Lene Johansen har skrevet et nytt innlegg om hvordan vi liberalister bør markedsføre ideene våre ut til befolkningen. Det et viktig tema, og det er bra at Lene sparker igang debatten. Jeg er imidlertid uenig i en del av det som blir skrevet.
Jeg oppfatter det slik at jeg og Lene er uenige politisk. Hennes syn, som da tilsynelatende omfavner Kristin Clemets utsagn som jeg tok for meg i min forige artikkel, inngår ikke i min begrepsverden som ‘liberalisme’. Det er ikke det jeg assosierer med liberalistisk syn. Det går under liberal sosialdemokrat. Eller nyliberalisme. Hun påpeker korrekt i sitt siste innlegg at sitat: «Begrepet nyliberalisme betegner bølgen av klassisk liberale ideer som fikk fart på slutten av forrige århundre.»
Men det var ikke mitt poeng egentlig. I dag anno 2020, er det kanskje mer meningsfult å si at det som er «ny» liberalisme i dag, er den liberalismen som liberale sosialdemokrater omfavner og kaller liberalisme, ikke en hundre år gammel variant som den gangen ble oppfattet som «ny» og som står beskrevet i det store norske leksikonet.
Det er jo på mange måter utdatert. Det sosialdemokrater og sosialister kritiserer når de kritiserer nyliberalismen, er jo politikken til Frp, Høyre, og Venstre, EU, eller alle sånne varianter som da Lene ser ut til å omfavne for å unngå å vise støtte til for “mye liberalisme” som da ikke eksisterer i dagens samfunn, og muligens derfor blir forkastet som urealistisk, dogmatisk og utopisk.
Den klassiske liberalismen
Jeg har fult ut tro på Ludvig von Mises hadde rett. At Ayn Rand hadde det. At mange innenfor den klassiske liberalistiske tradisjonen hadde rett.
Jeg kan ikke se så alt for mange likheter mellom det Clemet mener og dem jeg nevner jeg har tro på. Når Lene og jeg har et så forskjellig politisk syn, og så forskjellige politiske meninger, så er det behov for å skille det med begreper, er det ikke?
Det er lite meningsfult å snakke om en felles markedsføringstrategi, når målet er forskjellig. Lene ønsker å markedsføre en annen variant av liberalismen enn det jeg og de som måtte være enige med meg ønsker. Den ene vil markedsføre liberalismen med bedre reguleringer av økonomien, mens den andre vil forsøke å skille stat og økonomi. Den ene har troen på et fritt marked, mens den andre ønsker å detaljeregulere den i liberalismens navn – best mulig.
Grunnen til at Liberalistiske ideer har liten rotfeste i Norge, er jo fordi nordmenn faktisk ikke kjenner til dem ordentlig, og ikke har hørt noe skikkelig forsvar, som forsvarer disse standpunktene. De aner ikke hva liberalisme er for noe. Da tenker jeg at dette kan være blant annet på grunn av slike som Clemet og Civita, som da formidler en utvannet og innpakket selvmotsigende versjon av liberalisme.
Markedsføring handler om å gjøre noe kjent og tilgjengelig. Det handler om å formidle og lære bort nøyaktig slik det er, så folk kan gjøre seg opp en formening.
Lene skrev:
– Hvordan vi formidler ideene våre betyr alt for om ideene får gjennomslag i det norske samfunnet. De revolusjonære utopiene er nyttige tankeverktøy for å undersøke ideene våre, men de er ikke gode kommunikasjonsverktøy.»
Jeg er enig i at måten vi formidler ideene våre har en enorm betydning for at ideene skal få gjennomslag. Det handler om retorikk, det handler om å belyse de problematiske sidene ved det eksisterende samfunnet, og hvorfor vårt alternativ ville vært bedre.
Det handler om å gjøre ideene våre kjent, og om å beskrive dem på en mest mulig nøyaktig og elegant måte, så folk forstår hvorfor den er bedre.
“De revolusjonære utopiene” er meget gode kommunikasjonsverktøy. Det er ytterkantene som starter de diskusjonene som fører til at man får beveget noe som helst i sin retning. De moderate bare flyter rundt fra den ene siden til den andre. Ekstreme standpunkter er altså helt nødvendig for å kunne bare bevege samfunnet bittelitt mot disse standpunktene. Man må utdype hva de endelige målene er, men selvsagt bør man ha en togstasjonsmodell, og beskrive stoppestedene på veien dit.
For å sitere en av mine meningsfeller:
«(…) Skal man kommunisere liberalistiske ideer (og ideer generelt) må de formidles klart og tydelig, ikke utvannet og innpakket i selvmotsigende sosialdemokratisk pjatt om omfordeling og demokrati. Liberalismen er en radikal politisk ideologi, later man som noe annet fremstår man bare som svak og ettergivende, og da påvirker man ingen.»
