Kinas kommunistiske regjering har gjort en slutt på det frie Hong Kong, eller i alle fall er det begynnelsen på enden.

Deres hemmelige politi tok over et 33 etasjers hotell for å etablere et nytt hovedkvarter i byen med nærmere 7.5 millioner mennesker som har levd mesteparten av livene i et menneskerettighetvennlig samfunn formet etter vestlig demokratisk modell.

Bygningen, som preges av store kinesiske flagg og politibeskyttelse, illustrerer meget godt at denne tiden med frihet er i ferd med å ta slutt. Kinas nye nasjonale sikkerhetslov for Hong Kong – vedtatt i slutten av mai – tvinger byens borgere til å underkaste seg de samme ytringsbegrensninger som fastlands-Kina.

Det gjelder også for borgere av Hong Kong uansett hvor de måtte bo, noe som juridiske eksperter advarer mot at kan utsette dem for kinesisk påtale hvis landet de er i har en utleveringsavtale med Hong Kong. Dette kan påvirke prodemokratiske bevegelser over hele verden.

Kina spotter felleserklæringen om Hong Kong

Kinas nye maktgrep mot Hong Kong er i direkte strid med Den kinesisk-britiske felleserklæringen av 1984, som er det styrende dokumentet for Hong Kongs overgang tilbake til kinesisk styre etter mer enn 150 år under britisk styre. Denne avtalen garanterte blant annet følgende:

• «Hong Kongs spesielle administrative region vil ha en høy grad av autonomi, bortsett fra i utenriks- og forsvars-anliggender»
• «Hong Kongs spesielle administrative region vil ha utøvende, lovgivende og uavhengig dømmende makt, inkludert den til endelig dom. De gjeldende lover i Hong Kong vil i utgangspunktet forbli uendret.»
• «De nåværende sosiale og økonomiske systemene i Hong Kong vil forbli uendret, og det samme vil levemåten. Rettigheter og friheter, inkludert; tale-, presse-, forsamlings-, og foreningsfriheter vil bli sikret ved lov i Hong Kongs spesielle administrative region.»
• «Opprettholdelse av lov og orden skal ivaretas av regjeringen Hong Kongs spesielle administrative region»

Avtalen etablerte prinsippet om «Ett land, to systemer», og garanterte at Hong Kongs selvstendighet og styresett skulle forbli ‘uforandret i 50 år’, uten å bli berørt av Kinas autoritære sosialistpolitikk.

Hong Kongs økonomi har vært verdens frieste, og oppnådd enorme resultater – i form av å få folk ut av fattigdommen og sterkt øke levestandarden til borgerne – på den korte tiden bystaten har fått lov å være fritt og uavhengig Kina.

Men er noen virkelig overasket over at kommunistdiktatorene som styrer Kina ikke klarte å holde de ekle sosialistfingrene sine unna fatet og ikke klarte å vente lengre enn til halvveis gjennom avtalens løpetid?

Selv om Storbritannia og Australia kort tid etter bruddene på avtalen, begynte å utvide statsborgerskapet, suspendere utleveringsavtaler, samt gi tilbud om visa, ble (forhåpentligvis) ikke vestlige ledere veldig overasket over Kinas handlinger.

Da britene godkjente en klausul som spesifiserer et tidsforløp for når Kina kan krenke Hong Kongs selvstendige styre, erkjente de samtidig at fremtidige menneskerettighetsbrudd i Hong Kong bare var et spørsmål om tid.

Det kollektivistiske tankesettet som styrer det autoritære Kina tillater ikke uenighet eller motstand, eller fri tanke uttrykt av ledere av de nylige Hong Kong-protestene mot det etablerte.

For Kinesiske myndigheter er Hong Kong og dets demonstranter lite annet enn kreft på den politiske kroppen til Kina. I Vesten er staten hovedsakelig påvirket og formet av familier og individer som går sammen i grupper og påvirker hvordan ting skal fungere, men slik er det jo ikke i totalitære stater.

For å bruke Frank S. Meyers ord: «Kommunisme og Nazisme… har grunnlagt seg selv på det motsatte aksiomet; at individet er sekundært i forhold til samfunnet.»

Hong Kong var en mindre trussel til den etablerte ordenen i Kina når det fremdeles var en britisk oversjøisk koloni.

Med en gang det falt under Beijings juristiksjon, så ble ikke utfordringen lengre fra en utenlandsk enhet, men fra en gruppe individer innenfor Kinas grenser som ikke aksepterte Xi Jinping og resten av det Kinesiske Kommunistiske Partis rett til å diktere hvordan livet til vanlige mennesker skal leves.

Hongkongere var ikke lenger utlendinger, de var nå en del av det kinesiske samfunn, en del som infiserte kinesiske samfunnet med et fnugg frihet og demokrati.

Som Meyer fortsatte i sin bok «In Defense of Freedom»:
«Det følger av sakens natur at hvis samfunnet er en organisme, vil de mennesker som utgjør den ikke være mer enn celler i kroppen til samfunnet; og samfunnet – ikke individene som utgjør det – blir kriteriet som moral og politiske saker blir vurdert ut i fra.»

Det er samfunnet – ikke i individene som utgjør det – at rettighetene blir tilskrevet; og uansett hva slags ‘rettigheter’ individuelle mennesker muligens får lov å ha, så er det pseudorettigheter, som blir gitt og trukket tilbake av ‘samfunnet’.

De moralske oppfatningene/meningene til det enkelte mennesket blir som et resultat redusert til ikke å ha noen som helst betydning overhodet.

Hong Kongs borgerskap er en frihetselskende kreftsvulst overfor Kinas autoritære system, og Dr. Xi er fast bestemt på å kurere det; koste hva det koste vil.

…For samfunnets beste.