User's blog

Tag: politikk

  • Musk: geni under press – hvordan Elon Musk ble en uønsket utfordrer for makteliten

    Elon Musk har i flere tiår vært kjent som en av verdens mest innovative teknologiske skikkelser. Med Tesla og SpaceX har han banet vei for elbiler og privat romfart, men det var oppkjøpet av Twitter, omdøpt til X, som virkelig satte ham på kartet som en kontroversiell forkjemper for ytringsfrihet. Nå, med potensialet for å spille en nøkkelrolle i en fremtidig Trump-administrasjon, er Musk i ferd med å ta en posisjon som går langt utover teknologiens verden.

    Musk og kampen for ytringsfrihet

    Musk sitt oppkjøp av Twitter i 2022 ble raskt et symbol på kampen for ytringsfrihet på nettet. Han har forpliktet seg til å gjøre plattformen til et sted hvor ulike synspunkter kan uttrykkes fritt, inkludert de som utfordrer etablerte maktstrukturer. Denne tilnærmingen har ført ham i konflikt med både media og myndigheter, noe som gjør ham til en kontroversiell skikkelse.

    Musk som “Secretary of Cost Cutting” i en Trump-administrasjon

    Skulle Donald Trump vinne presidentvalget i 2024, er det spekulasjoner om at Elon Musk vil innta en sentral rolle i administrasjonen som “Secretary of Cost Cutting”. Dette er en nyopprettet stilling som Trump har foreslått, der Musks hovedansvar ville være å redusere statens utgifter uten å svekke de nødvendige tjenestene. Trumps tillit til Musk i denne rollen stammer fra hans vellykkede erfaring med å kutte kostnader i private selskaper som Tesla og SpaceX. Musk selv har uttrykt at han ikke ønsker en tradisjonell kabinettstilling, men vil heller fokusere på å effektivisere statlige strukturer.

    Kriminalisering av meningsmotstandere

    Kamala Harris har lenge støttet tiltak som liberalister ser på som angrep på ytringsfriheten. Hun har vært en forkjemper for lover som retter seg mot ytringer hun anser som hatefulle eller problematiske, spesielt på internett. Liberalister frykter at dette fører til økt sensur, der politisk ukorrekte eller uortodokse meninger blir undertrykt. Dette står i sterk kontrast til Musks filosofi om en åpen og uregulert offentlig debatt, og det er nettopp denne kampen om ytringsrommet som tiltrekker mange liberalister til hans side.

    Statlig overvåkning og personvern

    Liberalister har også vært kritiske til Harris’ støtte til utvidet statlig overvåkning og sikkerhetstiltak som truer individets rett til privatliv. Hun har blant annet støttet lover som gir staten større adgang til å overvåke borgerne under påskudd av nasjonal sikkerhet. For liberalister, som ser personvern som en grunnleggende rettighet, representerer denne typen politikk en skummel dreining mot et mer autoritært system.

    Identitetspolitikk og sosial splittelse

    Videre er det Harris’ støtte til sosialpolitikk som utfordrer kjernen i det liberalistiske verdenssynet. Hun har vært forkjemper for politikk som fremmer identitetspolitikk, noe som ofte splittes opp langs rase- og kjønnsbaserte linjer. For mange liberalister er dette problematisk fordi det bygger på kollektivistiske prinsipper fremfor individualistiske verdier. Politikk som premierer bestemte grupper basert på deres identitet fremfor deres individuelle prestasjoner og rettigheter, blir sett på som et brudd med tanken om likhet for loven.

    Sammen med disse sakene blir Harris assosiert med økende statlig innblanding i private sfærer, inkludert utdanning og helse. Hennes støtte til føderale reguleringer som påvirker individets valg – inkludert obligatoriske vaksinasjoner eller krav om opplæring i visse samfunnsverdier – er et annet område hvor liberalister reagerer kraftig. De frykter at slik politikk åpner døren for statlig dominans over private livsvalg og en svekkelse av individets rett til selvbestemmelse.

    Den dypere trusselen: Big Pharma, Big Tech og det militærindustrielle komplekset

    Etablissementet, som mange liberalister ser på som sentrert rundt Big Pharma, Big Tech og det militærindustrielle komplekset, blir oppfattet som en massiv trussel mot individuell frihet, personlig ansvar og fred. Disse aktørene, med deres tette bånd til staten, antas å forme både politikk og offentlig diskurs på måter som undergraver demokratiske prosesser.

