I en artikkel her på Liberaleren hevder Lene Johansen at Kristin Clemet er liberalistenes egentlige leder. Det er jeg himmelropende uenig i! Bare fordi man har en talerstol hvor man kan nå ut til svært mange mennesker med et liberalt sinn, gjør ikke en sosialdemokrat med liberalt sinnelag til klassiske konsekvente og prinsippfaste liberalisters leder. Verken åndelig eller rent faktisk.
Vi har Arnt Rune som vår reele leder her i Norge. Som politiske inspirasjonskilder i Norge har jeg personlig Vegard Martinsen, Bent Johan Mosfjell, Vegar Nøtnes og en rekke andre svært kloke norske liberalister: Disse kunne alle vært mine politiske ledere, men aldri i verden Kristin Clemet. Det vil si; så lenge hun har et helt annet syn enn oss.
Ny og klassisk tradisjonell liberalisme
Slik det er mange former for sosialdemokrati, er det – etter min oppfatning – flere former for liberalisme. Forholdet folk har til liberalismen kan illustreres med temperaturforskjellene: kald, lunken og varm.
De som tilhører den første gruppen får frysninger bare av å tenke på det kalde samfunnet de forestiller seg de ville ha fått med liberalisme: Disse er sosialister og autoritære sosialdemokrater, samt andre mennesker som vandrer rundt på kloden med et autoritært sinnelag.
Den neste gruppen har et nokså lunkent forhold til liberalismen: De kaller seg selv liberalister, men de oppfatter den opprinnelige klassiske ideologien som dogmatisk og urealistisk utopi slik det er beskrevet i Johansens innlegg.
Som et resulat av denne lunkne holdningen overfor liberalismen har de utformet en helt ny versjon liberalisme som følgelig er langt mer lunken og tilbaketrukken i sin form. De som inntar denne posisjonen virker å dele svært mange av de samme oppfatningene som de konservative, og sosialdemokrater.
Den siste gruppen består av brennende ildsjeler som meg som brenner for den opprinnelige klassiske tradisjonelle liberalismen. Vi ønsker å fortære de dominerende ideene i samfunnet med vår brennende ild-iver, og erstatte dem med et liberalistisk fyrtårn av klassisk-liberale ideer og tanker.
Nyliberalere kan være allierte og vi kan samarbeide, men de repressenterer ikke våre verdier og ideer, og en nyliberal person kan aldri være vår leder.
Kristin Clemet repressenterer for meg nyliberalismen, mens f.eks. Vegard Martinsen repressenterer den klassiske.
Nyliberalismens logikk synes jeg beskrives elegant på denne måten med Kristin Clemets egne ord:
«(…) Men at økonomien er «fri», betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulig reguleringer. Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem og en god konkurranselovgivning.»
Jeg velger å dele opp innlegget og kommentere hver enkelt del:
«(…) At økonomien er «fri», (…) betyr best mulig reguleringer.»
Dette kan nok gjenspeile en hver nyliberalist sine oppfatninger om hva «fri» betyr. For en konsekvent klassisk liberalist som meg, så betyr en ‘fri økonomi’, en økonomi fri fra nettopp reguleringer, og fri fra politisk fingring med økonomien og detaljregulering av menneskelige aktiviteter.
«Frihet fra» er gjerne slik man tenker liberalisme. For eksempel: «frihet fra overformynderi og tvang».
«Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer »
Målet med liberalismen er ikke kontrollere og styre økonomien og menneskelig aktivitet med overformynderi og tvang for å kunne score høyt på ulike rangeringer. Målet som oppfattes som utopisk og dogmatisk er full individuell frihet, og sterk beskyttelse av individets rettigheter.
Det innebærer også en sterk nedlsettelse av skatter og avgifter, gjerne ned til null som Bent Johan Mosfjell argumenterer for: Ikke ubetydelige skattekutt slik lunkne nyliberalister fikler med når de får et grep rundt maktaparatet, og som sosialdemokrater i etterkant latterliggjør fordi de ikke kan se noen som helst effekt på antall nye arbeidsplasser.
«hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem og en god konkurranselovgivning.»