Lene skriver: « I tillegg hører jeg ofte at markedsliberalisme betyr at bedrifter skal reguleres minst mulig. Det er jo ikke tilfellet.»
Det er jo en betydelig gruppe liberalister som ønsker laissez faire: det synet om at man ikke skal blande seg inn i økonomien, men la den skurre og gå uten noen politisk innblanding overhodet. Støtter ikke de markedsliberalisme?
Videre skriver Lene:
«Markedet er til for å gi mest mulig effektiv fordeling av knappe ressurser fordi det er til individets beste. Det er ikke nødvendigvis til individets beste at en gruppe mennesker (for det er det en bedrift er) skal få lov til å ta seg til rette i markedet på en måte som truer enkeltindividenes rettigheter.»
En sosialdemokrat fra arbeiderpartiet kunne sagt det samme.
Og det hun sier her, reflekterer jo ikke synet til alle liberalister. Det problematiske med slike utsagn er at det ikke snakkes om noe konkret.
Markedet er ikke til for en bestemt årsak. Markedet er et resultat av frie menneskers handel med andre frie mennesker. Det har ikke noe mål utover det. Det er ideologisk dogmatisme i mine ører.
At alle fenomener i mennenskesamfunnet skal ha et bestemt mål, og politikere skal sørge for at fenomenene oppfører seg på den måten politikerne ønsker det, oppfatter jeg ikke som en del av den liberalismen jeg assosierer meg med.
Hun skriver videre:
Fokuset må altså være på individets rettigheter, ikke på rettighetene til privat næringsliv. Men igjen, man har gitt fra seg de politiske og økonomiske verktøyene til å beskytte individenes personvern i det øyeblikket man har sagt at private bedrifter ikke skal reguleres.
Jeg har oppfattet det slik at kun individer kan ha rettigheter innenfor liberalismen, ikke privat næringsliv. Men det er jo klart at privat næringsliv utgjøres av individer, og de har jo rettigheter. Og så har individer eiendomsrettigheter til ulike bedrifter. Så det er ikke privat næringsliv som har rettighetene, men individer innenfor næringslivet som har rettigheter.
Facebook krenker ikke mine rettigheter ved å analysere og lagre dataen jeg legger inn på deres plattform. Dersom jeg missliker måten de bruker informasjonen min på, har jeg flere valgmuligheter hvor jeg kan unngå dette.
Reguleringene hun snakker om går ut på å bestemme hvordan varer og tjenester skal bli produsert, for å få et politisk ønsket resultat. Noen skal altså bli straffet dersom de ikke produserer en politisk korrekt telefon, eller nettside slik Lenes politikere ønsker den skal bli produsert. Der er vi uenige: Så lenge det de driver med er fredlig, og de ikke tvinger eller truer noen, så begår de ingen straffbar handling.
Her beskriver Yaron Brook, formann i Ayn Rand Institute og Professor i Finans hvorfor alle reguleringer er skadelige.
Videre skriver Lene at:
Liberalister har mye å bidra med i samfunnsdebatten, men revolusjonære liberalistiske utopier gjør at vi stenger oss selv ute fra den debatten som faktisk foregår her i Norge.
Dette er en påstand uten begrunnelse. For å ta for meg begrepet utopi. Utopi betegner et ikke-eksisterende perfekt samfunnsorden. Det er umulig å oppnå en utopi. En utopi er urealistisk, og siden utopien er helt annerledes enn det eksisterende uperfekte samfunnet, så er den revolusjonær. Det har Lene helt rett i.
Men det går an å bruke utopien som en arbeidshypotese, og det går an å bruke det i markedsføring, og gjøre utopien kjent. Dette er drømmesamfunnet vi ønsker å «bevege verden» i retning av, og dette er argumentene for dette synet.
Nei man stenger seg ikke ute av debatten, selv om man da ikke er ettergivende overfor de sosialdemokratiske ideene som diskuteres ellers i samfunnet. La oss nå si at debatten i Norge omhandler om skatten skal økes med 0,0006 % mens noen mener at skatten skal senkes 0,007 %, da kan liberalistene stille spørsmålet, hva med å fjerne skatten helt? Mens liberale sosialdemokrater som kaller seg liberalister kan si, for ikke å føle seg helt utenfor debatten, og bli oppfattet som for ekstreme revolusonære og utopiske: Hva med å senke skatten til 0,005 %?
Problemet med Lenes argumentasjon om å komme seg forbi «sjablongen av tanketradisjonen sin» vil føre til mer splittelse, og om man ikke er prinsippfast, og står ved sine prinsipper vil alt bare ese ut. Det er en dogamtisk oppfatning om at man for en hver pris ikke må være konsekvent og stå for andre ideer enn det samfunnet forøvrig står for.
Leave a Reply