Kritikk av Civita og International Churchill Society

Jeg kom nylig over en video publisert av Civita som er en norsk tenketank som ofte knyttes til partiet Høyre. Videoen som er laget i samarbeid med International Churchill Society, markerte 150-årsjubileet for Winston Churchills fødsel. Dette reiser spørsmålet: Hvorfor denne interessen for Churchill i Norge? Et land som har lite til felles med hans politiske kontekst? Hvorfor velger Civita å bruke tid og ressurser på å fremheve en kontroversiell britisk statsleder fra forrige århundre?

Hvorfor er Churchill relevant for Norge i 2024?

Konservative i Norge synes å ha et nesten romantisk forhold til Churchill. De fremhever hans lederskap under andre verdenskrig, hans motstand mot sosialisme, og hans imponerende retoriske evner. Men er det egentlig meningsfullt å idealisere en et britisk statsoverhode fra 1940-tallet i dagens norske politiske landskap?

Tidløse ideer vs. historiske figurer

Når det først er sagt, skal det også sies at liberalister som meg selv setter pris på tidløse ideer, og derfor forholder vi oss mye til tenkere fra både før og etter den tiden. Vi fremmer store filosofer og økonomer som Ludwig von Mises (1881-1973), Jean-Baptiste Say (1767-1832), Frédéric Bastiat (1801-1850), John Locke (1632-1704) – tenkere med ideer som er like relevante i dag som da de først ble utviklet. Disse ideene utgjør en sammenhengende tradisjon som bygger på og kompletterer hverandre.

John Locke, for eksempel, født hele 242 år før Churchill, la grunnlaget for moderne liberalisme med sine ideer om naturlige rettigheter og samfunnskontrakten. Jean-Baptiste Say, født 107 år før Churchill, var en pioner innen økonomisk teori med sin lov om markedet. Frédéric Bastiat, født 73 år før Churchill, var en forkjemper for økonomisk frihet og rettsstaten, og hans verk “The Law” er en klassiker som argumenterer for begrenset statlig innblanding. Ludwig von Mises, født syv år etter Churchill, utviklet omfattende teorier om fri markedsøkonomi som fortsatt er grunnleggende for liberalistisk tenkning i dag.

Disse tenkerne, sammen med mange andre, har skapt et solid fundament for liberalistisk ideologi som er tidløst og konsistent, og ingen fremmedfiendlige holdninger til tross for at de var produkter av sin tid. Ludwig von Mises, for eksempel, måtte flykte fra nazistene på grunn av sin jødiske bakgrunn og sitt engasjement for frihet. . John Locke utfordret det absolutte monarkiet og argumenterte for naturlige rettigheter i en tid hvor absolutt monarki var normen. Frédéric Bastiat kritiserte åpenlyst statlig intervensjon og kjempet for individuell frihet i en tid preget av sterk statlig kontroll. Jean-Baptiste Say fremmet økonomisk frihet i en tid hvor merkantilisme dominerte.

Churchill og konservatismen

Konservatismen i Norge, derimot, synes ofte å fokusere på enkeltfigurer fra fortiden som fikk politisk makt. Burke (1729-1797) og Churchill (1874-1965) er eksempler på slike figurer. Er fokuset rettet mot disse fordi de er kjente personer som appellerer til normies? Disse konservative heltene er ofte politikere med ulik politikk, som ikke nødvendigvis bygger på hverandre eller kompletterer hverandre i en helhetlig idétradisjon. Dette reiser spørsmål om sammenhengen og dybden i de konservative ideene som fremmes. Mens liberalister har en sammenhengende tradisjon av ideer som utfyller hverandre, virker det som om konservative plukker helter fra historien uten hensyn til en gjennomgående ideologisk tråd.

International Churchill Society

Det eksisterer til og med en internasjonal organisasjon dedikert til å fremme arven etter Winston Churchill, med en egen norsk avdeling. Hva er poenget med å hedre en tidligere kontroversiell britisk statsleder i en norsk kontekst?

Churchills problematiske sider

Denne organisasjonen ser ut til å romantisere en person med mange uheldige holdninger og handlinger. For eksempel, under Bengal-sulten i 1943, mens millioner av mennesker sultet i hjel, nektet Churchill å omdirigere matforsyninger til Bengal, til tross for gjentatte appeller fra flere hold. Han avfeide lidelsene med å si at inderne selv var skyld i katastrofen fordi de «avlet som kaniner». Churchills rasistiske holdninger kom også tydelig frem da han uttalte: «Jeg hater indere. De er et dyrisk folk med en dyrisk religion». Å bortforklare dette med at han var et produkt av sin tid holder ikke mål, for det fantes både samtidige og tidligere tenkere som aktivt motarbeidet slike moralsk fordervede oppfatninger.

