Images

Den rød-brune alliansen
Adgangen til stadig nye kilder i de østlige arkivene gjør det nødvendig med full omskriving av vår nære historie.


 Frank Bjerkholt

Hitler og Stalin beundret hverandre gjensidig. (Foto: SCANPIX)

Den etablerte forestilling om et skille mellom nazisme-fascisme på den ene side og demokratiet med støtte av sovjetregimet på den andre i siste krig, viser seg å være en myte. Nærmere virkeligheten er den tysk-russiske tilnærmelse i Hitler-Stalin-pakten, i front mot det vestlige demokrati med sine frihetsideer. Slik det bl.a. dokumenteres i Thierry Wolton: «Rouge-brun – le mal du siècle». (Lattes).

     «Ikke bare har jeg beseiret marxistene, men jeg har også realisert marxismen» erklærte Hitler overfor sin biograf Herman Rauschning. Han fortsatte: «Jeg har lært meget av marxismen og benekter det ikke. Jeg har simpelthen annektert marxistenes metoder. Den nye måte å drive politikk på, ble oppfunnet av marxistene og det var instrumentet jeg trengte». Eller som han sier: «Mellom oss og bolsjevikene er det flere likhetspunkter enn forskjeller». Og: «Kanskje hadde det vært bedre for Tyskland om det ikke var kommet til brudd mellom marxistene og oss».
     Han kalte sin bevegelse sosialistisk. Det var ikke bare ord, men for ham en idemessig realitet. Partiet het jo da også det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti. Han og Stalin konkurrerte om å forpakte den sosialistiske utopi, det vil si et totaldirigert statssamfunn uten pluralisme, individualitet eller markedsøkonomi. Demokratiet med sin liberalisme, flersidighet og sin kulturelle eller industrielle elite måtte likvideres. For det kunne ikke være annen ledelse enn føreren og hans apparat.

     Hitler og Stalin beundret hverandre gjensidig. Stalin fant Hitlers brutale oppgjør med SA forbilledlig og skal ha gitt ham ideen til den store terror som fulgte. Stalin fikk oversatt «Mein Kampf» og ba politbyrået lese den og lære av den.
     De nye kilder forteller at pakten mellom Hitler og Stalin var ment å vare, som en allianse mot det vestlige demokrati med sin liberalisme. Stalin trodde fullt og fast på denne traktat og forestilte seg at de to kunne dele verden mellom seg. Stalin var så sikker på avtalen at han avviste alle meldinger om det forestående angrep som et forsøk på å ødelegge alliansen.

     Under drøftelsene med Moskva om fordelingen av interessesoner fant imidlertid Hitler ut at sovjetrusserne var for kravstore og at det bare var plass for en av dem. Men selv etter angrepet tok Stalin kontakt med Hitler for å si at hans krav kunne diskuteres. Han var villig til å la Hitler få en større andel.
     Den like klare som fortrengte likhet mellom nazisme og kommunisme ligger i det som kalles ideokrati, skriver Francois Revel i sin nye bok «La grande parade», (Plon), et essay om hvordan den sosialistiske utopi har greid å overleve ved å tildekke og omskrive historien. Ideokrati vil si ideenes diktatur. Det er typisk for det totalitære system. Ideen helliggjøres og forpaktes av en partiledelse som i utopiens tjeneste likviderer all uenighet og all motstand. Den enkelte fjernes fra alt nedarvet, naturlig og sosialt fellesskap og knyttes fast til ideologien og føreren, og gis dermed en ny identitet og ny selvfølelse. Den enkelte har ikke lenger noen annen lojalitet enn den til formannen.


     Hva så med antisemittismen? Den er vel bare nazistisk? Men nei, også den er inngrodd i kommunismen. Vi vet nå at Stalin på sine siste dager planla full utrenskning av jødene som skulle sendes til Sibir. Et første tegn var at fru Molotov, som var jødisk, ble arrestert og forvist, noe mannen ikke kunne forhindre. Etter ordre fra Stalin skilte han seg først fra henne. Men Stalin døde før han fikk satt den store pogromen i verk. Den såkalte jødiske legesammensvergelsen som han diktet opp, skulle være innledningen til aksjonen. I Sibir og Kasakhstan var trehyttene, uten oppvarming, gjort klare der hundretusener av jøder var tenkt å bo – og dø.


     Og hva skriver ikke Marx selv. I sin artikkel «Om det jødiske spørsmål» karakteriserer han jøden som en selvopptatt snuskhandler med mammon som sin gud. Og sier at det kommunistiske samfunn vil rive grunnen vekk under jødene. Selv i dag kan formannen i det reviderte russiske kommunistparti, Sjuganov, forestille seg at sionismen prøver å ta makten i landet, at det er «sionistkapitalen» som står bak det økonomiske krakket, og at sionismen har det til felles med nazismen at den vil dominere verden (i et åpent brev i 1989).


     Folkemord er innbakt i den marxistiske idé, sier George Watson som har studert klassikerne. («The lost litterature of socialism», Cambridge 1998). Det er ikke mulig å gjennomføre marxisme uten vold og terror. Og selv da blir utopien aldri realisert.

     I avisen Rheinische Zeitung som Marx redigerte, skrev hans medarbeider Engels en artikkel i 1849 der han anbefalte å utradere ungarere, serbere og andre slaviske folk. Bortsett fra polakker og russere har ikke slaverne noen framtid, for de mangler de historiske, geografiske og industrielle forutsetninger for å eksistere, mener han. Nasjoner som aldri har hatt sin egen historie og som så vidt er blitt siviliserte, har ikke evne til uavhengighet, heter det.
     Marx selv spurte i samme avis i 1852 hvordan man best kunne kvitte seg med halvdøde folk som dalmater, karinthere og folket i Bøhmen. For marxismen var de rasemessige kvaliteter av vesentlig betydning. Ikke å undres over at Hitler leste dette stoffet med interesse.
     To av de mange vestlige intellektuelle som beundret kommunismen var Bernard Shaw og H.G. Wells. De mente sosialismen hadde rett til fysisk å likvidere sosiale klasser som motsatte seg revolusjonen. I tidsskriftet «The Listener» etterlyste Shaw i 1933 et kjemisk middel som fort og smertefritt kunne ta livet av sosialismens motstandere. Eichmann var på samme linje da han til sitt forsvar under rettssaken sa at gassen som ble brukt, jo var human!


     Etter denne nye gjennomgang av det historiske materiale kunne det være håp om å få gjennomslag for en korrekt oppfatning av de totalitære ideologier kommunisme og nasjonalsosialisme, i det alt vesentlige identiske i mål og metode.

     Mens nazismen er fordømt til historiens søppelkasse, er det ikke skjedd et lignende oppgjør med kommunismen, f.eks. hos en Putin. Lenin er fortsatt ikke begravd. Og Mao er fortsatt regimesymbol i Kina.

     Frank Bjerkholt er tidligere utenriksredaktør i Morgenbladet.