    Big Pharma: Kritikken mot Big Pharma ligger i selskapenes tette forbindelser med reguleringsorganer og deres rolle under COVID-19-pandemien. Mange liberalister er bekymret for at helsepolitikken har blitt påvirket mer av profittinteresser enn av hensynet til folkehelsen.

    Big Tech: Teknologigigantene Meta og Google har blitt kritisert for deres kontroll over informasjonsstrømmen. Et særlig eksempel er da Mark Zuckerberg innrømmet at den føderale regjeringen presset Facebook til å undertrykke informasjon under pandemien. Dette illustrerer hvordan Big Tech samarbeider med staten for å sensurere eller fremme bestemte narrativer.

    Det militærindustrielle komplekset: For mange liberalister representerer det militærindustrielle komplekset en vedvarende trussel mot fred og individuell frihet. Figuren av Ron Paul er viktig her, som gjennom flere tiår har advart mot amerikansk utenrikspolitikk drevet av dette komplekset, som nyter godt av vedvarende konflikter og utenlandske intervensjoner. Dette strider mot liberalistenes prinsipper om ikke-intervensjonisme og fred.

    Dette gjør at mange liberalister, i stedet for å støtte Harris, ser til Trump og Musk som forsvarere av personlig frihet, teknologisk innovasjon og redusert statlig makt over individet. Spesielt Elon Musk, med sin posisjon som forkjemper for ytringsfrihet på nettet, fremstår som en nøkkelfigur i kampen mot statlige forsøk på å kontrollere informasjon og meningstrømmen.

    Liberalisters støtte til Trump

    Det har blitt antydet at de liberalistene som støtter Trump, er drevet av en «alt-er-lov»-mentalitet. Denne påstanden, som lyder: «Det er kanskje ikke tilfeldig at det er ‘liberalister’ som tror at liberalisme handler om at alt er lov, som først og fremst blir forført av Trump. Bullshit passer godt med en ‘alt-er-lov’-tankegang,» er imidlertid en misforståelse. Liberalister som støtter Trump, gjør det ikke fordi de tror på en verden uten regler, men fordi de ser ham som en nødvendig motpol til et etablissement preget av statlig overstyring og samarbeid med mektige selskaper. Trumps vilje til å utfordre status quo, kombinert med hans fokus på å redusere statens innblanding i individers liv, resonerer sterkt med liberale verdier om frihet og ansvar.

    Dette kan forklare hvorfor liberalister ignorerer kontroversene rundt Trump, som f.eks. påstander om valgjuks og konsekvenser som kom i kjølevannet av det. For dem tar kampen mot statlig overstyring og samarbeid mellom staten og mektige selskaper forrang, og Trumps politikk om å redusere statens makt harmonerer bedre med deres grunnleggende verdier enn de etablerte skikkelsene som Kamala Harris​.

    For øvrig, angående påstander om valgjuks: Siden 2000-tallet har Demokratene lagt grunnlaget for mistanken om valgjuks i amerikanske valg, noe som dokumenteres i denne videoen (jeg har hørt det bli bortforklart, men det er for svakt). Hvis Trump var klar over at hans påstander om valgfusk ikke holdt, slik enkelte påstår uten bevis, kan det sees som en slags ironisk revansje mot Demokratene, som selv tidligere har plantet tvil om valgprosesser:

    Konklusjon: Musk som forkjemper for en friere fremtid

    Elon Musk representerer en visjon om et samfunn hvor individuell frihet og teknologisk innovasjon står i sentrum. Mens Kamala Harris ofte fokuserer på å øke statens innflytelse og innskrenke individets handlingsrom, står Musk i opposisjon som en forkjemper for frihet, åpen debatt og redusert statlig kontroll. Hans potensielle rolle som “Secretary of Cost Cutting” i en fremtidig Trump-administrasjon symboliserer en fremtid der staten er mer effektiv og mindre inngripende – en visjon som resonerer dypt med de som verdsetter frihet over statlig makt.

    For mange liberalister kombinerer disse faktorene seg til et bilde av etablissementet som forsøker å konsolidere makten på bekostning av personlige friheter. Deres støtte til skikkelser som Donald Trump springer ikke ut fra en “alt-er-lov”-mentalitet, som enkelte kritikere antyder, men fra troen på at han motsetter seg disse etablerte maktene. Trump blir sett på som en nødvendig, om enn ufullkommen, motvekt til et etablissement preget av cronyisme og overregulering.