Kvinnelig stemmerett og sosial urettferdighet

Churchill motarbeidet aktivt kvinners kamp for stemmerett. Han uttalte at «den moderne feministbevegelsen er en forbannelse for alle mennesker» og brukte sin politiske innflytelse til å forhindre at kvinner fikk stemmerett så lenge som mulig. Dette står i skarp kontrast til moderne verdier om likestilling og menneskerettigheter. Mens andre samtidsledere beveget seg mot en mer inkluderende samfunnsstruktur, holdt Churchill fast ved utdaterte og undertrykkende holdninger.

Imperialisme og kolonialisme

Churchills syn på imperialisme og kolonialisme førte til store lidelser for mange nasjoner. Hans faste tro på det britiske imperiets overlegenhet gjorde at han aktivt motarbeidet frigjøringsbevegelser i koloniene. Dette resulterte i voldelige undertrykkelser og undergravde de kolonisertes kamp for selvstendighet. For eksempel, i Kenya under Mau Mau-opprøret, støttet Churchill bruk av brutale metoder som inkluderte tortur og henrettelser uten rettssak.

For de som ønsker å lese mer om de mindre flatterende sidene ved Churchill, anbefales boken “Winston Churchill: His Times, His Crimes” av Tariq Ali. Denne boken gir et mer nyansert bilde av en leder som ofte blir fremstilt som en ufeilbarlig helt.

Hvit overlegenhet

Churchill mente at koloniserte folk skulle adlyde hvite imperialister. Han sa en gang at: «Jeg innrømmer ikke for eksempel at det er gjort en stor urett mot de røde indianerne i Amerika eller de svarte i Australia ved at en sterkere rase, en rase med høyere standard, en mer verdensklok rase for å si det slik, har kommet inn og tatt deres plass».

I sine siste uker i Downing Street var Churchill fast bestemt på å forhindre innvandring fra Vest-India og Sør-Asia. Hans forsvarsminister, Harold Macmillan, skrev i sin dagbok 20. januar 1955: «P.M. [Winston Churchill] mener ‘Hold England hvitt’ er et godt slagord».

Churchill trodde på rasehierarkier og beskrev ofte ikke-hvite raser i nedsettende termer. Han beskrev palestinere som “barbariske horder som ikke spiste annet enn kamelmøkk” og motsatte seg indisk selvstendighet, i frykt for at det ville føre til «et underdanig samfunn».

Churchill hadde også rasistiske holdninger overfor irer og afrikanere. Han forsvarte britiske grusomheter i Kenya og hadde en rekord med å undertrykke irske uavhengighetsbestrebelser. Dette reflekterer hans vedvarende imperialistiske og rasistiske holdninger.

Churchill var en beundrer av Cecil Rhodes, en kjent imperialist og slaveeier. Hans statue ble merket med rød maling for å minnes ofrene for imperiet. Churchill mente at koloniserte folk skulle respektere statuene av deres undertrykkere, og han forsvarte ofte rasistiske og imperialistiske ideologier som rettferdiggjorde slaveri og kolonialisme.

Churchill foretrakk å bruke vold for å opprettholde britisk kontroll. Han hadde ingen betenkeligheter med å bruke ekstreme metoder for å oppnå politisk stabilitet, noe som inkluderte bombingen av sivile områder og undertrykkelse av opprør.

Winston Churchill, i sin rolle som statssekretær for krig i 1920, viste en skremmende entusiasme for bruk av ekstrem vold mot uskyldige sivile. Han ikke bare tillot, men aktivt støttet terrorbombing av kurdiske og arabiske landsbyer som motarbeidet britiske koloniplaner. Ikke nok med det, han godkjente også bruk av kjemiske våpen mot disse befolkningene. Churchill beskrev brutalt behovet for å “spanke deres bakdeler” med bomber og våpen, og avslørte en fullstendig mangel på respekt for menneskeliv og en forferdelig vilje til å bruke barbariske metoder for å oppnå politiske mål.

Churchill støttet Franco og hans fascistiske styrker under den spanske borgerkrigen, og ignorerte de mange grusomhetene som ble utført av Francos styrker. Churchill beskrev Francos styrker som “all-weather friends” og forsvarte dem mot sine egne landsmenns kritikk.

Churchill uttrykte beundring for Mussolini og Hitlers organisering, og var en sterk motstander av sosialistiske bevegelser i Europa. Han støttet også bruk av vold mot irske Sinn Féin-supportere og undertrykkelse av arbeiderklassen i Storbritannia.