De to siste var meg noen merkelige “liberaliteter“, mens de første er selvsagte: I et klassisk liberalistisk samfunn har man en rettstat, en privat eiendomsrett, et svært effektivt byråkrati, men man har ikke noe skattesystem, og ingen konkurranselovgivning.
Man har noe som kalles Laissez faire – og de som er tilhengere av dette er ikke tilhengere av det nyliberaleren Clemet beskriver ovenfor, og vi, i motsetning til Clemet, mener at Laissez faire vil skape bedre resultater enn hennes system.
Vi mener også at det er av stor betydning å beskrive det endelige målet man har, dvs. utopien: Veien dit kan vi samarbeide om. «Utopi» betyr i denne sammenhengen «det ønskede drømmesamfunnet man kan bruke som arbeidshypotese». Om den er urealistisk er ikke opp til Lene Johansen å bestemme, og det er totalt irrelevant.
Lene Johansen om utopier og dogmatisme
Lene har et avsnitt som hun kaller «Utopier og dogmatisme» hvor hun sterkt kritiserer liberalister som ikke deler hennes synspunkter på en serdeles nedslående og negativ måte.
Det var da jeg oppdaget F.A.Hayek for fullt. Det var mulig å påvirke samfunnet i en mer liberalistisk retning, uten å kaste ut de gode sidene av det samfunnet vi allerede hadde bygget.
Hvilke liberalister ønsker å kaste de gode sidene av det samfunnet vi allerede hadde bygget? Og hva er det de gode sidene hun sikter til helt konkret? Sosiale verdier og holdninger? Velferdsstaten? Skattesystemet?
Svaret finner vi nok i denne artikkelen som Lene lenker til, og som hevder følgende:
«Vi bør ikke bytte ut det økonomiske systemet. Vi bør forbedre det. En velfungerende markedsøkonomi slik vi har i Norge, er et fellesgode som er gull verdt.»
Det hun omtaler er i realiteten rent faktisk en blandingsøkonomi. Norge har en blanding mellom planøkonomi (det offentlige) og markedsøkonmi (private næringslivet), samt en enorm velferdstat, og politikere som blander seg med stort sett alt folk gjør. Clemet og hennes nyliberale tilhengere vil ikke bytte ut dette, men forbedre det.
Jeg er helt overbevist om at et hvert medlem i Arbeiderpartiet ville vært helt enig med sitatet til Clemet ovenfor. Det er jo også på grunn av slike politiske floskler som gjør at hun favner bredt i et samfunn gjennomsyret av sosialdemokratisk tankegods.
Liberalister i ulike fasonger
Liberalister kommer i alle slags fasonger, og har alle ulike roller i det politiske. Noen skriver artikler, og noen diskuterer. Noen arrangerer ting, mens andre elsker å sitte på pub å diskutere endestasjonsliberalisme. Noen liker ananas på pizzaen mens andre hater det.
Liberalister bør være tolerante ovenfor andre liberale menneskers holdninger og syn, samt forsøk på å spre liberalistiske ideer. Nest siste avsnitt i Lenes artikkel viser et sterkt sinne og intoleranse ovenfor de som ikke deler det nyliberalistiske synet på politikk og samfunn, og hun er den eneste som har funnet svaret på hvordan man «beveger verden».
Strategi
Klassiske liberalister har laget en togstasjonsmodell, som da er tenkt å begynne i dette samfunnet, og så kjøre mot et mer liberalistisk samfunn.
Folk kan hoppe av når de vil, men toget kan følge skinnene helt til liberalismens endestasjon. Passasjerene bør få snakke om hvordan endestasjonen ser ut – og hva de vil møte på der – uten å få kjeft av nyliberalere som måtte befinne seg på samme toget, men som bare ønsker å bli med et lite stykke på veien.
Hvis du ønsker et friere samfunn, så må du utfordre de dominerende ideene i samfunnet. Hvordan du velger å gjøre det, er opp til deg. Det beste er om vi gjør dette på mange forskjellige måter. Bruker mange forskjellige måter å nå ut til folk på. Det viktige er at vi aktivt går ut å markedsfører ideene våre. Clemets suksess med å spre sine nyliberale ideer, er at hun er svært aktiv i debatten, og er svært produktiv.
Leave a Reply