Jeg vil innledningsvis påpeke at ord og begreper betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. Liberalisme betyr noe annet for Lars Peder Nordbakken enn for meg og mine likesinnede. Liberalisme kan bety liberalt sosialdemokrati, og det kan også bety sosialisme. Mange konservative i USA bruker liberalisme som et synonym til sosialisme. Jeg leste for en stund siden en bok som het “Liberal Fascism” av Jonah Goldberg som handler om “Den skjulte historien til den amerikanske venstresiden, fra Mussolini til meningspolitikk.” …
…Så det er tydelig at vi legger ulike ting i begrepene. Bruken av begrepet Libertarianisme likeså, og jeg mener at Lars Peders bruk av begrepet Libertarianisme er ganske problematisk, ettersom blant annet Objektivistiske tenkere har distansert seg fra og ofte skriver negativt om Libertarianismen, som for eksempel Vegard Martinsen i følgende innlegg: Libertarianismen: et Objektivistisk perspektiv.
Jeg mener at han har et ganske så lemfeldig forhold til begrepet, ettersom han bare samler alle liberale retninger han misliker under paraplyen “libertarianisme”. Jeg oppfatter det slik at han anser forskjellene som uvesentlige da de alle jo er “ekstreme” ut i fra hans syn. Uten at han for øvrig redegjør for hvorfor de er ekstreme med saklige og logisk konsistente argumenter. Jeg omtaler meg selv som klassisk liberalist, minarkist, eller bare liberalist.
Problemet meg meg er at jeg ikke klarer å plassere meg selv noe konkret sted 100%. I de skjæringspunktene hvor de ulike liberale retningene er uenige, så sitter jeg ofte å er litt usikker på hva jeg mener. Det er gode argumenter på begge sider, tenker jeg. Det er litt vanskelig å velge. Jeg forstår logikken bak det han sier der, og den er jo god, tenker jeg, men også logikken til meningsmotstanderen gir også mening. Så hvilket argument er sterkest? Det er ikke alltid like enkelt å vurdere. Men jeg sniffer ganske raskt ikke-argumentasjon som ubegrunnede påstander og logiske feilslutninger.
Med dette som bakteppe tenker jeg å ta fatt på innlegget til Lars Peder. For at det skal være litt slagkraftig og oppmuntre til refleksjon og debatt, så har jeg krydret det med ramsalt kritikk. Jeg er ikke så sint og bastant som jeg kanskje gir uttrykk for når jeg skriver, men jeg liker å skrive slik. Litt hardt, og rett på sak. Jeg tviler ikke på at Lars Peder er en trivelig fyr. Men for å sparke i gang en debatt velger jeg altså en posisjon der hvor jeg går rett på sak, og aggressivt går rett til kjærnen uten å snakke rundt grøten i vage formuleringer og høffelighetsfraser. 🙂
Stråmannsargumenter og logiske feilslutninger
Så, min påstand er at Lars Peder Nordbakkens artikkel er full av stråmannsargumenter, logiske feilslutninger og forvrengninger av meningsmotstanderes synspunkter. Det er tydelig at Nordbakken ikke har gjort noe forsøk på å forstå eller representere de faktiske meningene til det han kaller “libertarianere”, men i stedet skaper et karikert bilde for å fremme sitt eget syn.
Nordbakken hevder at libertarianismen har hatt en uheldig utilsiktet konsekvens: å fungere som et tildekkende slør som har avskjermet mange fra å bli kjent med den “ekte liberalismens” forutsetninger, innhold, fremtidsmuligheter og menneskeverdige motivasjon.
Dette er en klassisk stråmannsargumentasjon. Han beskriver en forvrengt versjon av libertarianismen for å kunne angripe den lettere. Istedenfor å adressere de faktiske argumentene, velger han å male et bilde av libertarianismen som ekstrem og avstumpet. Dette er ikke en ærlig debattform.
Han påstår videre at den amerikanske libertarianismen har ført til en form for institusjonell likegyldighet, likegyldighet overfor sosiale utfall, aversjon mot politikk og internasjonalt samarbeid, samt uberettiget statsskrekk. Dette er en ubegrunnet generalisering. Libertarianismen fremmer frivillig samarbeid og respekt for individuell frihet, og den avviser statlig tvang som et middel for å oppnå sosiale mål. Nordbakkens beskrivelse viser en manglende forståelse av de grunnleggende prinsippene i libertarianismen.
Ayn Rand vs Rothbard
Når han diskuterer Ayn Rand og Murray Rothbard, gjør Nordbakken flere feil. Han påstår at Rand delte Rothbards ikke-aggresjonsprinsipp (NAP), noe som er direkte feil. Rand aksepterte en minimal stat for å beskytte individets rettigheter, mens Rothbard fremmet anarkokapitalisme og avskaffelse av staten.
Dette er en betydelig filosofisk forskjell som Nordbakken enten ignorerer eller misforstår. Videre hevder han at Rothbards ideer om frihet er rent teoretiske og formalistiske, uten praktisk betydning. Dette er en grov misrepresentasjon. Rothbard mente at individuell frihet, forstått som frihet fra tvang, er både praktisk og håndgripelig. Denne friheten manifesterer seg i frivillige interaksjoner hvor mennesker inngår avtaler, bytter varer og tjenester, og lever uten frykt for statlig inngripen.
