Under president Trumps innsettelsesseremoni tok biskop Mariann Edgar Budde ordet for å levere det som i utgangspunktet kunne ha vært en samlende tale. I stedet valgte hun å fremføre en rekke påstander som avslører en bemerkelsesverdig mangel på forståelse for både amerikansk politikk og hvordan samfunnet faktisk fungerer. Det Budde presenterer er ikke en objektiv vurdering av Trump-administrasjonens politikk, men en samling av forenklede fiendebilder og stråmenn.
I dagens USA, hvor store deler av medielandskapet eies og kontrolleres av Demokrater og deres økonomiske og politiske interesser, er det ikke overraskende at mange, inkludert Budde, lever i en vrangforestilling om hva Trump står for. Informasjonen de mottar er sjelden balansert, og i et land hvor mainstream-mediene fungerer som forlengede armer av Det demokratiske partiet, har Budde funnet sin plass i et ekkokammer der objektive fakta sjelden slipper til.
Det er heller ikke spesielt overraskende at nordmenn, som primært konsumerer nyheter filtrert gjennom disse mediene, ukritisk deler Buddes budskap. I en norsk offentlighet hvor nyhetsbildet tar utgangspunkt i Demokrat-eide medier som CNN og The New York Times, men som deretter ytterligere vrenges og tilpasses den sosialdemokratiske “norske bobla”, er det få som virkelig setter seg inn i hva Trumps politikk faktisk innebærer.
I stedet for å undersøke begge sider av saken ved å gå direkte til kildene selv, svelger de ukritisk det fortegnede narrativet som serveres dem. Resultatet er at de blir et lett bytte for den typen propaganda Budde nå sprer – og i disse dager ser vi konsekvensene, når folk ukritisk og nærmest andektig deler et bilde av Budde og løfter henne opp som en slags moralsk ledestjerne. For de som faktisk forstår Trump og hans politikk inngående, er dette ikke bare flaut – det er et tydelig symptom på en informasjonskultur der refleksjon og kritisk tenkning har måttet vike for lettvinte følelser og bekreftelsesbias.
Budde sa:
«Jeg ber deg om å ha barmhjertighet med menneskene i vårt land som nå er redde. Det finnes homofile, lesbiske og transkjønnede barn i demokratiske, republikanske og uavhengige familier, noen som frykter for sine liv.»
Men frykten Budde beskriver eksisterer ikke i den virkelige verden – den eksisterer i en medieskapt skyggeverden der enhver politisk motstander av venstresiden automatisk demoniseres. Det er en fortelling som hviler på selektiv hukommelse og emosjonell manipulasjon snarere enn fakta.
Hva har Trump egentlig gjort for LHBTQ+-personer? Mer enn Budde og hennes meningsfeller noen gang vil innrømme.
Som første republikanske president noensinne gikk Trump inn for å avkriminalisere homofili globalt. Administrasjonen hans lanserte en kampanje for å presse land som fremdeles kriminaliserer homofile til å endre lovverket – en innsats han ikke fikk anerkjennelse for fra de som hevder å kjempe for LHBTQ+-rettigheter. Det passet ikke inn i fortellingen.
Han ble også den første sittende republikanske presidenten som anerkjente Pride-måneden offentlig. Ikke bare det – han utnevnte Richard Grenell som USAs første åpne homofile nasjonale etterretningsdirektør. Dette var en stilling med enorm innflytelse, og Grenell selv har vært en åpen og tydelig stemme for LHBTQ+-personers rettigheter innenfor konservative rekker.
Trump-administrasjonen sørget også for at homofile og transpersoner ikke ble nektet adgang til helsetjenester i føderalt finansierte helseprogrammer. Og han fjernet Obamas regelverk som tvang religiøse organisasjoner til å handle i strid med sin tro – men samtidig beskyttet han retten til individuell behandling for alle, inkludert LHBTQ+-personer. En balanse Budde og hennes ideologiske allierte aldri ville ha godtatt, fordi deres mål ikke er likebehandling, men ideologisk underkastelse.
Dessuten viste Trump-administrasjonen stor støtte til homofile par i adopsjonsprosesser, noe som gikk på tvers av den falske fortellingen om at han ønsket å «angripe minoriteter».
Men det er her Budde og hennes meningsfeller avslører seg. De bryr seg ikke om hva Trump faktisk har gjort – de bryr seg om å beholde en fortelling. En fortelling der Trump og hans velgere er den store trusselen mot LHBTQ+-personer, til tross for at millioner av homofile, lesbiske og transpersoner trygt lever sine liv uten noen «frykt» – og til og med stemte på ham.
Så hvorfor er ikke Budde opptatt av realitetene? Fordi hennes rolle er å forsterke en løgn, ikke å utfordre den. For henne er det viktigere å holde fast ved en fiksjon enn å erkjenne sannheten: At Trump ikke bare har tolerert disse gruppene, men aktivt styrket deres rettigheter der det virkelig teller – i praksis, ikke bare i ord.