    Dette kan forklare hvorfor liberalister ignorerer kontroversene rundt Trump, som påstandene om valgjuks eller oppfordringen til fredlig og patriotisk demonstrasjon utenfor Capitol som eskalerte til den utilsiktede stormingen. For dem tar kampen mot statlig overstyring og samarbeid mellom staten og mektige selskaper forrang, og Trumps politikk om å redusere statens makt harmonerer bedre med deres grunnleggende verdier enn de etablerte skikkelsene som Kamala Harris​.

    The Growing Threat of Big Pharma, Big Tech, and Media Control Over America: A Warning Echoed from Eisenhower to Zuckerberg

  • Elon Musk om abort: Frihet, ansvar og behovet for nyansert debatt

    Elon Musk speaks at the Life Center Church in Harrisburg, Pennsylvania on Saturday. (The Patriot-News/AP pic)

    Elon Musk har den siste tiden skapt debatt med sitt syn på abort, et tema han har diskutert både offentlig og i flere fora. Under et arrangement i Harrisburg, Pennsylvania, den 19. oktober 2024, delte Musk sine tanker om det sensitive emnet, og hans uttalelser har vakt både støtte og kritikk fra ulike sider av det politiske spekteret.

    Musk om abort og frihet

    Musk har alltid vært tydelig på sitt engasjement for menneskelig frihet og individuelle rettigheter, noe som også reflekteres i hans syn på abort. Under arrangementet i Harrisburg adresserte han abortspørsmålet med et fokus på balansen mellom individuell frihet og samfunnsansvar. I tråd med hans frihetlige holdninger, understreket han at personlig frihet er en hjørnestein i hans verdensbilde, men at dette også kommer med ansvar.

    Han fremhevet viktigheten av et samfunn hvor enkeltmennesker har kontroll over sine egne liv, men samtidig påpekte han at denne friheten ikke er absolutt når det gjelder abort, da det er et spørsmål som også berører livet til et ufødt barn. Musk har tidligere uttrykt bekymring over hvordan abortspørsmålet kan bli brukt politisk, og at det ofte mangler en nyansert tilnærming til et svært komplekst emne.

    Økende engasjement i politiske spørsmål

    Til tross for at Musk gjentatte ganger har uttalt at han ikke ønsker å være en del av politikken, har hans økende engasjement i saker som ytringsfrihet, teknologi, og nå også abort, dratt ham dypere inn i politiske diskusjoner. Han har selv innrømmet at hans inntog i den politiske sfæren ikke er frivillig, men et resultat av “hvor mye som står på spill”. Dette kan forklare hvorfor han nå også tar tydeligere standpunkter i spørsmål som abort, til tross for at han tidligere har unngått å gå inn i politisk ladede diskusjoner.

    En balansert tilnærming

    Musk understreker ofte viktigheten av å finne en balanse mellom ulike interesser. Han har uttrykt støtte for kvinners rett til å ta egne valg når det gjelder deres kropper, men samtidig betont at samfunnsmessige implikasjoner ikke kan overses. Dette reflekterer hans syn på at løsningen ikke ligger i en enkel ja- eller nei-tilnærming til abort, men heller i en nyansert diskusjon hvor begge sider av saken blir hørt og respektert.

    Denne holdningen til abortspørsmålet står i kontrast til den polariserte debatten som ofte dominerer offentligheten i USA, hvor mange enten tar et absolutt standpunkt for eller mot. Musk oppfordrer til en mer åpen og forståelsesfull tilnærming, hvor både kvinners rettigheter og livets verdi veies nøye opp mot hverandre.

    Reaksjoner på Musks synspunkter

    Musk har fått både støtte og kritikk for sitt syn på abort. Noen har rost hans vilje til å diskutere vanskelige spørsmål med en balansert og pragmatisk tilnærming, mens andre har kritisert ham for å ikke ta et mer klart standpunkt. Spesielt fra mer konservative grupper har han møtt skepsis for ikke å gå tydeligere inn for et fullstendig forbud mot abort, mens enkelte på den andre siden av debatten mener at hans syn ikke fullt ut respekterer kvinners rett til å bestemme over sine egne kropper.

    Dette speiler en større trend i Musk sitt politiske engasjement – han unngår ofte å plassere seg klart på en side, men forsøker heller å stimulere til refleksjon og nyanser i debatten.

