Husker du da lab-lekkasje-teorien var en latterlig konspirasjon? Da den var bannlyst fra sosiale medier, og alle de «seriøse» ekspertene lo hånlig av den? De store mediene jobbet på spreng for å stemple den som farlig desinformasjon.
«Farlig feilinformasjon», sa de. «Konspirasjonsteori», messet faktasjekkerne. Facebook og Twitter sensurerte den. Akademia avviste den. Pressen latterliggjorde den.
Men nå – se hvem som plutselig har snudd.
Ifølge CIA er det nå «mer sannsynlig» at covid-19 stammet fra et kinesisk laboratorium enn at det hoppet fra dyr til mennesker. En vurdering som tidligere ville ført til utestengelse fra plattformer og sosial eksil, er nå plutselig en akseptert debatt. VG har dekket saken her: CIA: Koronaviruset stammer trolig fra kinesisk laboratorium.
De samme journalistene som i årevis har brukt sin autoritet til å stemple dette som en livsfarlig konspirasjonsteori, vil nå, helt uten skam, fortelle deg at dette er gammelt nytt.
Og, som alltid: Ingen beklagelser. Ingen selvkritikk. Ingen spørsmål om hvordan en hel verden ble villedet.
For hvis sannheten plutselig skifter, hvem eier den egentlig?
Fra forbudt tanke til akseptert sannhet
Det er nesten poetisk hvor fort narrativer kan snus.
I 2020 kunne du miste jobben, bli utestengt fra Facebook og Twitter, og bli offentlig ydmyket som en farlig konspirasjonsteoretiker dersom du antydet at viruset kunne ha lekket fra Wuhan Institute of Virology.
Husker du hvordan The Lancet – et av verdens mest prestisjefylte medisinske tidsskrifter – slo fast at viruset umulig kunne ha kommet fra et laboratorium? Hvordan de kalte det «usannsynlig» og «konspiratorisk»? Senere viste det seg at dette var et koordinert forsøk på å drepe debatten, regissert av forskere med tette bånd til Wuhan-laboratoriet. Bekvemt.
Hvordan akademiske institusjoner og medier har brukt samme taktikk i andre saker
Dette er ikke første gang vi ser denne mekanismen i full sving. Media og akademia har lenge fungert som en slags informasjonsindustri hvor uønskede sannheter først latterliggjøres, deretter sensureres og til slutt, når det blir umulig å benekte dem, sakte integreres i den akseptable samtalen – uten at noen blir holdt ansvarlige for løgnene de spredde i utgangspunktet.
Ta for eksempel Hunter Biden-laptopen.
Da New York Post først publiserte saken om laptopen i oktober 2020, ble den umiddelbart stemplet som russisk desinformasjon. «Ekspertene» kom på rekke og rad, med 51 tidligere etterretningsoffiserer som signerte et brev hvor de hevdet at laptopen hadde «alle tegn på en russisk desinformasjonskampanje». Twitter og Facebook slo hardt ned på spredningen av historien, og til og med Det hvite hus kalte saken en farlig konspirasjon.
Problemet?
Laptopen var ekte.
Alt sammen: e-postene, bildene, de økonomiske transaksjonene og de pikante detaljene som knyttet Joe Biden direkte til sønnens skyggefulle forretninger i Ukraina og Kina. Men da det virkelig gjaldt – midt i en valgkamp – var narrativet om russisk desinformasjon for viktig til å la sannheten slippe til. Først etter at valget var avgjort, begynte de samme mediene som hadde undertrykt saken, forsiktig å innrømme at ja, laptopen var faktisk reell. Men da var det for sent.
Så har vi Russiagate, kanskje det mest skamløse eksempelet på en løgn som ble blåst opp til en global skandale – og som, når den kollapset, aldri førte til noen selvkritikk fra dem som spredde den.
I årevis ble vi fortalt at Donald Trump var en russisk agent, at han hadde konspirert med Vladimir Putin for å «stjele valget» i 2016, og at spesialetterforsker Robert Mueller snart ville avsløre bevisene som ville føre til at Trump ble fjernet fra embetet. CNN, MSNBC, The New York Times – alle kjørte saken som en realitet, selv om den var basert på en grunnløs påstand satt sammen av den nå beryktede Steele-rapporten, finansiert av Hillary Clintons kampanje.
Da Mueller-rapporten endelig kom ut og slo fast at det ikke var noen bevis for sammensvergelse mellom Trump og Russland, var skaden allerede gjort. Media hadde brukt over to år på å hamre inn en historie som aldri holdt vann, og likevel var det ingen som måtte svare for manipulasjonen.
Dette er mønsteret:
- En sak som truer den etablerte makten, blir stemplet som konspirasjonsteori.
- Akademikere og «eksperter» leverer de nødvendige rapportene som gir media grunnlag for sensur.