Nordbakken bruker begrepet ekstrem hele 7 ganger i sitt innlegg der han angriper sine liberale meningsmotstandere. Det er typisk å bruke hyperbolske uttrykk for å demonisere motstandere uten å engasjere seg i reell argumentasjon. Han bruker begrepet blant annet i følgende sitat:
«Problemet er at denne implisitte retten til liv, frihet og eiendom tolkes i en så ekstrem retning at all beskatning og alt som har med staten å gjøre blir å betrakte som forbrytelser, som en form for aggresjon mot individets liv og eiendom.»
Det jeg leser her er først og fremst at det skal forligge et problem, ettersom sitatet her jo begynner med en påstand om at “problemet er(…)”. Problemet mitt med dette, er at det ikke redegjøres for hvorfor det er et problem. Han forklarer heller ikke hvor mye av det jeg har tjent på mitt arbeid som er hans eiendom. Han forklarer ikke hvorfor det er ekstremt å mene at det å ta andres eiendom mot deres samtykke er tyveri. Hvis man mener at staten ikke er et unntak når det kommer til rett og galt, så er man altså ekstrem. Spurte jeg han hvorfor, så får jeg en følelse av at svaret ville ha blitt: “Fordi det er bare sånn det er…”, eller “det det sier jo seg selv”, som jo er verdens beste forklaring som er logisk vanntett.
Han unnlater å gå i dybden på hvorfor disse prinsippene, som bygger på frivillighet og respekt for eiendomsrett, skal anses som ekstreme. Uten en klar redegjørelse blir påstanden bare en ubegrunnet merkelapp. Litt tidligere i teksten skrev han at en mann og hans bok illustrerer feil ved en hel bevegelse.
Faktisk er det statlig tvang og beskatning som representerer aggresjon og brudd på individuell frihet, og kan betraktes som ekstremt. Hvorfor mener jeg det er ekstremt? fordi det å bruke uforholdsmessig unødvendig makt over fredlige individer nødvendigvis må være ekstremt. Er det nødvendig å bruke tvang mot en hel befolkning for å utføre den samme befolkningens vilje? For å tjene befolkningens interesser? Eller kan man ha et samfunn er ulike aktører konkurrerer på like vilkår om å ivareta interessene til flertallet?
Når ble fysisk maktbruk utøvd over fredelige lovlydige borgere nødvendig? Hvis det ikke er nødvendig å ta resurser med makt fra hele befolkningen, og man ser for seg at det er ødeleggende for folks velstandsnivå, skaper dårligere inneffektive systemer, velferdsstilbud osv. Er man da ekstremistisk? Nei. Overhodet ikke.
Videre hevder Nordbakken at Ayn Rand så på “egoistisk grådighet” som en moralsk dyd. Dette er en forvrengning av Rands filosofi. Rand fremmet rasjonell egoisme, som innebærer at individet skal handle i sin egen rasjonelle egeninteresse, noe som er helt forskjellig fra hensynsløs grådighet. Rasjonell egoisme krever integritet, ærlighet, produktivitet og rettferdighet. Å sette egne behov foran andres rettigheter er noe Rand sterkt avviste.
Nordbakken benytter guilt by association (en logisk feilslutning) som en taktikk for å diskreditere libertarianismen ved å knytte den til ekstreme og negative elementer som rasisme og autoritarisme. Libertarianismens prinsipper står i direkte motsetning til autoritære ideologier. Å likestille libertarianisme (alt det han kategoriserer som det) med slike bevegelser uten å skille mellom de grunnleggende prinsippene og deres misbruk, er uærlig. Selv om noen libertarianere kan ende opp med å tiltrekkes andre ideologier, har dette mer å gjøre med ytre påvirkninger og personlige tilbøyeligheter enn libertarianismens faktiske standpunkter og prinsipper.
Han hevder også at libertarianismen er politisk irrelevant og sammenligner den med anarkistisk science fiction. Dette er en stråmannsargumentasjon som ignorerer de reelle bidragene libertarianisme har gitt til diskusjoner om frihet, eiendomsrett og begrenset statsmakt. Libertarianismen har hatt en betydelig innflytelse på økonomisk teori og politisk filosofi, og dens prinsipper er høyst relevante i diskusjoner om statens rolle og individets frihet.
Avslutningsvis
Innlegget til Nordbakken er preget av en rekke logiske feilslutninger, inkludert stråmannsargumentasjon, guilt by association, og en manglende vilje til å engasjere seg med de faktiske argumentene fra libertariansk tenkning. Dette underminerer troverdigheten hans som en ærlig kritiker av Rothbard, Ayn Rand og liberalistisk tenkning generelt. For å fremme en konstruktiv diskusjon om frihet og statens rolle, er det nødvendig å gå dypere inn i argumentene og unngå forenklede karikaturer og feilaktige assosiasjoner.
I møte med slike feilrepresentasjoner, er det viktig å påpeke at libertarianismen, som Rothbard og Rand representerer, handler om å fremme individuell frihet og frivillighet. Denne filosofien argumenterer for at mennesker er best tjent med å gjøre egne valg uten statlig innblanding, og at frivillige interaksjoner skaper et mer dynamisk og rettferdig samfunn. Ved å ignorere disse prinsippene og fremme en forvrengt versjon av libertarianismen, viser Nordbakken enten en manglende forståelse eller en bevisst misrepresentasjon av disse ideene.
Libertarianismen er langt fra død. Den fortsetter å være en viktig del av den økonomiske og politiske diskursen, og dens prinsipper er mer relevante enn noensinne i en tid hvor statlig makt og innflytelse stadig øker. Det er nødvendig med en ærlig og informert debatt, ikke stråmannsargumentasjon og misrepresentasjoner, for å kunne diskutere disse viktige spørsmålene på en meningsfull måte.
Med vennlig hilsen en meget engasjert misesianer =)
Leave a Reply