Staten forårsaket finanskrisen

Innlegget ble opprinnelig skrevet på blogg.no den 05.10.2016 kl.15:21

Finanskrisen og statens rolle

Finanskrisen ble skapt av statlige reguleringer som påla bankene å låne ut penger til folk uten økonomisk sikkerhet. Målet var å sikre alles mulighet til å eie et hjem, men da mange ikke kunne betale tilbake lånene, trådte statens “garanti” inn, og bankene fikk bailouts. Dette statlige inngrepet skapte et boligkrakk og en omfattende finanskrise, et direkte resultat av reguleringer i banksektoren.

Kunstig lave renter og økonomisk boble

Sentralbankene spilte også en stor rolle ved å sette kunstig lave renter, som førte til overforbruk og høy gjeld. Økonomen Ludwig von Mises advarte mot hvordan slike inngrep skaper en falsk illusjon av vekst, samtidig som økonomiske bobler bygges opp og uunngåelig må sprekke. Dette viser de destruktive konsekvensene når staten går inn og manipulerer markedene.

For å forstå disse mekanismene bedre, kan vi trekke frem Ludwig von Mises’ ord om statlig innblanding:

Dette sitatet belyser hvordan statlig regulering forstyrrer den naturlige balansen mellom sparing og investering og svekker tilliten til markedets evne til å regulere seg selv.

I denne videoen gir den anerkjente økonomen Thomas Sowell en dypere forståelse av hva som faktisk lå bak finanskrisen i 2008. Sowell forklarer at krisen ikke startet i finanssektoren, som ofte antatt, men heller i det amerikanske boligmarkedet.

Han beskriver hvordan politiske tiltak og reguleringer presset banker til å gi lån til personer med lav kredittverdighet, for å oppfylle idealet om bredere boligkjøp og eierskap. Når boligprisene begynte å falle, satt mange igjen med lån de ikke klarte å betjene, og verdien av boliglånsbaserte verdipapirer falt drastisk.

Sowell peker på at dette initierte en kjedereaksjon som destabiliserte hele finanssystemet, noe som til slutt førte til en global økonomisk krise. Gjennom videoen understreker han hvordan politisk styring av markedet kan få utilsiktede og vidtrekkende konsekvenser.

Neste video gir et dypdykk i hvorfor Tom Woods mener at det ikke var deregulering som utløste finanskrisen i 2008. Woods argumenterer for at de fleste tilfeller av deregulering, som for eksempel oppheving av rentetak på sparekontoer eller fjerning av restriksjoner på interstate bankfilialer, ikke var relevante for krisen.

Han forklarer også at Glass-Steagall-lovens delvise oppheving i 1999, ofte nevnt som en årsak, heller ikke var en avgjørende faktor, ettersom mange av de mest kriserammede institusjonene opererte uavhengig av disse reguleringene. I stedet peker Woods på at krisen kom som et resultat av dårlige utlånsbeslutninger, og viser til at budsjettene og bemanningen hos tilsynsorganer faktisk økte i årene før krisen, noe som tyder på at det ikke var mangel på regulering, men ineffektivitet i reguleringspraksisen.

Som vi ser i videoene, oppstår økonomiske kriser ofte når politiske tiltak og reguleringer forstyrrer markedet. Thomas Sowell forklarer hvordan statlige inngrep i boligmarkedet førte til risikable lån og til slutt utløste finanskrisen i 2008, mens Tom Woods viser at det ikke var deregulering, men snarere dårlig implementerte reguleringer og bankenes dårlige utlånspraksis som forverret situasjonen.

Hayek viser her hvordan statens reguleringer kan skape usikkerhet og en skjevfordeling av ressurser, noe som igjen fører til kriser. Markedet trenger frihet for å kunne tilpasse seg naturlige økonomiske svingninger.

I denne videoen diskuterer Tom Woods hvordan den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) og tilhørende reguleringssystemer har bidratt til økonomiske kriser ved å skape kunstige boom-bust-sykluser. Woods forklarer at sentralbankens praksis med å pumpe penger inn i økonomien holder rentene kunstig lave, noe som fører til risikable investeringer og svekket lånestandard blant bankene. Woods peker også på at den statlige tilstedeværelsen av ‘sikkerhetsnett’ for banker skaper en såkalt moralsk risiko, der bankene tar større risiko i tro på at de vil bli reddet ved krise. I tillegg viser han til at historiske bankkriser ofte er knyttet til reguleringer som hindrer diversifisering og gjør bankene mer sårbare for økonomiske nedgangstider.

Økonomen Murray Rothbard påpekte dette viktige poenget i sitt syn på markeder:

Rothbard fremhever her hvordan frie markeder tilpasser seg naturlig, noe som skaper stabilitet over tid. Statlige inngrep fører derimot til et kunstig skapt system som kollapser når de økonomiske realitetene inntreffer.

Vegard Martinsen tar her for seg hvordan finanskrisen ikke var et resultat av det frie markedet, men av statlige inngrep og reguleringer i banksektoren. Han forklarer hvordan politisk innblanding, spesielt gjennom statlig garanterte banker og forskrifter som Community Reinvestment Act, presset banker til å gi lån til kunder uten tilstrekkelig kredittverdighet. Dette destabiliserte markedet og bidro til krisen. Han argumenterer for at statlige redningsaksjoner kun forverrer problemene, og at frie markeder må få håndtere konkursprosesser for å sikre en sunn økonomisk utvikling​.

Kirzners sitat setter fokus på hvordan innovasjon drives av friheten til å prøve og feile, en frihet som ofte hemmes av byråkratiske barrierer og reguleringer.

Hazlitt påpeker her at økonomisk suksess best oppnås gjennom frihet, hvor markedskreftene kan styre uten inngrep som forvrenger tilbud og etterspørsel.

Konklusjon: Gjennomgangen viser at finanskrisen ikke ble forårsaket av frie markeder, men av et regime av statlige reguleringer som undergravde markedsbalansen og stimulerte spekulativ adferd. For en stabil økonomi må vi tillate at markedskreftene fungerer fritt, uten forstyrrende inngrep.