- Store plattformer som Twitter, Facebook og Google begrenser eller forbyr diskusjon om saken.
- Når sannheten til slutt blir uunngåelig, vris narrativet om til at saken «alltid har vært diskutert».
Så spørsmålet er: Hvilke sannheter blir fortalt at vi ikke får lov til å stille spørsmål ved akkurat nå?
Og hvor mange av dem vil om noen år bli snudd til «selvfølgeligheter» – akkurat slik vi ser med lab-lekkasje-teorien?
Nå er det en «viktig debatt». Nå må vi «ta det på alvor». Nå er det ikke lenger farlig å stille spørsmål. Nå er det bare en naturlig del av vitenskapelig utforskning.
Magisk, ikke sant?
Hvordan media former virkeligheten
For å forstå hvor dypt denne svindelen går, må vi se på språket VG bruker i sin dekning.
«CIA mener at lab-lekkasje er mer sannsynlig, men de kan ikke være sikre.»
Ser du hva de gjør? De holder alltid en liten dør på gløtt for å kunne trekke seg ut om det skulle bli politisk beleilig å endre fortellingen igjen.
Og selvsagt er det fortsatt plass til ekspertene som holder fast ved den gamle fortellingen. Vi får vite at «de norske professorene Jörn Klein og Rein Aasland fortsatt mener at naturlig opphav er mest sannsynlig».
Selvfølgelig.
Ser du hva de gjør? De holder alltid en liten dør på gløtt for å kunne trekke seg ut om det skulle bli politisk beleilig å endre fortellingen igjen.
Og selvsagt er det fortsatt plass til ekspertene som holder fast ved den gamle fortellingen. Vi får vite at «de norske professorene Jörn Klein og Rein Aasland fortsatt mener at naturlig opphav er mest sannsynlig».
Selvfølgelig.
Men legg merke til hvordan denne fortellingen holdes i live: Det er aldri en direkte tilbakevisning av lab-lekkasje-teorien lenger – i stedet er det en strategisk balansegang mellom «ikke bevist» og «ikke umulig». Dette er et klassisk grep. Når en historie må holdes på avstand, men ikke lenger kan avvises fullstendig, blir språket mer vagt. Man går fra bastante benektelser til forsiktige formuleringer.
Vi har sett denne metoden før.
Da kritiske røster advarte om at nedstengninger kunne gjøre mer skade enn nytte, ble de stemplet som «høyreekstreme» eller «konspirasjonsteoretikere». Da noen antydet at vaksinepass ville bli brukt som et permanent kontrollverktøy, ble det avvist som paranoia. I dag diskuterer regjeringer over hele verden digitale ID-løsninger som en naturlig videreføring av pandemitiltakene.
Og hva med «den store reset»? I 2020 var det en bisarr konspirasjonsteori å hevde at globale aktører ønsket å bruke pandemien som en anledning til å «bygge tilbake bedre». I dag bruker ledere fra FN, EU og World Economic Forum akkurat dette språket – og igjen, narrativet er justert. Ikke motbevist, bare raffinert.
Slik fungerer det:
- Først latterliggjøring: Kall det en konspirasjonsteori.
- Så marginalisering: Assosier det med ekstreme grupper, eller fremstille det som farlig.
- Til slutt aksept, men uten skyld: Når det ikke lenger kan benektes, blir det plutselig en naturlig debatt.
Og med det er fortellingen kontrollert fra start til slutt.
Men så ser vi den lille vridningen. For første gang trekkes også «de som har snudd» inn i artikkelen. På denne måten kan journalistene late som om de alltid har vært åpne for begge sider. De kan fremstille seg selv som objektive, selv om de systematisk kneblet og sensurerte lab-lekkasje-teorien i tre år.
Men så ser vi den lille vridningen. For første gang trekkes også «de som har snudd» inn i artikkelen. På denne måten kan journalistene late som om de alltid har vært åpne for begge sider. De kan fremstille seg selv som objektive, selv om de systematisk kneblet og sensurerte lab-lekkasje-teorien i tre år.
Hva er den virkelige grunnen til denne snuoperasjonen?
Den politiske vinden i USA skifter.
Trump og republikanerne presser på for å granske pandemiens opprinnelse. Biden-administrasjonen er i defensiven. Media ser skriften på veggen. De vet at de ikke kan holde igjen narrativet lenger. Derfor tilpasser de seg.
Men legg merke til hva som mangler:
Ingen beklagelser.
Ingen selvkritikk.
Ingen erkjennelse av at de aktivt har villedet publikum i årevis.
De bare glir videre, som om de aldri har sagt noe annet.
Og dette er ikke første gang.