Om noen fortjener en anklage for å skape unødvendig frykt, er det ikke Trump. Det er Budde og hennes meningsfeller, som konsekvent selger et falskt narrativ om frykt og forfølgelse – ikke for å beskytte minoriteter, men for å befeste sin egen posisjon.
For de millioner av Trump-velgere som vet hva han står for, fremstår Buddes uttalelser som intet annet enn tåkeprat. De vet at Trumps politikk har vært fokusert på økonomisk vekst, jobber, sikkerhet og rettferdighet for alle amerikanere – ikke på å skape splittelse basert på seksuell legning.
Mariann Edgar Budde har lenge vært en sentral skikkelse i den progressive fløyen av den amerikanske episkopale kirken. Hun har brukt sin posisjon ikke primært som en åndelig leder, men som en aktivistisk stemme for venstresidens politiske agenda. Budde ble biskop i Washington, D.C., i 2011, og det tok ikke lang tid før hun begynte å bruke sin plattform for å fremme en ideologisk linje som er i utakt med mye av det kirken tradisjonelt har stått for.
Hennes teologiske tilnærming er preget av en radikal sosial agenda, der religion blir brukt mer som et verktøy for politisk posisjonering enn som en kilde til åndelig veiledning. Hun har vært en sterk forkjemper for progressiv politikk, spesielt når det gjelder LHBTQ+-rettigheter, innvandringsspørsmål og klimaforandringer – temaer som hun ikke bare har fremmet, men som hun også har brukt for å delegitimere politiske motstandere. Det er en strategi som minner mer om politisk propaganda enn om kristen teologi.
Et av hennes mest kontroversielle øyeblikk kom i 2020, da hun gikk til frontalangrep på president Trump etter at han stilte seg opp foran St. John’s Church i Washington D.C., en kirke som nettopp var blitt påtent av Black Lives Matter-opprørere. Istedenfor å rette sin vrede mot de som hadde tent på kirken, fordømte Budde i stedet Trump, og anklaget ham for å “misbruke religion for politiske formål.” Men hva var det egentlig Trump hadde gjort? Han hadde simpelthen stått foran kirken med en bibel, som en symbolsk handling for å signalisere at vold og anarki ikke ville bli tolerert. Budde, derimot, brukte anledningen til å forsterke det etablerte narrativet om at Trump var en autoritær skikkelse – et narrativ som ikke tålte en nærmere granskning.
Denne hendelsen avslører hennes dobbelstandarder. Når venstresiden bruker religion for politiske formål – for eksempel når prester forkynner klimaaktivisme eller fordømmer konservative som moralsk underlegne – er det ingen kritikk fra Budde. Men når Trump tar i bruk symbolikk for å appellere til den kristne velgerbasen, fremstilles det som et overgrep på troen. Dette er ikke tilfeldig – det er en del av en større strategi for å monopolisere moralsk autoritet.
Budde har også vært en sentral aktør i den voksende woke-bevegelsen innenfor amerikanske kirkesamfunn. Hun har fremmet kritisk raseteori i kirken, og har ved flere anledninger uttalt at “systemisk rasisme” er et problem som kristne må bekjempe gjennom strukturelle endringer i samfunnet. Dette er ikke klassisk kristen lære, men et rent politisk budskap som speiler venstresidens ideologiske prosjekt.
Når vi ser på Buddes karriere som helhet, tegner det seg et tydelig bilde: Hun er ikke først og fremst en religiøs leder, men en ideologisk aktør. Hennes virke handler ikke om å samle mennesker i troen, men om å bruke troen for å fremme en spesifikk politisk agenda. Og det mest ironiske? Hun anklager stadig andre for å politisere religion, mens hun selv gjør det mer enn noen andre.
📖 Les mer på bloggen
Utforsk dypere analyser og knus narrativene med harde fakta og skarp logikk!
🔹 Elon Musk og den nye informasjonskrigen
🚀 Hvordan Musk utfordrer den etablerte informasjonsmakten og hvorfor han vekker så sterke reaksjoner.
🔹 Frihet eller sensur: hvem styrer debatten?
⚖️ En gjennomgang av hvem som faktisk trekker i trådene når det gjelder hva som kan sies og ikke.
🔹 Hvordan VG og E24 skaper falske moralpanikker
📰 Avsløring av medienes metoder for å forme offentlig opinion gjennom strategisk vinkling.
🔹 Den store manipulasjonen: slik formes dine meninger uten at du vet det
🧠 En innsiktsfull analyse av hvordan media, akademia og kulturindustriens mekanismer jobber sammen for å styre samfunnsdebatten.
🔹 Trump, media og illusjonen av objektivitet
🎭 Hvordan mediene konstruerer en falsk virkelighet for å påvirke opinionen rundt Trump og konservative ideer.
📌 Bli med på reisen mot en mer informert virkelighetsforståelse!