All klassekamp er skadelig!

Skrevet 01.01.2015 kl.20:05

Politiske ideologier som baserer seg på misunnelse, kan umulig føre til noe godt samfunn.

Det fører til et kleptokrati, der man bruker staten som et våpen i den hensikt å tilegne seg andre, mer velstående menneskers penger og eiendom.
Det kan jo bare ikke være bærekraftig i det lange løp. Og det kan ikke føre til noe godt. Det er alltid noe å la seg misunne over. Jeg har spurt meg selv følgende:

Er det riktig å ta andres penger med makt?
Er det tilfeller hvor det er legitimt å stjele og bruke trusler for å tilegne seg andres penger?
Er det riktig når staten gjør det?

Hvis jeg får med meg tre andre, og sier du må dele med oss, for hvis ikke setter vi deg i fangenskap/fengsel, er dette riktig av meg å gjøre? Nei, det er jo ikke riktig. Selvfølgelig ikke. Men hvor går grensen? Hvis du danner en liten gruppe og kaller deg stat, har du da rett til å ta andres penger med makt? Gir det deg mer legitimitet hvis du sier at du skal dele dem ut til andre? La oss si at jeg kjenner en uteligger, som trenger pengene dine mer enn deg. Er det rett av meg å tvinge deg til å gi meg penger, så jeg kan gi til uteliggeren. Nei. Jeg tipper du også er enig i det, selv om intensjonen min er god, og jeg ønsker å utjamne forskjellene, og bedriver en personlig klassekamp. ☺

Det er mye bedre å basere samfunnet på frivillighet, og at man har respekt for andres eiendom.
At man går ut å samler inn penger, gjennom å la folk frivillig donere, og på den måten hjelpe uteliggeren, er mye bedre enn å stjele dem.


Liberalister mener at selv staten ikke har noen rett til å stjele penger. Å stjele penger defineres da som å ta noe som ikke er blitt en gitt frivillig. Uansett hvor mange som vil ha pengene dine, så vil de ikke ha noen rett eller mulighet til å bare ta det fra deg helt uten videre i et liberalistisk samfunn, uansett hvor gode grunner de mener de har til å ta dem. Du bestemmer 100% over ditt liv, og produktet av ditt arbeid. Du bestemmer hvem du skal inngå avtaler med, og premissene. Vil dette lede til et kalt og kynisk samfunn? Neppe. Frie mennesker vil selv forsøke å skape et best mulig samfunn å leve i, og de trenger ikke bruke volds-monopolet staten tilbyr dem for å forme et godt samfunn for seg selv og sine medmennesker. De kan bruke det, men de må ikke bruke det. Det finnes mange eksempler fra virkeligheten, både i historien og nå i dag, at folk hjelper andre folk uten at man har en stat som retter en pistol mot dem å truer dem til det. Dette er jo en selvsagthet, og du smiler kanskje når du leser det. Men for mange så er ikke dette mulig. For sosialdemokratiske politikere, så er ikke dette mulig.

All argumentasjonen de har, all propagandaen de serverer oss, gir oss et bilde av hva slags virkelighetsoppfatning de har. Det er at folk ikke vil klare seg uten disse politikerne, og ikke er i stand til å være gode mot hverandre om de ikke blir truet på det. Det ironiske er at disse politikerne ikke får bestemt noe som helst, dersom folk ikke stemmer på dem. Så folket er tydeligvis forført av den retorikken som sier at alt er umulig å løse uten staten og politikerne.


Sosialdemokrater fremstår som julenisser som skal gi oss alt gratis. Og lover gull og grønne skoger. Dette gjelder Høyre, Venstre, KrF, FrP, Arbeiderpartiet, og SV. Disse vil gi deg ting gratis, påstår de. Gratis helsevesen, skole, osv. Men selvsagt bare etter å ha stjålet pengene dine og naboens. Så da er det jo ikke gratis likevel! Folk kunne jo i stedet for å betale alt gjennom skatten, betalt de tjenestene de selv ønsker å betale for, og ikke alt annet de ikke vil betale for. Right? Sånne ting som politi, rettsvesen (herunder: Barnevern), og militære, burde være statens oppgaver, og det vil folk betale staten for å opprettholde frivillig.