    Konklusjon

    Elon Musks holdning til abort gjenspeiler hans generelle filosofi om individuell frihet kombinert med ansvar. Selv om han har forsøkt å unngå direkte involvering i politiske spørsmål, ser vi at hans økende synlighet på slike temaer trekker ham inn i offentlige debatter. I abortspørsmålet balanserer han mellom å anerkjenne kvinners rettigheter og å fremme behovet for en bredere samfunnsdebatt som også tar hensyn til andre etiske og moralske spørsmål.

    Dette viser hvordan Musk, til tross for at han primært ønsker å “bygge ting”, som han selv sier, også blir tvunget til å ta standpunkt i spørsmål som går langt utover teknologi og entreprenørskap​.

  • Når noen få aktører kontrollerer vår virkelighetsforståelse

    I USA er medielandskapet sterkt dominert av et fåtall store selskaper som eier majoriteten av de nasjonale nyhetskanalene og avishusene. Faktisk er det bare fem store selskaper som eier og styrer en mesteparten av mediemarkedet: Comcast, Warner Bros. Discovery, The Walt Disney Company, Paramount Global, og Fox Corporation, de første er venstreorienterte, mens den siste er høyreorientert. Disse selskapene har en enorm innflytelse på hvordan informasjon formidles til befolkningen, og de bruker en rekke taktikker for å forsøke å forme, manipulere og kontrollere den offentlige opinionen.

    Dette er ikke bare et spørsmål om eierskap; det handler om makten til å manipulere virkeligheten, styre narrativer, og påvirke offentligheten på måter som direkte tjener disse selskapenes politiske og kommersielle interesser (mer om dette senere). Denne makten brukes med stor presisjon, gjennom en rekke taktikker som er utformet for å forme publikums oppfatninger og holdninger, ofte på en subtil, men effektiv måte. Disse mediehusene har stor makt når det gjelder å forme hvordan nyheter presenteres og forstås av det amerikanske publikum. Når disse nyhetene deretter når Norge, har de allerede passert gjennom et sterkt venstreorientert filter, der begivenheter og uttalelser er blitt tolket og omformulert av disse interessene før de ukritisk blir gjengitt av norske medier og gjerne filtrert enda mer. Samt kanskje litt mer overdrivelse for å gi enda mer klikk. Jeg leser ofte desinformasjon i norske medier.

    Her er en liste over noen av de mest kjente mediene i USA, deres eiere, og deres politiske orientering:

    NBC, MSNBC, CNBC, Telemundo, Bravo, Syfy, USA Network, Universal Pictures, DreamWorks Animation eid av Comcast. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.

    CNN, HLN, Warner Bros. Pictures, HBO, TBS, TNT, Cartoon Network, DC Entertainment eid av Warner Bros. Discovery. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.

    ABC, ESPN, Disney Channel, FX Networks, National Geographic, Hulu, 20th Century Studios, Marvel Studios, Lucasfilm eid av The Walt Disney Company. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.

    CBS, Showtime, MTV, VH1, Nickelodeon, Comedy Central, BET, Paramount Pictures eid av Paramount Global. Politisk orientering: Venstreorientert.

    Fox News, Fox Business, Fox Broadcasting Company, Fox Sports eid av Fox Corporation. Politisk orientering: Høyreorientert.

    The New York Times eid av The New York Times Company. Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.

    The Washington Post eid av The Washington Post Company (Jeff Bezos). Politisk orientering: Sterkt venstreorientert.

    Flere medieprofessorer og forskere er dypt bekymret over den økende mediekonsentrasjonen og hvordan dette påvirker den offentlige debatten. De peker på at når noen få mektige selskaper kontrollerer det meste av nyhetsstrømmen, skapes det en skjevhet som undergraver demokratiet. Disse professorene advarer om at når alternative synspunkter blir marginalisert eller ikke får like mye plass i mediene, mister publikum muligheten til å få en balansert forståelse av komplekse problemer. Dette fører til en fragmentering av offentligheten der folk blir låst i sine egne ekkokamre, uten å bli utfordret av andre perspektiver.

    De hevder at denne konsentrasjonen av mediemakt ikke bare svekker ytringsfriheten, men også skaper et miljø hvor journalistikkens integritet blir kompromittert. Mediene blir mer opptatt av å fremme visse politiske agendaer enn å rapportere objektivt. Dette er farlig fordi det forvandler nyhetsformidling til et verktøy for propaganda, noe som skader det offentlige rommet som skal være grunnlaget for demokratisk diskurs.

