Nyheten om at Ari Behn tok sitt eget liv er utrolig trist! Det er samtidig noe som gjør åpenhet rundt psykisk helse, og problemene med selvmord i samfunnet svært dagsaktuelt! Det er et stort problem som må løses, men hvordan?
Bipolar lidelse er som kreft. Utrolig vanskelig å helbrede!
Når man først blir rammet av djevelskapen så slipper den altså ikke så lett, og man føler et ekstremt sterkt ubehag av nedstemthet og tungsinn hver dag som man ikke får gjort noe med.
Gjerne også sammen med angst og indre uro, tankekaos etc.
Ari Behn har jo gått igjennom utrolig mye. Han fikk en voldsom opptur, når han fikk gifte seg med Prinsessen. Ofte er det slik at med en stor opptur; kommer en stor nedtur. Er den for stor og overveldende kan det ta knekken på de fleste.
Han ble jaget og spionert på av Se og Hør, men han hadde barn og en familie. Når han forstod at ekteskapet var over, så opplevde han helt sikkert at sjelen begynte å sprekke innvendig.
Jeg ser på en dokumentar om Ari Behn som viser perioden etter skilsmissen. Han begynte å male sine følelser ned i malerier, kan vi se på dokumentaren. Måten han beskriver bildene på, burde få noen varselamper til å blinke.
Han bodde i den siste tiden i Lommedalen på andre siden fra der barna hans og Prinsessen levde, og kunne se lyset fra prinsesseboligen om natten. Han skal ha stått på terrassen om kvelden/natten; sett mot prinsesseboligen og kjent på et sterkt savn etter barna sine, og at noe var veldig galt.
Med ekstreme smerter i hodet (og øret), sterkt savn etter barna og depresjon måtte han holde ut, dette helt uten at noen så det og tok tak i det. Det er et stusselig lavkvalitets/lavterskel psykisk helsevesen i Norge som knapt kan håndtere slike ting på en god måte for de som trenger det.
Under et fritt system, uten statens klamme fingre over alt, ville mange aktører konkurrert om hvem som kan få best resultater innen psykisk helse som en følge av at de ikke mottar penger uavhengig av om folk velger å benytte seg av tjenestene deres, eller velger dem bort til fordel for bedre tjenester; dette ville fremprovosert verdens beste systemer innen psykisk helse!
Dessuten ville det vært valgfrihet: Dersom du forstod at du var kommet til feil sted, og at de neppe har riktig løsning for deg, og du ikke en gang forstod behandlingsformen de skulle prøve ut på deg, ville du kunnet valgt en annen mer troverdig aktør, som har bedre rykte på seg, bedre resultater å vise til til nettopp det du sliter med. Du burde jo selv bestemme over deg selv og din egen kropp 100%.
Det ville kanskje vært reklame på TV, radio, google, facebook, som informerer pårørende hva man kan gjøre, og hvordan folk skulle avdekke depresjoner hos sine nære og bekjente, så de kan skaffe hjelp raskere etc.
De ulike helsetilbyderne ville prøvd ut mange forskjellige konkurrerende behandlingsformer, og etterhvert som tiden hadde gått ville hele helsevesenet blitt bedre og bedre, og de beste behandlingsformene gradvis blitt standardisert.
En behandlingsform kan sees på som et produkt på samme måte som iPhone, eller TV. Innenfor sistnevnte har tilbyderne nærmest uregulert konkurranse, og her går utviklingen lynraskt; nye bedre versjoner kommer hver dag. Innen helse står utviklingen nærmest stille, og det er på grunn av at staten har helsemonopol, og fordi folk tenker på helse på en helt annen måte. De tenker helt feil.
At kommunisme ikke fungerer er jo ikke så vanskelig å forstå: Ingen roper etter avskaffelse av matbutikker, og ønsker offentlige matstasjoner og rasjonering, i stedet for det vi har i dag (bortsett fra de mest “hardbarkede” kommunistene i partiet Rødt kanskje), men folk flest forstår ikke hvorfor det ikke fungerer innen helse. De samme problemne oppstår der som alle andre monopoler. Monopol, overformynderi og tvang blir aldri rett, og det kan aldri løse de store problemene. Det skaper bare problemer. Et monopol fører altid til et «one size fits all», et firkantet system som aldri blir bedre.
Helse er mye viktigere, enn PCer, TV, mobiltelefoner og annet, derfor er det svært viktig å holde offentlige unna dette. Det ville vært langt bedre om uviktige ting som mobiltelefoner etc, byttet plass med helse, og staten kunne heller produsert dårlig kvalitet telefoner i stedet.