Husker du Irak-krigen? I 2003 var det knapt mulig å ytre tvil om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen (WMD). Alle de store mediene – fra The New York Times til BBC – presenterte det som en ubestridelig sannhet. «Kilder i etterretningen» lekket «bevis» som senere viste seg å være fullstendig fabrikkert. Kritikere ble stemplet som uansvarlige, og de som våget å si at USA var på vei inn i en krig basert på løgn, ble avvist som naive, anti-amerikanske eller verre.
Så kollapset hele narrativet.
Plutselig var det ingen som egentlig hadde påstått at Saddam hadde WMD – nei, nei, dette var bare en misforståelse! Feilkommunikasjon! Plutselig var det et komplekst spørsmål, og ingen i pressen følte seg forpliktet til å ta ansvar for sin rolle i å tromme sammen støtten til en krig som drepte hundretusenvis.
Eller hva med Russiagate?
I årevis fikk vi høre at Donald Trump var en russisk agent, at han hadde konspirert med Vladimir Putin for å vinne valget i 2016, og at spesialetterforsker Robert Mueller satt på eksplosive bevis. CNN kjørte daglige spekulasjoner, The Washington Post trykket utallige lekkasjer fra «anonyme kilder i etterretningen», og folk ble indoktrinert til å tro at Trump hadde solgt landet til Kreml.
Så kom Mueller-rapporten.
Ingen bevis.
Narrativet brøt sammen, men igjen – ingen beklagelser. Ingen skam. Ingen konsekvenser for de journalistene som hadde brukt år på å spre en historie som aldri hadde rot i virkeligheten.
Og dette er mønsteret:
- En påstand fremmes som en ubestridelig sannhet, gjerne støttet av «eksperter» og etterretningskilder.
- Media hamrer løs, latterliggjør kritikere og sensurerer alternativ informasjon.
- Når historien kollapser, sniker de seg ut bakdøren – uten å ta ansvar for løgnene de har spredd.
Så hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?
Hvem styrer sannheten?
Dette handler ikke om vitenskap. Dette handler om makt over informasjon.
Når en teori går fra å være bannlyst til å bli den mest sannsynlige forklaringen, uten at noen ansvarlige blir stilt til ansvar for hvordan debatten ble kneblet, bør alarmklokkene ringe hos enhver oppegående borger.
Så hva er neste steg?
Hva annet blir vi fortalt at er «konspirasjonsteorier» i dag, men som i morgen vil bli erkjent som sannhet?
Og viktigst av alt:
Hvem bestemmer hva som er sant i dag – og hvorfor får de lov til å slippe unna med å justere virkeligheten etter eget behov?
Men hvem bestemmer hva som er sant i dag – og hvorfor får de lov til å slippe unna med å justere virkeligheten etter eget behov?
Dette handler ikke bare om feilrapportering eller journalistisk uaktsomhet. Det handler om aktiv kontroll over informasjon.
I dag er det ikke lenger bare tradisjonelle medier som former narrativene. De store teknologiselskapene – Google, Facebook, Twitter og YouTube – har blitt maktens forlengede arm. Når regjeringer eller etterretningsorganisasjoner ønsker å forme den offentlige samtalen, trenger de ikke lenger å forby informasjon direkte. De kan bare outsource jobben til Silicon Valley.
Vi så dette tydelig under pandemien. YouTube slettet videoer fra forskere som stilte kritiske spørsmål ved lockdown-strategien. Facebook utestengte brukere som delte artikler om lab-lekkasje-teorien. Twitter samarbeidet med amerikanske myndigheter for å sensurere stemmer som avvek fra den offisielle linjen om vaksiner.
Og hver gang var begrunnelsen den samme:
«Vi stenger dette innholdet for å hindre desinformasjon.»
Men hva skjer når det som i går var «desinformasjon», i dag viser seg å være sant?
Se bare på Twitter Files, lekkasjene som avslørte hvordan FBI og andre myndigheter presset sosiale medieplattformer til å sensurere spesifikke nyheter og brukere. Vi fikk bekreftet at Hunter Biden-laptopen ble kneblet på direkte ordre fra sikkerhetsapparatet. Vi fikk vite at Twitter i årevis opererte som en sensor for staten – og at dette ikke var unikt for USA.
Over hele den vestlige verden har Big Tech utviklet seg til å bli et verktøy for å styre informasjon. Og når du kontrollerer informasjon, kontrollerer du hvordan folk tenker.
Det er ikke tilfeldig at temaer som «desinformasjon» og «faktasjekking» har blitt en så sentral del av den offentlige samtalen. De presenteres som nøytrale verktøy for å beskytte sannheten, men i praksis fungerer de som en silingsmekanisme.
Hvem får definere hva som er sant?
Hvem sitter med makten til å avgjøre hva som kan diskuteres, og hva som må sensureres?
Og viktigst av alt – hvem holder dem ansvarlige når de tar feil?