    Professorer uttrykker særlig bekymring for hvordan dette kan føre til en forverring av den politiske polariseringen i samfunnet. Når ulike grupper kun eksponeres for informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter, uten å bli utfordret av motstridende fakta eller analyser, skapes det en splittelse som er vanskelig å overvinne. Dette gjør det nærmest umulig å ha en felles plattform for diskusjon og debatt, noe som er essensielt for et fungerende demokrati.

    Denne situasjonen understreker viktigheten av å være kritisk til kilden til nyhetene, forstå hvem som eier og kontrollerer mediekanalene, og reflektere over hvordan informasjonen kan være farget av de politiske interessene til de som eier mediene. Det er avgjørende å være bevisst på hvordan denne mediekonsentrasjonen i USA kan påvirke vår oppfatning av verdensbegivenheter, og hvorfor det er viktig å søke informasjon fra flere kilder for å få et mer nyansert og balansert perspektiv.

    Medienes makt over valgkamper

    Mediekonsentrasjonen i USA har gjort det mulig for disse store nyhetskanalene å ha betydelig innflytelse på utfallet av valgkamper. Gjennom dekning, analyse, og ikke minst, valg av hvilke saker som skal fremheves, kan mediene i praksis drive valgkamp for det partiet de støtter.

    Mediene rapporterer ikke bare nyheter; de aktivt former og manipulerer politiske hendelser for å tjene sine egne agendaer. De bruker ofte overdrevne, fryktbaserte taktikker for å skremme publikum, samtidig som de utnytter sensasjonelle overskrifter for å tiltrekke seg klikk og oppmerksomhet. I tillegg tar de ofte uttalelser eller hendelser ut av kontekst, spinner videre på dem, og vrir dem til noe som passer deres narrativ. Gjennom strategiske redaksjonelle valg, hvor de bestemmer hvilke historier som skal prioriteres og hvordan de skal presenteres, driver mediehusene en bevisst kampanje for å påvirke hvordan velgere ser på verden og hvilke politiske valg de tar.

    Det som gjerne blir skrevet i mediene som absolutte sannheter, når man går dem i sømmene, og går nøye igjennom konteksten viser seg ofte å være missvisende. Og det fremtrer ganske latterlig for meg når de samme mediene som gjengir feil ukritisk er de samme som skal faktasjekke andre.

    Økonomiske interesser

    I “Trust Me, I’m Lying: Confessions of a Media Manipulator” av Ryan Holiday, blir det avslørt hvordan mediekonglomerater bevisst bruker frykt og sensasjonalisme for å fremme historier som er designet for å få klikk og engasjement, mens de samtidig skjuler eller undertrykker historier som kan skade deres økonomiske forbindelser. Holiday skriver: “The news is not a neutral medium. It has an agenda, whether that agenda is driven by profit, political bias, or something else. The media is not a public service; it’s a business, and businesses exist to make money” (s. 32). Han fremhever hvordan mediene ofte lar seg styre av økonomiske bånd, og hvordan dette påvirker hvilken informasjon som når offentligheten.

    Når mediehusene og de store selskapene samarbeider, blir informasjon en form for valuta i maktspillet. Dette samarbeidet er ikke begrenset til innhold i mediene, men strekker seg til politiske arenaer, hvor mediekonglomerater støtter politikere som fremmer deres økonomiske interesser. Denne støtten kan inkludere alt fra økonomiske bidrag til kampanjer, til gunstig dekning i mediene, noe som gir disse politikerne en urettferdig fordel. Dette samspillet resulterer i en situasjon hvor både medier og politikere handler i tandem for å opprettholde en struktur som favoriserer de rike og mektige, på bekostning av offentlighetens interesser.

    I “The New Media Monopoly” av Ben Bagdikian, vises det hvordan mediekonsentrasjon gjør det lettere for noen få store aktører å dominere både markedet og den offentlige debatten. Bagdikian skriver: “The relentless concentration of media ownership…is creating a world where a handful of corporations…control the global flow of information” (s. xii). Han argumenterer for at når mediehusene ikke lenger er uavhengige vaktbikkjer, men snarere samarbeidspartnere med andre store selskaper, blir demokratiet undergravd, og det blir stadig vanskeligere for alternative stemmer å få gjennomslag.