Jeg skal prøve å komme inn på hvorfor jeg mener tyveri, unødvendig overformynderi og all initiering av tvang (heller ikke når staten foretar seg dette) ikke kan føre til noe godt samfunn på sikt. Eller fører til gode helsetjenester, osv. Altså hvorfor det i seg selv ikke er noen god løsning. Initiering av tvang (eng: Initiating force) er kanskje et ukjent uttrykk for mange, derfor føler jeg for å utdype ved å sitere Vegard Martinsen:

«Initiere betyr “å begynne å bruke”. Vi er ikke imot tvang, staten må f.eks. om nødvendig bruke tvang for å sette kriminelle i fengsel, men det er å begynne å bruke tvang vi er imot. Da tror jeg nok at “initiere” er det som dekker best.»

Her er et utdrag fra en annen kilde:
«The initiation of force is the act of one man initiating force against another, as opposed to retaliatory force. Force includes such acts as murder, theft, threats, and fraud. It is acting against another person without their consent. The initiation of force is the act of one man initiating force against another, as opposed to retaliatory force. Force includes such acts as murder, theft, threats, and fraud. It is acting against another person without their consent.» Kilde


Initiering av tvang er da et uttrykk som da inkluderer: Mord, tyveri, svindel/bedrageri osv. All initiering av tvang er ulovlig i et liberalistisk samfunn. Når politikerne lover velgerne noe før valget å ikke holder det de lover, så er dette på mange måter svindel. En privat bedrift ville blitt dømt for det i en rettssak dersom den lovet noe og ikke leverte. Dette er en av hovedgrunnene til at vi liberalister er sterke tilhengere av det private, og ikke ønsker at velferdstjenestene skal leveres av staten. Kommer tilbake til det senere.

Lover mot initiering av tvang, er vel også de eneste reglene man må ha i et samfunn. Lovene mot dette vil jo også på en måte regulere økonomien, men vi omtaler ikke det som statlig regulering av økonomien, men som beskyttelse av borgernes liv og rettigheter. Man har ingen stat som aktivt blander seg inn i frivillig handel og avtaler som blir gjort mellom folk, så lenge begge partene i handelen har fulgt spillereglene, og det har forekommet frivillig.

Men for å komme tilbake til innleggets tema: 

Dersom man baserer seg på ideologier som grunnleggende sett basert på misunnelse, og man tillater noen (les: politikere og deres byråkrater) å ta pengene til folk, og eiendom med makt, selv om disse har opparbeidet seg eiendommen og pengene på lovlig måte gjennom eget arbeid, og/eller gjennom handel, så har man ingen respekt for andres eiendom, og man sier at tyveri er greit.

Man sier at staten har rett til alt. Staten har rett til å stjele og til og med myrde, dersom du har litt over 50%, som støtter det. Det er dette vi liberalister er uenige i. Vel, det finnes jo liberalister som tillater dette, slik som FrP type liberalister (nyliberalister), men klassiske liberalister, er konsekvente på dette med eiendomsretten, og retten til liv. Det vil si de liberalistene som stemmer på partiet Liberalistene og som tidligere stemte Det liberale folkepartiet. De fleste av oss er også filosofiske objektivister, som stiller oss bak filosofien til den Amerikanske filosofen Ayn Rand. Står litt å lese om henne på filosofi.no. 

Så, liberalister generelt sett, mener uansett i motsetning til sosialister og sosialdemokrater, at man skal ha dyp respekt andres eiendom, og liv.
Og har ingen problemer med at noen har mer enn oss, om de da ikke har svindlet til seg pengene og eiendommen på en uærlig måte, eller gjennom tyveri.

Jeg har ikke noe problem med at noen har mer enn meg.
Det viktigste er at folk har det bra. At alle har mat på bordet og tak over hodet.
Materiell likhet, eller at alle er i samme “klasse” er ikke viktig overhodet om du tenker over det.

