Politikkens verden er full av besynderlige prioriteringer, ineffektive støtteordninger og direkte selvmotsigende økonomiske avgjørelser. I denne episoden av Sidelinja får vi et rått og usminket blikk på hvordan makteliten sprer penger over distriktene, regulerer næringslivet til det absurde og skrur opp skattene til de med størst ambisjoner. Dette er ikke kun en kommentar – det er et oppgjør med en politikk som har gått av sporet.
Er distriktene en bunnløs utgift
Distriktspolitikken framstilles som et viktig redskap for å skape et levende Norge utenfor byene, men realiteten viser en offentlig pengebruk ute av kontroll. Norske politikere har klekket ut det briljante tiltaket med pengeoverføringer som tilsynelatende skal oppmuntre til bosetting i avfolkede bygder. Men når støtten gis uten reell strategi, blir resultatet at samfunnet betaler dyrt for å opprettholde steder hvor få, om noen, faktisk vil bo. Kostbare tiltak som subsidierte boliglån og bonuser for nyfødte i småkommuner flyr rett inn i veggen når de samme kommunene ikke engang har et fungerende skoletilbud eller en lege i nærheten.
Her står vi altså, med milliarder som drysses ut på en romantisert drøm om det idylliske distriktslivet – en drøm som ikke engang fungerer i praksis. Jo da, på papiret ser det fint ut å tilby lavere skatt og subsidier til småkommuner. Men hva med infrastrukturen? Hvordan skal folk bo i disse småstedene uten vei, skoler, barnehager, sykehjem og grunnleggende helsetilbud? Og så sier de at folk kan «velge selv» å bosette seg der – men faktum er at denne «frie valgmuligheten» kommer med en årlig prislapp for resten av landet.
Paradokser i norsk skatte- og miljøpolitikk
Den norske stat svinger skattekøllen stadig hardere, og politikernes logikk følger ikke alltid vanlige regnestykker. Se på distriktsflyplasser, for eksempel. Mens klima står fremst på den politiske dagsordenen, der man skryter av å skulle redusere utslipp, opprettholder staten flyplass etter flyplass i distriktene. Begrunnelsen? For at folk skal kunne reise mer og «knytte landet sammen». Her bruker man altså enorme summer for å sikre flytrafikk – i distriktene – samtidig som vi alle får høre at «flyskam» er den nye samfunnsnormen.
Det hele er intet annet enn en parodi. Dersom det var virkelig engasjement for miljøet, hadde man kanskje heller kuttet i de mest ineffektive flyrutene og styrket togsystemet. Men nei, realiteten er at byråkrater heller vil bruke skattebetalernes penger på å holde i live flyplasser som knapt har passasjerer. Resultatet? Et løfte om miljøhensyn som raskt byttes ut mot lettvint stemmesanking.
Skattepolitikk som jager ambisiøse ut av landet
Norsk skattepolitikk har blitt et forskremmende eksempel på hvordan statlig styring jager de mest ambisiøse hodene ut av landet. Med stadig hardere skattetrykk, inkludert den absurde «exit-skatt», tvinges mange til å søke seg til land med mer fornuftige økonomiske vilkår. Hvem kan klandre dem? Se på den voksende skattevennlige enklaven av norske gründere og kapitalister i Sveits. Med eksempler som Visma-gründeren Øystein Moan, som heller betaler en saftig exit-skatt enn å bli værende i Norges stadig mer kvelende økonomi, blir det tydelig at politikernes påfunn har stikk motsatt effekt av det de hevder å ville oppnå.
Hvorfor? Fordi skattene på ambisjoner og eiendom har nådd nivåer hvor Norge skremmer sine egne rikeste borgere bort. Samtidig setter de samme politikerne opp annonser for å tiltrekke investeringer utenfra, mens investeringene flyr ut. Man kan lure på hvor mye lenger Norge kan opprettholde sin posisjon når kapitalflukten tar en så klar og kraftig form. Resultatet er at folk som har bygd opp noe her, heller investerer i andre land hvor de kan jobbe og bruke pengene sine uten at staten står på døren og krever sitt.
Nominasjonskamper og maktspill bak lukkede dører
Den siste tiden har nominasjonsprosesser i flere partier avslørt et skittent spill, der partier fylles av kandidater som til tider mangler kompetanse, men som har de rette politiske forbindelsene. Ta Arbeiderpartiet og FrP som eksempler. Gang på gang ser vi nominasjoner preget av alt annet enn saklig vurdering. Spesielt i Oslo der LO har blandet seg inn i hvem som skal representere byen, til tross for at kandidatene kommer fra andre steder, som Bergen. Det sier sitt når politiske organisasjoner har såpass grep om prosessen at det nesten ikke spiller noen rolle hvor kvalifisert en kandidat er, så lenge forbindelsene er på plass.
Resultatet? Politikerne som ender opp på toppen er ofte de som har gått hele veien gjennom partiapparatet uten å egentlig bidra med noe substansielt. Det er sjelden noe nytt i de som ender opp som valgkandidater – bortsett fra noen som har lært seg kunsten å navigere i maktens ganger. I siste instans betaler velgerne for partienes maktkamper med representanter som er valgt basert på forbindelser, ikke kompetanse. Det norske demokratiet reduseres her til en arena for personlig vinning, i stedet for å fremme det beste for landet.
Sidelinja gir i denne episoden en skarp og tankevekkende gjennomgang av de mange feilene og selvmotsigelsene i norsk politikk. Resultatet er tydelig – vi står igjen med et politisk system som snakker om idealer, men som bruker offentlige midler på å forsterke ineffektive ordninger, støtter flyplasser og distriktstiltak uten realisme, og driver ambisiøse mennesker ut av landet. Kan det virkelig kalles ansvarlig ledelse?
Hør hele episoden her:
https://sidelinja.transistor.fm
Les også:
- Hva betyr ekte frihet? En dyptgående utforskning
- Essensielle fakta om Trump og 2020-valget i USA
- Google og manipulering av informasjon
- Sidelinja avkler norsk politikk og økonomi
- Sparing som drivkraft for økonomisk vekst
- Tesla-aksjen skyter i været – Musk dominerer markedet
- Trump: Skyldig i kronens fall?
- DNs hyperbolske angrep på Trump: En løgnaktig fremstilling som du må betale for å lese
- NRK – en statlig propagandamaskin i forkledning som nøytral nyhetsformidler
- Debunking UXA – Thomas Seltzers Amerika Del 1
Leave a Reply