En ny artikkel i VG maler nok en gang et apokalyptisk bilde av Elon Musk, denne gangen ved å gi spalteplass til en tidligere bekjent som hevder at Musk er en trussel mot demokratiet, en infiltratør av det amerikanske maktapparatet og – selvfølgelig – en nesten-nazist. Dette er blitt en fast rutine i norske medier: plukk en eksentrisk milliardær med politisk ukorrekte meninger, finn en avhopper som er villig til å snakke stygt om ham, og spinn det ut i en spekulativ skrekkhistorie.
Det samme gamle trikset
VGs metode er like enkel som den er gjennomsiktig. Først presenterer de Philip Low, en mann som hevder å ha vært en “nær venn” av Musk. VG kan selvfølgelig ikke verifisere dette, men det stopper dem ikke fra å basere hele artikkelen på hans påstander. De kaster inn noen private bilder og e-poster for å skape en aura av autentisitet, før de lar ham fritt dikte opp dystopiske scenarioer der Musk ikke bare infiltrerer Trump-administrasjonen, men også planlegger et statskupp.
Påstandene er så hinsides at de ville vært komiske om det ikke var for hvor gravalvorlig VG formidler dem. Musk har angivelig “svekket regjeringen nok” til at han snart kan gripe makten. Han har “komplett storhetsvanvidd”. Han “forfører og manipulerer Trump”. Han “vil ta jorden” fordi han ikke fikk Mars. Dette er ikke journalistikk – det er en bisarr blanding av spekulativ fiksjon og konspirasjonsteori, forfattet i det som utvilsomt må være en tilstand av panikk over at gamle maktstrukturer er i ferd med å rakne.
Når spekulasjon blir nyheter
VGs evne til å vri fakta inn i sitt foretrukne narrativ er nesten kunstnerisk. Når Musk tar en rolle i Trumps administrasjon for å effektivisere offentlig sektor, er det “et skalkeskjul”. Når han kutter i byråkratiet, “svekker han regjeringen”. Når han vil ha tilgang til USAs betalingssystem for å effektivisere statlige utbetalinger, “prøver han å infiltrere maktapparatet”. Alt Musk gjør, tolkes på verst mulig måte, og alt han sier, vris til å passe en historie om en megaloman erobringsplan.
Og selvsagt kunne de ikke unnlate å trekke frem den evige “nazihilsen”-saken – et ikke-eksisterende fenomen som kun eksisterer fordi desperate kommentarfeltkrigere har funnet en fryktelig beleilig frosset videoramme. VG vet godt at det ikke er noen sak, men de skjønner også at insinuerende journalistikk er langt mer effektiv enn direkte løgner. De trenger ikke si at Musk er en nazist – de trenger bare å gjenta ordet “nazihilsen” nok ganger til at leserne deres danner assosiasjonen.
Hvem er egentlig den farlige?
VG prøver å selge ideen om at Elon Musk er en farlig mann. Han utfordrer status quo, han river ned gamle strukturer, han fjerner ineffektive byråkrater og snakker høyt om ting som tidligere har vært forbeholdt eliten. Han eier en sosial medieplattform hvor narrativene til gamle mediehus ikke lenger får stå uimotsagt, og han gir folk makten til å si sin mening uten at journalister og “faktasjekkere” kan sette inn en stor rød advarsel. Det er dette som gjør ham farlig – ikke for demokratiet, men for den gamle medieklassen som VG tilhører.
For hvem har egentlig makten her? Er det Elon Musk, som – til tross for sin rikdom – ikke kontrollerer noen regjering, ikke dikterer politikk, og ikke kan tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil? Eller er det etablissementet, de som eier narrativene, de som sitter på makten til å definere hvem som er gode og hvem som er onde, hvem som får snakke og hvem som skal ties i hjel?
Svaret på det spørsmålet er grunnen til at VG skriver slike artikler. De ser hva som skjer. De vet at makten deres er i ferd med å glippe. De vet at folk ikke lenger trenger dem for å forstå verden. Og i panikken sin tyr de til det eneste verktøyet de har igjen: frykt.
For hvem er vel ikke redd for en superskurk som vil ta over verden?