Alt dette kan man løse i fellesskap i et fritt samfunn, helt uten å bruke makt eller vold, trusler om vold, eller trusler om frihetsberøvelse, bøter og liknende.

Altså med andre ord: Man kan legge til rette for alt dette uten å bruke statsmakten. Statsmakten burde kun brukes for å sikre menneskers rettigheter, og beskytte borgernes liv og eiendom. Og rettighetene skal være like for alle, og ikke slik som i dag, at man har ulike rettigheter, for ulike typer grupper i samfunnet.

At så mange som mulig kan leve gode liv, burde være et ideal, ikke materiell liket.
Et godt eksempel på at materiell likhet er uviktig i det store bildet, er vel Nord-Korea.
I Nord-Korea så har man liten sosial ulikhet, og man har i aller høyeste grad materiell likhet:
Alle er omtrent like fattige. Og det står omtrent like dårlig til med alle.


Liberalismens parole, er som kjent: Frihet likhet og brorskap.
Sosialister og sosialdemokrater vil hånle av denne påstanden, fordi de ser på dette som sitt eget slagord, og langt i fra liberalismens.
Det står jo vitterlig likhet der, påstår de. Ja, det står likhet.

Her er forklaringen:
Frihet fra overformynderi og tvang.
Likhet for loven.
Brorskap mot tyranni.

Helt klart liberalistisk!

Likhet for loven er jo viktig, men at alle får det samme? Neppe. Vi må tåle at det finnes ulikheter. Vi burde bekjempe fattigdom og nød, selvfølgelig, og legge ting til rette for et best mulig samfunn, men dette burde foregå gjennom frivillighet. I fare for å gjenta meg selv. ☺

Folk stemmer jo på partiene frivillig, så det er ikke noe argument å hevde man må bruke tvang. Heller ikke mot de som måtte være uenige i prioriteringene og pengebruken.

Når det gjelder sosiale ulikheter/klasseskiller:

Til og med i de aller mest sosialistiske, eller kommunistiske plassene på jorda, er det klasseskiller. På Cuba er det klasseskiller. I Nord-Korea, og det var det i Sovjet?
Marx har vel bare skapt elendighet med sine ideer. Adam Smith derimot har skapt vekst og velstand med sine geniale ideer, det samme har Ludwig von Mises.

Vesten baserte seg på Adam Smith, og er den mest vellykkede verdensdelen, med minst fattigdom og nød av dem begge.

Det er problemer her, absolutt, men den beste måten å løse ting på, er gjennom frivillige løsninger, som folk frivillig blir med på.

Man burde selvsagt ikke ha noen herskerklasse, som hersker over andre, og det får man heller ikke i et liberalistisk samfunn hvor makten er sterkt desentralisert, og man ikke har lov til å initiere tvang. Det er ikke sånn at man vil få en herskerklasse på toppen av pyramiden, slik mange sosialister forestiller seg. Derimot skjer dette stort sett i alle sosialistiske stater. Ironisk nok.

Norge og nordmenn var i grunnlovens dager ihuga tilhengere av fritt marked, og var sterkt i mot det man på den tiden kalte merkantilisme. (Merkantilisme er sånt tull man holder på med i dag). Her er et foredrag fra en historieprofessor ved Universitetet i Agder, som da forteller litt om vårt lands klassisk liberalistiske røtter:

Vi ble et rikt land i fraværet av Marx. Karl Marx’s filosofi resulterte i Sovjet, Kina, Cuba, Nord-Korea, og andre politisk skapte missfostre.

Til og med moderne sosialdemokrater erkjenner jo dette. Dvs ekte sosialdemokrater, ikke de sosialistiske muldvarpene her og der som vil presse på ytterligere og så mye som mulig til venstre. Denne typen sosialdemokrater, står fast ved at man må ha eiendomsrett, i alle fall til en viss grad, og at man må ha privat næringsliv. Det er ikke særlig bra, men det er i alle fall bedre enn et “helsosialistisk” styresett.