    Disse mekanismene sikrer at de store mediehusene og deres partnere ikke bare beskytter sine eksisterende privilegier, men også utvider dem, ofte på bekostning av offentlig interesse og demokratisk transparens. Dette skaper en ond sirkel hvor makt konsentreres mer og mer, og offentligheten stadig får mindre tilgang til objektiv, kritisk informasjon.

    Avsluttende refleksjoner

    Når nyheter fra USA når norske skjermer og avissider, har de allerede gått gjennom flere lag av filtrering og manipulering. De fleste norske medier gjengir ukritisk det som presenteres av de store amerikanske nyhetskildene, som ofte har klare politiske og kommersielle interesser. Dette betyr at den informasjonen nordmenn mottar, ikke bare er formet av de politiske agendaene til amerikanske mediehus, men også av de redaksjonelle prioriteringene til norske medier, som ofte speiler de samme venstreorienterte perspektivene.

    Resultatet er at norske seere og lesere sitter igjen med en nyhetsformidling som er sterkt forvrengt, både i innhold og tone. Historier som presenteres som objektive sannheter, kan i realiteten være nøye utvalgte narrativer som tjener bestemte interesser, mens alternative synspunkter blir marginalisert eller helt ignorert. Denne forvrengningen bidrar til at nordmenn får et ensidig bilde av komplekse politiske situasjoner i USA, noe som kan føre til feilaktige oppfatninger og en svekket evne til å forstå de underliggende dynamikkene som former verdensbildet.

    I en tid hvor mediekonsentrasjonen er sterkere enn noensinne, er det avgjørende at vi som forbrukere av nyheter blir mer bevisste på kildene våre. Vi må stille kritiske spørsmål til det vi leser og ser, og søke informasjon fra et bredere spekter av kilder for å få en mer balansert og nyansert forståelse av verden. Bare slik kan vi motvirke den ensidige påvirkningen som ellers truer med å forme vår virkelighetsoppfatning på en snever og feilaktig måte.


    Ønsker du å lese bøker om dette kan du lese bøkene til disse professorene og forskerne:

    1. Robert McChesney – En av de mest fremtredende kritikerne av mediekonsentrasjon. I sin bok “Rich Media, Poor Democracy: Communication Politics in Dubious Times”, argumenterer McChesney for at konsentrasjonen av eierskap i medieindustrien undergraver både journalistikkens integritet og offentlighetens tilgang til variert informasjon. Han hevder at denne utviklingen fører til en svekkelse av demokratiet fordi det hindrer mangfoldet av stemmer og perspektiver som er nødvendig for en sunn offentlig debatt.
    2. Noam Chomsky – En kjent lingvist og politisk aktivist, har skrevet omfattende om medienes rolle i samfunnet. I boken “Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media”, som han skrev sammen med Edward S. Herman, diskuterer Chomsky hvordan mediekonsentrasjon og økonomiske interesser former nyhetsdekningen til å tjene makthavernes interesser. Han advarer om at denne dynamikken fører til en homogenisering av informasjon og en marginalisering av kritiske perspektiver.
    3. Ben Bagdikian – I sin klassiske bok “The New Media Monopoly”, beskriver Bagdikian hvordan mediekonsentrasjon har redusert mangfoldet av synspunkter i det offentlige rom. Han fremhever hvordan få selskaper kontrollerer nesten all nyhets- og informasjonsspredning, noe som han mener truer demokratiets grunnlag ved å gi disse selskapene uforholdsmessig stor makt over offentligheten.
    4. Todd Gitlin – I boken “The Whole World is Watching: Mass Media in the Making and Unmaking of the New Left”, diskuterer Gitlin hvordan mediene former politiske bevegelser og offentlig diskurs. Han advarer mot hvordan mediekonsentrasjon kan føre til en skjevhet i hvordan nyheter rapporteres, og hvordan dette kan forme og til og med undergrave sosiale og politiske bevegelser.

    Disse professorene peker på at når medieeierskap er konsentrert hos et fåtall store aktører, blir det mindre rom for alternative perspektiver, noe som svekker offentlighetens mulighet til å få en balansert og mangfoldig forståelse av komplekse problemer. Dette er en utvikling de mener undergraver demokratiet, ettersom et velinformert publikum er avgjørende for en sunn demokratisk prosess.