på investeringene for skattebetalerne.
6. Secured funding for electric school buses in the infrastructure bill
Kommentar: Elektriske busser er et godt eksempel på symbolpolitikk som ikke nødvendigvis er kostnadseffektivt eller praktisk på lang sikt, spesielt når man tar hensyn til begrensninger i infrastruktur for lading og vedlikehold.
7. Secured funding to combat wildfires and droughts in the infrastructure bill
Kommentar: Dette er en viktig sak, men det er lite som tyder på at disse tiltakene faktisk vil være effektive i å forhindre slike naturkatastrofer, spesielt når de underliggende årsakene, som dårlig skogforvaltning, ikke adresseres.
8. Secured funding for replacing lead water service lines
Kommentar: Selv om dette er en nødvendig forbedring, er det bekymringsfullt at mange slike prosjekter blir forsinket eller mislykkes på grunn av ineffektiv byråkrati og mangel på langsiktig planlegging.
9. Engaged with lawmakers at least 150 times for infrastructure investment
Kommentar: Dette kan tolkes som en påstand om hardt arbeid, men det kan også betraktes som overfladisk politisk teater uten reelle resultater.
10. Led diplomatic mission to Guatemala and Mexico to address migration issues
Kommentar: Disse diplomatiske initiativene har ikke løst de underliggende problemene som driver ulovlig innvandring, og migrasjonskrisen ved USAs grense fortsetter å være et stort problem.
11. Launched the “Central America Forward” initiative
Kommentar: Denne typen initiativer er ofte ineffektive og symbolpolitikk. Til tross for å ha brukt store summer på bistand, har slike prosjekter hatt liten effekt på å redusere den ulovlige migrasjonen fra regionen, hovedsakelig på grunn av korrupsjon og dårlig styring i mottakerlandene.
12. Secured $4.2 billion in private sector commitments for Central America
Kommentar: Dette kan virke imponerende, men slike løfter er ofte svake og uforpliktende, og resultatene er sjelden i samsvar med de opprinnelige påstandene. Det er lite bevis for at disse midlene faktisk har forbedret forholdene i regionen.
13. Visited Paris to strengthen US-France relations
Kommentar: Et symbolsk besøk som kan fremstå som diplomatisk suksess, men slike turer har sjelden en varig effekt på internasjonale relasjoner, spesielt når reelle politiske forskjeller ikke blir adressert.
14. Visited Singapore and Vietnam to bolster economic and strategic ties
Kommentar: Mens slike besøk kan ha en viss verdi, er de ofte mer PR-stunt enn substantielle, og det er usannsynlig at de vil føre til betydelige endringer i forholdene med disse landene.
15. Visited Poland to support NATO allies during the Russia-Ukraine conflict
Kommentar: Besøk som dette er ofte mer symbolikk enn handling, og de har liten innvirkning på den faktiske utviklingen i konflikten. NATO-alliansen trenger konkret handling fremfor høytstående besøk.
16. Visited Romania to support NATO allies during the Russia-Ukraine conflict
Kommentar: Nok et eksempel på symbolpolitikk. Slike besøk gir lite utover å skape overskrifter og har ingen reell innflytelse på konfliktsituasjonen.
17. Launched the “Fight for Reproductive Freedoms” tour
Kommentar: Dette fremstilles som et forsvar for kvinners rettigheter, men turen er i stor grad en del av en politisk kampanje for å mobilisere velgere, og det har hatt liten konkret innvirkning på lovgivning eller tilgang til helsetjenester.
18. Visited a Planned Parenthood clinic in Minnesota
Kommentar: Dette er ren symbolpolitikk for å vise støtte til reproduktive rettigheter, men besøk som dette har liten eller ingen praktisk effekt på politiske resultater eller pasientenes liv.
19. Passed the COVID-19 Hate Crimes Act
Kommentar: Denne loven er en reaksjon på en narrativ om økende hatkriminalitet, men kritikerne hevder at den har minimal effekt på å redusere reell kriminalitet og er mer et politisk grep for å vise handling enn en substansiell løsning på problemet.
20. Promoted racial equity in pandemic response through specific initiatives
Kommentar: Dette punktet representerer et forsøk på å fremme en politisk agenda under dekke av helsekrisen. I realiteten kan fokuset på rasemessige hensyn undergrave effektiviteten av pandemiresponsen ved å prioritere ideologiske mål over de mest effektive løsningene.
21. Chaired the National Space Council
Kommentar: Dette er en posisjon som primært er symbolsk og gir lite reell innflytelse over romfartspolitikken. Resultatene av hennes ledelse har vært marginale og har ikke ført til vesentlige fremskritt i romfartsprogrammet.
22. Visited NASA’s Goddard Space Flight Center to promote space policies
Kommentar: Å besøke et romfartssenter er nok en PR-hendelse som ikke har noen betydelig innvirkning på USAs romprogram eller på utviklingen av ny teknologi.
23. Passed the Freedom to Vote Act in the House
Kommentar: Selv om lovgivningen kan virke som et skritt mot økt valgdeltakelse, har den vært svært kontroversiell. Kritikere mener at den snarere svekker valgsikkerheten og åpner for mulige misbruk av valgsystemet.