I den grad de tillater privat næringsliv, og noe konkurranse, i den grad kan de styre uten at alt går rett til blokksberg. I den grad vi har frihet, i den grad går ting også greit. Så greit at mange vil bagatellisere det som ikke måtte gå så bra. Som kanskje ikke rammer flertallet av velgerne osv.

Men nå går jo det offentlige dårlig. Man trenger jo ikke være en ekspert for å kunne se det.

Det er tusenvis av eksempler å ta av. Jeg selv har min egen erfaring med det offentlige.
Jeg ble som et resultat av offentlig inkompetanse, varig ufør. Det er mange i min situasjon, så jeg er ikke alene. Hvorfor man har denne inkompetansen, forstår først jeg nå, etter å ha satt meg inn i tingene.

Jeg forstår nå hvorfor systemet er tungrodd og vanskelig. Hvorfor ventekøene er lange.
Alle søknadskjemaene, og at det tar lang tid å søke osv.

Jeg forstår at dette er et resultat av sosialdemokratisk politikk, enten det er partiet Høyre eller Arbeiderpartiet som står bak. Hovedsakelig så er det Arbeiderpartiet, da de har styrt lengst. Systemet de har skapt er et så dårlig system, at det bokstavelig talt gjør folk uføre, og med det skaper de jo avhengighet til staten. Så kommer de å sier: «Hva skulle du gjort uten oss? Hvis du ikke hadde oss sosialdemokrater som betalte trygda di?». De legger det frem som et tilsynelatende uløslig problem. Og med andre ord sier de: «Du er avhengig av oss, så hold kjeft.»

Det er da jeg begynner å kjenne meg mektig irritert, og hjelpeløs. Alle tror på dem. Det er disse som får flest likes på facebook og andre sosiale medier. De fremstår som om de er verdens frelsere. Som om verden ville gått under om det ikke var for deres tilstedeværelse. Om det ikke var for at disse menneskene styrte og bestemte alt i samfunnet. Dette fikk meg også til å sette meg inn å studere alternativet til statlige ordninger. Trygdeordninger er noe folk vil ha, uavhengig av politikerne. De vil ha et sosialt sikkerhetsnett. Og de er villige til å betale for det.

Her vil det private kunne konkurrere om å levere best mulig sikkerhetsnett, som da selvsagt tar seg av de svakeste som ellers ikke ville hatt råd. Det er jo dette folk vil ha. Jeg er sikker på at Arbeiderpartiets bygging av gulldasser i ødemarken, ikke er noe folk flest er opptatt av å få på plass, men derimot sikkerhet for folk, og spesielt de i en vanskelig situasjon.

Private leverandører av sikkerhetsnett/veldedighet vil operere på samme måte som politikerne konkurrerer om velgerne i dag. Når man har et flertall som vil hjelpe de svake, så trenger man ikke bruke tvang eller makt. Man trenger ikke bruke statsmakten for å tvinge sånt igjennom. Og vi er da ikke tilhengere av diktatur heller.

Jeg har skrevet denne artikkelen som tar for seg sosialt sikkerhetsnett i et liberalistisk fritt samfunn.


Løsninger som man kan ha i et fritt samfunn med et fritt marked der ting fungerer bra og man har sterk konkurranse som sørger for gode kvalitets-tilbud over hele fjøla.

For å gi et lite inntrykk:
Da jeg begynte å bli feilmedisinert, og følte at ting gikk dårlig, så hadde jeg ikke noe annet valgalternativ å gå til. Det er bare ett DPS. Jeg ble usikker på deres kompetanse, men jeg valgte å tro på dem. Det var jo ikke så mye annet å gjøre. Hadde DPS hatt en konkurrent, så ville jeg nok ha gått til den konkurrenten for å høre hva de mente om medisineringen.

