Så var det altså fastlegenes skyld, da. Sykefraværet i Norge er på det høyeste nivået siden svineinfluensaen i 2009, og vi må jo finne en forklaring. Ifølge Folkehelseinstituttets forsker Arnstein Mykletun er det en enkel grunn til at folk sykmeldes i hopetall: fastlegene taper penger på å være strenge.
Den økonomiske logikken er angivelig enkel: Fastleger tjener mer på raske konsultasjoner med mange prosedyrer. Å nekte en pasient sykmelding tar tid, krever forklaring, og kan føre til ubehagelige konfrontasjoner. Konklusjonen er altså at fastlegene presses til å være velvillige og løsslupne med sykmeldingsblokka. Problemet? En viss Peter Christersson, fastlege i Stavanger, mener dette er vrøvl.
Når forskning møter anekdotisk motstand
Christersson hevder at pasientene ikke kommer inn som kunder på en McDonald’s-lignende bestillingsdisk og krever sykmelding til en lav pris. Han ser ikke på det som en transaksjon, men en dialog. Selv etter 20 år i yrket kjenner han seg ikke igjen i bildet som males. Mykletun, på sin side, refererer til forskning. Og slik oppstår det en klassisk mediedynamikk: En forsker med tall mot en praktiker med erfaring. Publikum sitter igjen med følelsen av at noen lyver – men hvem?
Narrativet skrives: fastleger er både offer og skurk
NRK spiller her en gammel, velkjent melodi. De starter med et overordnet problem – sykefraværet er for høyt – og deretter introduserer de en skurk (fastlegene) og et offer (samfunnet). Samtidig gis fastlegene også en slags offerrolle: de blir presset av pasienter og taper penger på å være strenge. Dette gjør at saken kan leses på flere måter – en mesterlig måte å sikre at både pasienter og leger vil klikke på artikkelen for å forsvare sitt synspunkt.
Men det er også en annen faktor her: økonomiske insentiver. Mykletun peker på at fastleger blir belønnet for raske konsultasjoner og mange prosedyrer. Økonomiske insentiver former atferd, det er det liten tvil om. Men problemet er at denne økonomiske mekanismen finnes overalt i helsevesenet. Kirurger tjener mer på å operere enn å la være. Psykologer tjener mer på behandlinger enn å si “du er frisk, gå hjem”.
Så hvorfor denne spesifikke jakten på fastlegene? Fordi det skaper klikk. Det skaper engasjement. Det føyer seg inn i en større fortelling om et helsevesen som “feiler” samfunnet, noe som gir grunnlag for politisk debatt.
Den politiske underteksten: mer kontroll, takk!
Det virkelige budskapet i artikkelen kommer snikende i avslutningen: Finansieringsordningen for fastleger bør endres. Legene bør ikke belønnes for raske avgjørelser, men for grundighet. Og her kommer den politiske underteksten: staten må gripe inn, regulere, kontrollere.
Hvem sitter igjen som skurken i siste instans? Ikke fastlegene. Ikke pasientene. Men systemet. Og hva gjør man med systemer? Man endrer dem, selvsagt – gjennom politiske vedtak, mer regulering, mer byråkrati. Det er den uuttalte konklusjonen, og den er så subtilt plassert at de fleste leserne vil sitte igjen med en vag følelse av at “noe må gjøres”.
Den egentlige skandalen: ingen spør om roten til problemet
Det NRK aldri spør om, er hvorfor sykefraværet faktisk er så høyt. Er det arbeidsmarkedet som svikter? Er det NAV som gjør det for enkelt å være borte? Er det en kulturell endring hvor det er blitt sosialt akseptabelt å være sykmeldt for mindre årsaker? Ingen vet, for ingen spør. Det er mer interessant å lete etter en enkel skurk. Og her har de funnet en: fastlegen.
Sykefravær er et symptom, ikke en årsak. Men som vanlig er det lettere å gå etter symptomene enn å ta tak i selve problemet. Fordi selve problemet – et system som oppmuntrer til sykefravær, et NAV som ikke stiller krav, et arbeidsliv med høye terskler for tilrettelegging – er politisk ukomfortabelt å diskutere. Da er det mye lettere å snakke om fastlegene og hvordan de “tjener mer på å si ja enn nei”.
Så hva skjer videre? En ny arbeidsgruppe, noen flere møter, og en eller annen reform. I mellomtiden fortsetter sykefraværet å øke, og neste gang er det kanskje NAV-ansatte som er skurken. Slik ruller narrativet videre, mens det egentlige problemet forblir urørt.