24. Passed the John Lewis Voting Rights Advancement Act in the House
Kommentar: Denne loven har møtt motstand for å gå for langt i å overstyre delstatens kontroll over valg, noe som truer prinsippet om føderalisme i USA. Den har blitt anklaget for å være et partisk tiltak forkledd som en beskyttelse av stemmerett.
25. Built coalitions for voting rights protections
Kommentar: Mens dette kan høres positivt ut, har det blitt kritisert som en innsats for å fremme et partisk politisk agenda under dekke av å beskytte stemmerett, og mange mener det handler mer om å sikre fremtidige valgseire for partiet enn om faktiske rettferdighetsprinsipper.
26. Supported the Affordable Care Act through specific policy measures
Kommentar: Obamacare har vært omstridt siden det ble innført. Selv om Harris støtter dette, har programmet ført til økte helsekostnader for mange og redusert kvaliteten på helsetjenester på grunn av byråkrati og ineffektivitet.
27. Expanded healthcare coverage through policy initiatives
Kommentar: Disse initiativene kan høres positive ut, men de fører ofte til økt statlig kontroll over helsesystemet, noe som kan redusere valgfriheten og forverre kvaliteten på helsetjenestene over tid.
28. Passed initiatives for debt-free college education
Kommentar: Slike initiativer høres ut som gode intensjoner, men de kan føre til økte skatter og undervurdere verdien av utdanning ved å gjøre den “gratis”. Dette kan resultere i lavere utdanningskvalitet og økonomiske byrder for fremtidige generasjoner.
29. Hosted a STEM event for women and girls at the White House
Kommentar: Dette er et annet eksempel på symbolpolitikk. Selv om det er viktig å fremme STEM blant kvinner og jenter, er det tvilsomt at et enkelt arrangement vil ha en varig innvirkning på representasjonen i disse feltene.
30. Championed criminal justice reform through specific legislation
Kommentar: Mange av de foreslåtte reformene er kontroversielle, og det er uenighet om de faktisk vil redusere kriminalitet eller om de heller vil svekke lov og orden. Kritikerne mener at de kan føre til økt kriminalitet ved å svekke straffeforfølgelsen.
31. Secured passage of the bipartisan assault weapons ban
Kommentar: Dette tiltaket er svært omstridt, og det er liten bevis for at et forbud mot visse typer våpen faktisk vil redusere voldskriminalitet. Mange ser det som et inngrep i grunnlovsfestede rettigheter uten klare fordeler.
32. Expanded background checks for gun purchases through legislation
Kommentar: Selv om dette kan virke som et fornuftig tiltak, har det liten innvirkning på å hindre kriminelle i å skaffe seg våpen, ettersom de ofte omgår slike systemer.
33. Increased the minimum wage through specific policy actions
Kommentar: Økningen av minstelønnen kan virke som en god idé på overflaten, men den har også ført til tap av arbeidsplasser, spesielt for unge og lavt kvalifiserte arbeidstakere, samt økte kostnader for småbedrifter.
34. Implemented economic justice policies
Kommentar: Disse politiske tiltakene er ofte basert på en omfordeling av ressurser, som kan undergrave incentiver for økonomisk vekst og innovasjon. Slike tiltak kan ha uheldige konsekvenser ved å belaste de produktive delene av økonomien.
35. Expanded healthcare coverage through policy initiatives
Kommentar: Igjen blir dette framstilt som en suksess, men virkeligheten er at det har ført til mer byråkrati, mindre fleksibilitet i helsemarkedet, og en ytterligere byrde for skattebetalerne.
36. Secured funding for affordable housing
Kommentar: Slike tiltak fører ofte til ineffektiv bruk av ressurser, og mange av programmene har vist seg å være ineffektive når det gjelder å faktisk skaffe rimelige boliger til dem som trenger det mest.
37. Secured funding for affordable education initiatives
Kommentar: Løfter om rimelig utdanning høres gode ut, men de kommer ofte med skjulte kostnader, inkludert høyere skatter, og de kan føre til inflasjon i utdanningskostnadene uten å forbedre utdanningskvaliteten.
38. Launched the “Justice is Coming Home” campaign for veterans’ mental health
Kommentar: Selv om dette er et viktig tema, har slike kampanjer ofte liten konkret effekt på å forbedre veteraners mentale helse, da de fokuserer mer på PR enn på praktiske løsninger.
39. Proposed legislation for easier legal actions against financial institutions
Kommentar: Dette kan føre til økt regulering og restriksjoner, som igjen kan skade økonomien ved å hemme innovasjon og investeringer fra finanssektoren.
40. Strengthened the Consumer Financial Protection Bureau
Kommentar: Denne byrået har blitt kritisert for å utvide statlig makt og for å være en ineffektiv og kostbar løsning på problemene det ble opprettet for å løse.
41. Secured investment in early childhood education
Kommentar: Investering i tidlig utdanning er viktig, men statlige programmer har ofte vist seg å være ineffektive og dyre uten å gi de forventede resultatene.
42. Launched maternal health initiatives
Kommentar: Selv om dette er en viktig sak, mangler disse initiativene ofte konkrete resultater og kan være mer symbolikk enn substans, spesielt når det gjelder å løse de dypere problemene i helsevesenet.