Det som skjedde var at jeg etter mange år med feil medisinering, møtte en overlege som fortalte meg hvor galt alt det jeg gikk på var, og forklarte meg til og med årsaken til hvorfor jeg ble suicidal, grunnen var noen medisiner som faktisk har denne bivirkningen. Så man kan slå fast, at det er helt tilfeldig om du får god hjelp i det offentlige systemet. Hvorfor ville et privat system fungert bedre? Ville ikke de bare duret uforsiktig frem, pga profitt, og ha legemiddelindustrien i ryggen? Vel, hva da med rykte? At folk velger bort utrygge alternativer til fordel til trygge alternativer? At det er konkurranse om å få mest mulig troverdighet? Saken er jo at når folk har frihet til å velge, så vil de velge bort det som er dårlig, og velge det som er bra. Det er fremdeles eksperter i samfunnet, og de vil skrive i aviser og være i radio osv. Det private er under et mye større press på seg. Folk er mye mer kritiske til det private. Det er bra at folk er kritiske. Det er bra at folk klager på det de syntes er dårlig. For det er ingen annen måte å fremskynde forbedringer på.

Hvis du opplever noe som utrygt, så velger du bort dette.
Psykiatrien i Norge er ufattelig dårlig, men man tørr ikke se alternativene. Man tror at da er det den sterkestes rett, og man har mantraer som at bare de rikeste har råd, osv.
Men vil dette være tilfellet i den virkelige verden? Ja, man hadde kanskje fått noe bedre tilbud på vestkanten i Oslo, men det er begrenset antall “rike mennesker”, så konkurransen ville vært om folk flest, og ført til at prisene ble presset ned, og tilpasset vanlige folks lommebøker. Men selvsagt sier det seg at det er sundt, å konkurrere for å levere best mulig tilbud til de rike. Jo flere som gjør dette, jo bedre blir også kvaliteten for de fattige, fordi alle prøver jo å levere best mulig tilbud, og tjene mest mulig, men i en konkurranse mellom mange aktører, så kan man ikke prise tjenestene eller varene hva som helst.

Tenk deg følgende: Du starter en butikk, og skal selge mobiltelefoner. Du kan jo ikke begynne å selge iPhone til tre ganger så dyr pris som konkurrenten din. Ingen vil kjøpe det av deg. Du kan ikke sette prisen på en iPhone 6 til 100 000 kroner. Det samme gjelder om det var konkurranse innenfor helsevesenet. Var det et fritt marked (noe man ikke har i USA by the way), så ville prisene blitt presset ned. Det er faktisk slik at det offentlige er mange ganger dyrere enn det private. Du kan til og med lese om det i VG. Blant annet kan du lese dette: Sjuler prisgap på opperasjoner. Grunnen er at det private konkurrerer om kundene, på en helt annen måte enn det offentlige. Det offentlige får penger gjennom at man tar pengene til folk med makt gjennom skatten. De får uavhengig av innsats, eller hvor gode tjenestene de leverer er. Det gjør ikke det private. Det private er avhengig av at folk betaler frivillig for deres tjenester, og må derfor jobbe knallhardt, med rykte/renomé, og å yte best mulig service. Ser man det i NAV? Ser man det i det offentlige generelt? Noen steder?

En annen ting er at det som tidligere var dyrt, blir billigere. Sånn er det med alt. Mobiltelefoner, kan man jo i utgangspunktet selge for flere milliarder kroner, slik at bare de rikeste har råd. Men gjør man det? Nei… Det er en grunn til det, og det er at det rett og slett ikke er mulig. Dessuten så vil jo et frivillig spleiselag når det kommer til sosialt sikkerhetsnett, kunne betale for de som ellers ikke ville hatt råd. De ville fått konkurransedyktige gode kvalitets-tilbud, i stedet for offentlige dårlige tjenester. La oss nå si at vi har et sosialt sikkerhetsnett levert av det private, som vi alle betaler til, fordi vi er redde for å bli uføre selv, samt skape trygghet (…), dette sikkerhetsnettet ville ha tjent oss godt, og ville sørget for at de som trengte hjelp fikk den beste hjelpen mulig, for konkurransedyktige priser, og konkurransedyktig kvalitet.

Vi er blant de frieste økonomiene i verden, derfor går også ting sånn litt over middels bra, i forhold til svært mange andre land i verden.

?Men vi har et stort potensiale til å bli så mye bedre! ☺