Churchill var en tilhenger av eugenikk og argumenterte for sterilisering av “de mentalt svake” for å forbedre den genetiske kvaliteten på den britiske befolkningen. Hans synspunkter var i tråd med de pseudovitenskapelige raseteoriene som var utbredt på begynnelsen av 1900-tallet.

Pragmatisk vingling

Churchill er kjent for å vingle mellom konservative og liberale partier, avhengig av hva som passet hans mål best. Hva er det med denne evnen til å vingle som konservative beundrer? Forsøker konservative med dette å appellere til Venstres velgere? Dette var litt humoristisk ment. Men det finnes utallige andre tenkere og ledere som konsekvent har forsvart fri markedsøkonomi og individuell frihet uten å skifte standpunkt etter politiske vinder og som hadde sitt menneskesyn på det rene, og de var også produkter av sin tid, og da gjerne samme tid eller tidligere enn Churchill, slik som Ludwig von Mises. Så hvorfor akkurat Churchill?

Hvorfor en norsk organisasjon for Churchill?

Det er påfallende at det eksisterer en egen norsk avdeling av International Churchill Society. Hva er hensikten med en slik organisasjon i Norge? Har vi virkelig behov for å hedre en britisk statsleder i en norsk kontekst? Dette kan virke som en refleksjon av en nostalgi for en tid hvor konservative verdier dominerte. Men er dette virkelig noe vi bør etterstrebe i dagens samfunn? Fokuset på Churchill kan ses som en idealisering av en figur med dypt problematiske synspunkter og handlinger.

Søren Jaabæk Instituttet

I kontrast til Churchill-hyllesten har norske liberalister dannet Søren Jaabæk Instituttet, oppkalt etter politikeren Søren Jaabæk (1814–1894). Jaabæk, født 1. april 1814 i Holum ved Mandal, var en norsk politiker og gårdbruker som viet sitt liv til å kjempe for liberalistiske verdier som begrenset statlig makt og økt individuell frihet. Han grunnla bondevennbevegelsen i 1865, en landsomfattende bevegelse som fremmet sparsommelighet og motarbeidet statlig sløseri. Jaabæk var kjent som “Neibæk” for sin konsekvente motstand mot økte offentlige utgifter og pensjoner til embetsmenn.

Jaabæks politiske filosofi var dypt forankret i demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme, inspirert av tenkere som John Stuart Mill. Han hevdet at staten ikke burde påta seg oppgaver som private initiativer kunne løse bedre. Hans standhaftige krav om “sparsommelighet i statshusholdningen” og motstand mot privilegier for embetsmenn gjorde ham til en kontroversiell, men populær skikkelse blant mange bønder og småkårsfolk.

Søren Jaabæk Instituttet hedrer en person som sto for idealer om frihet, sparsommelighet og ansvar, uten de problematiske sidene som preget Churchills virke. Dette instituttet viser hvordan man kan løfte frem personer som virkelig reflekterer våre beste verdier og prinsipper uten å måtte ty til moralsk heller tvilsomme historiske figurer. Jaabæks kamp for folkestyre, motstand mot embetsmannsvelde og hans arbeid for allmenn stemmerett og like rettigheter gir oss et forbilde som er verdt å huske og hedre.

Avsluttende kommentarer

Når jeg ser på historiske figurer, fremstår Søren Jaabæk som et ekte forbilde. Hans dedikasjon til individuell frihet, sparsommelighet og personlig ansvar er tidløse verdier som fortsatt inspirerer. Snarere enn å fokusere på makt og innflytelse, imponerer Jaabæk meg med sin evne til å kombinere politisk besluttsomhet med en urokkelig forpliktelse til moral og rettferdighet. Hans arbeid for økonomisk ansvarlighet og allmenn stemmerett er eksempler på verdier som fortsatt er relevante og viktige. Jaabæk står som en påminnelse om at integritet i lederskap er mulig og verdt å strebe etter, noe som gir inspirasjon til dagens og fremtidens politiske landskap.

I sterk kontrast til Winston Churchill, som neglisjerte menneskelig lidelse og viste en dyp forakt for andre folkeslag gjennom sin håndtering av Bengal-sulten og sine rasistiske uttalelser, representerer Jaabæk et lederskap som setter menneskelig verdighet og rettferdighet først. Mens Churchill var villig til å ofre moralske prinsipper for politisk gevinst, var Jaabæk konsekvent i sin innsats for å begrense statens makt og fremme likhet og frihet for alle.