Eller biler. Merket Lada er et godt eksempel på biler laget av staten, om man da ser på alle modellene som ble laget før det ble privatisert i 2013. I over 20 år, produserte de nøyaktig samme utseende Lada. Like stygg og dårlig som den første modellen de laget, var også den siste 20 år etter. Hva får folk til å tro at staten kan tilby det ypperste innen helse, når man ser hvor misslykket de er på stort sett alle andre områder de prøver seg på?
Man ville hatt mye innovasjon og nyvinning innen ulike terapier og behandlingsformer dersom man slapp løs alle gode krefter og ikke låste seg fast til et rigid statlig overformyndersk system. Det vi har i dag kveler det meste av innovasjon og nyskapning. Det er et monopol. Siden det offentlige tilbudet ikke er spesielt attraktivt eller troverdig, så antar jeg at det er mange som unngår å søke hjelp. De ser ikke at løsningen ligger i det offentlige helsevesenet.
I dagens monopolistiske helsesystem holder man på med det samme dag etter dag, det meste er basert på overformynderi og tvang, og hovedfokuset ligger på tunge kostbare medisiner som legemiddelindustrien overbeviser politikere og byråkrater med. Uansett hvor ubehagelige disse medisinene er, og unødvendige blir de trykket ned i halsen på deg (billedlig talt), og kan også være årsaken til at du ble dårligere etter at du begynte med behandling enn før du begynte.
Som med alt annet innen det offentlige, så vil du bli behandlet som en kasteball. Systemet mottar penger fra staten uavhengig av om resultatet er dårlig (folk ikke blir noe friskere) eller om de blir friske så er det mest på grunn av egen indre styrke, og utholdenhet. Det er mange som kjemper en kamp MOT helsevesenet i Norge.
Det er dannet mange foreninger som gjør nettopp dette: Kjempe. De kjemper nok forjeves så lenge de kjemper innenfor et sosialdemokratisk planøkonomisk helsevesen, hvor forandringer til det bedre knapt skjer. Kanskje det skjer noen små endringer på en 30 års periode, på samme måte som med offentlig skole, hvem vet, men det er i alle fall på ingen måte sammenliknbart med utviklingen som foregår på andre områder i det private.
Jeg har selv blitt utsatt for norsk helsevesen, men det var lenge etter at jeg hadde blitt en del av en liberalistisk bevegelse, og satt meg inni hvordan økonomien fungerer, samt hva som fører til gode tjenester, at jeg forstod hva som grunnleggende sett er galt med det norske helsesystemet, og at det ikke er mulig å få dette systemet til å fungere optimalt slik systemet er lagt opp: Et kommunistisk planøkonomisk system. Alle som prøver ut systemet, både på dette området og andre områder, får ekstremt dårlige resultater. De som prøver systemet over hele fjøla, dvs. sosialister i sosialistiske samfunn, får hele samfunn til å bryte helt sammen både psykisk og fysisk i alle ledd. Se på Venezuela, og andre sosialistiske land.
Det er fantastiske mennesker som jobber i helsevesenet, men helsemonopolet vi har i Norge, selve systemet, er galt. Det offentlige kan aldri bli bedre enn det private, fordi det offentlige mottar penger uavhengig av hvordan arbeidet blir utført, uavhengig av konkurranse som tvinger frem nye løsninger, for å få nye resultater. Jeg vil ikke ha et såkalt «gratis helsevesen», at det er gratis betyr bare at det er en elite som har monopol og styrer det ovenfra og ned, samt at du betaler tre, fire ganger så mye for helsetjenestene enn dersom det var private tilbydere: Nettopp fordi det IKKE er gratis, men skattefinansiert.
Det var ikke vanskelig å forstå ut i fra dokumentaren at Ari var sterkt deprimert og at selvmordsfaren var stor. Alle signalene var der. Har jo også veldig mye med situasjonen man er satt inn i. Ari Behn ble skilt, barna var ikke lenger rundt ham. På TVn i julen kunne han sikkert se den nye flammen til Prinsessen (Sjamanen Durek) holder rundt barna hans under julegudstjenesten, som han forøvrig ikke ble invitert til.
Stillheten som kom etter bruddet etter at han flyttet for seg selv, tok over, og han fikk enorme psykiske smerter. Følte på ensomheten, hørte ikke lenger alle barnelydene som han var vandt til, osv. Han begynte å isolere seg selv, og var mye alene. Dette er sterke signaler på at noe er galt. Dessuten er måten man snakker på som deperimert og suicidal også avslørende: Man snakker i absolutter. Det er svarthvitt: Det er enten eller.
Man snakker mye om “Meg, meg selv, og jeg“, og “alltid“, eller “aldri“.
Eksempel: “Ting som dette skjer alltid” eller: “Jeg kommer aldri til å klare det“. Eller: “Jeg burde“. Altså det å alltid fokusere på hva man burde gjort, eller ikke burde gjort, er en del av et svarthvitt tankemønster som er tungt assosiert med depresjon.
Selvforakt og et negativt selvbilde forekommer ofte i depresjon, så “burdere” (Burde gjort ditt, burde gjort datt, og ikke gjort ditt og ikke gjort datt), er et symptom på dette rigide nærsynet.
Sier man ofte “Jeg kan ikke“, er også et tegn. Man får vansker med å bl.a. begynne å lage mat, ta ut søpla og mye annet, fordi sykdommen suger alle krefter ut av en. Sykdommen utelukker det meste av muligheter man faktisk har. Man tilvenner seg et tankemønster som er vanskelig å bryte ut av. Klarer man å bryte seg ut av dette, har man kommet langt, men det er vel ikke de fleste klar over. Negative tanker fyrer av negative følelser, og man får fysiske ubehag.
Så er det dette spørsmålet som alltid blir stilt av den deperimerte: “Hva er poenget?” Tragisk nok er depresjon en av de mest dødelige sykdommene fordi alle disse følelsene kan bli overveldende og få deg til å gi opp livet.
Man stiller seg selv spørsmålat: Hva er poenget? Hva er poenget med livet? Jeg har det så vanskelig, og vondt: Hvorfor skal jeg da leve? Undertegnede har filosofert seg frem til at meningen med livet er å skape mening med livet. Livet er i seg selv uten mening, så vi mennesker er nødt til å skape, og se mening i det som skjer rundt oss. Vi må finne styrke i oss selv og andre. Vi er nødt til å fokusere på løsninger, snarere enn problemer.
Hvis du tror at det ikke er noen måte å føle seg bedre, og ingen ting kan forandre på det, så ønsker du at det skal skal ta slutt. Når du gjør det, føler du at døden vil gjøre ting bedre. Dessuten føler du deg som en byrde for alle andre.
Siden den deprimerte er så negativ, føler man at man også plager de man er rundt, og at de også får det bedre om man ikke eksisterte, så rettferdiggjør man et selvmord på den måten. De psykiske smertene opphører, og så slipper man å plage andre, er tanken hos de deprimerte. Men la oss nå si at kroppen din mangler et vitamin? Nå på vinteren er vinterdeprisjoner vanlige, og da er det D-vitaminmangel som ofte er problemet. Dette er det jo svært få som vet. Dette er ikke slik man blir informert om. Hvorfor ikke? B-Vitaminmangel kan få en til å føle seg utslitt og matt, noe som også kan føre til depresjon.
Uansett; de føler altså meningsløshet, føler seg innesperret (Ari Behn forklarte dette i dokumentaren om ham, “Du blif rastlåst”, “går inn i pinen”, sa han) og signalene burde jo blitt plukket opp relativt tidlig! Han sa også noe om “Tiger i hagen”. Hvordan er det å ha en tiger i hagen? Tigeren er farlig, og du er i huset ditt, og er livredd. Han fortalte at han hadde panikkangst. Hvorfor? Ingen la altså merke til at noe var veldig galt? Det er noe galt med samfunnet når så mange tar selvmord på grunn av psykiske lidelser.
Jeg er overbevist om at det lar seg fikse, og er en optimist. Men løsningen ligger ikke i offentlige monopoler og tvang: Løsningen ligger i en privat hjelpekonkurranse der private aktører må konkurrere sterkt om å få best mulig resultater og omdømme slik at folk velger nettopp dem på grunn av det de får til, snarere enn å bli tvunget til å betale tre ganger så mye for noe de blir tvunget til å bare godta uten noen som helst valgfrihet under dagens system.
Jeg vil avslutte dette innlegget med å kondolere alle hans nære og kjære med tapet, og håpe at flere begynner å delta i kampen for et friere samfunn, og oppløsning av helsemonopolet.
Kilder
Dokumentaren: Ari og halve kongeriket.
https://awarenessact.com/depressed-people-use-these-6-words-more-often/